Den kristne forsamlingen i Rom besto av mindre grupper som kom sammen i et visst antall hjem, for bønn, undervisning og brødsbrytelse. Tilsammen var de muligens 100 personer i en by med en million innbyggere.
I disse husforsamlingene kom mennesker fra ulike sammwnhenger sammen. Mot slutten av brevet kommenteres spenningene dem imellom. Disse hadde sannsynligvis sammenheng med den situasjonen som oppsto i og med fordrivelsen av jødene fra Rom. De fikk lov til å vende tilbake, men det skulle ta noen år. Det er ikke vanskelig å forestille seg at det kunne påvirke den lille forsamlingen.
Vi vet at romerne ikke var overvettes begeistret for jødene. Fra romernes ståsted kom den kristne troen til å fremstå som ekstra merkelig, som en slags jødisk tro som fikk jødene til å bli sinte. Hva var dette for slags sekt?
Om de troende under den siste delen av regjeringstiden til keiser Klaudius i all hovedsak bestod av hedninger som var kommet til tro kan det ha ligget dem nær å løsrive evangeliet fra det jødiske. Deres forskrifter om hva man fikk og ikke fikk gjøre, de særskilte dagene og høytidene, var nå forbi. Den nye troen var en tro for hedninger. Slik kunne de ha tenkt.
Men så kom mange av de utviste jødene tilbake. Noen av dem tilhørte den kristne forsamlingen i imperiets hovedstad. Blant dem var Priskilla og Akvilas, nære venner av apostelen Paulus og som delte hans forståelse av Kristus-hendelsen: at Gud har gjort det mulig for hedninger å bli en del av Guds folk uten å bli proselytter. Andre jøder var ikke enige i dette. De stilte spørsmålstegn om ikke Lovens bud om sabbaten, omskjærelse og forskrifter for hva man kunne spise var gyldige til alle tider.
Anta at noen av disse er med i en husforsamling der de fleste er hedningekristne som gleder seg over sin frihet fra den jødiske Loven. Hvordan opplevde de dette? En mistenksomhet, forsterket av de sosiale spenningene i Roms kosmopolitiske blanding av mennesker, kunne lett bli vendt til fiendtlighet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar