I flere år nå har jeg vært i en prosess. Jeg legger ikke skjul på at den har vært spennende, men også smertefull. Nå begynner jeg å kjenne at jeg kan trekke trådene sammen, og trekke båten i land. I denne prosessen, som har vart siden 1988, har det vært viktig for meg å skrive min egen troshistorie. Den som handler om min personlige trosutvikling, fra jeg ble en kristen i 1972 og frem til idag. For en tid tilbake kom jeg overTorborg Aalen Leenderts bok: "Når glassflaten brister. Om brytningen mellom livet og troen", og der har hun formulert noen spørsmål etter en ide fra Leif Gunnar Engedal og Anne Hirsch. Boken til Leenderts er utgitt av Verbum forlag. Selv er hun sosionom og høgskolelektor, og arbeider nå ved Høgskolen Diakonova og i et brukerstyrt pårørendeprosjekt, eid av Voksne for Barn og Landsforeningen for Pårørende innen Psykiatri. Boken hennes anbefales på det aller varmeste. Jeg deler dette med bloggens lesere, fordi jeg tror at det kan være til hjelp for flere enn meg i slike viktige prosesser. Spørsmålene er formulert rundt ordene fortid - nåtid og fremtid, og lyder slik:
Fortid: Hva formet min tro i fortiden?
Hvilke miljø vokste min tro opp i? Hvilke personer og relasjoner var viktige? Hvilke idealer og normer var viktige? Hvilke hendelser og erfaringer ble betydningsfulle? Hvordan var forholdet mellom mitt indre liv og mitt ytre miljø?
Nåtid: Hvordan oppleves gudsrelasjonen og gudsbildet i dag?
Hva har endret seg? Hva er viktigst i min gudsrelasjon og mitt gudsbilde i dag? Hvordan bidrar trosrelasjonen til å forme min selvforståelse og mitt gudsbilde?
Fremtid: Hva lengter jeg etter med tanke på eget trosliv i tiden som ligger foran?
Nå skal jeg ikke prøve å besvare disse spørsmålene på denne bloggen, i dag. Noen av svarene blir kanskje for personlige. Men det har vært veldig viktig for meg å stille dem, for å finne ut hvem jeg er, og hva jeg tror. Underveis i denne prosessen har jeg oppdaget at det har vært, og er veldig viktig for meg, å finne tilbake til, ikke bare mine røtter, men troens røtter, og dermed kirkens røtter. Studier av kirkehistorien, av kirkefedrene, av ørkenfedre og ørkenmødre, av grunnlaget for våre trosbekjennelser, har hjulpet meg mye. Mens mange i dag snakker foraktelig om kirken, så er min kjærlighet til vår mor, bare blitt sterkere og mer inderlig med årene. Nå snakker jeg ikke om en enkelt menighet eller forsamling, men om selve begrepet Kirken. Joda, jeg ser manglene, jeg er smertelig klar over at mye har gått galt underveis, men hun er fortsatt min mor. Ordene fra 2.Joh kommer stadig for meg: "Den eldste hilser den utvalgte husfrue og hennes barn, som jeg i sannhet elsker, ja ikke bare jeg, men alle som har lært sannheten å kjenne. Henne elsker vi fordi sannheten bor i oss og vil være med oss til evig tid." (versene 1-2) Hvem er det snakk om her? Den kirken som er vunnet ved Jesu Kristi blod, av alle stammer, folk og ætter.
Bildet som følger bloggen i dag, er fra den hellige øya Lindisfarne. Oppdagelsen av våre røtter tilbake til keltisk kristendom, har fått avgjørende betydning for hvor jeg befinner meg i dag. Det har jeg berørt tidligere på bloggen, og det kommer jeg tilbake til i tiden fremover. Da vil jeg også dele mer fra min egen troshistorie. Dette med bønn om at det kan hjelpe andre til å sette ord på egne prosesser, og hjelpe dem til å finne et ståsted som holder, i medgang og motgang.
4 kommentarer:
Takk for din interesante troshistorie. Det gjør godt for sjelen å lese dette, og jeg ser at jeg er ikke så alene med mine tanker. Treffer sjelden noen som ser troslivet på samme måte som jeg. Har nettopp lest "Drikk dypt av Ånden", av P. Halldorf. Det var som å sitte ved rinnende bekker. Men en kan ikke lese den i full fart, en må stoppe opp og la Ånden tale videre, og en må tenke. Gud velsigne deg for at du deler dine erfaringer med oss.
Peter Halldorfs bøker må leses s-a-k-t-e! Og nytes, han skriver jo så vakkert, og samtidig så djupt. Jeg hadde gleden av å være sammen med ham på Bjärka Säby for en tid siden, og ser frem til å treffe ham igjen snart. Vi holder på å utvikle et tett samarbeide med tanke på at vi begge er redaktører, for hver våre tidsskrift om bønn og kontemplasjon. Han som redaktør av Pilgrim, jeg som redaktør av Over Alt.
I tiden fremover kommer jeg til å dele mer fra min troshistorie.
Jeg har altid undret meg litt på hvorfor jeg ble kristen. Jeg bare ble det. Helt fra jeg var svært liten kan jeg huske at jeg hadde en sterk bevissthet om Gud. Mitt oppvekstmiljø var derimot veldig ødeleggende for både sinn og sjel.
Da jeg et stykke ut i mitt yrkesaktive liv innså at jeg ikke lenger var i stand til å leve et normalt liv, og jeg antok det hele snart gikk nedenom og hjem, så trodde jeg likevel på Gud. Men han var langt borte, og jeg tenkte at hans interesse for meg i tilfelle måtte ligge på et teoretisk plan.
Men faktisk, tilsynelatende helt uten videre ble jeg på et litt senere tidspunkt kristen, helt alene. Det var en ganske utrolig opplevelse.
I dag har jeg innsett hvor viktig det er å skille klart mellom all den elendigheten menneskene selv skaper, og påfører hverandre, og det Vår far i Himmlen står for. Vi er ikke imune selv om vi er kristne. Og virkeligheten er ofte mye mer sammensatt enn vi forstår.
Livet er som en pilgrims vandring i en verden som ligger i det onde. Akkurat slik Bunnjan skrev om. Og selv om jeg i dag kunne ønske at mye var andeledes, så kan jeg likevel si at mitt ønske om å leve for Jesus kun fått positive konsekvenser. Og uansett hva som skjer, så kan vi som barn av den høyeste Gud få se frem til et evig liv med ham i Himmelen!
Mvh "en taper som har vunnet alt"
Takk for at du deler levd liv med oss, anonyme skribent. Jeg kjenner på smerten din, og samtidig gleden over å få være et barn av vår Himmelske Far, som holder rundt oss. Vår livsbaggasje er forskjellig, Guds kjærlighet mot oss evig og trofast. Om litt kommer jeg til å skrive om hvordan mitt Gudsbilde er blitt endret, gjennom en erfaring av Guds Farskjærlighet. Ønsker deg Guds velsignelse.
Legg inn en kommentar