Den spennende hisorien om Frederick Nighswander, del 1

Det er facinerende å studere Guds folks historie! I 1525 - i den vakre Emme dalen (som vi ser ligger i skjæringen nedenfor høyden på bildet) - nær Eggiwil, ikke så langt unna Bern i Sveits, kom seriøse troende sammen for å studere Skriften og bryte brødet. Vi er helt i startfasen på det som skulle bli kjent som Døperbevegelsen, den bevegelsen eller vekkelsen som av sine motstandere skulle bli kalt gjendøpere .(anabaptister)              

De møttes ofte gjennom uka, og forsøkte å skjule sin nyfunne glede fra fiendtlige myndigheter og fra den kirke som ikke ville anerkjenne dem. Gradvis vokste det frem en menighet bestående av mennesker som var døpt på bekjennelse av sin tro. En av familiene som tilhørte det nye fellesskapet levde i Neuenschwand (bildet), høyt over Emme dalen, eller  Emmenthal, som den også kalles. De blir gjerne kalt Neuenschwanders  eller Nighswanders.

En ættetalve
Vi skal nå se nærmere på nettopp denne slekten, og av en helt bestemt årsak, som jeg skal komme tilbake til. Du må ha litt tålmodighet, selv om den er lang! Vi begynner med Christian, som bare var tre år gammel, da de første ble døpt med troende dåp i Sveits i 1525. Han skulle bli medlem av denne menigheten, og gifte seg med Elisabeth Furrer.

Peter Neuenschwander (1548-1607), sønnen til Christian, giftet seg så med Margaretha Blaser. De levde også i Neuenschwand og hadde åtte barn.
Michael Neuenschwander (1568- ), sønnen til Peter, giftet seg med Trini Gerber. De levde i Neuenschwand, og hadde ni barn. Peter Neuenschwander (1592- ) giftet seg med Elisabeth Gummer. De levde i Emmenthal og hadde syv barn.  En annen Peter Neuenschwander (1626-1712) giftet seg med Katherina Kuhni. De levde også i Emmenthal, og fikk 12 barn. Isaac Neuenschwander (1652- ) giftet seg med Vreni Jost og de hadde åtte barn. Også disse levde i Emmenthal.

Christian Neuenschwander (1682-1754) giftet seg med Margaretha Stauffer. På grunn av den konstante forfølgelsen de opplevde i Emmenthal flyttet de til den sveitiske Jura regionen, et fransktalende katolsk område. De levde mer i fred med dem enn de reformerte protestantene.

Abraham Neunschwander (1716-1754) giftet seg med Trini Baumgartner. De levde også i Jura regionen, og sammen med de tre barna deres. Johann Neuenschwander (1748-1790) giftet seg med en troende kvinne ved navn Elisabeth, og de fikk fire barn sammen. Da hun døde giftet Johann seg med Katherina Fuchs. De fikk fire barn. På grunn av vanskelighetene de opplevde i Jura regionen, reiste de til Amerika. De slo seg sammen med mennoniter i Washington County, Maryland. Abraham Neuenschwander (1773- )  var bare et lite barn da han kom til Den nye verden. Hans første kone døde ung. Hans andre ekteskap var med Susanna Hoover.  De hadde elleve barn og slo seg ned i York County, Ontario, Canada, litt nord for Toronto. 

Martin Neuenschwander (1809-1881) giftet seg med Barbara Risser. De levde i Pickering Township, York County, Ontario og hadde to barn. I denne perioden forandres etternavnet til Nighswander og Reesor.  Martin Nighswander (1836-1914) giftet seg med Sarah Hoover. Også de levde i Pickering Township og hadde to barn. Enos Nighswander (1861-1917) giftet seg med Elsie Burkholder. De hadde to barn og levde i Pickering Township. David Nighswander (1886-1961) giftet seg med Nancy Lehman. De hadde fire barn, og den eldste av dem var Fred Nighswander.

100 år
Denne uka fylte han 100 år! Fred Nighswander er søskenbarn til Peter Hoovers bestefar. Peter Hoover, som jeg har skrevet om ved mange ulike anledninger her på bloggen, er lederen for den anabaptistiske kommuniteten, Rocky Cape Christian Fellowship, i Australia. Han var nabo med Peter når han bodde i Rainy River District, Ontario, Canada. Du skal få høre mer om denne spennende misjonæren og forkynneren i neste artikkel.

(fortsettes)

Å leve etter en regel, del 3

I den forrige artikkelen i denne serien skrev jeg at en enkel livsregel for ens åndelige liv, kan inneholde fire komponenter, hvor en av dem er Lectio Divina.

Lectio Divina (uttales 'Lec-tsee-oh Di-vee-nah) betyr 'guddommelig lesning', og refererer til en bestemt metode for å lese Skriften, slik den ble praktisert blant monastiske grupper siden Kirkens begynnelse.                  

I monastisk teologi er likevel ikke Lectio Divina en intelektuell øvelse, men en kommunikasjon med Gud slik Han åpenbarer seg gjennom sitt Ord. Det er anledningen hvor Herren besøker oss, en lesning med Gud, i Hans selskap, med Hans hjelp. Denne åndelige øvelsen - for det er en øvelse det er snakk om - hjelper oss til å passere det stadium hvor vi kun tilegner oss kunnskap, og i større grad gjør oss erfaringer med Gud. Hele tiden er det Guds ord som er vår basis.

Ulike stadier
Når vi praktiserer denne øvelsen lærer vi oss de ulike elementene som denne hellige lesningen av Skriften innebærer:

Lectio: Selve lesningen av Skriften.

Meditatio: Hvor en grunner over det en har lest

Oratio: Bønn

Contemplatio: Hvor vi løfter vårt hjerte til Gud og smaker noe av den himmelske sødmen.

La oss se litt nærmere på disse ulike stadiene:

Statio
I de tidlige monastiske gruppene snakket man om et stadium før man begynte selve lesningen av Skriften. De kalte det 'Statio'. Vi kan oversette det med å stasjonere seg.

Vi trenger å legge til rette for lesningen av Skriften ved å finne et sted som innbyr til hvile, hvor det er varmt og hyggelig. Jesus snakket om dette som 'lønnkammeret'. Jesus gir følgende åndelige råd: 'Men når du ber, skal du gå inn i ditt rom og lukke din dør og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg'. (Matt 6,6)

Hvordan dette rommet eller stedet skal se ut er jo opp til den enkelte. Det kan være innendørs eller utendørs. For egen del har jeg flere steder. Akkurat som man anbefaler at soverommet er et sted for å sove, for å kunne få best søvn, er det en fordel av dette rommet eller stedet er en plass avsatt til det formål at en skal ha det stille og være i stillhet for å søke Herren.  Jeg synes det er fint å kunne tenne levende lys.

(fortsettes)

Kom den kristne troen først til Veøya i Møre og Romsdal?

Dagen kunne i går bringe en særdeles interessant artikkel om den tidlige kristningen av Norge. Arikkelen er et intervju med arkeolog Sæbjørg Walaker Nordeide. Hun mener at vi på Veøya (bildet), den lille vakre øya i Romsdalsfjorden i Møre og Romsdal, finner de første sporene etter kristen virksomhet i Norge.

For en som er gift med en som er født og oppvokst like i nærheten og som har sett denne øya mange ganger, så var dette veldig spennende! 

800-tallet:
Veøya var et senter for handel, kultur og religion på 800-tallet. Graver på denne øyen kan gi svar på de vanskelige spørsmålene om kristningen av Norge. I artikkelen kan vi lese:


– Min teori er at Kristendommen først kom til Veøy i Romsdal.

– Altså ikke Moster?

– Det er 900-tallet. Og det er bygget på de skriftlige kildene fra Snorre som forteller om at Olav Tryggvason lot bygge en kirke der i år 995.

– Men gravene på Veøy viser et nytt bilde. Gravene er datert 800-tallet eller helt i begynnelsen av 900-tallet. Og det er før kongene på Moster. En teori er at misjonærer fra England eller Irland kom til Veøy og dannet et kloster der.

– Denne etableringen av den kristne troen kom altså før kongene innførte Kristendommen i Norge. De første sporene av kristentro i Norge er altså ikke knyttet til verken byer eller til herskere'.

Du kan lese hele den spennende artikkelen her:

 http://red.dagen.no//Nyheter//Kristenliv/tabid/380/Default.aspx?ModuleId=78844&articleView=true

Foto: Wikipedia

3.Joh v.2 er ikke et løfte om helbredelse

I ulike sammenhenger har jeg sett 3.Joh v.2 blitt brukt som et løfte om helbredelse og velstand for den troende. Men kan dette verset virkelig tas til inntekt for at det er Gud som taler? La oss se nærmere på det:

'Du kjære! Jeg ønsker at du i alle ting må ha det godt og være ved god helse, likesom din sjel har det godt'.

Det er apostelen Johannes som skriver. Han skriver til en mann ved navn Gajus. Vi vet ingenting om ham. Gajus var et vanlig romersk navn. Om han er den samme som den Gajus vi leser om i Apostlenes gjerninger, vet vi ikke. I Apg 19,29 leser vi følgende: 'Hele byen kom nå i opprør. Alle sammen stormet de av sted til teatret, og slepte med seg Gajus og Aristarkus, to makedoniere, som var med Paulus på reisen'. Det kan godt være at denne Gajus som hører med til det apostoliske teamet til Paulus, er den samme som Johannes nevner i sitt tredje brev. Hendelsen som beskrives i Apg 19 skjer i Efesos, og vi vet at apostelen Johannes befant seg der på et senere tidspunkt. Men sikker kan vi ikke være.

Denne Gajus Johannes navngir er medlem av den menigheten Johannes beskriver i det tredje brevet sitt. En menighet som opplever store indre spenninger og strid. Ut fra verset kan det tyde på at Gajus ikke er frisk. Han sliter med helsa. Når så Johannes skriver til ham, så gir apostelen uttrykk for et ønske han har: At Gajus må være ved god helse!

En vanlig hilsen
Men det er også alt. Johannes gir ikke uttrykk for noe annet i dette verset enn et ønske om at den han skriver til, skal være ved god helse. Med andre ord at han skal være frisk. Faktum er at dette bare er en vanlig hilsen i den tidens greske brev.

På gresk brukes ordet 'euodeo' som bokstavelig talt betyr: 'hjelpe på veien' eller 'lykkes i å nå'.

Bibelen inneholder en rekke løfter, men dette er ikke et av dem! Vi må passe oss så vi ikke leser ting inn i bibelsted, som faktisk ikke står der. Dette verset kan ikke brukes for å si at Gud garanterer oss, eller gir oss løfte om god helse. Noe slikt finner ikke jeg dekning for i Bibelen. Vi leser om flere som slet med helsa, og enkelte av dem var kronisk syke.

Men i likhet med Johannes kan vi også ønske at folk er ved god helse, så det er helt i orden og sende dette verset som en hilsen til en som er syk. Men det er altså ikke et løfte om helbredelse.

En av disse fem blir ny pave for Den koptisk ortodokse kirke

SISTE: Da er de endelige kandidatene til pavevalget i Den koptisk-ortodokse kirken klar. Listen er som følger:

Erkebiskop Raphael, hovedbishop for det sentrale Cairo, erkebiskop Tawadros, prest Raphael Afamina, prest Bakhamious El-Souriani og prest Sarafim El-Souriani.

Det har vært knyttet stor spenning til hvem som skal etterfølge pave Shenouda III. Det blir en av disse fem kandidatene. 

Jeg kommer tilbake med flere opplysninger om det forestående pavevalget når vi vet noe mer. Koptere over hele verden vil nå være i bønn om at den rette personen blir valgt. Valget av ny pave er særdeles viktig i en tid hvor den koptisk ortodokse kirken på ny er blitt en martyrkirke. La oss be sammen med dem.

Den keltiske kristenarven er vår

Kristenarven vår er keltisk. Det var uredde irske munker som brakte evangeliet til Norges kyster. De lot Ånden blåse dem hit i små skrøpelige farkoster som bar dem over opprørt hav.

Lenge før det store skismaet som splittet kristenheten blomstret den keltiske kirke. Allerede i år 40-50 e.Kr ble kelterne nådd med evangeliet gjennom apostelen Paulus og hans misjonsarbeid i Galatia. Da romerne okkuperte den sørlige delen av Britannia i år 43, etableres den keltiske kirken ved at noen få biskoper vigsles til tjeneste.

Misjonens århundre
Da keiser Konstantin gjør kristendommen til offisiell religion i år 313, glir deler av Kirken inn i umoral og åndelig forfall. Men Kristi kirke finner nye utøp. En motbevegelse av kristne trekker ut i ørkenen hvor de søker Gud i bønn. Selve livene deres blir en stille protest mot forfall og frafall og de blir forbilder for et hellig liv.

I år 390 danner Martin av Tours og hans disippel Ninian misjonerende kommuniteter i Gallia (Sør Frankrike) og Whithorn, som ligger sør i Skottland. De er begge inspirert av de egyptiske og syriske ørkenfedre.

20 år senere, ærmere bestemt i år 410, opplever de keltiske kristne vanskelige tider. De inntreffer da de siste romerske troppene forlater Britannia. Da ødelegger anglosaksiske intrengere de fleste gjenværende kirkene, med unntak i de vestlige områdene. Men så i år 435 begynner en lysende tid for den keltiske kirke. Vi kaller det for misjonens århundre: Patrick, Brigid, Brendan og Columba drar ut fra 'et land av hellige' som de keltiske områdene nå kalles. I Wales og Cornwall opplever man nå et århundre der troen brer seg gjennom misjonerende klosterkommuniteter, inspirert som de er av ørkenfedrene og av menn som Germanus, Illtyd, Samson, Petroc og David.

Iona og Europa
I år 560 etablerer Columba sin klosterkommunitet på Iona. Denne kommuniteten blir en base for misjon i Skottland. Så - i år 591 - etablerer Columbanus og andre misjonerende klosterkommuniteter over hele Europa. Det er en fantastisk vårtid for misjon og evangelisering, for bønn og vekkelse.

Men for den keltiske kirken blåser det opp til storm. I år 597 sender paven i Rom en misjonsdelegasjon til De britiske øyer. Etter hvert utvikler det seg en nasjonal organisasjon og en spiritualitet som kommer til å virke undertrykkende på de keltiske kirkene.

I år 635 blir Aidan sendt fra Iona til Lindisfarne for å begynne sin misjonsvirksomhet blant engelskmennene. Sammen med en kommunitet for kvinner i Whitby, ledet av Hilda, sender klosteret på Lindisfarne misjonærer til de østlige områdene, Midt-England og videre sørover.

Synoden i Whitby
I år 664 skjer det en ulykksalig hendelse. Da avholdes det en synode i Whitby som skulle få store konsekvenser for hele den keltiske kirken. Synoden løser den økende motsetningen mellom romerkse og keltiske skikker ved å tvangsinnføre romerske regler, som for eksempel dateringen av påsken. Sentrale skikkelser som Cuthbert og Hilda aksepterer dette motvillig for enhetens skyld, men de bevarer heldigvis den keltiske spiritualiteten. De romerske reglene blir så vedtatt og akseptert i 696 i Nord-Irland, 716 i Skottland og 755 i Wales.

År 690 blir et merkeår for keltisk kristentro. De illustrerte Lindisfarne-evangeliene blir skrevet, og senere Book of Kells.

År 793 innleder et århundre med vikingetokter som legger det ene klosteret etter det andre i ruiner.

Keltisk spiritualitet
I dag er det stadig flere som oppdager rikdommen i den keltiske kristenarven. Den hører med til Den udelte kirkens arv. Som også er norsk kristenarv.

Pinsebevegelsen tredje største trossamfunn i Italia

Dette visste du kanskje ikke, men pinsebevegelsen er det tredje største trossamfunnet i Italia. Ingen har den hele og fulle oversikten, fordi det stadig grunnlegges nye pinsemenigheter i det katolske landet.

Pinseretningen Assemblies of God har alene 1.200 menigheter. 600.000 er medlemmer av disse. I tillegg kommer de som er tilsluttet andre deler av pinsebevegelsen, og de vokser over alt. Bare i Roma finnes det 30 store pinsemenigheter. I tillegg kommer det 173 evangelikale forsamlinger.

Straffbart
Men det har ikke alltid vært slik. 9.april 1935 slo det daværende fascistregimet fast at 'pinsevenner er skadelig for den italienske rasen' og la ned forbud mot at de fikk utøve sin tro. De måtte enten forlate landet, eller bli fengslet.

Mange italienske pinsevenner kan fortelle om forfølgelse og trakasering. Først i 1959 ble dette påbudet opphevet.

I dag kan vi glede oss over pinsebevegelsens store framgang.

Stridbar abbed og biskop

Det er en stridbar mann vi feirer minnet om i dag. Hl. Wilfrid fikk sin utdannelse på Lindisfarne, men ved den ulykksalige synoden i Whitby (år 664) hvor motsetningene som da hersket mellom romerske og keltiske skikker ble 'løst' ved å tvangsinnføre romerske regler, som foreksempel dateringen av påsken, støttet Wilfrid dette.

For mer se: http://www.monastisk.blogspot.com

150 nye menigheter plantet i Europa på 10 år

På 10 år har europeiske baptistmenigheter plantet 150 nye menigheter. Disse har tilsammen 7.000 medlemmer, og menighetene er hovedsaklig plantet i Øst-Europa.

Det kunne Daniel Trusiewicz (bildet) fra Breslau i Polen, fortelle på rådsmøtet til Den europeiske baptistføderasjonen kom sammen i Elstal utenfor Berlin i slutten av september.

Menighetsplantere
Menighetsplantingsprosjektet drives gjennom Indigenous Mission Partnership, som er en del av Den europeiske baptistføderasjonen. Programmet for etableringen av nye menigheter støtter menighetsplantere for fem år. For tiden arbeider 60 menighetsplantere med å plante nye menigheter i 25 land. 2.500 mennesker berøres av disse menighetsplantingsprosjektene.

- Menighetsplanting er et tegn på Den oppstandnes nærvær i vår verden, sa Daniel Trusiewicz på rådsmøtet.

Det europeiske menighetsplantingsprosjektet ble fikk fra starten av stor støtte fra amerikanske baptister, men etter hvert har flere og flere europeiske baptistmenigheter tatt et større økonomisk ansvar. Nå er amerikanerne inne med bare 20 prosent av pengene som trengs for å gjennomføre planene som er satt.

Å leve etter en regel, del 2

I den første artikkelen i denne serien skrev jeg om betydningen av å leve etter en bestemt åndelig regel. En slik daglig rytme kan hjelpe oss til å leve nær Gud, og la hele livet bli preget av dette. Nå kan en slik åndelig regel være forskjelig fra menneske til menneske. Det er viktig at man finner frem til noe som kan passe den enkelte av oss. Alt passer ikke alle.

En enkel livsregel kan inneholde følgende:

1. Bibellesning, f.eks Lectio Divina.

2. Stillhet og avsondrethet

3. Tidebønn

4. Studier

Vi skal se litt nærmere på disse fire punktene, men før jeg gjør det vil jeg si noe om betydningen av å leve enkelt og på den måten forenkle ting. Vi må passe oss så vi ikke lager en for komplisert regel å kunne etterleve, og det er viktig å kunne prøve seg frem. Når du så har funnet deg det som passer deg, så hold deg til det du har bestemt deg!

Det er viktig å ikke gå fra det ene til det andre, men heller holde ut med det man har bestemt seg for. Da kan man evaluere etter en stund, men i den fasen man prøver det ut, bør man holde fast ved det han har bestemt seg for å prøve ut. Det er flere årsaker til dette, men en av de viktige er at man lærer at man aldri kan lodde djupt om man hele tiden leter etter nye steder å kunne borre!

Vi må lære oss utholdenhet. Det er en vanskelig lekse å lære. Det vet jeg av egen erfaring.

La oss se på disse fire punktene hver for seg.

(fortsettes)

På bildet ser du deler av retreatstedet vårt. Det er tatt der hvor Kristi himmelfartskapellet står, og vi ser Stabburet fra 1850, en av overnattingskoiene, og vi ser noen av bønnehagene våre. Her lever noen av oss ut våre egne åndelige regler. Hver torsdag feirer i en nattverdgudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet og på sikt håper vi å kunne be faste tidebønner her.  (Foto: Benedicte Hansen)

Ny bror tatt opp som medlem av kommuniteten i Taize

Høsten har kommet til Taize. Og med den grupper fra Belgia, Tyskland, Nederland, Sveits, så vel som fra andre europeiske land. Den økumeniske kommuniteten i Taize har også tatt opp et nytt medlem. En bror fra Frankrike kunne iføre seg den hvite bønnekappen i forbindelse med en av bønnegudstjenestene i september. En ortodoks munk fra Hvite-Russland har også vært gjest blant brødrene.

En god del forefallende arbeid er blitt gjort på området. Dette arbeidet har vært utført av flere ungdomsteam.

September har vært en spesiell bønnemåned for skaperverket. Ulike kommuniteter verden over har tatt del i den. Initiativet til denne bønnemåneden kom fra Patriark Bartholomeos av Konstantinopel. I januar neste år er det planlagt at prioren for den økumeniske kommuniteten i Taize, bror Alois, skal besøke patriarken sammen med 100 ungdommer.

Foto: Taize.

Vi må vende tilbake til den bibelske forkynnelsen

'Det viktigste i gudstjenesten skulle være forkynnelsen av Guds ord'.

Det sa Greg Laurie (bildet), pastor for Harvest Christian Fellowship, da han talte på en lederkonferanse i det sørlige California 9.oktober.

'Trenden i mange menigheter i dag er at man har beveget seg bort fra forkynnelsen. Vi har våre dramastykker, våre video-snutter, og så har vi det som sies. Og det er så lite som mulig', sa Laurie og understreket så kraftig han kunne overfor deltagerne på Resurgence Conference (R12), at 'vi må vende tilbake til den bibelske forkynnelsen'.

Sult
'Folk vil utvikle en appetit for det du serverer dem', sa Greg Laurie i sin tale, og la til: 'Hvis du bygger menigheten din på det å gi så vil du få gjesteartister, hvis du bygger den på skrik og skrål så er det det de forventer. Men hvis du lærer dem å elske Guds ord så er det det som skaper hunger, og de vil bringe med seg sine Bibler og de vil være klar for at du lærer dem. Det er dette vi er kalt til. Det er dette vår kultur trenger i dag'.

Og det stemmer i grunnen godt med den apostoliske undervisningen i 2.Tim 4,2: 'Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide. Overbevis, irettesett og trøst, med all tålmodighet og lære'.

Kristen forkynner og hans datter tvunget til å tilbe avguder i India

Kristne i India opplever en økende grad av forfølgelse i mange av delstatene.

David Stravers, som er leder for Mission India, forteller om noe som nylig hendte i den nordlige delen av landet.

Raju, en kristen forkynner og hans datter, ble angrepet av en hindu-mobb og tvunget til å tilbe deres avskyelige avguder. Det var omlag 20 hinduer som dukket opp utenfor deres hjem. De tvang som adgang til huset til Raju. Med klubber og andre våpen raserte de huset til Raju, og dro han og datteren med seg til det nærmeste hindutemplet hvor de to ble tvunget på en særdeles brutal måte til å bøye seg for avgudene der.

I følge Stravers er ikke dette uvanlig i visse deler av India i dag. La oss huske våre trossøsken der i våre forbønner.

Å leve etter en regel, del 1

'Om morgenen hører du min røst, Herre. Om morgenen legger jeg min sak fram for deg og venter' (Salme 5,4)

Noe av det første jeg lærte som ny på troens vei, var betydningen av å avsette en fast tid på dagen til det man kalte 'en stille stund'. Jeg lærte om det tidlig på 1970-tallet på en leir arrangert av Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag. Det sentrale i den tiden man avsatte for å være alene med Gud, var tid brukt på Bibelen. Og lederne på denne leiren understreket betydningen av å starte dagen med en slik 'stille stund'.

Senere i livet har jeg sett betydningen av å følge en regel for mitt åndelige liv. Vi er jo disipler, og som disippel lever man disiplinert! Evangeliet er jo også et kall til et liv i Kristi etterfølgelse.

For meg personlig har et liv levd i en bestemt rytme fått større og større betydning etter hvert som årene har gått. Rytmen består av den daglige bibellesningen, av tidebønnene, praktiseringen av Jesusbønnen, deltagelsen i eukaristien (nattverden) minst en gang i uken, gudstjenestefeiringen. Kirkeåret med dets høytider, faster og spesielle minnedager, er en del av denne gode rytmen. Jo mer jeg lever med den, jo mer gir den meg, og når jeg kommer ut av dens takt, kjenner jeg på fremmedfølelsen av ikke å leve i den.

For meg er dette blitt slik at det ikke er noen vei tilbake til slik det var før jeg kom inn i denne rytmen. Og det underlige er at det er rytmen som gir meg frihet. Frihet fra trellelivet i denne verden.

I denne serien skal vi se nærmere på velsignelsen av å leve etter en regel for sitt kristenliv.

(fortsettes)

En tid for sorg

Sorg handler om mer enn tap av en som har stått deg nær, selv om det i seg selv er en særdeles smertelig erfaring. Men vi kan oppleve sorg også ved tap av helse, og sorg ved ikke lenger å kunne arbeide. Det kan også være smertelige erfaringer.

Jeg vet en del om det. For meg har det vært - og er - en sorg forbundet med det at jeg ikke lenger har den kroppslige styrken jeg en gang eide. At jeg daglig opplever begrensninger når jeg skal gå meg en tur. Jeg må finne stier og veier hvor det er flatt. Den minste stigning gjør at smertene blir så store, jeg blir kvalm og ustø, og jeg må sette meg ned. Jeg kan ikke lette tunge ting lenger, og det er ikke like lett å be om hjelp til det jeg ikke klarer alene.

Mine kroppslige begrensninger gjør meg avhengig av Gud.

Det er også en sorg over dette å ikke kunne arbeide slik jeg en gang gjorde, og som gav meg slik glede. Tap gjør noe med deg, og dette er ikke alltid like lett å forstå for andre. For jeg ser jo så bra ut! Tapsfølelsen og sorgen oppleves enda mer sårt når man opplever andres ufølsomhet overfor de prosessene man går igjennom. Da legges ei ny bør på ryggen din.

Bli i prosessen
Jeg har en god venn i Andy Raine. Vi møttes på Shetland i 2005 i forbindelse med en bønnekonferanse hvor jeg var en av talerne. Andy Raine er danser, og en av grunnleggerne av Northumbria Community, et økumenisk retreatsenter.

Han er en klok mann. Nylig leste jeg noe han har skrevet om sorg:

'Ha det ikke travelt når du vandrer med sorg; det hjelper deg ikke under vandringen. Gå sakte, ta mange pauser ... bli ikke forstyrret av minner som dukker opp uten forvarsel. Tilgi ofte, og la Kristus tale utalte ord med deg. Ufullførte samtaler vil bli løst i Ham. Vær mild med den som vandrer med sorg. Hvis det er deg, vær mild med deg selv'.

I Forkynneren leser vi: 'Alt har sin tid ... en tid til å gråte' (3,1 og 4)

Det ordet passer bra til ordene til Andy Raine. Det er viktig å leve med i den årstiden man befinner seg i - og være der. Så lenge man trenger. Hvor lenge kan ikke andre bestemme for deg. Mer enn noensinne føler jeg det er viktig å være ærlig med livet. Også når man går motbakker. Jeg er så trett av de som mener man skal overse det man opplever. Tåler ikke teologien vår motgang og lidelse, så er det et spørsmål om det ikke er noe galt med teologien vår.

Høst
Det er høst. Trærne møter oss med de vakreste farger. Vind. Kulde. Snart kommer snøen. Jeg lever med i denne årstiden. Selv synes jeg det er en av de vakreste. Men det er høst i livet mitt. Det er veier jeg må gå. Det er pauser jeg må ta. Men jeg vil leve med i det Gud har for meg i denne fasen av mitt liv.

Fra ateisme til levende kristen tro takket være et ikon

Elsa Katarinas reise har gått fra likegyldig ateisme, til å fanges av Gud, bæres av Ham, og tjene Ham ved å male ikoner. I dag er hun pensjonist og bor på ett rom i Göteborg. Der maler hun ikoner, og hele leiligheten - fra gulv til tak - er fylt av disse vakre 'vinduer' mot evigheten.

Etter å ha mistet begge sine foreldre tidlig flyttet Katarina fra Nederkalix til Göteborg. Der bodde hennes søster som tok hånd om henne. Hun vokste opp uten noen form for religiøs innflytelse, ikke ulikt det mange svensker gjør i dag, men hva som var forberedt for henne kunne hun aldri ha gjettet seg til.

Da Elsa Katarina var 30 år ble hun forlatt av sin mann. Da var hennes døtre tre og syv år gamle. Det rammet henne så hardt at hun led både av sykdom og på grunn av tapet. For å få hvile ut fikk hun bo for en tid i et hjem i Dalane. Der traff hun i 1974 sitt livs store kjærlighet i en trubadur som bodde i  det gamle huset til poeten Dan Anderson, som lå like i nærheten. Rolf, som trubaduren het, spilte og sang seg inn i Elsa Katarinas hjerte. Hun forteller:

'En trubadur var virkelig ikke det jeg vill ha. Trubadurer var det verste jeg visste, men så hørte jeg ham synge og spille og da - ja, det var min store kjærlighet helt enkelt'.

Ikon av Maria
Etter å ha levd ensom og tatt hånd om sine to døtre etter at mannen hadde forlatt henne ble hun igjen forelsket og falt hodestups for denne trubaduren. Men gleden skulle bli kortvarig - det viste seg snart at Rolf led av leukemi. Forløpet var raskt, og han gikk bort ni måneder etter deres første møte. Før Rolf døde gav han Elsa Katarina en gave: et ikon av Jomfru Maria. Han hadde kjøpt det i en liten forretning nær det sykehuset han fikk sin pleie.

'Hvorfor han kjøpte ikonet til meg vet jeg virkelig ikke. Han var ikke mer religiøs enn meg. Han ville nok bare gjøre meg glad'.

Ikonet lå i jakkelommen hennes, og dukket opp nå og da i sorgarbeidet. Innimellom glemte hun det helt og holdent, men det dukket plutselig opp igjen på de mest uventede stedene. Samtidig begynte hun å drømme om pensler og farger - 'jeg som bare hadde tegnet strekmennesker tidligere'. Det var som om ikonet ville ha hennes oppmerksomhet.

Et liv som ikonmaler
Møtet med en ikonmaler fikk henne til å tenke gjennom dette, og hun tok et kurs i ikonmaling. Fra det øyeblikket var hun fanget. I forbindelse med malingen ble hennes åndelige sinn åpnet enda mer, og hun merket snart at hun ikke kunne vokse og blomstre i Den svenska Kyrkan. I stedet besøkte hun Den ortodokse kirken i Göteborg, der hun snart ble medlem.

'Det stod klart for meg at det var slik jeg skulle leve mitt liv og at jeg skulle male ikoner'.

Siden hun blitt tatt opp som medlem i Den ortodokse kirkens fellesskap har hun vært aktiv der og fulgt Kirkens liv på nært hold som en del av den. Samtidig spanderte hun hver krone hun tjente på å reise til Hellas, Russland og Tyrkia, for å treffe de store ikonmestrene og sitte ved deres føtter. I 1984 fikk hun Göteborgs kulturstipend og reiste til Valamo kloster i Finland for det stipendiet. Det ble en stor opplevelse for henne, da hun der fikk den beste undervisningen hun har fått, i møte med finske og russiske ikonmalere. Til Valamo pleide hun i flere år å ta med seg sine elever for ytterligere fordjupning i kunsten å skrive et ikon.

Anerkjent
I dag er hun en av de få anerkjente ortodokse ikonmalerne i Sverige, og hennes ikoner kan sees i mange gudstjenestelokaler tilhørende ulike kristne samfunn landet rundt. I Göteborg kan man finne hennes ikoner blant annet i Kristi Uppståndelses Ortodoxa församling, Svenska Domkyrkan, Hagakyrkan och Oskar Fredriks kyrka.

Elsa Katarina konstaterer at ikonmaleriet var relativt ukjent for 36 år siden da hun begynte, men at det idag finnes en nyvakt interesse.

'For egen del', forteller hun, førte ikonmaleriet meg til en levende tro'.

Tekst og foto: Mikael Fälthammar. Oversatt av Bjørn Olav Hansen med tillatelse.

De fikk skjellsordet 'duppere', del 4

Pasifisme og ikke-volds prinsipper preget og preger fortsatt The Little Dunker Church. Dette var jo også selve kjennetegnet på anabaptismen. Og det pasifistiske standpunktet kostet mye på 1700 og 1800 tallet, som det gjør det i dag. Kristne medsøsken rister oppgitt på hodet over de som inntar et pasfistisk og ikke-voldelig standpunkt. Mange medlemmer av The Little Dunker Church, og andre anabaptister, mistet sine eiendommer og fikk ruinert sin økonomi på grunn av et lite korrekt politisk standpunkt.

En av dem var den tyske trykkeren, Christopher Sauer II, medlem av den opprinnelige Germantown forsamlingen, mistet alt han eide da han kom til Amerika og ble ydmyket foran alle på grunn av sin overbevisning: 'Hvis en person ikke er god nok til å kjempe for sitt land, hvor gode er de da?', var omkvedet blant folk flest. Et slikt utsagn blottlegger en fordom, nemlig den at man ikke er patriot, om man ikke kjemper med våpen i hånd for sitt land. Det stemte dårlig med medlemmene av The Little Dunker Church. De elsket sitt land, men de ville ikke ta våpen i hånd og drepe andre.

Medlemmene av denne kirken tok Jesu ord på det djupeste alvor:

'Dere har hørt det er sagt: ‘ Du skal elske din neste og hate din fiende.’ Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger dere. Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige. Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å lønne dere for? Gjør ikke tollerne det samme?' (Matt 5,43-46)

Medlemmene av The Little Dunker Church var opptatt av Guds rike, og Guds rikes prinsipper, og at disse sto over verdslige regimers lover og regler.

(fortsettes)

Guds godhet varer hele dagen

Med jevne mellomrom får jeg del i noen oppbyggelige ord sendt ut av sekretæren for den nå avdøde koptiske paven, biskop Anba Ermia (bildet). Det setter jeg stor pris på. Ofte er det ord rett inn i mitt eget liv, og min egen livssituasjon. I dag fikk jeg denne hilsen fra Salme 52,3:

'Guds miskunnhet varer hele dagen'.

Ordet 'miskunnhet' kan også oversettes 'godhet'. Det er virkelig noe å ta med seg gjennom dagene våre! At Guds godhet varer hele dagen!

Sammen med bibelordet følger også et ord fra noen av ørkenfedrene eller kirkefedrene. Her er dagens, fra Isak Syreren (400-tallet):

'Hjertets våpen er tro på Kristus'.

Det henger godt sammen med ordet fra Salmenes bok. Vi må sette vår lit til Kristus - og Ham alene - så vil vi oppleve at Guds godhet varer dagen ut. Han vil lede, veilede, trøste, formane og oppmuntre oss gjennom Ånden som er sendt.

12 årig bønnemaraton i Paraguay begynner å gi resultater

I 12 år har et bønnemaraton bragt kristne sammen i Paraguay. Nå ser man tegn på en gjennomgripende vekkelse i dette landet i Sør-Amerika.

På 85 steder rundt om i landet har tusenvis av mennesker bedt i 24 timer. Hver søndag klokka seks om morgenen har en liten gruppe djerve bedere, sommer som vinter - og det kan være kaldt i Paraguay - kommet sammen oppe på høydedraget Lambàre, som omkranser hovedstaden Asunción. Denne bønnegruppen har holdt på i to år. De har bedt om vekkelse, at hovedstaden skal rystes av Guds kraft.

Og bederne kommer fra alle evangelikale kirkesamfunn. Flere av de som ber forteller om undere som har skjedd, hvor folk er kommet til tro ved at de er blitt helbredet for sine sykdommer.

Aug. 15, deltok presidenten i Paraguay, Federico Franco på et av disse bønnemøtene, sammen med flere representanter for landets regjering. Det har aldri skjedd før at noen president i Paraguay's historie har deltatt på et møte arrangert av evangelikale kristne.

Selv om det ikke finnes noen nøyaktig statestikk over evangelikale kristne i Paraguay, rapporterer de fleste kirkene om en årlig vekst på 10-15 prosent, med tusenvis av døpte over alt i landet.

De fikk skjellsordet 'duppere', del 3

De opprinnelige Schwarzenau Brethren, organisert i 1708, var sterkt influert av tysk pietisme og av anabaptismen. Krigstretthet, fattigdom og hard motstand fra både protestanter og katolikker er noe av bakteppet for Brødrenes opprinnelse. Hva trodde og hva lærte de så?

Flesteparten av de tidlige Brødrene hadde reformert bakgrunn. De omfavnet pietistenes avstandstagen til formalismen og sakramentalismen de fant i de tre store statskirkene: Den romersk-katolske, Lutherske og Reformerte. Pietistene understreket at tro, gjenfødelse og helliggjørelse er noe som skal erfares og ikke bare forklares av kirkens menn. Dette ble Brødrene inspirert av. De omfavnet også anabaptistenes kjerneverdier:

* Det alminnelige prestedømme
* Stat/kirke er adskilte størrelser
* Frivillig medlemsskap i en menighet - ikke regulert av staten
* Dåp på bekjennelse av tro
* Disippelskap som sentralt for å forstå Jesu lære
* Ikke-volds linje
* Nekter å bære våpen og ta del i militæret
* Adskillelse fra synd og verdslig nytelse

(fortsettes)

Kopterne nærmer seg valget av ny pave

Stolen etter pave Shenouda III (bildet) har stått tom, siden hans død i påvente av at det skal velges en ny pave for Den koptisk ortodokse kirke.

Det har vært særdeles stille i det offentlige rom etter pavens død, men nå holder det på å skje noe. I neste uke legges det frem den endelige listen over nominerte kandidater.

Selv om det har vært stille i media, har nominasjonskomiteen hatt tilholdssted i Hl.Bishoi klosteret og arbeidet med valget. 81 munker er vurdert som en mulig ny pave etter Shenouda III, 10 av dem skal nominasjonskomiteen ha intervjuet. De øvrige har man ingen planer om å foreta personlige intervjuer med.

Valget av ny pave vil få stor betydning for de kristne i Egypt. Paven er ikke bare overhode for Den koptisk ortodokse kirke, men er også en viktig person med hensyn til landets religionsfrihet for alle kristne.

Denne presten har sørget for at 15.200 fanger er satt fri!

Blant flere foreslåtte kandidater til Nobels fredspris er er den greks ortodokse presten, Fader Gervasios fra Thessaloniki. Han er nok et ukjent navn for de fleste. Men denne presten alene har klart å få satt fri 15.200 fanger fra over 90 ulike nasjoner de siste 35 årene. Han har også klart å reise 4,1 millioner euro til trengende familier av fanger. De har fått hjelp til de mest basale behov, for eksempel til tannlegebehandling og innkjøp av klær og mat.

Fader Gervasios er en uredd prest, som har tatt Jesu programerklæring på ramme alvor: 'Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt meg for å forkynne for fanger at de skal få frihet ... for å sette undertrykte fri'. (Luk 4,18)

Bak nominasjonen står en rekke kunstnere og vitenskapsmenn.

Når sjelen tørster

Disse ordene av Hl.Jerome, eller på latin Eusebius Sophronius Hieronymus (347-420), møtte meg før jeg la meg til å sove:

'Bønn slukker sjelens ild, men det gjør også vår tillit til Gud'.

De siste dagene er jeg igjen blitt minnet om Davids ord i Salme 109,4: 'Men jeg er bare bønn' (Norsk Bibel 88/07). Min lengsel etter å tre inn i en slik bønnerelasjon med Den som min sjel elsker, og som elsker meg tilbake med en uendelig ømhet, er bare blitt djupere.

I dette bønnens samfunn lærer jeg også mer og mer å stole på Gud, gi slipp på trangen etter å ha kontroll selv, og gi den over på Ham som har tegnet meg i sine hender. Dette er en prosess. Ikke noe man opplever i et nu, men det skjer gradvis når man lar seg elske. Selv på dager hvor man ikke kjenner at det er noe ved en eller i en er verd å elske. Gud, min Far, elsker meg likevel. Ta det med deg inn i den nye uken vi startet på i går.

Ukrainsk TV-selskap lager reality serie fra kristen barne- og ungdomsleir

En fjernsynsstasjon i Ukraina vil lage et reality-show fra en ungdomsleir for baptister i Ukraina. Programserien vil bli sendt i beste sendetid, og vil kunne bli en unik måte å presentere evangeliet på for ikke-kristne.

Det var visepresidenten for Den Ukrainske baptistunionen, Igor Bandura fra Odessa (bildet), som kunne fortelle dette til delegatene som deltok på rådsmøtet til Den europeiske baptistunionen, som ble holdt i Elstal utenfor Berlin 26.-29. september.

Programmet skal vise hvordan ukrainske baptistungdommer lever. Når en tenker på hvordan baptister ble latterliggjort under kommunist-tiden på statsfjernsynet, så er dette et under! Nå vil baptistene bli presentert på en positiv livsbejaende måte ved å vise lek, moro og levende kristenliv på en ungdomsleir.

Igor Bandura, som underviste fra profeten Mika på rådsmøtet i Elstal, gav også flere eksempler på den menighetsveksten som ukrainske baptistmenigheter opplever for tiden. En baptistmenighet i Odessa som ble grunnlagt i 1993 med 20 døpte medlemmer har nå over 500 medlemmer. Menigheten driver et stort sosialt arbeid, blant annet en ungdomsleir. Det er dette stedet det ukrainske fjernsynsselskapet skal benytte til sin nye TV serie. Og det er fjernsynselskapet som skal betale for to barne- og ungdomsleire neste sommer.

Ny kirke innviet i landsby i Omsk regionen

Forrige søndag kunne en ny baptistkirke innvies i landsbyen Amur i Omsk regionen (bildet) i Russland, til stor glede for menighetens medlemmer. Dette øyeblikket hadde de sett frem til lenge. For oss som bor i Norge er det ikke like lett å forstå den store betydningen et eget menighetslokale har å si for våre russiske venner, men det betyr blant annet en mye større aksept og respekt hos den øvrige befolkningen. Å samles i hjem for å holde kristne møter sees på med en viss grad av mistenksomhet i Russland, som det gjør det i flere andre nasjoner. Baptistmenigheten i Amur er et forholdsvis nytt menighetsplantingsprosjekt.

Sergeij Sipko, som er biskop for Sammenslutningen av baptistmenigheter i Omsk, preket Guds ord i forbindelse med høytideligheten.

Menigheten i Amur fikk også overrakt flere gaver til den nye kirken. Blant annet et stort veggur, samt et en nattverdkalk.

Johannes Facius er død

Det er med stor sorg og vemod jeg skriver disse linjene: I går kveld døde Johannes Facius (bildet). Fem minutter før midnatt trakk han sitt siste åndedrag, og falt i Frelserens favntak og var hjemme hos Gud. Det skjer etter måneders hard kamp for å komme seg igjen etter et hjerneslag. Johannes har den siste tiden ikke vært i stand til å tale eller bevege seg, men en tid før han døde så det likevel ut til at han kom seg noe.

Johannes Facius kommer for alltid til å bli husket som en av den internasjonale bønnebevegelsens generaler. Med sin lune, gode humor, trygge og overgitte tro på Jesus, hans djupe bibelkunnskap og erfaring etter år i bønn og Åndens ledelse, var han en man så gjerne lyttet til. Jeg traff ham første gang på en bønnekonferanse i Praha, og hadde da gleden av å bo på rommet ved siden av ham. Dermed fikk vi mange muligheter til å være sammen mellom møtene. Senere skulle jeg møte ham igjen ved ulike anledninger i forbindelse med det internasjonale bønnearbeidet vi har stått i. Så dukket han endelig opp i Norge ved flere anledninger. Det skjedde takket være menigheten Sannhetens Ord Bibelsenter i Slemmestad. De fikk det store privilegiet å ha ham som gjestetaler hvert år de siste årene. Den gedigne bibelundervisningen han gav der finnes heldigvis på CD plater. Jeg anbefaler på det sterkeste at du nå sikrer deg dem og lytter til dem, om du ikke har gjort det før.

Det blir tomt etter Johannes. Han fylte rommet. Ikke slik at han tok all plassen og fremhevet seg selv. Nei, på ingen måte. Men han var en åndelig gigant, selv om han aldri utgav seg for det selv. Tvert om. Jesus ble stor da Johannes talte eller samtalte med deg.

I dag går tankene og bønnene våre til den aller nærmeste familien, og til alle som er blitt berørt av hans tjeneste. Vi ber for dem og vi minnes en kjær bror, forbeder, en stridsmann i Herrens hær.

Vi savner deg sårt, Johannes, men unner deg hvilen etter det som for deg og dine nærmeste har vært noen særdeles tøffe måneder etter at slaget rammet deg, og du ikke fikk kommunisert med ord hva som skjedde med deg. Vi kan bare ane hva du gikk igjennom.

'Dyrebar i Herrens øyne er hans frommes død' (Salme 116,15)

Vi lyser fred over ditt gode, vakre minne. At du skulle dø fem minutter før midnatt er nok ingen tilfeldighet. Du som var så opptatt av Jesu snarlige komme minner oss om at vi trenger å være våkne. Klokka er virkelig fem på tolv i profetisk betydning.

De fikk skjellsordet 'duppere', del 2

Det var i årene mellom 1719 og 1733 - år med stor religiøs intoleranse i Europa - at Neue Täufer eller Nybaptistene, kom til Amerika og etablerte mange bosetninger og forsamlinger i Pennsylvania, New Jersey, Maryland, Virginia, og Carolina.                           

For nærværende er det syv kirkesamfunn som kan føre sine røtter tilbake til vekkelsen i Schwarzenau, Tyskland, som jeg skrev om i forrige artikkel: Church of the Brethren, The Brethren Church, Fellowship of Grace Brethren Churches, Conservative Grace Brethren Church International, Dunkard Brethren, Old German Baptist Brethren, og Old Order German Baptist Brethren. Den størte av disse gruppene er Church of the Brethren.

Antietam forsamlingen
De første forsamlingene som disse tyske brødrene grunnla ble for det meste startet opp i det østlige og sørlige Pennsylvania. Store forsamlinger la grunnlaget for nyplantinger. I den sørøstlige delen av i den store Cumberland dalen, var de såkalt Antietam Brødrene, opprinnelig et misjonsprosjekt sprunget ut fra forsamlinger i det østlige Pennsylvania. På bildet ses bygningen til forsamlingen i Antietam, som ble reist i 1892. Denne menigheten hadde flere hundre medlemmer og opplevde stadige vekkelser. Medlemmene var spredt over store landområder.

Til å begynne med kom disse tyske brødrene sammen i hjemmene inntil de ble så mange at de til slutt måtte bygge egne forsamlingshus. Det første ble bygget 1795. Et av de eldste forsamlingshusene er huset knyttet til forsamlingen i Manor, bygget i 1839. Det er fremdeles i bruk!

I 1838 og 1857 ble de første årskonferansene for disse brødreforsamlingene holdt.

(fortsettes)

Kirkehistorie skrevet i Sverige i dag

I Sverige ble det skrevet kirkehistorie i dag! Det skjedde når de ortodokse biskopene satte sin signatur på en samarbeidsavtale mellom de Bysantinske og de Orientalske kirkene. Den historiske hendelsen fant sted i Hl. Ignatios panortodokse seminar.      

På bildet ser vi, fra venstre: den biskop Benjamin Atlas (Den syrisk ortodokse kirke), den serbisk ortodokse biskopen for Skandinavia og Storbritannia, Dositeij, den rumensk ortodokse biskopen for Nord-Europa, Macarie Dragol og den koptisk ortodokse biskopen for Norden, Anba Abakir.

De fikk skjellsordet 'duppere', del 1

Har du hørt om Little Dunker Church? Kanskje ikke. Det er ikke så merkelig. De hører med blant de mindre kjente av anabaptistenes grupperinger, men har likevel en veldig spennende historie, som bør fortelles!

Nå er det ikke uvanlig at enkelte navn har sin bakgrunn som skjellsord eller klengenavn. Ordet 'anabaptist' betyr 'gjen-dåp'. Så en anabaptist var dermed en 'gjendøper'. Ordet ble brukt for å snakke foraktelig om kristne med et annet dåpssyn enn det som var det vanlige i majoritetskirkene. For de som var en del av døperbevegelsen så var det jo ikke snakk om gjendåp, siden man ikke anerkjente dåp av spedbarn som rett dåp i følge Det nye testamente. Dåp handlet om dåp av mennesker som ble døpt på bekjennelsen av sin tro. Ordet 'dunker', betyr å 'duppe'. Klengenavnet fikk de på grunn av sin dåpspraksis. De døpte med full neddykkelse. I motsetning til de som 'overøste' dåpskandidaten med vann på hodet.

Bildet er fra et typisk 'dunker' møte. I deres møtesaler finnes det ingen talerstol, men et bord. De samles rundt bordet. Bak dette langbordet sitter menighetens eldste, og hver av dem tar sin runde med å forkynne Guds ord.

Schwarzenau
Vi må til Schwarzenau i Tyskland til året 1708, til områdene rundt elva Eder, hvor det hadde brutt ut en vekkelse. Folk som kom til tro ble så døpt i de omkringliggede elvene og bekkene. Dåpspraksisen var annerledes enn den vi er vant med. Dåpskandidaten ble dukket under tre ganger, i stedet for en. De som sluttet seg til gruppen av nye kristne kalte de seg Neue Täufer, 'nybaptister'.

Også denne gruppen av Døperbevegelsen ble forfulgt i Europa, og kom over til Amerika. De slo seg ned langs elver, slik at det var lett for dem å kunne døpe de som kom til tro. Typisk nok fikk menighetene navn etter stedene de bosatte seg: Beaver Creek, Yellow Creek, Lost Creek, Marsh Creek, Pike Run, Spring Run, Trout Run, Blue River, Eel River, West Eel River, Little River, Valley River, Falling Springs, Roaring Springs, eller Three Springs.

I denne serien skal vi se nærmere på denne gruppens historie og teologi. Den er ikke behandlet i min nye bok om anabaptistenes historie og teologi, fordi den oppstod på 1700-tallet og den tidsperioden dekkes ikke i boken: 'En tro verd å dø for'.

(fortsettes)

La murene falle over alt

- Kristne over alt skulle kjempe for en verden uten murer!

Det var budskapet til John Upton (til venstre), presidenten for Baptistenes Verdensallianse, i forbindelse med åpningsmøtet til Den europeiske baptistføderasjonens råd i Berlin 26. september.

46 av føderasjonens 56 medlemsunioner og organisasjoner deltok på årets møte. 137 delegater fikk del i spennende undervisning og fikk samtale om viktige saker som angår de ulike baptistsamfunnene i Europa. Det er tredje gangen Den europeiske baptistføderasjonen arrangerer sitt møte i Berlin: Første gang var i 1908, andre gangen i 1958.

Murer
Presidenten for Baptistenes Verdensallianse, John Upton, var opptatt av både de murene som faktisk reises opp mellom mennesker, og de murene vi bygger opp i vårt sinn. Han talte om viktigheten av å se det enkelte menneske som en ressurs.

- Til tross for alle moderne kommunikasjonsmidler isolerer vi mennesker oss mer og mer fra hverandre, sa John Upton.

Han tok frem Berlinmurens fall som et godt eksempel på hva som er mulig når man setter sin lit til at Gud kan rive ned murer gjennom bønn.

- Måtte vi også la murene rase sammen i våre sinn, sa John Upton.

Frelse som engangshandling eller livslang prosess

Er frelse en engangshandling eller en livslang prosess? Det nye testamente omtaler frelse både i fortid, nåtid og fremtid. Apostelen Paulus taler både om at vi er frelst og blir frelst. Så det er begge deler.

Biskop Feofan eremiten sier at vi blir frelst 'ved Faderens gode vilje gjennom Sønnens fortjeneste og i Helligåndens nåde'. (Erkebiskop Paavali av Finland: Vår tro. Et ortodoks hyrdebrev. Hl.Trifon Skita 2002, side 16)

Frelsergjerningen er fullført. Av Jesus. På korset. Jesu død og oppstandelse garanterer vår frelse fra synd og evig fortapelse. Den er en gave, som mottas ufortjent, av bare nåde. Frelse som en livslang prosess handler om hvordan denne frelsen fullendes i oss gjennom tro og lydighet. Personlig frelse handler om en prosess som begynner her i tiden og fullendes i evigheten.

Om vi kunne sammenligne frelsen med en båtreise, så ville den se slik ut:

Vi er frelst ved å gå ombord i båten, vi er frelst ved å forbli i denne båten under seilasen, og vi blir frelst ved å gå i land på den andre siden.

Hva sier Det nye testamente?
La oss se på dette i lys av Det nye testamentes frelseslære. Først frelse i betydning fortid: 'Han har frelst oss'Livslang prosess:. (1.Tim 1,9) 'Han frelste oss, ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig'. (Tit 3,5)

Nåtid: 'For i håpet er vi frelst'. (Rom 8,24) '... og arbeid på deres egen frelse med respekt og ærefrykt'. (Fil 2,12)

Fremtid: 'For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft'. (1.Kor 1,18) 'Når vi nå er blitt rettferdige ved Kristi blod, hvor mye mer skal vi ikke da gjennom ham bli frelst fra vreden! For mens vi ennå var Guds fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns død. Når vi nå er forsonet, hvor mye mer skal vi ikke da bli frelst ved hans liv!' (Rom 5,9-10)

Frelse som livslang prosess:
Jesus omtaler livet med Ham som å gå på en smal sti: 'Gå inn gjennom den trange porten! For vid er porten og bred er veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den porten og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den'. (Matt 7,13-14) 'Så ser du at Gud er både god og streng – streng mot dem som er falt, men god mot deg dersom du holder fast på hans godhet. Ellers blir også du hugget av'. (Rom 11,22) '... dere som i Guds kraft blir bevart ved tro så dere når fram til frelsen. Den ligger alt ferdig til å bli åpenbart ved tidens ende'. (1.Pet 1,5)

Blir evangelikale kristne målgruppen for en ny forfølgelse?

To artikler på bloggen i dag gir oss to virkelighetsbeskrivelser av dagens Europa: Den ene forteller oss om sterk menighetsvekst blant baptister i Ukraina, mens den andre forteller om en økende intoleranse og forfølgelse av kristne på det europeiske kontinentet. Vel og merke: evangelikale kristne.

Dagens Europa står overfor kolossale utfordringer. Høy arbeidsledighet, en euro som er i ferd med å kollapse, Hellas og Spania på konkursens rand, en økende islamisering og en fremvekst av høyreekstreme grupper i flere land.

25. september publiserte jeg en artikkel på bloggen hvor jeg viste til hva Ray Dalio, en av verdens rikeste menn og sjef for verdens største hedgefond, Bridgewater Associates snakker om i det offentlige rom. Han frykter at den økonomiske uroen som Europa nå opplever skal skape en 'ny' Hitler.  Ola H. Grytten, professor i samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole, mener Dalio har et poeng. I et intervju med VG's økonomiske nettavis E24 sier han:  'Han har et poeng i at dårlige tider historisk sett har født ekstreme ledere, som Hitler, Mussolini og Stalin. Vi ser også nå en tendens til å gå mot nasjonalisme eller ytterfløyene i kriselandene'.

Er en ny bølge av forfølgelse av kristne i Europa mulig?
Vil evangeliske kristne igjen bli en målgruppe for forfølgelse i Europa? Det er flere ting som kan tyde på det. Som nevnt i dagens artikkel finner vi nå mange eksempler på intoleranse, mot kristne som ikke mener det samme som det politisk korrekte.

I den franske nasjonalforsamlingen ble det i år 2000 fremmet et forslag om en lov mot proselytisering. De som forsaker at mennesker skiftet tro skulle kunne fengsles i to år! I forslaget var det 173 grupper som var svartelistet, blant dem baptister. Jeg vet ikke hvor langt man er kommet med eventuelt å vedta denne loven. Både Frankrike og Belgia anser baptister og pinsevenner som sekter som bør holdes under oppsikt. I Russland ble nylig menighetslokalet til en pinsemenighet revet. Flere steder i Russland presser Den ortodokse kirke på, for å skape problemer og forby evangeliske kristne.

Restriksjoner er innført i en rekke land som gjør det umulig å drive med hjemmeundervisning av barn. Barna skal på offentlige skoler, og barnehager og førskoler settes i stand for at staten skal ha mulighet til å starte med indoktrineringen av barna, så tidlig som over hode mulig.

Det er ikke så mange år siden våre trosfeller ble jaget fra land etter land i Europa, og måtte søke tilflukt i Canada, USA, Sør-Amerika og Australia. Vil de som vil stå opp for Guds ords autoritet måtte flykte igjen?

Fredens folk blir forfulgt
Det er et interessant trekk å merke seg når man leser europeisk kirke- og vekkelseshistorie. De gruppene som har vært pasifister er blant de som er blitt mest forfulgt! Slik også i dag.  Det gjelder for eksempel Hvite-Russland. Beveger vi oss utenfor Europas grenser, til Sentral-Asia, til land som Kasakhstan, Usbekistan, Tadsjikistan, Kirgisistan, er det med noen svært få unntak, baptister og pinsevenner som blir forfulgt. Altså kristne som ikke griper til våpen, eller som forfølger andre på grunn av deres tro eller overbevisning.

Det er interessant å merke seg at det er baptister, som i Øst-Europa er altoverveiende pasifister, er de som blir karakterisert for å være samfunnsfiender. Har det sammenheng med deres sterke overbevisning om at det er Jesus som er Herre? Det var forkynnelsen av Guds rike som ble det som utløste forfølgelsen av de første kristne. Lyset og Mørket ser ut til å kollidere.

Sterk menighetsvekst i Ukraina, del 2

Lørdag skrev jeg om den sterke menighetsveksten som baptistene opplever i Ukraina. Jeg skrev også om Grace Baptist Church i Kiev, som er en av disse nyplantede menighetene. Nå planter også nyplantede menigheter nye menigheter, som Grace Baptist har gjort! De er ikke seg selv nok!

Grace Baptist i Kiev har en egen menighetsplanter, Ihor, som har studert teologi ved baptistenes teologiske seminar i Odessa. Han har nå plantet enda en baptistmenighet i Kiev. Oppstandelseskirken (bildet), som menigheten kalles, har allerede 50 medlemmer. Og det etter tre år! Flesteparten av dem er unge familier, ungdommer og tidligere narkomane.

Oppstandelseskirken er delt opp i fem cellegrupper. På søndager samles menigheten i leide saler på ulike hoteller. I forbindelse med gudstjenestene deler de personlige vitnesbyrd om hvordan den enkelte har opplevd Guds ledelse og omsorg. Dåpshandlingene skjer utendørs, og brukes aktivt som en mulighet til å forkynne evangeliet for ikke-kristne.

Men det stopper ikke her! En annen menighetsplanter, Andreij, som har vært opptatt av å plante menigheter i Rivne regionen, startet en baptistmenighet i Kiev for to år siden. Menigheten 'Livets ånd' samles i Troestina distriktet i Kiev, hvor det bor 600.000 mennesker. Denne menigheten samles også i cellegrupper og har nå 28 døpte medlemmer og rundt 40 kommer regelmessig til møtene.

Økende grad av intoleranse og forfølgelse av kristne i Europa

Vi er vant til å lese rapporter om forfølgelse av kristne i land som Kina, Nord-Korea og i muslimske land. Nylig ble det holdt en konferanse i Storbrittania, som viser at det er en økende grad av diskriminering og forfølgelse av kristne også på det europeiske kontinentet.

Kristne blir marginalisert og satt på sidelinjen om deres synspunkter ikke samsvarer med det politisk korrekte synet på samkjønnede ekteskap, homoseksualitet eller Islam. Flere og flere blir utsatt for intoleranse ved at de ikke får bære kristne symbolder, som korset, på jobb. Noen mister også jobben på grunn av det, eller nektes å bære det. Det gjelder for eksempel Nadia Eweida, som sitter ved innsjekkinsskranken til British Airways eller sykepleieren Shirley Chaplin ved et av de statlige sykehusene i Storbritannia. De har nå brakt sine saker inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

Lider på grunn av sin kristne tro
175.000 mennesker lider i verden i dag på grunn av sin kristne tro. Europa er ikke noe unntak. Ser man på situasjonen i Tyrkia, Russland, Hvite-Russland eller i noen av de tidligere sovjetstatene, så er diskrimineringen av troende økende og det er ingen ting som tyder på at den skal bli mindre. Tvert om. Kristne som ikke er en del av de statlige kirkene blir defininert som sekter. Det skjer blant annet i Belgia og Frankrike. Pinsevenner i Russland opplevde nylig at deres menighetslokale ble revet av myndighetene, mens baptister i Hvite-Russland utsettes for konfiskering av Bibler og annen kristen litteratur.

Nettside tar vare på arven etter Michael Harper

Jeg ble veldig glad da jeg fikk se at noen har tatt vare på arven etter fader Michael Harper (bildet), som døde i 2010. Han ble på så mange måter synonymt med den karismatiske bevegelsen, som en av dens pionerer. For mitt eget vedkommende fikk han stor betydning både med hensyn til den karismatiske bevegelsens fremmarsj, men kanskje mest i de siste årene av hans liv da han søkte og senere ble en del av Den ortodokse kirke. Via nyhetsbrev og personlig korrespondanse kom vi hverandre nær.

Nå har Harper Foundation satt sammen artikler, bilder, bokomtaler og minner og lagt det hele ut på en webside. Her er det mye spennende og ikke minst mye matnyttig for den som søker. Nettsiden finnes her:

http://www.harperfoundation.com/index.html

På denne nettsiden finnes det også et intervju med fader Michael gjort av Constantinos Athanasopoulos om hvorfor han ble ortodoks. Jeg vil tro flere enn meg vil finne det veldig interessant. Du finner det her:

http://www.harperfoundation.com/interviews.html

32.000 kristne samlet til bønn- og lovprisningsmøte på Wembly stadion

Det har gått de fleste medier forbi: Lørdag kom 32.000 kristne sammen på Wembley stadion i London for bønn og lovprisning i forbindelse med Den nasjonale bønne- og lovprisningsdagen. Titusener deltok også via TV-sendinger til en rekke land.

De som var der kan fortelle at noe av det sterkeste som skjedde, var da 300 kristne ungdommer kom inn på scenen kledd i røde hettegensere som et symbol på at den neste generasjon tar opp bønnekampen!

Mange sentrale kristenledere deltok på den store bønnemønstringen. Det gjorde også mange lovsangsgrupper fra hele England. Dette ble en sterk markering av enhet mellom kristne fra ulike kirkesamfunn.

(Foto: Jordan Mary)

Korset - stedet hvor kristen enhet må begynne

I går skrev en venn av meg noen linjer om hans himmellengsel. Jeg kom til å tenke på hans ord i forbindelse med en samtale jeg selv har tatt del i som handler om kristen enhet. Mens jeg leste det han skrev, slo det meg igjen at i himmelen skal vi være sammen med kristne fra hele den store kirkefamilien! Derfor er det godt at vi kan øve oss på å være sammen her nede.

Det er i grunnen bare et sted hvor vi kan møtes i bestrebelsene etter den enheten som Jesus ba om: ved korset. Korset forener. Om vi tror på Jesu soningsdød og Hans oppstandelse, så er det et godt utgangspunkt for å lære hverandre bedre å kjenne.

I forbindelse med vigslingen av Kristi himmelfartskapellet, vårt økumeniske bønnekapell, leste vi fra 1.Kor 1, og vi begynte i vers 18: 'For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst er det en Guds kraft'. Legg nøye merke til hva apostelen skriver: ikke er, men blir, frelst! Og hvor legges grunnlaget for denne frelsen? I det som skjer på korset. Siden apostelen her snakker om frelsen som en prosess, så er også korset stedet hvor det hele starter og fortsetter. Guds ord taler jo om å dø hver dag, og dø bort fra synden. Hver dag må vi ta opp korset, og følge Jesus. Det er Hans eget ord. Det betyr dø bort fra meg selv, fornekte meg selv:

'Han sa til alle: Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv, og hver dag ta sitt kors opp og følge meg'. (Luk 9,24)

Om jeg blir opptatt av mine egne synder, min egen skrøpelighet, min egen tilkortkommenhet, så er det ikke så lett å se andres! Jeg har nok med mine egne.

