I de to foregående artiklene har jeg skrevet om Bibelen som den kristne forsamlings eneste autoritet. Jeg vil si det så sterkt at Bibelen har en ufeilbar læreautoritet. I sin troslære skriver professor Carl Fredrik Wisløff: "Derfor er vi også visse på at Skriftens ord ikke kan motsi hverandre i noe spørsmål som har med vår frelse å gjøre." (Wisløff: Jeg vet på hvem jeg tror, side 27)
Vår tro er bygd på "apostlers og profeters grunnvoll, og hjørnesteinen er Jesus Kristus selv." (Ef 2,20) "Men profetene og apostlene gir i de bibelske skriftene ikke uttrykk for tanker som er oppstått i deres eget hjerte; det er ikke mer eller mindre verdifulle religiøse opplevelser og følelser vi møter der. De gir uttrykk for det som bor i Guds hjerte." (Wisløff: Jeg vet på hvem jeg tror, side 23) Gud har med andre ord åpenbart seg på den måten at Han har talt til sine profeter og apostler. De gjør krav på å tale på Den levende Guds vegne.
Forfatteren av Hebreerbrevet sier: "Gud, Han som i tidligere tider mange ganger og på mange måter talte til fedrene ved profetene, Han har i disse siste dager talt til oss ved Sønnen, som Han har innsatt som arving til alle ting. (Hebr 1,1-2) Til forsamlingen i Efesos skriver apostelen Paulus: "Ved åpenbaring har han kunngjort for meg hemmeligheten, slik jeg ovenfor har skrevet med få ord. Når dere leser det, vil dere kjenne min innsikt i Kristi hemmelighet. Den var ikke i tidligere tidsaldre gjort kjent for menneskenes barn slik som den nå er blitt åpenbart for hans hellige apostler og profeter ved Ånden." (Ef 3,3-5)
La meg sitere Konkordieformelen (1577) en gang til, fordi den har noe svært vesentlig å si oss om vår befatning med Den Hellige Skrift: Vi tror, lærer og bekjenner at den eneste regel og rettesnor som alle lærdommer og lærere skal bedømmes etter er alene Det gamle og Det nye testamentes profetiske og apostoliske skrifter... Alle andre skrifter derimot av gamle eller nye lærere, hvilket navn de enn har, skal ikke aktes like med Den Hellige Skrift, men alle skal underordnes denne." Spørsmålet er altså ikke hvem som skal tolke Bibelen, men snarere: Hva sier Bibelen.
Konkordieformelen viser seg å være viktig når vi ser nærmere på Den romersk katolske kirke, som hevder at det er paven som har autoriteten til å avgjøre hva som er rett kristen tro. Når paven taler "ex cathedra" så har han, ifølge romerkirken, en ufeilbar myndighet til å fastslå hva alle kristne må tro. Men denne autoriteten er noe som romerkirken har tatt seg selv. Den er ikke gitt den av en samlet kirke. Når paven så hevder at jomfru Maria ble opptatt legemlig i himmelen, så finnes det intet belegg for dette i Den Hellige Skrift, og ikke i den eldste kirke heller for den saks skyld.
For å sitere Martin Luther: "Paven sier: Jeg har Bibelen akkurat som du! Hva skal man da svare ham? Da må Gud alene være dommer om hvem som har rett, hvem som har Bibelen klarest og mest tydelig på sin side, etter det som Ordet sier, og etter det ordene enkelt og enfoldig betyr, slik som Den Hellige Ånd har satt dem på papiret."
For å hjelpe oss til å finne hva som er Bibelens sanne lære, har den kristne kirke gitt uttrykk for sin tro i de såkalte bekjennelsesskriftene eller i symboler, eller for å bruke et annet ord på dette: gjenkjennelsestegn. Noen av disse er fra Oldkirkens tid, nemlig Den apostoliske trosbekjennelse, den nikenske trosbekjennelse og den athanasianske trosbekjennelse. I tillegg kommer uttalelser fra ulike kirkemøter, og frem til det store skisma, når Vestkirken og Østkirken går hver sin vei, var disse kirkemøtene bestemmende for hele kirken. Fra reformasjonstiden har vi blant annet Den augsburgske bekjennelse eller Confessio Augustana og Luthers lille katekisme. Også romerkirken fikk en ny trosbekjennelse i reformasjonstiden ved de såkalte Tridentinerkonsilets beslutninger (1545-1563). De mange reformerte kirkesamfunn har også sine bekjennelsesskrifter. Andre avviser dem.
Så kan man da spørre: Hva skal vi med disse bekjennelsesskriftene? Jeg kommer fra en kirkelig tradisjon hvor det har vært, og fremdeles er sterk motstand mot noen skreven bekjennelse. Jeg mener at dette ikke lenger er holdbart å si. Man sier: Vi har Bibelen, det får holde. Det er mulig at en slik uttalelse sa noe i en viss tid, men uttalelsen holder ikke i dag. Folk sier de tror på Bibelen, samtidig som de hevder ting som strider helt og holdent mot Bibelens lære, f.eks i homofilispørsmålet. Enkelte hevder: Min måte å lese Bibelen på er like rett som din måte å lese Bibelen på. Dette er relativismens forbannelse. Sannheten er at det finnes en sannhet!
Bekjennelsesskriftene er et vern mot vranglæren. "Når kirken sier at den bekjenner seg til sine symboler, altså til bekjennelsesskriftene, så betyr ikke det at kirken sidestiller Skriften og bekjennelsesskriftene. Den bestemmende norm (norma normans) er Skriften, og bare Skriften. Bekjennelsesskriftene er en avledet norm, (norma normata). Disse skriftene sier hvordan Skriften er oppfattet og forstått, de sier hva kirken vil stå for som Guds ord." (Wisløff: Jeg vet på hvem jeg tror, side 35)
Går det som jeg planlegger skal vi nå se nærmere på innholdet av Den apostoliske trosbekjennelsen.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar