Skjøre vennskap

Vennskap er noe av det vakreste som finnes, og noe av det skjøreste. For vennskap viser seg først når venner virkelig trengs. Kjærlighet må omsettes, ellers blir det er kvalmende ord. Det underlige er at de som kaller seg en venn, forsvinner når det er størst behov for dem. Da blir de med ett stille.

En bekjent av meg, en høyst aktet og kjent mann, hadde mange mennesker rundt seg. Han var en kjent kristen taler, organisator, godt likt. Så skjer det en ulykke. Han faller ned fra et stilas og resultatet var at han fikk store lammelser i kroppen. En lang og ikke minst smertefull rehabiliteringstid ligger foran ham. Over natten forsvinner alle hans venner. Ingen kommer på besøk. Til å begynne med ringer noen få av dem. Så slutter også de å ta kontakt. Det blir stille. Veldig stille. Sammen med sin kone kjemper han for å få livet tilbake.

Han kommer seg så smått igjen. Men han er veldig redusert. Avhengig av rullestol. Ingen tilbyr seg å trille. Han er etterlatt alene. Før var han omsvermet av mennesker som solte seg i glansen av å kjenne ham. Som kronisk syk er han ikke verd noe mer, annet enn som et objekt som det skal bes for til helbredelse, når han av og til har krefter nok til å overvære en gudstjeneste.

Men han er ingen bitter mann. Han går djupere med Gud enn de fleste. Men han har lært at venner ikke nødvendigvis er venner, når man blir syk.

'... jeg var syk, og dere så til meg.' (Matt 25,36)

Jeg har selv erfart at venner forsvant da jeg fikk Parkinsons. Venner som sto meg nær. Det er noe med sykdom, og ikke minst kronisk sykdom, som støter mennesker fra deg. Det er noe med sykdom som gjør at du ikke er regnet med lenger. Derfor er jeg glad for at det finnes menigheter som fortsatt inviterer en skjelvende mann. Det sier mye om dem. Ikke minst at det fortsatt er bruk for mennesker med kronisk sykdom.