Å være et vitne er det naturligste av alt

Det er sterkt å lese om den misjons- og evangeliseringsiver som fantes blant de første kristne. Tallene det refereres til i Apostlenes gjerninger viser at de går fra addisjon til multiplikasjon. Fra 12 til 120 til 3000 og 5000, til at hele landområder omvender seg til Herren. Den tidlige kirken fulgte sin Mesters kall og oppdrag. For sentralt i all Jesu undervisning var det å følge Ham ensbetydende med å bli delaktig i Hans misjon. Det å bli en Jesu etterfølger, betydde ikke bare at man underkastet seg Hans herredømme, men det inkluderte også et aktivt engasjement i utbredelsen av evangeliet. Jesu ord, det som vi nå kaller misjonsbefalingen, var ganske enkelt et uttrykk for det liv Han hadde levd og det Han hadde lært. Og Hans ord i Matt 28,19-20 viser tydelig hva Kristus mente med å være en disippel eller etterfølger: Han så disippelen som en etterfølger, en som lærte, en som vokste i troen og en som i sin tur gikk ut og vant nye disipler. Disse skulle så opplæres og vokse i tren for så å gå ut og vinne nye.

I Apgj 1,8 gjentar Han vårt primære oppdrag: "Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner..." Det greske uttrykket i denne befalingen er et ytringsverb. Hadde Kristus brukt verbet "å være" i imperativ, ville det ha innebåret en bevisst aktivitet eller planlagt handling. Men Kristus snakket altså ikke om særskilte aktiviteter for spesielt interesserte. Han snakket om at det å være Hans etterfølger, var det samme som å være Hans vitne og det å være Hans vitne var en naturlig del av disippelens livsstil, noe man kunne forvente. Denne naturlige, normale dimensjon i disippelens liv er Guds hemmelighet til misjonsbefalingens oppfyllelse! Den dagen vi ser at det naturligste av alt er å vitne, i ord og i handling, om Jesus - ja da vil vi fortsette med å legge nye kapitler Apostlenes gjerninger.

Jeg tror, som jeg skrev i den forrige bloggposten med dette emne, at hovedårsaken til at det å nå ikke-kristne prioriteres så lavt i de fleste menighetene, er at det bibelske begrepet "fortapt" er blitt borte i de fleste kirker og hos de fleste kristne. Hvis vi ikke tror at mennesker går evig fortapt uten Jesus, hvorfor skulle vi da bruke tid, penger og krefter på å vinne dem?

140 årig baptistjubileum i Russland

20. august i år var det ganske nøyaktig 140 år siden den evangeliske baptistbevegelsen startet i Russland. På denne dagen i 1867, ble N.I Voronin, som skulle bli kjent som en av Russlands mest brennende og ivrige evangelieforkynnere, døpt i elven Kura i Tbilisi. Men evangelisk kristendom kom fra vesten til Russland allerede i midten av 1800-tallet. I 1855 fantes det baptister i Finland, dem år senere i Latvia. I 1860 og 1870 årene spredte budskapet seg om den nytestamentlige dåpsforståelsen seg blant den russiske og ukrainske befolkningen, hovedsaklig blant bøndene, i Ukraina, Kaukasus og langs Volga-elven. Unionen av russiske baptister ble stiftet i 1884. 28 år senere, i 1912 fantes det 115.000 baptister og 31.000 evangeliske kristne i det russiske imperiet. Det ble gjort flere forsøk på å slå disse to bevegelsene sammen, uten å lykkes. Den russisk ortodokse kirken støttet av den russiske stat gjorde det som kunne gjøres for å forsøke å stanse baptistene og de evangeliske kristne. Rett etter den russiske revolusjonen var det frihet og vekst, og baptistene hadde nå vokst til hele 500.000, i 1927. Men så satte forfølgelsene inn. Det skjedde alt i 1928, og pågikk i ulike bølger fram til Sovjetunionens fall. Bildene av de to skjeggprydede herremennene viser til venstre: Vasilij Gurevich Pavlov (1854-1924) og Ivan Stepanovich Prokhanov (1869-1935, to av lederne blant baptistene i denne begynnerfasen. Pavlov var en uredd forkynner som forkynte evangeliet i Kaukasus, Ukraina, sentrale Russland, Sibir og Den fjerne Østen. Han hadde studert 25 språk, og var en svært flittig skribent både når det gjaldt teologi og kirkehistorie. Prokhanov var også en ivrig forkynner og forfatter. Han har oversatt og skrevet selv over 1000 hymner, og utgitt flere sangbøker, og var en flittig bidragsyter til ulike oppbyggelige blader. Prokhanov var opptatt av læremessige spørsmål, og kom i 1910 med en uttalelse vedrørende viktige teologiske spørsmål.

Stalinofrenes dag

Dagen i dag markes over hele det tidligere Sovjetunionen som Stalinofrenes dag. Og det er all grunn til å markere denne dagen. Historikerne er uenige i antallet som denne massemorderen står ansvarlig for å ha drep, men vi snakker om millioner av menneskeliv. Kanskje så mange som 60 millioner. Nærmere 30 millioner mennesker passerte gjennom det enorme sovjetiske fangeleirsystemet i perioden fra 1917 til 1986. Flere millioner av disse bukket under for den ekstreme kulden, matmangelen, torturen og grusomhetene. Ikke minst gjaldt dette kristne. Vi kjenner historiene til mange av dem. Mens tusenvis er det bare Gud som kjenner historien og skjebnen til. Når vi kommer til himmelen vil vi møte disse trosheltene - både menn, kvinner og barn. Og vi vil sikkert høre deres historier. Jeg har selv møtt flere russiske kristne som har sittet i Stalins fangeleire, og i leire som hans etterfølgere sto ansvarlig for. Jeg har møtt dem både i Russland, og her i Norge. Noen av dem har bodd i vårt hjem. Det har alltid gjort dypt inntrykk. Dette er mennesker som har betalt en meget høy pris for å være trofast mot den Frelser som kalte dem, og gav dem nytt liv. Noen av deres historier vil jeg alltid bære med meg. Ikke minst historien om Georgij Vins. Hans historier fra fangeleirene han satt i, leser jeg til stadighet. De utfordrer meg til å følge Jesus like radikalt.

I 2004 kom den amerikanske journalisten og forfatteren Anne Applebaum med boken: GULAG, fangeleirene i Sovjetunionen 1917-1986, på Aschehoug forlag. Hun har tatt utgangspunkt i arkiver, intervjuer, ny forskning og nylig utgitte erindringsbøker. Det er blitt en spennende bok, hvor hun også kommer med viktig informasjon om at i tillegg til å være et rent undertrykkelsessystem, også spilte en viktig for økonomien i kommuniststaten. For denne boken fikk Applebaum den prestisjetunge Pulitzer-prisen. Jeg anbefaler den absolutt, selv om det er en kolloss på 708 sider. Den bør leses ved siden av Aleksandr Solsjenitsyns dokumentarbøker om GULAG Arkipelag.

Nød for de fortapte

I den siste tiden har jeg samtalt en god del med min gode venn Arne Borgersen, grunnleggeren av Bønnetjenesten for Norge. Vi to har samarbeidet i mange år nå, om ulike nasjonale bønneinitiativ. Jeg er også fast bidragsyter til bladet han utgir som heter Forbederen. Den siste tiden har vi samtalt mye om en felles nød som vi kjenner på, og det er den manglende bevisstheten på behovet for evangelisering i mange norske menigheter. Om kort tid kommer Arne Borgersen til å lansere en helt ny evangeliseringsavis, som heter Håp. Jeg har hatt gleden av å skrive en av artiklene. I forbindelse med arbeidet har Arne fortalt meg om hvor lite som skrives og utgis med sikte på å nå kirkefremmede med evangeliet. Nesten alt som utgis, enten det er aviser, tidsskrifter og bøker er rettet mot mennesker som allerede er kristne. Slik er det også med mange av våre møter. De er sjeldent utadrettede. Og pengene som samles inn gjennom kollekter og såkalte offer, går til å betale ned lån eller husleie på menighetslokaler, eller lønn til pastor eller medarbeidere i forsamlingen.

Det er absolutt tid til å se på de bakenforliggende årsaker til at det er slik. Jeg tror at hovedårsaken er at vi ikke lenger har nød for menneskers frelse, og årsaken til dette tror jeg først og fremst ligger i det faktum at det ikke har gått opp for oss, at mennesker rundt oss, går evig fortapt hvis de ikke blir frelst.

"Det er her vi må begynne: Før Gud har fått åpnet våre øyne, så vi ser menneskehetens fortapte stilling, kommer vi ingen vei med vårt evangeliske arbeid. Vi må forstå at synden har ruinert menneskeheten. Vi må erkjenne at menneskene er døde i synder og overtredelser, at det ikke finnes noe godt i noe menneske. Vi må ha det klart for os at menneskehjertet er fordervet," skriver pastor Oswald J. Smith, i Peoples Church i Toronto, Canada. Oswald J. Smith var pastoren som mer enn noen annen har satt evangelisering og misjon øverst på agendaen, og som så resultater av sitt arbeid i hele sin levetid.

I dag er det få norske menigheter som driver med aktivt evangeliseringarbeid i form av gateevangelisering, litteraturspredning og oppsøkende virksomhet. Det er veldig lett å kritisere disse formene, og kalle dem gammeldagse. Men vi gjør heller ikke noe annet som erstatter dette! Og de gamle metodene virker fortsatt. I sommer satt jeg sammen med pastor Peter Masters, i Metropolitan Tabernacle i London. Denne baptistmenigheten driver aktivt evangeliseringsarbeid etter "gammelmetoden" med traktater, gate- og litteraturevangelisering, og ser folk frelst hver eneste måned! Kanskje vi burde være litt mer forsiktige med å kritisere andre for å drive gammeldags, når man ikke ser særlige resultater av nymotens metoder? Våre anabaptistiske venner blant de konservative mennonittene, driver et aktivt evangeliseringsarbeid gjennom Lamp and Light, som publiserer korrespondansekurs i en rekke aktuelle emner. Og min gode argentinske venn Horche Rodriguez har produsert en ny evangeliseringstraktat på norsk! Den vil jeg selv være med på å spre lokalt. Det heter i Forkynneren 11,6: "Om morgenen skal du så ditt såkorn, og om kvelden skal du ikke la din hånd hvile. For du vet ikke hva som vil lykkes, enten det ene eller det andre, eller om begge deler vil bli like gode."

Jeg gleder meg veldig over at avisen Håp snart er på markedet, og håper og ber om at mange lokale forsamlinger og enkeltpersoner kjøper en bunke av den, og sprer den ut i nabolaget. Ta gjerne kontakt, så skal jeg videreformidle den til Arne Borgersen.

