Egentlig er det bare en ting vi kan be Gud om uten forbehold. Det er bønnen om at han skal være alt for deg. Du trenger ikke fortelle Gud hvordan han best kan oppfylle dine eller andres behov. Han har alt, og når han gir seg selv, gir han deg alt på en gang. Hvis du har ham, da finnes det ikke mer å be om eller lete etter.
I første del av Fadervår er bønnen helt rettet inn på Gud selv: la ditt navn holdes hellig, la ditt rike komme, la din vilje skje. Selvfølgelig kan du be om det du tror du trenger, men disse spesielle bønnene skal alltid bygge på overgivelse og lengsel etter Gud selv.
Jo nærmere du kommer Gud, desto mer ligger tyngdepunktet på første del av Fadervår. Jo mer du stoler på Gud, desto mindre trang får du til å spesifisere bønnene dine etter egne og andres behov. Senere kan Gud kalle deg til et spesielt forbønnsoppdrag, men da er det han selv som spesifiserer bønnene dine.
Det finnes en uro og en omsorg som ikke er fra Gud. Det er den uroen som kommer av at du prøver å bære verdens nød på dine egne, smale skuldre, istedet for å legge den over i Guds hender.
Den som overlater verden til Gud, har fremdeles virkelig medlidenhet med mennesker i nød. Men denne medlidenheten bæres av en dyp fred og visshet om at den allmektige Gud elsker alle og til sist kan la alt gå inn i sin plan for å redde verden.
- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 31
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar