Ble en åndelig far tross stor kroppslig svakhet

I forbindelse med gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet i går kveld feiret vi minnet om staretsen Ambrosios av Optina (bildet), en av Russlands hellige som har vært av en stor inspirasjonskilde for mitt eget åndelige liv. Jeg lærte ham først å kjenne gjennom biografisk materiale som omfattet forfatterskapet til Fjodor Dostojevskij og Leo Tolstoj, som jeg leste på slutten av 1970-tallet, og begynnelsen av 1980-tallet.

En starets er i den russiske tradisjonen en åndelig veileder med en spesiell karismatisk utrustning, særlig evnen til å skille ånder og den profetiske gaven.

Han het opprinnelig Alexander Michaelovitsj, og ble født i 1812. Dårlig helse preget ham allerede som barn, og satte sine tydelige begrensninger. I tenårene ble han oppfordret av sin åndelige far til å gå i kloster. Og ikke et hvilker som helst kloster. Vi snakker om det berømte Optina-klosteret, som ligger nesten tretti mil sør for Moskva. Dette klosteret har fostret noen av de mest fremstående staretsene i Russland. Den mest kjente var sannsynligvis Ambrosios.

Da han kom dit, traff han to betydningsfulle staretser i sin samtid - Leonid (1762-1841) og Makarios (1788-1860) - og ble deres disippel.

Han ble kjent for en ømhjertet og barmhjertig munk. Han brukte ikke sin visdom og åndelige innsikt til å dømme andre, men delte andre menneskers lidelse. Et av hans favorittord fra Bibelen, hentet han fra Romerbrevet: 'Vet du ikke at det er Guds godhet som driver oss til omvendelse.'

Da Makarios døde i 1860, ble Ambrosios  Optina-klosterets åndelige far. Det til tross for stor kroppslig svakhet. Han ivret etter å gi støtte til samfunnets marginaliserte. Om Ambrosios sa man: 'I Ambrosios åpner kjærlighetens bunnløse djup seg for hvert menneske.'

Om kvelden den 23.oktober 1891 dør Ambrosios. På hans gravstein står disse ordene fra Bibelen:

'For de svake er jeg blitt svak for å vinne de svake. For alle er jeg blitt alt, for på alle mulige måter å frelse noen.'