Den tidlige kirkens misjonsiver

Den første menighet opplevde en eksplosjonsartet vekst. 3000 mennesker ble lagt til den første menighet i Jerusalem på pinsefestens dag. I etterapostolisk tid - omtrent år 90-180 e.Kr fortsette veksten. Og på samme måte som i aposteltiden ble nye forsamlinger grunnlagt samtidig som de gamle vokste. Dette skjedde ved evangeliets forkynnelse, undervisning, omvendelse, tro og dåp. Det er veldig interessant å legge merke til at det fantes ingen annen form for tilslutning til de kristne forsamlingene, i samtidens kilder. Medlemskap i en kristen forsamling skjedde ved omvendelse, tro og dåp. I denne rekkefølgen. Allerede i Apgj 8,4 fortelles det om hvordan utbredelsen av evangeliet kunne skje: "De som ble spredt utover, gikk omkring og forkynte Ordet." På grunn av forfølgelse ble de kristne spredt ut over et stort område, og de dro omkring og forkynte evangeliet. Og vi snakker ikke her om apostlene. Vi snakker om vanlige medlemmer av forsamlingen i Jerusalem. Denne metoden ble da også karakteristisk for de første kristne forsamlingene. Evangeliet ble utbredt fordi så mange av de som bekjente Jesus som sin frelser og herre, brakte evangeliet med seg over alt hvor de kom. Der hvor budskapet ble tatt imot i tro, og mennesker ble omvendt og døpt, oppsto det en kristen forsamling.

Det som karakteriserte evangelieforkynnelsen i tiden for tjenesten til apostelen Paulus, og langt inn i 100-tallet var forkynnelsen av den korsfestende og oppstandne Jesus, syndernes forlatelse ved Hans blod, rettferdiggjørelsen av troen alene og kallet til et hellig liv.

Ved inngangen til denne tidsperioden spiller fortsatt lokalmenigheten hovedrollen. Noen sentral kirkemyndighet oppstår ikke før lenge etterpå. Brevene til apostelen Paulus adresseres til lokalmenigheter. Han skriver til "den Guds menighet som bor i Rom", til "den Guds menighet, som bor i Korint", til "de kalte og etter Guds vilje hellige i Kristus Jesus."

Ut fra det historiske materialet som finnes er det tydelig at de menneskene som var blitt vunnet ved evangelieforkynnelsen, stadig holdt seg til lokalmenighetene og fremdeles dannet nye. I et apologetisk skrift fra slutten av 100-tallet sammenlignes de kristne menighetene med øyer, som gir skipene ly, for Gud hadde gitt verden som herjes av syndens stormer, samlingsplasser; og de som vil bli reddet, kan fly til disse.

Vi snakker altså ikke om menigheter som omfattet hele befolkningen, de såkalte folkeriker, men minoritetsgrupper av kristne, som var blitt vunnet gjennom forkynnelse og undervisning. På denne tiden innføres den såkalte katekumenundervisningen, som er undervisning i de grunnleggende trossannhetene forut for dåpen. Etter denne katekumentiden, som kunne vare et par måneder, og senere enda lengre tid, ble vedkommende oppført i fortegnelsen over dåpskandidater. 1.påskedag var den store dåpshøytiden i den tidlige kirken, og er det fremdeles flere steder i verden.

I Hermas' skrift, Hyrden, og i Barnabas-brevet, begge sannsynligvis fra ca. 130-150 e.Kr, tales det om at den som døpes, stiger ned og senkes ned i vann. I det første tales det om hvordan de forsvinner under vannet som døde og kommer opp igjen som levende. Dette var fremdeles den troendes vei, akkurat som det fremstilles i Rom 6.

I Hermas's skrift, som er skrevet i Rom, går det også tydelig fram hvor klare kravene er for å komme inn i menigheten. Den kristne menighet sammenlignes med et tårn-bygg. Steinene i bygget er den enkelte troende. Men det fantes også ubrukbare steiner, som ikke "sluttet seg til de hellige". Det fantes også slike som hørte Ordet og "ville ha seg døpe i Herrens navn," men som "gikk tilbake til sine lyster", fordi de synes de moralske kravene var for strenge.

"Tydeligere kan det ikke historisk bevises at det er ren nonsens å tale om at det ikke var noe krav om overbevisning, tro og et sedelig liv for å komme inn i de gammelkristne menighetene," skriver Gunnar Westin, professor i kirkehistorie ved Uppsala universitet.

Det er noe å tenke på i dagens kirkedebatt. Lederskribenten i lokalavisen her skrev forleden at det nå var på tide at "kirken må lytte til folkemeningen". Noe slikt var en helt fremmed tanke for den tidlige kirken.

Bildet av dåpen er hentet fra den anabaptistiske kommuniteten i Australia.

Eksplosjonsartet vekst blant anabaptistene

I går skrev jeg om de første anabaptistiske misjonærene som ble sendt ut, for å nå Europa med evangeliet. Min venn Peter Hoover, som leder en anabaptistisk kommunitet i Australia, har forsket på anabaptistenes historie og kan fortelle at 30 år etter den første nytestamentlige dåp i Sveits, som skjedde den 21. januar 1525, regner man med at 100.000 mennesker var blitt omvendt til Kristus. Og dette skjedde under sterk forfølgelse! Anabaptistiske forsamlinger oppsto nærmest over natten.

På Palmesøndag i 1525, to måneder etter sin egen dåp, sto Conrad Grebel i Sitter-elven ved Sankt Gallen i Sveits, og døpte flere hundrede mennesker. 10 år senere hadde bevegelsen nådd de fjerneste avkroker av det tyske riket. Hele det gamle Swabia: Sveits, Tyrol, Salzburg, Württemberg, Bavaria, Ansbach og Kurpfalz, så vel som det sentrale Tyskland: Hesse, Thuringia, og Sahsen var berørt. Hele regioner, i det sørlige Tyskland, hele byer var blitt anabaptistiske. I Moravia, telte anabaptistiske kommuniteter 60.000 medlemmer. I Nederland, Belgia og de nedre delene av Rhin-området i Tyskland, Holstein og langs det baltiske hav til Øst-Prøyssen spredte denne bevegelsen seg som ild i tørt gress.

Til å begynne med var den anabaptistiske bevegelsen et byfenomen. Det begynte i Zürich, så ble det opprettet forsamlinger og kommuniteter i de største byene i Sentral-Europa: Strasbourg, Augsburg, Regensburg, Salzburg, Heidelberg, Basel, München, Speyr, Konstanz og Worms. Snart ble byer som Aachen, Köln, Münster, Antwerpen, Gent, Rotterdam, Leyden, Utrecht, Amsterdam, Haarlem, Alkmaar, Leeuwarden, Emden, Hamburg, Lübeck, Danzig, og Königsberg, nåværende Kaliningrad i Øst Prøyssen nådd. Og årsaken var ikke popularitet. Dette var Guds verk. For samtidig pågikk de grusomme forfølgelsene iscenesatt av den romersk-katolske kirken, sammen med lutheranere og de reformerte. De som ble fengslet fikk tungen skåret ut, eller sydd fast til gummene, fingrer kappet av hendene, noen ble hengt, andre brent, mange ble druknet mens hender og føtter var bundet sammen - både menn, kvinner og barn. Bevegelsen skulle stoppes for enhver pris. Men det kunne den ikke. Dette var i menneskers verk, men Guds.

Bloggbildet viser en gruppe med en av dagens anabaptister, nemlig mennonitter fra USA.

For 480 år siden idag: Europeiske misjonærer ble martyrer

Det er litt merkelig å tenke på at på dagen i dag, for nøyaktig 480 år siden, dør to av de anabaptistiske misjonærene som sendes ut for å nå Europa med evangeliet:Eucharius Binder og Joachim Maerz.

Blant alle de grupperingene som sprang ut av Reformasjonen, så var anabaptistene, de som satset mest på misjon og evangelisering. Det er mye som tyder på at det bare var anabaptistene og katolikkene som faktisk trodde på misjonsarbeid i denne perioden av kirkehistorien. 38 anabaptistiske forsamlinger ble etablert i områdene tilhørende kantonen Zürich i tiden 1525-1527, og et tilsvareende antall i områdene tilhørende kantonen Bern. På den såkalte Martyr-synoden som ble holdt i Augsburg i august 1527, deltok over 60 anabaptistiske ledere fra Sveits, Sør-Tyskland, og Østerrike. På denne synoden var de blant annet opptatt av å styrke enheten mellom brødrene. Det andre hovedanliggende var evangeliseringen av Europa. Synoden bestemte å sende Hans Beck, Hans Denk og Gregor Mater til Basel og Zürich; Peter Scheppach og Ulrich Trechsel to Worms; Leonhard Dorfbrunner, Hans Mittermaier og Leonhard Schiemer til det sørlige Østerrike; George Nespitzer til Franconia; Eucharius Binder og Joachim Maerz til Salzburg og Leonard Pruckh og Leonhard Spoerle to Bavaria. Denne listen med navn er langt fra komplett. Vi kjenner til denne Martyr-synoden bare gjennom vitnesbyrdene til de som ble myrdet. Binder og Maerz ble brent på staken i Salzburg 27. oktober 1527. Det er på dagen i dag nøyaktig 480 siden! Spoerle ble henrettet 12. november 1527, Dorfbrunner ble brent på staken i Passau i januar 1528; Schiemer ble halshugget i Rattenberg 14. janiar 1528. Mange av de andre ble også myrdet, vanligvis etter grusom tortur.

Kirken og staten slo seg sammen for å ødelegge de frie forsamlingene og deres ledere, som med Bibelen i hånd lærte at stat og kirke ikke hører sammen, de forkynte troendes dåp og at man heller måtte lide urett fremfor å ty til vold.

Utsendelsesgudstjenesten for disse djerve misjonærene som jeg har navngitt, ser ut til å ha vært holdt i Augsburg 24. august i 1527, i hjemmet til en anabaptist ved navn Matthias Finder, som var slakter av yrke.

Franklin H. Littell, en autoritet innen anabaptistisk historie, har analysert misjonsteologien til anabaptistene, og har funnet fire karakteristiske trekk:

1) Anabaptistene avviste tanken på det regionale kirkesystemet, og mente at kunne vitne for alle mennesker hvor som helst, og at de som frivillig tok imot evangeliet ble døpt og tillagt en lokal kristen forsamling.

2) De tolket misjonsbefalingen til å være bindende for alle troende til alle tider.

3) Legfolket var selve nøkkelen til den raske spredningen av anabaptismen.

4) Anabaptistene så på lidelsene til martyrkirken som kirkens ekthetsbevis.

Forfølgelsene av de sveitsiske, tyske, østeriske og nederlandske anabaptistene var grusom de første årene. 5000 av dem ble martyrer. Deres beste ledere ble drept, og dette førte til at i stedet for å fortsette den utadrettede evangeliseringen, begynte mennonittene å trekke seg tilbake til stille retreater og hadde så lite som mulig å gjøre med sine fiendtlige omgivelser.

Etter hvert som århundrene gikk ble mennonittene mer og mer innadvendte, og fikk navn av å tilhøre "de stille i landet". De samlet seg opp rikdom, ved at bondegårdene og forretningsvirksomheten de drev blomstret. Men så ble nøden for de fortapte på nytt tent i blant dem. Det skulle skje i Nederland på begynnelsen av 1800-tallet. En engelsk baptist, William H. Angas, organiserte et hjelpearbeid ved hjelp av nederlandske mennonitter, og begynte et arbeid i India i 1821. Tre år senere bestemte en mennonittkonferanse at det skulle settes ut misjonsbøsser i alle forsamlingslokalene. Så i 1830 holdt Heubuden forsamlingene av nederlandsk etnisk opprinnelse, sin første misjonskonferanse i Vest-Prøyssen. I 1847 organiserte mennonittene i Nederland "Dutch Mennonite Missionary Association", og i 1851 blir den første mennonitt-misjonæren, Pieter Janz fra Nederland, sendt til Java.