Ved korsets fot er vi alle like. Like avkledd og nakne.

På bildet ser du munken tegne seg med korsets tegn. Det gjør jeg stadig - og stadig for å minne meg om at mitt liv er 'korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg'. (Gal 2,20)

Jeg trenger stadig den påminnelsen, og med korsets tegn ønsker jeg å proklamere for all skapningen, og for alle onde makter, at mine sinn og min kropp hører den Herre Jesus til.

Halvparten - 30 millioner - av USA's kristne velgere stemmer ikke

Skal kristne stemme ved valg eller ikke? 30 millioner amerikanske kristne har ikke registrert seg som velgere, og kommer ikke til å stemme i forbindelse med det amerikanske presidentvalget 6.november. Det er halvparten av de kristne i USA. Det gjør de heller ikke ved andre valg. Tallene fremkommer i en undersøkelse gjort av The Family Research Council.

Undersøkelsen gir ikke svar på hvorfor halvparten av den kristne velgermassen velger å sitte hjemme. Mange av mine amerikanske venner har teologiske begrunnelser for å la være å stemme. De er opptatt av at mange av deres egne ikke har et sted å bo, svært lite mat å spise, og at deres stemmer aldri likevel teller med enten det er på republikansk eller demokratisk side. Det betyr ikke at de ikke er engasjerte samfunnsborgere. De tar så absolutt del ved å yte mye praktisk hjelp til de som trenger det mest. Men drivkraften deres er Guds rike.

Ikke gå til kirke men være kirke

For tiden holder jeg på med å lese en bok skrevet av John F. Aleksander (bildet), som døde etter en lengre tids kreftsykdom i 2001. Den både gleder meg, og utfordrer meg; og setter ord på den lengsel jeg selv er bærer av. Alexander, som var utdannet innen filosofi og psykologi ved Oxford University, og som en periode underviste ved Wheaton College, skrev på denne boken helt frem til sin død. Den oppsumerte hele hans tro og overbevisning om at kirken ikke er et sted du går til, men lever!

Boken heter: 'Being Church', og er en radikal tilbakevendig til urkirkens menighetsideal.

John F Alexander hadde bakgrunn fra borgerrettighetsbevegelsen i USA på 1960-tallet, og som var skuffet over det lave engasjementet hos evangelikale kristne når det gjaldt de spørsmålene borgerrettighetsbevegelsen reiste, var i mange år en leder blant progressive evangelikale. Han startet magasinet The Other Side, men ble etter hvert desillusjonert over det han opplevde som overfladiskhet i denne bevegelsen. Han begynte å lete etter et sannere og djupere uttrykk for det han fant beskrevet i Det nye testamente: Kristi kropp. Ikke en bygning gjort i tre eller betong, men den levende organismen som den nytestamentlige menigheten beskrives som.

I sin søken etter denne kom han over The Church of the Sojourners i San Fransisco - en 24/7 kirke, som han og kona fant så spennende, at de rett og slett flyttet dit. Han skulle senere bli menighetens pastor. Sammen utviklet de og levde ut drømmen om en menighet som er menighet hele tiden, ikke bare i forbindelse med søndagens gudstjeneste. Som drar omsorg for de fattige, forkynner radikaliteten i Guds rike, bryter brødet og forkynner de gode nyhetene.

Det er denne visjonen han beskriver i boken, som utgis som en del av Det nymonastiske biblioteket som Jonathan Wilson-Hartgrove og Shane Claiborne bygger opp.

Jeg har ikke kommet så langt i lesningen, men denne boken er så inspirerende skrevet og en som ikke bare lanserer en teori, men som selv levde ut dette budskapet, at jeg gleder meg til å lese hele. Jeg kommer garantert tilbake til den etter hvert som jeg leser den.

Kristi himmelfartsikonet ble velsignet under vigslingen

I forbindelse med vigslingen av Kristi himmelfartskapellet i går, ble også det vakre ikonet som viser Kristi himmelfart velsignet. Det er malt av Sven Aasmundtveit (bildet).

Under gårsdagens høytidelighet fortalte Sven Aasmundtveit, som har lært å male ikoner av sin svigermor, Hæge Aasmundtveit, som regnes som Norges fremste ikonmaler, om dette spesielle ikonet han har malt:

'Fremstillingen er komponert over tre geometriske hovedformer, sirkelen, firkanten og ovalen. Sirkelen er en fullkommenhetens form som står for evigheten. I forklarelsens lys går Kristus tilbake til herligheten hos sin Far, den Han en gang gikk ut fra. Jesus er hvitkledd, omgitt av en kroppsglorie, formet som en sirkel. Ikonets nederste trefjerdedeler danner en firkant. Det kan tolkes som jorden med de fire verdenshjørner. Maria, som representerer Kirken, står sentralt i firkanten og danner en stabil, vertikal midtakse med disiplene i en oval omkring seg. Ovale er en ufullkommen sirkel, Om enn i ufullkommenhet, er disiplene kalt til å gjenspeile den himmelske virkeligheten her på jorda. De to englene bak Maria viser oss at en usynlig virkelighet kan synliggjøres midt i vår materielle verden. Englene peker oppover mot Jesus'.

Vi føler oss både beæret og velsignet over å få ha dette ikonet i vårt bønnekapell. Det knytter oss til det himmelske og det jordiske på en så vakker måte. Det er verd et besøk til Kristi himmelfartskapellet for å se dette nydelige ikon alene.

Hele kirkens hymnedikter

I går, på ukens første dag feiret vi vigslingen av Kristi himmelfartskapellet. I dag feirer vi en av kristenhetens fremste hymne forfattere: Romanos Meloden, som levde på 500-tallet.                        

Jeg kjenner på en djup rikdom ved å stå i en sammenheng med historisk kontinuitet. I Kristi himmelfartskapellet tar vi vare på, og bruker, Kirkens gamle hymneskatt. Se http://www.monastisk.blogspot.com for mer.

Høytidelig vigsling av Kristi himmelfartskapellet

Gårsdagen ble en festdag da Kristi himmelfartskapellet ble høytidelig vigslet av arkimandritt, fader Johannes fra Hl.Nikolai ortodokse kirke.                      

Han ble ledsaget av sogneprest Inge Heierdahl (Den norske kirke), pastor Ivar Johnsen (Den evangelisk lutherske frikirke), fader Serafim (Hl.Nikolai ortodokse kirke), pastor Bjørn Olav Hansen (Kristi himmelfartskapellet), Finn-Rune Stabel (Den romersk-katolske kirke), Stina Vesterås (Den evangelisk lutherske frikirke) og Sven Aasmundtveit, som har malt det vakre Kristi himmelfartsikonet som nå har fått sin plass i bønnekapellet.

Bønn og skriftlesning
Den høytidelige seremonien begynte med bønn og salmesang ved fader Johannes og fader Serafim. Etterpå gikk fader Johannes frem til Kristi himmelfartskapellet og bestenket det med vievann i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånd. Han tok hele runden rundt kapellet og vigslet det til å være et bønnested.

Etter denne seremonien gikk gjestene inn i kapellet, mens vi som ledsaget fader Johannes, ventet utenfor og gjorde oss i stand til å gå inn i kapellet ledet an av Finn Rune Stabel som bar prosesjonskorset vårt. Det er en gave fra et av klostrene i Romania, og er et par hundre år gammelt.

Det var en sterk opplevelse å tre inn i bønnekapellet mens vi sang Taize-sangen: Laudate ommnes gentes. Så fulgte skriftlesning og bønn. Vi sang også flere salmer, blant annet Ronald Fangens mektige salme: Guds menighet er jordens største under.

Kristi himmelfartsikonet
I forbindelse med vigslingen ble også vårt Kristi himmelfartsikon innviet. Det er malt av Sven Aasmundtveit. Ikonets vakre motiv og farger var det mange som uttrykte stor begeistring for. Vi kjenner på en djup takknemlighet for at vi er blitt beæret med nettopp dette ikonet, og at det er malt av Aasmundtveit. Jeg kommer til å presentere det i en egen bloggartikkel.

Vi leste også en hilsen fra Peter Halldorf og våre venner i kommuniteten på Bjärka Säby, som under gudstjenesten i går formiddag ba spesielt for oss.

Ikke plass til flere
Vi var 33 personer samlet til innvielsen i går, og det er så mange som kapellet har plass til. Den siste septemberdagen viste seg fra sin vakreste side. I forbindelse med samlingen inne i kapellet ba vi spesielt for våre trossøsken i Syria. Fra Deir Mar Musa klosteret har vi fått et kors i gave, og vi har bestemt oss for at hver gang vi samles i Kristi himmelfartskapellet så skal vi be for våre syriske trossøsken. Det gjorde vi også i går. Det var godt å kjenne brorskapet med våre syriske trossøsken også denne dagen.

Dagen i går ble for meg en veldig spesiell dag: Siden 1988 har jeg bedt om og drømt om et slikt bønnekapell. I går gikk drømmen i oppfyllelse. Og det på min 53 års dag. Da er det lov å felle noen tårer.

Vi fortsetter bønnegudstjenestene våre hver torsdag kl.18.00. Alle er hjertelig velkomne!

Takk til alle som har bidratt med små og store gaver for å få realisert drømmen om dette bønnekapellet. På sikt håper vi at det skal vokse frem en kommunitet her, og at vi skal begynne å be tidebønner noen dager i uken. Takk til alle som husker oss i deres bønner.