I mellomtiden, så tidlig som i 1827, hadde noen mennonitter som oppholdt seg i Russland, av nederlandsk etnisk opprinnelse, begynt å støtte moravianske misjonsprosjekter. Den første russiske mennonitt-misjonæren var Abraham Friesen. Han ble sendt til Sør-India.

Amerikanske mennonitter begynte på midten av 1800-tallet å nå ut til ulike grupper av indianere, som Cheyennes, Hopi og Arapahoe. Etter hvert ble det sendt misjonærer til Argentina, Tanzania, Etiopia, Japan, England, Somalia, Nepal, Israel, Uruguay, Jamaica, Ghana, Vietnam og Mexico.

Maleriet viser Menno Simons, som mennonittene har sitt navn fra.

Kilder: Mennonite Encyclopedia, II, side 529-531. J.C. Wenger: The Christian Faith. Herald Press.

Konferansen om den nytestamentlige forsamlingen under planlegging

I to dager nå har jeg hatt besøk av en god venn fra Argentina, som nå er bosatt i Göteborg, Horche Rodriguez. I går var vi i bønnekoia en stund, sammen med en annen god venn, Odd Elvesveen, for å be. Resten av gårsdagen og deler av dagen i dag, har Horche fortalt om sin tid i ulike anabaptistiske kommuniteter i USA og England. Det har vært veldig spennende, og nyttig, ikke minst med tanke på min kommende bok. Men vi har også drøftet planene om en nordisk konferanse neste høst hvor tema vil være den nytestamentlige forsamlingen. Det er ikke avklart hvor konferansen vil bli holdt, men det ser i utgangspunktet ut til å bli i østlands-området. Konferansen vil også være åpen for deltagere fra ulike deler av Europa, hvor det finnes anabaptistiske grupper. Vi har også snakket om et besøk fra våre felles venner fra USA og Canada, Norman og Herbert Torkelsson, som tilhører de konservative mennonittene. Norman og Herbert som også er kjødelige brødre, med norske aner, besøkte oss for noen måneder siden. Gledelig og overraskende planlegger de en ny reise til Norge i februar neste år. Vi vil forsøke å legge opp til møter for dem i Oslo, Bergen, Trondheim og Gjøvik. Muligens også Molde. Møtene vil bli enkle husmøter, hvor brødrene fra USA og Canada, deler Guds ord og vi informerer om konferansen neste år. Bor du i disse områdene og kunne tenke deg å være med på disse møtene, eller stille ditt hjem til disposisjon, så er det bare å ta kontakt med oss. Bildet viser litt av interiøret i bønnekoia.

Når kristne blir jøder, del 3

Det er på tide å lese Galaterbrevet igjen! Galaterbrevet er jo selve frihetens brev, som går kraftig i rette med de som lærte at enkelte gammeltestamentlige lover fremdeles er bindende for kristne. Brevet er svært tidsaktuelt fordi det nå dukker opp mennesker som hevder at troen ikke er nok, man må holde Toraen også. Det hevdet også de såkalte judaistene da Paulus skrev dette brevet. De benektet ikke at det var nødvendig å tro på Jesus, men de insisterte på at det ikke var tilstrekkelig. I går tolket jeg en messiansk jøde, som med styrke sa nettopp dette. Apostelen Paulus begynner sitt brev til forsamlingene i Galatia-området med at han forundrer seg over "at dere så snart vender dere bort fra Ham som kalte dere i Kristi nåde, til et annerledes evangelium." (Gal 1,6) Apostelen beskylder de kristne forsamlingene i Galatia for å være "religiøse værhaner, åndelige dessertører. De vender seg bort fra ham som har kalt dem ved Kristi nåde og tar imot et annet evangelium." (John Stott: Galaterbrevet. Lunde forlag 1995, side 20) Det sanne evangeliet, som Paulus her sikter til, er det Paulus i Apgj 20,24 kaller: "Guds nådes evangelium." Dette er De gode nyhetene om at Gud som er nådig, rettferdig og hellig, tar imot syndere som ikke har fortjent det. I Sin nåde gav Han oss Sin Sønn for at Han skulle dø for oss. Det er bare av nåde at Han kaller oss, og så rettferdiggjør oss, når vi tar imot Ham som vår Frelser. "Men alt dette er av Gud," skriver apostelen Paulus i 2.Kor 5,18. Dette betyr at alt er av nåde. Det er nåde pluss ingenting!


Men de troende i Galatia, som en gang hadde tatt imot dette nådens evangelium, vendte seg nå til et annet evangelium - et gjerningenes evangelium. "De falske lærerne var øyensynlig 'judaister', hvis 'evangelium' summeres i Apgj 15,1: 'Hvis dere ikke blir omskråret etter skikken fra Moses, kan dere ikke bli frelst.' De benektet ikke at man må tro på Jesus for å bli frelst, men de la vekt på at de også måtte bli omskåret og holde loven. Med andre ord, de måtte la Moses fullføre det Kristus begynte. Eller, rettere sagt, du må selv fullføre, ved din lydighet mot loven, det Kristus har begynt. Du må legge dine gjerninger til Kristi gjerning. Du må fullføre Kristi ufullførte gjerning." (John Stott: Galaterbrevet, side 20)


Dette er det Paulus kaller et annet evangelium. De vender seg bort fra det sanne.
Og grunnen til at dette skjer, er at det er noen som forvirrer galaterne! (v.7b) Apostelen sier rett ut at disse som forvirrer galaterne, de "forvrenger Kristi evangelium." Det greske verbet som er oversatt "forvirre" (tarasso) betyr å "riste" eller "agitere". De kristne forsamlingene i Galatia hadde kommet i en utrolig situasjon. På den ene siden dreier det seg om en intelektuell forvirring, og på den andre siden en kjempende fraksjon. "Det er ganske interessant at apostelmøtet i Jerusalem, som muligens fant sted like etter at Paulus hadde skrevet dette brevet, brukte det samme ordet i brevet til menighetene: 'Ettersom vi har hørt at noen som dro ut fra oss har forvirret dere med ord, gjort deres sjeler urolige og sagt: Dere må bli omskåret og holde loven...' (Apgj 15,24) Forvirringen skyldes falsk lære. Judaistene prøvde å 'forderve' eller 'forvrenge' evangeliet. De propaganderte for det som J.B. Philipps kaller 'en parodi på Kristi evangelium'. Faktum er at det greske ordet (metastrepsai) er enda sterkere. Det kan oversettes 'å reversere'. I dette tilfellet fordervet de ikke bare evangeliet, de reverserte det, vendte det bak fram og opp ned. Man kan ikke modifisere eller supplere evangeliet uten at man radikalt endrer dets karakter." (John Stott: Galaterbrevet, side 21-22)


Den kristne forsamlingens største problem er ikke motstanden og latteliggjøringen utenfra, men de som kommer innenfra og forsøker å endre evangeliet. Dette er også alvoret i det som skjer i enkelte sammenhenger i dag, hvor man forsøker å legge noe til evangeliet. Og da, som nå, er det altså Toraen det dreier seg om. Det er, for disse menneskene, ikke nok med det rene og enkle evangeliet, men vi må gå med dusker på klærne, slutte å kalle Jesus for Jesus, men bruke Hans hebraiske navn, Yeshua, for hvis ikke hører Han ikke på oss, vi må ikke spise reker eller svinekjøtt, vi må feire alle de jødiske høytidene og slutte å feire de kristne, for de er hedenske. Og vi må forlate våre forsamlinger, og slutte oss sammen i nye som underviser i Toraen. Det er dette Paulus advarer så sterkt imot i Galaterbrevet.
Og den samme Paulus er krystallklar i sin sterke advarsel i brevet til forsamlingen i Kolossæ:


"La ingen dømme dere for mat eller drikke eller i spørsmål om en høytid eller en nymånedag eller sabatter, som bare er en skygge av de kommende ting, da kroppen tilhører Kristus. La ingen lure fra dere seiersprisen ved at han har sin lyst i ydmykhet og tilbedelse av engler og trenger seg inn i de ting som han ikke har sett, og som til ingen nytte blåser seg opp over kjødelige ting, og ikke holder fast ved Hodet. Fra Ham får hele kroppen næring og blir knyttet sammen ved ledd og sener. Det vokser den vekst som er fra Gud. Hvis dere da altså døde med Kristus fra verdens makter, hvorfor vil dere da, som om dere lever i verden, underordne dere slike regler som: Rør ikke, smak ikke, ta ikke? - eller menneskers bud og lærdommer. Dette angår jo ting som er til for å gå i oppløsning ved bruken. Slik har nok ord for seg for å være visdom med sin selvvalgte gudsdyrkelse, ydmykhet og mishandling av kroppen. Men de er ikke av noen verdi til å stå imot kroppens lyster." (Kol 2,16-23)


La oss legge oss advarselen på sinne: Vi kan miste seiersprisen!
Bildet er Rembrandts maleri av apostelen Paulus

Når kristne blir jøder, del 2

Kan vi som kristne spise alt, eller er det slik at vi, lik jødene, må spise kosher? Spørsmålet er aktualisert etter at en del hevder med stor styrke, at vi kristne er kalt til å leve etter Toraen.

Apostelmøtet i Jerusalem tar for seg et meget aktuelt spørsmål i den tidlige kirken, nemlig forholdet mellom de jødekristne og de hedningekristne. Forholdet var spent.

Teksten må sees i dette lys og i sammenheng. Jakob tolker det revolusjonerende som har skjedd, da han sier at Gud hadde sørget for å "ta ut av hedningene et folk." Han bruker her det ordet for "folk" som ellers alltid brukes om Israel. Nå hadde altså Gud vist at Han også regner de hedninger som kommer til tro, som sitt utvalgte folk. Jakob siterer fra profeten Amos, for å understreke dette. Han sier: "og med dette stemme profetenes ord overens." Legg merke til at han bruker flertall om profetene. Altså ikke bare Amos. Dette at hedningene skal regnes med, samstemmer med profetene i GT.

Så går Jakob til det like revolusjonerende skritt, at han fremlegger et forslag som går ut på at de hedningekristne verken skulle holde omskjæres eller pålegges å holde Moseloven med alle dens regler om rent og urent. Bare på tre punkter skulle de ta hensyn til den jødiske måten å leve på, av hensyn til jødene.

Det fantes nemlig ting som det ikke var ønskelig for en kristen jøde å ha noe med å gjøre. Først var det slikt som hadde vært i direkte berøring med avgudene. Videre var det "utukt" i den jødiske betydningen av ekteskap eller samliv i forbudte former. Det dreier seg her blant annet om tempelprostitusjon. At ekteskapsbrudd og løsaktighet var synd, var det unødvendig å poengtere. Dette var en selvfølge også blant de hedningekristne, og det gjeldt hele den delen av Mose lov som vi pleier å kalle Moralloven (De 10 bud). Men her gjaldt det også andre ting, som egentlig ikke var bindende for en kristen, men som fra gammelt av hadde en slik betydning for en jøde at det for kjærlighetens skyld måtte tas hensyn til dem. Til dette hørte også det å spise kjøtt av dyr som ikke var slaktet på jødisk vis, men fortsatt hadde blodet i seg.

Det gjaldt altså å finne regler for et liv som jødekristne og hedningekristne skulle leve godt sammen.

Til forsamlingen i Rom skriver apostelen Paulus om dette med mat og hvilket forhold de kristne skal ha til det å spise. La oss se på et viktig skriftsted i denne sammenhengen, nemlig Rom 14,1-6: "Dere skal ta dere av den som er svak i troen, men ikke for å sette dere til doms over forskjellige meninger. For den enes tro gjør at han kan spise alt, men den som er svak spiser bare grønnsaker. Den som spiser, må ikke forakte ham som ikke spiser! Og den som ikke spiser, må ikke dømme ham som spiser! For Gud har tatt imot ham. Hvem er så du som dømmer en annens tjener? Han står eller faller for sin egen herre. Sannelig, han skal bli stående, for Gud er mektig til å holde ham oppe. En setter èn dag høyere enn en annen, den andre holder alle dager for å være like. Enhver av dem må bare være fullt overbevist i sitt eget sinn! Den som tar vare på èn bestemt dag, gjør det for Herren, og den som ikke tar vare på èn bestemt dag, gjør det for Herren. Og den som spiser, spiser for Herren, for han gir Gud takk. Og den som ikke spiser, gkør det for Herren, og gir Gud takk."

Apostelen Paulus er inne på det samme i 1.Kor 10,25-33: "Spis hva som helst som selges på kjøttmarkedet, uten å stille spørsmål for samvittighetens skyld. For jorden hører Herren til, og alt som fyller den. Hvis noen av dem som ikke tror, inviterer dere til et måltid og dere vil gå dit, så spis det som blir satt fram for dere! Still ingen spørsmål for samvittighetens skyld! Men hvis noen sier til dere: Dette er offerkjøtt, så ikke spis det av hensyn til den som sa det til dere, og for samvittighetens skyld. For jorden hører Herren til, og alt som fyller den. Når jeg taler om samvittigheten, mener jeg ikke din egen, men den andres. For hvorfor blir min frihet dømt av en annens samvittighet? Men om jeg deltar i et måltid med takk, hvorfor blir jeg da spottet for den maten jeg har takket for? Enten dere da spiser eller drikker eller hva dere enn gjør, så gjør alt til Guds ære. Vær ikke til anstøt, verken for jødene eller for grekerne eller for Guds menighet, slik jeg også er til behag for alle mennesker i alle ting. Jeg søker ikke mitt eget beste, men det beste for de mange, for at de kan bli frelst."

Så kan vi da spørre om dette er så viktig. Ja, det er faktisk det, for det handler både om den friheten som Kristus, og et annet forhold som Paulus minner oss om i 1.Tim. Der setter Paulus dette i en eskatologisk sammenheng:

Til sin unge medarbeider Timoteus skriver Paulus: "Men Ånden sier med klare ord at i kommende tider skal noen falle fra troen og holde seg til forførende ånder og demoners lærdommer. Det skjer ved hykleri av falske lærere, som er brennemerket i sin egen samvittighet. DISSE forbyr å gifte seg og påbyr å avholde seg fra visse slags mat, enda Gud har skapt den til å bli tatt imot med takk av dem som tror og har lært sannheten å kjenne. For alt det Gud har skapt, er godt, og ikke noe er å forkaste når det mottas med takk, FOR DET BLIR HELLIGET VED GUDS ORD OG BØNN. Når du legger dette fram for brødrene, da er du en god Kristi Jesu tjener, som nærer deg ved troens og den gode læres ord som du har fulgt." (1.Tim 4,1-6)

Når kristne blir jøder, del 1

I vårt naboland Sverige har det siden tidlig i sommer pågått en debatt om den messianske bevegelsen, og da særlig en messiansk forsamling i Sverige. Det er med blandede følelser jeg skriver om dette på bloggen, fordi det dreier seg dels om mennesker jeg kjenner godt og fordi det er nok av de kritiske røster mot alt som er jødisk. Men samtidig er jeg dypt bekymret. Jeg er bekymret over venner jeg kjenner fra ulike Israels-miljøer i Norge, som er i ferd med å bevege seg bort fra evangelisk kristentro til å bli mennesker som lever etter jødiske regler og forskrifter som den nytestamentlige forsamlingen er fri fra. Det dreier seg om mennesker som kun spiser koshermat, går med bønnesjal og kipa. Og som hevder med styrke at treenighetslæren er vranglære. Noen melder seg ut av de forsamlingene de tilhører, og går sammen med likesinnede inn i husmenigheter eller velger å stå uten forsamlingstilhørighet. Noen antar nye navn, som de gjerne bruker som mellomnavn. Denne trenden i Norge er fortsatt marginal, men den er voksende i Sverige, og vokser også her. Ulike forkynnere inviteres til Norge, som blant annet forkynner at vi skal holde oss til Toraen. De er sterkt kritiske til flere av de kristne høytidene, og hevder med styrke at vi som er kristne skal feire den jødiske sabbaten og de jødiske høytidene. Jeg skal i en serie artikler her på bloggen belyse dette fenomenet, og se nærmere på hva Det nye testamente faktisk lærer. Den situasjonen som vi opplever nå, er faktisk ikke så ulik den situasjonen som oppstod i den tidlige kirken, hvor enkelte mente at de hedningekristne måtte omskjæres om de skulle være sanne kristne. La meg her i denne første artikkelen si at den messianske bevegelsen er svært sammensatt, derfor blir det helt feil og si at den messianske bevegelsen står for dette. Det er riktig å si at enkelte messianske jøder, og en del spesielle kristne grupperinger eller enkeltpersoner står for denne læren. Det er ganske illustrerende at da jeg tolket Steven Lightle, som er messiansk jøde, på Hamar for en tid tilbake, skulle vi spise, og det ble sterke reaksjoner på at Steven Lightle følte seg fri til å spise hva som helst. De som reagerte var norske kristne, mens Steven selv, som er jøde, følte seg fri til å spise alt det som ble satt fram på bordet. De norske kristne var "mer jødiske" enn han som var den eneste jøden i blant dem.

Å vandre med Gud

I går så jeg for første gang filmklipp av den legendariske britiske evangelisten Smith Wigglesworth, mannen som er blitt kalt Troens apostel. Det var interessant og spennende. Som jeg har nevnt på bloggen før, hører Smith Wigglesworth til de som har betydd mye for min egen trosvandring. I sin bok "Tro som forandrer verden", skriver en annen av pinsebevegelsens troshelter, Lester Sumrall, følgende om Wigglesworth og hans vandring med Gud:

"En gang spurte jeg Smith Wigglesworth: 'Wigglesworth, jeg har sett deg dusintalls ganger og du er alltid den samme. Hva kommer det av?' 'Sumrall', svarte han, 'jeg spør aldri Smith Wigglesworth hvordan han føler seg. Jeg forteller ham det.' Dette var Smith Wigglesworth som talte til Smith Wigglesworth. Det var en ånd som talte til en sjel. Hans iboende ånd talte til hans sinn, hans følelser og hans viljestyrke - talte til hans sinn hva det skulle tenke, hans følelser hvordan de skulle kjenne og for sin vilje, hva den skulle beslutte. Det var hans ånd som var konge i hans liv, inspirert av troen, for om det er noen som noensinne har vandret med Gud så er det Smith Wigglesworth. Selv om jeg var sammen med ham mange ganger, hørte jeg ham aldri tale ille om noen. Jeg hørte ham aldri si: 'Den der personen forkynner dårlig.' Om noen kritiserte en annen broder i hans hjem, sa han: 'Se å kom deg ut av mitt hus.' Han tillot en ikke å bli værende.

I boken sin forteller også Lester Sumrall, som jeg har hatt den store gleden av å møte, om en annen evangelist han har møtt:

Han sa til meg: 'Du forstår, Lester. Jeg setter veldig stor pris på deg og elsker deg. Om morgenen kan vi ha fellesskap, vi kan spille golf eller hva som helst. Men etter klokken 15 taler jeg ikke med noe menneske, selv ikke min kone, før jeg har avsluttet min preken. Jeg stenger døren for mennesker og vandrer med Jesus. Og når du henter meg og jeg står beredt til å gå på talerstolen, så står jeg og taler som en mann som nettopp har hørt fra Gud.' Etter å ha lyttet til ham kunne mennesker si: 'Å, han er virkelig en taler.' Nei. Han er en mann som vandrer med Gud. Han ber og da skjer det ting. Mennesker sa: 'Se! Se! Han er en trosmann.' Man trodde det var noe magisk, ettersom en stor mann hadde sagt at noe skulle skje, og det skjedde. Men forholdt seg ikke slik. Han hadde hatt fem timer alene i Guds hellige nærvær. Gud sa at dette er tro.

Lester Sumrall forteller så videre om Wigglesworth: Jeg spurte Smith Wigglesworth: 'Hvordan står du opp om morgenen? ' Han sa: 'Jeg setter mine føtter på gulvet og så danser jeg over hele mitt rom med oppløftede hender.' Han var en internasjonal evangelist, en mann som hadde betjent titusentalls mennesker. Uansett hvor han dro fantes det ikke store nok lokaler som kunne romme alle de som kom for å lytte til ham. Denne berømte Smith Wigglesworth danset innfor Herren i ti minutter, det var det første han gjorde om morgenen. Så leste han Guds ord. Etterpå bøyde han kne og ba. Etter det igjen samtalte han med mennesker som hadde behov og så besvarte han posten. Dette var hans oppgaver hver eneste dag han vandret med Herren.

Den første gangen jeg skulle treffe ham, hadde jeg nettopp gått av toget. Jeg var svært velkledd. Jeg hadde en veske i den ene hånden, en paraply hang over håndleddet og jeg hadde Londonavisen Daily Express under armen. Jeg ringte på døren. Smith kom og åpnet. Han så på meg og sa: 'Hva er det du har under armen?' 'Det er avisen' 'La den ligge igjen utenfor. Jeg tillater ikke slikt skrap inn i huset mitt. Hvorfor skulle jeg tillate slike løgner i mitt hus? La den ligge igjen utenfor.' Jeg la avisen igjen utenfor huset. Jeg hadde møtt en mann som vandret med Gud.

Få mennesker har tilbrakt så mye tid med å tale og vandre med Gud som denne mannen. Ikke underlig at han var så annerledes. Ikke underlig at nasjoner ble rystet. I Sverige har man sagt at ingen noensinne har rystet dette landet som Smith Wigglesworth gjorde. I Sveits har ingen noensinne samlet slike menneskemengder som Smith Wigglesworth. India, Afrika - overalt han kom skjedde det samme.

Han underviste om mye. Blant annet at man ikke behøver å bli syk for å dø. Og han døde selv på denne måten. Han døde i kirken, i et lite sakresti i nærheten av prekestolen. En del kirker i England har møtesalen i andre etasje. Ved 87 års alder hadde han gått opp de 20 trappetrinnnene til sakrestiet. Når han kom inn dit, falt han plutselig på gulvet. Han hadde ingen smerte, ingen sykdom, ingen angst. Ingenting av dette. Han reiste rett til himmelen. Det var ingen tvil om at han ville dø i nærheten av sin prekestol, den plass han elsket.

Så skriver Lester Sumrall: Skarer av religiøse mennesker vandrer ikke med Gud. De vandrer med syndere. De er forelsket i verden og søker etter materielle ting. Hele deres livs streven har å gjøre med det materielle.....

Det er ord å legge seg på sinne i dag.

Hentet fra: Lester Sumrall: Tro som förändrar världen. Livets Ords Förlag, 1988, side 80-83

Utfordrer min vantro

Jeg holder på å lese en bok som utfordrer meg veldig. Det vil si det er min vantro som utfordres, og det er jo egentlig bra! Boken jeg tenker på er Bill Johnsons bok: "Når himmelen inntar jorden." Bill Johnson som nylig besøkte Kristkirken i Bergen, er femtegenerasjons pinsepastor. Han er hovedpastor for Bethel Church i Redding i California, og sammen med sin kone Brenda, tjenestegjør han i et stadig økende antall menigheter som samarbeider om vekkelse. Dette nettverket av ledere går på tvers av kirkesamfunn, og det bygger relasjoner som hjelper forsamlinger til å leve i renhet og kraft.

Boken til Johnson som nå er oversatt til norsk, og utgitt på Prokla Media, forsøker å legge et bibelsk grunnlag for å vandre i Guds overnaturlige kraft. Jeg er helt enig med pastor Johnson, at vi ser altfor lite av Guds kraft i blant oss. Og vi forventer altfor lite av den også. I menigheten til Johnson opplever de daglige helbredelser, og en av bakgrunnene for dette, er at menigheten handler på den undervisningen de får. De går ut av kirkebygget og praktiserer den bibelske undervisningen om å be for de syke.

Det er jo helt umulig å lese Det nye testamente å ikke oppdage at helbredelser, befrielser, tegn og under var en integrert del av Jesu tjeneste. Men vi kan åndeliggjøre dette, og snakke om den symbolske betydningen av undergjerningene. Jeg er ganske flink til å "teologisere", og har ved å lese i denne boken, oppdaget at jeg har hatt lett for å gjøre det gjennom den sykdomsperioden jeg opplever. Jeg har virkelig trengt å bli utfordret til å tro Gud for større ting.

For jeg huser mye vantro. Og ber Gud om tilgivelse for det. Måtte Herren øke min tro!

I Apgj 5 leser vi om noen av de undergjerningene som skjedde i den første menighet: "Og ved apostlenes hender ble det gjort mange tegn og under blant folket. Og med samme sinnelag var de alle samlet i Salomos buegang. Likevel var det ingen av de andre som våget å slutte seg til dem, men folket satte dem høyt, og stadig flere troende ble lagt til Herren, mengder både av menn og kvinner, slik at de også tok syke ut på gatene og la dem på senger og bårer, for at i det minste skyggen av Peter kunne falle på noen av dem når han gikk forbi. En folkemengde samlet seg også fra byene omkring, og de kom til Jerusalem. De hadde med seg syke mennesker og noen som var plaget av urene ånder, og alle ble helbredet."

Legg merke til at de første kristne oppsøkte de syke, og tok dem med seg til de kristnes sammenkomster, for at de skulle bli helbredet. Dette er normalt kristenliv!

Jeg er glad for å regne pastor Reidar Paulsen i Kristkirken blant mine venner. Han skriver på sin blogg følgende, med henvisning til nettopp dette skriftstedet: "Jeg kan ikke finne noe i Skriften som sier at Gud ikke er i stand til å gjøre det igjen."

Dette skriftordet utfordrer meg veldig.

Å be Guds navn: EL OLAM

EL OLAM er det hebraiske navnet for den Gud som ikke har noen begynnelse eller ende. Den Gud for hvem en dag er som tusen år og tusen år som en dag. Hans planer står til evig tid. Når vi ber til Den Evige Gud, så ber vi til den Gud hvis Sønn er kalt Alfa og Omega, begynnelsen og enden. Han er den Gud hvis kjærlighet varer til evig tid. Nøkkelordet i denne sammenhengen er 1.Mos 21,32-33: "På den måten sluttet de en pakt i Be'er-Sjeba. Så brøt Abimelek opp sammen med Pikol, øverstkommenderende for hæren hans, og de vendte tilbake til Filisterlandet. Abraham plantet et tamarisktre i Be'er-Sjeba, og der påkalte han Herrens, (EL OLAM) Den Evige Guds navn." Når jeg leser om dette navnet på Gud, tenker jeg på den store forskjellen mellom mennesket og Den Evige Gud. Våre dager er begrenset og talte, men ikke Guds. Han er fra evighet til evighet. Det gir meg en egen trygghet. Han skal ikke opphøre å eksistere. Om andre tilganger opphører: en jobb, en inntekt, min helse, - så forblir Den Evige Gud. Det er virkelig et takkeemne.

Fosterdrapet tas ikke med

I dag startet rettssaken mot en 27 år gammel mann fra Usbekistan, som står tiltalt for å ha drept sin gravide ekskone og hennes niese. Aftenposten har et stort oppslag om denne saken i dag, med en uventet overskrift: "Fosterdrap tas ikke med". Denne svært tragiske drapssaken, omhandler ikke det faktum at den 27 år gamle mannen ikke bare drepte to, men fire personer. Det viser hvor svakt vernet av fosteret står i dette landet. Jusprofessor Ragnhild Hennum blir intervjuet av Aftenposten, og viser til straffeloven hvor det heter: "Den som forvolder en annens død." "En annen er i dette tilfellet et annet levende menneske. Vi har paragraf 245 i straffeloven som omhandler fosterdrap. Men så lenge denne saken er såpass alvorlig, med en strafferamme på 21 år, er det ikke noe poeng å bruke denne paragrafen. Den er dessuten tenkt brukt i helt andre tilfeller," sier Hennum til Aftenposten. Hun mener likevel at det vil virke straffeskjerpende at drapsofferet gikk svanger.
Jeg synes dette sier mye om mangelen på vern for et foster i mors liv. Drapsofferet var svanger i syvende måned, med tvillinger. Hvem taler deres sak? Hvorfor er det ikke opprettet en bistandsadvokat for disse to? Rettsaken i Overhalla reiser viktige prinsippielle spørsmål, og viser at vi må fortsette å kjempe for fosteret i mors liv!

Steingrunnen i vårt hjerte

Det er merkelig hvordan ting fester seg. En gang på slutten av 1970-tallet, eller var det kanskje i begynnelsen på 1980-tallet, ble det holdt noen bibelseminarer på Gjøvik i forbindelse med den såkalte Jesusvekkelsen. De ble holdt på Ynglingen, og en av talerne var Ivar Agøy, tidligere misjonær og prest i Den Norske Kirke. Han er forøvrig far til en av mjne barndomsvenner, Nils Ivar Agøy, ikke minst kjent for sine glimrende oversettelser av Tolkiens bøker. På dette bibelseminaret talte Agøy, som jeg var så heldig å treffe igjen i forbindelse med 70 års dagen til Børre Knudsen, om rettferdiggjørlsen ved troen alene. I forbindelse med bibelseminaret siterte Agøy fra biskop Bo Giertz sin bok: Steingrunnen. Jeg kan huske denne bibeltimen fremdeles, og hvilket sterkt inntrykk det gjorde på meg, det Agøy leste fra boken til biskop Giertz. Igjen og igjen har dette opp gjennom årenes løp vært til stor hjelp for meg, og senest i dag. La meg få gjengi det for deg, kjære bloggleser:


"I malende og drastiske bilder begynte han å skildre omvendelsen: hvordan Gud kaster ut redningslinen og får tak i sjelen som driver som en pram med strømmen mot den store fossen, hvordan han først får den opp på Ordets faste mark gjennom å lære mennesker å gå i kirken, be og lytte til evangeliet, hvordan han siden med Ordet tukter dens uvaner og lærer den å vende seg bort fra synden og streve etter ustraffelighet. Han fortsatte med stadig større intensitet. Denne kampen mot synden er i begynnelsen en ren glede for den vakte sjel. Det er som når selveieren begynner å rydde rundt sitt nye hus. Steinene flyr av sted og spaden synger i marken. Men når et menneske arbeider i sitt hjertes åker, gjør han litt etterlitt den bedrøvelige oppdagelsen at det blir mer stein jo dypere ned han kommer. Han finner stadig nye synder hos seg, og det blir verre å rydde bort jo dypere ned han kommer. De sitter fast i hans indre. Å bryte med brennevinsmisbruk og banning og vanhelligelse av sabatten, det kan gå på en kveld. Med hovmotet, lysten til å snakke om seg selv eller finne feil hos andre, slikt sitter fast der ennå etter mange måneders hard kamp. Så en dag når han kjemper med synden og går der og bryter stein på hjertets åker så svetten siler, i håp om at han nå endelig en gang skal bli kvitt de siste syndesteinene og få se det begynne å vokse på alvor - så kjører han spaden fast i bare stein. Han går omkring, graver rundt, skraper litt og begynner på nytt. Da går den forferdelige sannheten opp for ham: det er steingrunn hele veien. Han har kjørt ut lass på lass av løse steiner og kastet dem utenfor gjerdet, men har ennå ikke fått i stand en hage som kan begynne å bære frukt for Gud. Han har bare blottet en steinhelle av granitt som aldri noensinne kan komme til å bære et nyttig tre. Dette er steingrunnen, som også kalles syndefordervelsen. Det er den fordervede natur som står der igjen når menensket har skilt seg fra sine bevisste synder. Steingrunnen gjør at du er en like stor synder for Gud når du har budt ham det ytterste du klarer av lydighet og overgivelse.


Når et menneske står på steingrunnen, har han tre muligheter å velge mellom. Han kan gå bort i vantro som Judas. Det fører til døden. Han kan fuske med redningsarbeidet som fariseerne. Da plukker han vekk de steinene som menneskene kan se. Han blir edruelig, ærlig og flittig, Siden sper han på med litt mold av egen rettferdighet, og planter slike blomster som dufter godt for hans egen nese: elskverdighet, hjelpsomhet, store bidrag til misjonen, ivrig arbeid for Guds rike, vitnesbyrd og preken, eller kanskje en utpreget strenghet i mat og drikke. Så går han der blant sine blomster og mener at arbeidet er ferdig. Men for Gud ligger steingrunnen bar, og på dommens dag er blomstene for lengst visnet.

Dette er den aller farligste fristelse: å tuske med målestokken. Gud har sendt sin Ånd for å overbevise verden om synd. Denne Ånd bor i Ordet. Jesus sier jo selv at de ord Han har talt er ånd, og hele kristenheten bekjenner at Bibelen er Åndens verk. Viker en bort fra Ordet, blir en aldri overbevist om synd, i hvert fall ikke om hele syndens forferdelige dyp. En kommer aldri ned til steingrunnen..... Bare den som gir Guds ord rett uten å prutte og tar imot det helt og holdent som Guds ord, kommer ned til steingrunnen og oppdager den syndens lov som bor i lemmene. Bare det menneske forstår at det ikke bare behøver å bedre sitt liv, men det trenger frelse. Men nettopp dette at en forstår at en nå må frelses av nåde om en noensinne skal bli frelst, det er et Guds verk. Det var dit han ville føre sjelen da han blottet steingrunnen."


Jeg vet ikke for hvilken gang, men i dag har jeg tatt frem igjennom denne romanen av Bo Giertz og skal lese den igjen. Jeg oppdager stadig nye ting i denne boka. Vet ikke om den fortsatt er i salg, men du finner den i hvert fall på biblioteket, om du ikke har lest den før. Den er en stor leseropplevelse.

God gammeldags vekkelsesforkynnelse

I går ble jeg veldig oppmuntret! Jeg talte i Raufoss Baptistkirke på ettermiddagen, den første menigheten hvor jeg var pastor. Emnet for gårsdagens preken var: Den mann Gud velger, om kong Davids utvelgelse, fra 1.Sam 16. Om Guds utvelgelse som er så annerledes enn vår: "For Herren ser ikke slik et menneske ser. For mennesket ser på det ytre, men Herren ser til hjertet." (v.7) Jeg snakket om forskjellen mellom Saul og David, om hvordan Gud forkastet Saul, om hvordan Saul mistet salvelsen, men fremdeles levde i troen på at Gud var med ham. Jeg snakket om hvorfor David ble kalt "en mann etter Guds hjerte." Etter prekenen kom flere bort til meg og sa: "Dette var god gammeldags vekkelsesforkynnelse", "Jeg kjente igjen den gamle tonen." Intet kunne ha gledet meg mer! Jeg hører nok med blant de som kalles "de gammeltroende". Og jeg er nok en "vekkelsesforkynner" av det gamle slaget. Fremfor alt elsker jeg å undervise i Guds ord. Og i går, med fullsatt kirke, og en stor åpenhet for å forkynne Guds ord, så var det en fryd. Det var også så koselig å hilse på så mange kjente, og oppleve at vennskapet fortsatt er der. Det var også så fint å oppleve mennesker som virkelig hungrer etter Ordets forkynnelse. Onsdag denne uken skal jeg tilbake til denne menigheten, da skal jeg tolke den messianske jøden, Uri Marcus som kommer på besøk i regi av vår nystartede "Gjøvik og Toten Israelsforening."

Å be Guds navn: EL SHADDAI

For Abraham åpenbarer Gud seg som El Shaddai, Den Allmektige Gud. Ordets rot legger vekt på Guds makt i motsetning til menneskets makt. Slik ordet er brukt i 1.Mosebok brukes det særlig i situasjoner der folk er hardt presset og trenger en forsikring om at Gud er med. Gud åpenbarte dette navnet til Abraham da Han fortalte Abraham om den evige pakt som Gud opprettet med Abraham og hans etterkommere. Frem til Moses, da andre guddommelige navn ble åpenbart, så fremholdt patriarkene El Shaddai som selve paktsnavnet på Gud. Når vi ber til El Shaddai så påkaller vi navnet til Den Ene for hvem ingenting er umulig. Navnet El Shaddai kan også bety: Den Gud som er mer enn nok. Det vil si: som kan sørge for oss under enhver omstendighet! Og dette ser vi jo i den pakt som Gud gjennom Abraham oppretter med troens folk. Hos El Shaddai finnes all visdom og forstand, Han råder over alt og har dermed tilgang til alle ressurser. Det er fantastisk å ta fatt på en ny arbeidsuke med å tilbe Gud som nettopp El Shaddai. Navnet El Shaddai åpenbarer Gud, ikke bare som en som holder universet oppe, men som tar initiativ til og opprettholder sin pakt med sitt folk. I Jobs bok finner vi dette navnet 39 ganger, og 17 ganger i resten av Bibelen. I Det nye testamente støter vi på et tilsvarende ord om Kristus: Pantokrator - Allherskeren. Men la oss ta med oss selve nøkkelordet i åpenbaringen av Guds navn: El Shaddai: "Da Abram var nittini år gammel viste Herren seg for Abram og sa: Jeg er El Shaddai (Den Allmektige Gud). Du skal vandre for Mitt ansikt og være ulastelig. Jeg skal opprette Min pakt mellom deg, og Jeg skal gjøre deg overmåte tallrik." (1.Mos 17,1-2)

Å be Guds navn: EL ROI

I den forrige bloggartikkelen så vi på navnet Elohim. I dag skal vi ta for oss et annet av Guds navn, nemlig: El Roi, som betyr: Den Gud som ser meg. Det var en egyptisk trellkvinne, ved navn Hagar, som tiltaler Gud på denne måten, som El Roi. Det er også den eneste gangen navnet brukes i Bibelen. Hagar hadde satt sin lit til Israels Gud, og ropte til Ham i sin nød. Hun tjente for Sarai, Abrams hustru, og ble gravid med Abrams barn.. Du kjenner sikkert historien, slik den er gjengitt i 1.Mos 16. Etter at graviditeten er kjent blir hun plaget av Sarai, som forakter henne. Hagar flykter ut i ørkenen i sin dype fortvilelse. "Men Herrens Engel fant henne ved en vannkilde i ødemarken, ved kilden på veien til Sjur." (1.Mos 16,7) Herrens engel ber henne vende tilbake til hennes husfrue og underkaste seg henne. I samme øyeblikk gir han også denne det løftet at Hagars ætt skal bli "så tallrik at dens tall ikke skal kunne telles." Hagar får beskjed om at hennes barn skal kalles Ismael, "for Herren har hørt deg i din fornedrelse. Han skal bli som et villesel av et menneske. Hans hånd skal være vendt mot hver mann, og hver manns hånd skal være vendt mot ham. Han skal bo framfor alle sine brødres øyne," (v.9-12) Da er det at Hagar "kaller Herren ved navn, Han som talte til henne: 'Du-Er-Den-Gud-som-ser.' For hun sa: 'Har jeg da på dette sted virkelig sett Ham bakfra, Han som ser meg. Derfor er kilden kalt Lakai-Ro'i-kilden." (1.Mos 16,13-14) Hvilket herlig navn på Gud: Den Gud som ser meg! Det skal jeg prise og ære Ham for i dag.

Å be Guds navn: ELOHIM

Jeg har begynt på et studium av de ulike navnene som brukes om Gud i Den Hellige Skrift, i den hensikt å bruke disse navnene i min bønn. Jeg vil med andre ord be over Guds navn. Fordi det norske språket er så fattig, går vi glipp av så mye når leser Bibelen. Å studere Guds mange navn er derfor veldig fascinerende, fordi vi gjennom disse navnene også stifter bekjentskap med Hans karakter og personlighet.

Det første navnet jeg stanser ved er Elohim. Det hebraiske navnet for Gud. Vi møter det allerede i Bibelens første setning. Navnet er brukt mer enn 2500, og i flertall. Ikke for å indikere at vi tror på flere guder, men for å beskrive det majestetiske ved den ene sanne Gud. I dette navnet ser vi også den treenige Gud: Fader, Sønn og Hellig Ånd. Vi finner ordet Elohim 32 ganger bare i det første kapitlet av 1.Mosebok.

Når vi ber til Elohim, så husker vi at Han er den som begynte det hele. Vi ber til Han som skapte himmel og jord, Han som skilte lyset fra mørket, vannet fra det tørre land, natt fra dag. I dette eldgamle navnet på Gud, ser vi Guds skapende kraft og Hans autoritet og allmakt. Jeg finner det veldig interessant at det er dette navnet på Gud, som Jesus bruker i sin kamp og lidelse på korset. Omkring den niende time på dagen, da det var blitt mørke over hele landet, roper Jesus ut med med høy røst: "Eli, Eli, lamà sabaktani? Det betyr: Min Gud, Min Gud, hvorfor har Du forlatt Meg?" (Matt 27,45)

Jesus bruker altså det eldste navnet på Gud, sin Far, når Hans verk på korset skal fullføres. Han som nå skal vende tilbake til begynnelsen, eller fra tiden før begynnelsen på denne verden, evighetens verden, Han henvender seg nå til Elohim, fra Ham som alt begynner med. Det andre jeg i denne sammenhengen finner betydningsfullt er at Jesus bruker navnet Elohim når Han selv er i denne forferdelige lidelse og angst, som korsdøden innebar. Da kan jeg også påkalle Elohim når jeg er syk, plaget og ikke har det bra.

Men i dag vil jeg konsentrere meg om Elohim, Han som skapte himmel og jord. Etter å ha gjort ferdig søndagens preken, så skal jeg ta med Poirot ut i skogen og så skal vi gå til et av mine bønnesteder og så skal jeg be ut Salme 8 høyt:

"Herre, vår Herre, hvor herlig Ditt navn er over hele jorden, Du som har satt Din herlighet over himmelen. Av munnen på spedbarn og diebarn har Du reist et forsvarsverk, for Dine fienders skyld, så Du kan ødelegge fienden og hevneren. Når jeg ser Din himmel, Dine fingres verk, månen og stjernene som Du har satt der, hva er da mennsket, at Du skulle minnes ham, og menneskesønnen, at Du skulle se til ham? For Du har gjort ham lite ringere enn Gud, og med herlighet og ære har Du kronet ham. Du satte ham til å være herre over Dine henders verk. Du har lagt alle ting under Hans føtter, alt småfe og storfe, selv de ville dyr på marken, fuglene i lufte og fiskene i havet, alt som rører seg på havets stier. Herre, vår Herre, hvor herlig Ditt navn er over hele jorden."

Takk Gud for alle ting

For noen år siden leste jeg en bok som gjorde et sterkt inntrykk på meg, og som nok har formet min teologi på mange områder av livet mitt. Jeg snakker om Merlin R. Carothers bok: "Guds makt ved lovsang". Den norske boken, som ble utgitt av Filadelfiaforlaget var egentlig et sammendrag av Carothers to bøker: "Prison to Praise" og "Power to Praise." Den norske utgaven ble utgitt med en sterk anbefaling av evangelist Emanuel Minos. Jeg har hentet frem igjen denne boken, det vil si, de to engelske bøkene for å lese dem igjen i sin helhet. I den utfordrende situasjonen jeg lever i nå helsemessig, så tror jeg Gud har minnet meg på to ting. Det ene er noe apostelen Paulus skriver om til forsamlingen i Efesos: "og alltid takker Gud vår Far for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn." (Ef 5,20) Det er jo dette Carothers bøker handler om. Å takke Gud for alt, og under alle forhold. Det er som om Gud minner meg om dette disse dagene. Merlin Carothers, som har bakgrunn som metodistpastor, "oppdaget" den hemmligheten som ligger i takksigelsen. Vi har så lett for å tenke på bønn, som bare bønnebegjæret. Men apostelen Paulus underviser oss om mange ulike bønneformer, og blant disse hører også takksigelsen med. "Derfor formaner jeg først av alt til at det blir gjort påkallelser, bønner, forbønner og takksigelser for alle mennesker." (1.Tim 2,1) Her fremkommer det ikke mindre enn fire ulike bønneformer, og som sagt, en av dem er takksigelsen. Det vanskelige er selvsagt utfordringen som ligger i apostelens ord: "alltid takker Gud vår Far for alle ting." Jeg kan lettere forstå det Paulus skriver i 1.Tess 5,18: "takk under alle forhold. For dette er Guds vilje for dere i Kristus Jesus." Men å takke Gud for absolutt alt?! Det overgår det meste. Her har jeg et stykke vei å gå, men jeg opplever at Gud holder på å vise meg noe på dette området, og jeg ber om visdom til å forstå. Det andre, som jeg bare skal jevne denne gangen, har med proklamasjonen av Guds løfter å gjøre. Derek Prince Minstries i Norge har laget noen proklamasjonskort som vi har begynt å bruke. Et av dem handler om Jesu blod, og det har jeg tatt ibruk. Jeg kommer tilbake med mer om både mine erfaringer med takksigelsen og gjensynet med Carothers bøker og bruken av proklamasjonskortene.

Gud kan bruke våre nederlag

Francois Fenelon hører med til det "indre livets" forfattere. I dag leste jeg noe han har skrevet som jeg gjerne deler med bloggens lesere:

"Alle våre nederlag er nyttige hvis de ribber oss for en misforstått selvsikkerhet, og bevarer i oss en ydmyk og frelsende tillit til Gud." (Fenelon: Talking with God, Paraclete press 1997)

Gud bruker hendelser fra våre hverdager, i den hensikt å forme og danne oss, etter Kristi bilde, slik at vi skal ligne mer og mer den Herre Jesus. Han bruker alt, også våre nederlag, slik at også de tjener til gode for dem som elsker Gud. Det er det ikke alltid like lett å se, eller forstå.

"Når Gud tier, er det bare fordi noe først må ryddes av veien som hindrer Ham i å kunne gi oss det gode - for Guds kjærlighet ønsker å gi oss bare godt," skriver Mor Basilea Schlink i sin selvbiografi, "Gud fullfører sitt verk." Det er grunnleggeren av De evangeliske Mariasøstre som har lært meg å si: "Min far jeg forstår Deg ikke, men jeg stoler på Dine veier som alltid er riktige og gode." Det sier jeg også etter en natt som virkelig har vært en prøvelse. Som om de dype vann har skyllet over meg. Herren vår Gud, Han bor i det høye, men også hos dem som har en sønderknust og nedbøyet ånd. For dette er jeg Gud evig takknemlig. At Han bor hos meg, og i meg. Å forstå det er for høyt for min tanke. Jeg bare takker Ham for det.

Fenelon var en mann som fikk oppleve mange slags prøvelser. Men han besto løpet fullt ut, og ble til stor inspirasjon for en annen av "det indre livets" forfattere, Madame Gyuon, som ingen fikk stor betydning for en annen jeg har skrevet om på bloggen disse dagene, Watchman Nee.

I en annen bok finner vi disse ordene av Fenelon:

"Vi skulle ligne Kristus. Dette betyr å leve slik som Han levde, tenke slik som Han tenkte og etterligne Hans bilde, som er selve seglet på vår helliggjørelse." (Fenelon: Kristelige råd og betraktelser. Artos förlag, 1994, side 7)

På den onde dag

Til forsamlingen i Efesos skriver apostelen Paulus om de onde dagene. Han snakker om å utruste seg for slike dager. "Ta derfor Guds fulle rustning på, for at dere kan være i stand til å stå imot på den onde dag og bli stående etter å ha vunnet seier i alle ting." Vi har alle slike onde dager. Selv Jesus snakker om at "hver dag har nok med sin egen plage." (Matt 6,34)

Jeg har hatt noen slike onde dager i det siste. I dag hadde jeg en lengre samtale med legen min. Det er mye som må justeres fordi livet er blitt så annerledes. Han gav meg noen gode råd om livsmestering i slike livssituasjoner. Et råd jeg vil følge, var å se storheten i det å kunne klare å gjøre en ting hver dag, som jeg gjennomfører. Selv med den lille styrken jeg har akkurat nå. Det vil jeg forsøke. Og jeg har veldig mye å være takknemlig for, så jeg henter også frem igjen alle de gode tingene som har skjedd og som skjer. Men det er onde dager innimellom. Joni Eareckson Tada ble som 17 åring totalt lammet etter en stupe-ulykke. Hun skriver følgende i en andaktsbok jeg av og til leser:

"Den onde dagen er når du føler trang til å senke troens skjold, når du spenner av deg rettferdighetens brynje, når du sparker av deg skoene som er den beredskap fredens evangelium gir og slenger fra deg Åndnes sverd. Det er den onde dagen."

Så spør Joni: Hva skal vi gjøre når den onde dagen kommer? Hun svarer selv på det spørsmålet: "Så fast i Herren", med henvisning til Ef 6,13-17 hvor nettopp dette ordet "stå" forekommer et par ganger. Hvordan skal vi bli stående på slike onde dager?

En annen kvinne som har betydd mye for meg i min egen trosvandring, Corrie ten Boom, svarer slik: "Gi deg ikke, gi deg over!" Corrie ten Boom, som reddet så mange jøder under krigen, og som reiste verden rundt med evangeliet, siterer et dikt av Celia D. Martin, som jeg har tatt til meg.

Hvorfor er jeg mismodig? Ofte om lys jeg ber! Hvorfor er hjertet ensomt, når jeg mot himlen ser? For Jesus er min hjelper, og Han vet alltid vei! Hans øye ser til spurven, og jeg vet Han vokter meg!

"La ikke hjertet sørge." Det har Han ofte sagt. Og all min tvil forsvinner, når jeg får se Hans makt. Han skritt for skritt meg leder, Han selv er lys på min vei. Hans øye ser til spurven, og jeg vet Han vokter meg!

Når jeg i livet fristes, og når min dag er grå. Sangen i sukk blir byttet, mørkt det som lyst jeg så. Da flyr jeg tett til Hans hjerte, all uro legger seg. Hans øye ser til spurven, og jeg vet at Han vokter meg!

I dag, på en slik ond dag, sier jeg høyt for meg selv: "Hans øye ser til spurven, og jeg vet at Han vokter meg." Idag vil jeg fly tett til Hans hjerte.

Grunnlaget for menigheten, del 2

Det andre grunnlaget Watchman Nee (bildet) nevner i sin tale i Shanghai 30.juni 1950, vil jeg anta at enkelte vil protestere på. Watchman Nee mener nemlig at det bare kan være en menighet på det enkelte sted. Grunnlegges det en ny menighet i samme by, eller på samme tettsted, så innebærer det en splittelse. Nee slår også fast at menigheten alltid er lokal, det finnes ingen nasjonal kirke og slett ikke noe kirkesamfunn.

Nee begrunner sitt syn med å henvise blant annet til 1.Tess 2,14: "For dere, brødre, ble etterfølgere av de Guds menigheter som er i Judea i Kristus Jesus." Her snakkes det om menigheter i flertall. Guds menigheter i Judea. Hvorfor tales det om menigheter i flertall her? "Det er fordi," skriver Watchman Nee, "at på dette tidspunktet var Judea en provins i Romeriket. Siden en provins inkluderer mange steder, så er det av den grunn også mange menigheter. Så det er ikke en kirke i Judea, men vi snakker om menighetene i Judea. I Skriften er det bare snakk om en lokal menighet, ikke en distrikts-menighet. Det samme er sant for Galatia-området, som også var en provins som bestod av mange tettsteder, derfor snakkes det i 1.Kor 16,1 om 'menighetene i Galatia'. Efesos var derimot en havneby, et lokalt sted, og derfor omtales menigheten i Efesos i entall. '..menigheten i Efesos.' (Åp 2,1) Det samme er tilfelle med stedet Filadelfia, som var en by. I den byen fantes det bare en menighet. '.. menigheten i Filadelfia.' (Åp 3,7) Lille-Asia derimot var en stor provins, derfor taler Bibelen om 'de syv menighetene som er i Asia.' (Åp 1,4 og v.11)"

Watchman Nee avviser at det dermed kan finnes noen universell kirke som Romerkirken. "Verden har ikke en kirke, derfor er den romersk-katolske kirke feil. Et land kan heller ikke ha en kirke, derfor er det feil å snakke om The Church of England. En provins har ingen kirke, det har heller ikke et folkeslag. I Bibelen er det bare et lokalt sted som kan ha en menighet. En menighet et sted kan ikke slå seg sammen med en menighet et annet sted, og bli en menighet. I Bibelen finner du ikke menighetene i Korint, eller menighetene i Antiokia. Men Bibelen sier: "menigheten i Antiokia", "menigheten i Korint", "menigheten i Filadelfia", alltid entall. Det fantes ingen menigheter i Antiokia, i Korint eller i Filadelfia. Guds mønster for menigheten er på den ene siden Den Hellige Ånds autoritet, og på den andre siden er det noe utvendig synlig som er begrenset av lokaliseringen, av stedet. Når menigheten i Korint holdt på å bli splittet i fire ulike fraksjoner, formante Paulus dem og kalte dette både kjødelig og splittende."

Nee er av den oppfatning at selv de edleste motiver for å grunnlegge flere menigheter på samme sted, blir feil. Det være seg om man skal opprette en menighet for Ordets forkynnelse, eller vekkelsesmenighet, eller for den saks skyld opprette en menighet som et resultat av en vekkelse. Han sier:

"Vi kan dra til et sted hvor det ikke finnes noen menighet, og etablere en der. Men på et sted hvor det allerede finnes en menighet så kan vi ikke gjøre noe annet enn å slutte oss til den som allerede finnes der."

Nee's undervisning reiser mange spørsmål og problemstillinger. Hva betyr dette i den kontekst vi lever i, med så mange menigheter på et sted? Skal vi velge å se på alle disse menighetene som èn menighet?

Francis Frangipane definerer det han kaller Herrens hus, altså menigheten, "som den levende, forenede og bedende byens menighet. Herrens hus vil bestå av evangelikale og pinsevenner, tradisjonelle menigheter og karismatikere. Den vil være fri for rasemessige og klassmessige forommer. Den vil rett og slett bestå av kristne som kjenner Jesus som Herre, tror på sannheten i Skriften og er overgitt til hverandre som brødre," og så legger han til: "Det vil kreve en samlet menighet fra hele byen for å vinne krigen om byen. Våre anstrengelser vil ikke stanse flodbølgen av økende ondskap i våre byer hvis vi, som er Kristi menighet, isolerer oss fra hverandre." (Francis Frangipane: Herrens hus. Prokla Media 1992, side 8)

Holder dette som en definisjon? Hva med Nee's påstand, som jeg har gjengitt tidligere, at ikke alle menigheter som kaller seg en menighet, virkelig er det? Og hvordan skal vi forstå ordene fra Ef 4,4-6: "Det er en kropp og en Ånd, slik som dere ble kalt i ett håp ved deres kall, og det en Herre, en tro, en dåp, en Gud og alles Far, Han som er over alle og gjennom alle og i dere alle."?Jeg lar dette spørsmålet stå ubesvart, og håper på innspill for å lytte til hvordan bloggens lesere opplever Watchman Nee's syn.

På tur med Poirot en høstdag i oktober

Etter å ha tilbrakt deler av dagen i går på sykehuset for nye undersøkelser av hjertet, og med en elendig fysisk form mesteparten av gårsdagen, var det godt kunne ta med seg hunden vår Poirot, inn til bønnekoia og tilbringe litt tid der idag. Været viste seg fra sin aller beste side, og det var så varmt at jeg kunne sette meg på trammen og hvile meg der. Bivirkningene av medisinene jeg tar, gjør at det er ikke så veldig lenge jeg skal gå, før jeg blir så sliten at jeg må sette meg ned. Men før jeg kom så langt at jeg gikk inn til koia, som bare er en femminuttes spasertur fra parkeringsplassen, gikk jeg en tur med Poirot. Det er så flott å se at den også koser seg i det flotte høstværet, og trives med å gå våre små spaserturer. Det er jo så mye som det må luktes på, og som må undersøkes nærmere! Jeg føler en egen trygghet å ha den med meg, siden den er god til å varsle når det er en føling underveis. Fra trammen på koia har jeg en kjempeflott utsikt til Skumsjøen, som disse høstdagene bærer sitt navn med rette. Litt vind lager skumtopper på de små bølgene. Her oppe står løvskogen i sine vakreste farger, og det er høyt gress rundt koia, som svaier i vinden. Jeg satt på trammen og sang salmer! Sist jeg var her inne tok jeg med meg en gammel sangbok som kalles "Evangelisten". Det er veldig mange nye sanger som jeg synes både er flotte, nydelige og som er til stor hjelp i tilbedelsen. Men jeg er også veldig glad i de gamle salmene og vekkelsessangene. Hele dette året er det en sang som har fulgt meg på nesten hvert eneste møte eller gudstjeneste hvor jeg har deltatt, og det er sangen: "Jesus det eneste". Den sangen hørte jeg første gang i bisettelsen etter min far. Da var jeg bare 12 år gammel. Den sangen har siden den gangen betydd svært mye for meg. Men i dag sang jeg: "Hellig, hellig, Herre Gud Allmektig" Det kjentes både riktig og godt. Jeg elsker dette stedet her oppe, og er så takknemlig for å ha dette lille stedet hvor jeg kan trekke meg tilbake. Nå går jeg og drømmer om en kano, som jeg kunne ha liggende her, og som kunne brukes nede på Skumsjøen. Tenk å kunne sitte der en stille sommer eller høstdag, padle litt og bare nyte stillheten og naturen! Den kanoen har jeg ført opp på bønnelista mi.

Grunnlaget for menigheten, del 1

I sin tale til de kristne i Shanghai 30. juni 1950, som jeg refererte til i en bloggpost i går, fremholder den kinesiske husmenighetslederen Watchman Nee, at to forutsetninger må ligge til grunn for at det kan finnes en kristen menighet. Den første forutsetningen er Den Hellige Ånds autoritet.

"Fra begynnelse til slutt kan menigheten bare ha en autoritet, en kraft, et liv, og det er Den Hellige Ånd. Det finnes bare et liv i Den Hellige Ånd, bare en kraft i Den Hellige Ånd, og bare en autoritet i Den Hellige Ånd...Hvis Den Hellige Ånd ikke er tilstede, er heller ikke menigheten det. Menigheten er den kroppen som Herrens Ånd uttrykker seg igjennom uten noen hindring... Det finnes ingen autoritet som kommer fra bestemte individer. De eldste har ingen autoritet, de eldre brødrene har det heller ikke, og de åndelige har det ikke. Bare Den Hellige Ånd har autoritet."

Watchman Nee er i denne talen veldig tydelig på at vi bare kan snakke om en menighet, og denne flokken av mennesker er mennesker som er undergitt Den Hellige Ånd. Han går tydelig i rette med de som fremhever seg selv, og vil ha sine egne meninger igjennom. Som lemmer på Kristi kropp, så legger vi ned våre egne liv, for Kristus og for hverandre. Her gjelder ikke soloutspill og egenrådighet. "Husk derfor, at hvis en bror liker å snakke og ta avgjørelser på egenhånd, så er Den Hellige Ånds autoritet ødelagt, Kristi kropp er ødelagt og menigheten er ødelagt. Konsekvensen av dette er at det ikke er noen menighet på dette stedet."

Den autoritet som er gitt i menigheten, er gitt ut fra det faktum at den egentlige autoriteten er Den Hellige Ånd. "Vi skal bruke autoriteten til å tjene brødrene og søstrene, ikke til å herske over dem... Autoritet er relatert til din tjeneste og bare en del av dine mange tjenester. Den er ikke der for å styre andre, men for å hjelpe og støtte dem."

Ingen kan heller etablere en menighet, mener Watchman Nee. "Hvis Den Hellige Ånd ikke vil starte en menighet, finnes det ingen måter for oss å gjøre det på. Vi må underordne oss selv til den mektige kraft til Den Hellige Ånd, og underordne oss under den autoritet som er villet av Gud, og ikke søke vår egen frihet. Vi må la autoriteten til Den Hellige Ånd passere gjennom hver eneste en av oss helt fritt., " og så legger han til:

"Du må forstå at når som helst du lar noe av ditt eget komme inn i menigheten, uansett hvor godt det enn må være, så er det noe ekstra som legges til menigheten og det kan forårsake hindringer...."

(fortsettes)

Individualisme eller menighet

1.april 1950 taler den kinesiske husmenighetslederen Watchman Nee (bildet), til en gruppe medarbeidere i Shanghai om betydningen av menigheten. Her er han inne på svært vesentlige ting, som burde fange vår oppmerksomhet. Men det er radikalt, ikke minst i vår individualistiske tid. "Vanligvis vektlegger vi det liv Herren skaper i den enkeltes liv, men faktum er at dette liv finnes i menigheten," sier han og legger til:


"Fordi Gud har gitt så mange ting til menigheten, er det av avgjørende betydning om den såkalte menigheten, virkelig er menigheten. Hvis det var slik at Gud hadde gitt så mye til oss som individuelle personer, så hadde ikke problemet vært så stort. Men Gud har vist oss i Bibelen at Han har gitt alle åndelige ting til menigheten. Derfor, om en gruppe jeg tilhører, er menigheten eller ikke, er av avgjørende betydning. For Guds ansikt trenger vi se klart at Gud har gitt mange ting til menigheten, ikke til det enkelte individ. Herrens egne ord: 'På denne klippen vil Jeg bygge Min menighet' (Matt 16,18) er både klare og herlige. Resultatet er at 'dødsrikets porter skal ikke få makt over den.' Dette løftet er gitt til menigheten, ikke til et enkelt individ. Mange ganger er det slik at det er vanskelig for en person å stå imot fienden, men så snart menigheten trer frem, så er satan umiddelbart beseiret. Som enkeltstående individer så opplever vi velsignelser, men disse velsignelsene er begrenset. Det er bare i menigheten at disse velsignelsene er ubegrensede og rike."


Det er veldig sjeldent man hører slik undervisning i dag, hvor det meste er tilrettelagt for et svært individualistisk syn. Det meste dreier seg om meg, mitt og mine og de rettighetene jeg har til å foreta egne valg. Ikke minst å velge den menigheten som passer meg best, men om den menigheten ikke er Herrens menighet, hva da? Watchman Nee sier: "Merkelig nok, mange brødre som har kjent Herren i 20 eller 30 år, kjenner ikke Guds menighet... Men på samme tidspunkt finnes det andre brødre og søstre som kjenner Guds menighet, og som en konsekvens av dette strømmer velsignelsene fra Hodet og blir deres rikdom, og de er i stand til å bevege seg fremover."


Watchman Nee sier til forsamlingen i Shanghai at han har et sterkt ønske, om at de yngre brødrene og søstrene, ville legge seg på sinne at en kristen ikke bare skulle være opptatt av sin egen vinning, men også om de brødrene og søstrene han har fellesskap med, virkelig er menigheten.


"Husk at en person ikke er noe annet enn et individ. To kan være menigheten, eller de er bare to individer og ikke menigheten. Gå ikke ut fra at 500 mennesker som kommer sammen, er kirken, eller at tusen er det. Dette behøver ikke være slik. Takk Gud, et tusen personer kan bli menigheten, men et tusen personer kan også være et tusen enkeltstående individer og fremdeles ikke være menigheten. Det er en stor forskjell her. Guds barn forstår at en enkelt person ikke kan være menigheten, men de har vanskeligheter med å forstå at et tusen mennesker ikke behøver å være noe annet enn et tusen enkeltstående individer og dermed ikke kan være menigheten. Vær så snill og husk at selv 10.000 mennesker også kan forbli 10.000 individer og fremdeles ikke utgjøre menigheten."


Vi skal i neste artikkel se nærmere på hva som er grunnlaget for en bibelsk menighet, slik Watchman Nee ser det.

(fortsettes)

Et liv levd i fellesskap

På et seminar i regi av Åpne Dører i Bergen denne helgen, falt følgende ord: "En tro som det ikke er verd å dø for, er heller ikke verd å leve for." Jeg tror vi gjør vel i å reflektere over de ordene. Er det jeg tror på, virkelig verd å dø for? Satser jeg hele livet mitt på min tro og min overbevisning? De første kristne gjorde det. For dem gjaldt det livet og evigheten. Så mye sto på spill. Jeg ser det samme i livet til anabaptistene. De hadde funnet viktige sannheter i Den Hellige Skrift, som de var villige til å ofre sitt eget liv for. Det dreide seg om intet mindre enn at sannheten skulle overleve. Ikke minst gjaldt dette sannheten om ekklesia og koinonia. Om de som er kalt ut fra verden, om den kristne forsamlingen, som er ment å være et fellesskap. Det bibelske begrepet koinonia betyr nettopp dette: fellesskap eller å dele, det å være sjenerøs, det å delta og det å dele med noen.


Intet sted i Bibelen finner du noe skrifsted som tilsier at en kristen kan leve utenfor den kristne forsamlingen, selv om det idag er mange som tilsynelatende tror at det er mulig. Hvis vi mottar den Herre Jesus Kristus, som vår frelser og herre, aksepterer vi også alle som er Hans. Alle sanne kristne blir da våre søsken i troen. 1.Kor 12,13-31 beskriver forsamlingen eller menigheten som en kropp. Intet lem på denne kroppen kan si: Jeg trenger ikke resten av kroppen, jeg kan klare meg på egenhånd. Apostelen Peter skriver i sitt første brev: "Ettersom dere i lydighet mot sannheten ved Ånden har renset deres sjeler til oppriktig søskenkjærlighet, så elsk hverandre inderlig av et rent hjerte." (1.Pet 1,22) Vi trenger den kristne forsamlingen av mange årsaker, men dette er kanskje den viktigste: det er et sted hvor jeg blir sett og blir bekreftet. Vel og merke når forsamlingen fungerer etter det nytestamentlige mønsteret.


Den første menighet var en menighet hvor medlemmene levde sine liv i fellesskap. Og denne tidlige kirken skilte ikke mellom det profane og det hellige. De første kristne henga seg like mye til menneskenes ytre liv, som til deres indre behov. Det ble gjort mange forsøk på å kvele og ødelegge dette livet, blant annet gjennom harde forfølgelser. Men selve ånden og livsvitnesbyrdet i den tidlige kirken overlevde, selv om dens representanter ble spredd og mange av dem ble myrdet. Vitnene døde, fedrene døde, men nye barn ble født av Ånden igjen og igjen. Ulike fellesskap og kommuniteter har oppstått og dødd ut gjennom historiens løp. Men den Kirken som skaper dem forblir.
Men, sier den tysk lutherske teologen og martyren Dietrich Bonhoeffer, "det er ingen selvfølgelighet for en kristen at han får lov til å leve blant kristne." Situasjonen er jo den at dette uttrykket for den kristne forsamlingen, som vi her beskriver som de som er kalt ut og de som lever i fellesskap, finnes jo ikke alle steder. Dette er både smertefullt og utfordrende. Men heldigvis ser vi jo også at Guds hellige Ånd fremdeles lar sin vind blåse, og fremdeles er skapende, og Han legger en dyp lengsel ned i mange mennesker i dag, etter å se og oppleve dette i vår egen tid.


Jeg ber selv om å få være en del av dette nyskapende Åndens arbeid. Bildet er av et måltidsfellesskap i det anabaptistiske fellesskapet i Australia.
(fortsettes)