En skadet Gud

Da er May Sissel og jeg kommet fram til Bergen, hvor vi skal være i påsken. Takk til dere som ba om at reisen skulle gå bra. Det ble bil og ikke tog. En strabasiøs tur for meg over fjellet. Fantastisk vær, men syv timer i bil er utfordrende for en parkinsonpasient som attpåtil er svimmel. Men vi klarte det! Nå gleder vi oss til gudstjeneste i Bergen baptistkirke.

I dag har jeg fått anledning til å lese kommentaren til Erling Rimehaug i gårsdagens Vårt Land: "En skadet Gud." Så utrolig befriende lesning. I ingressen heter det: "Vi tror på en Gud som er skadet. Det skulle endre vårt syn på hva som er en normal eller perfekt kropp."

Den tidligere redaktøren i Vårt Land summerer opp mange av de tankene jeg selv har båret på i de siste årene, som handler om at man ikke på død og liv må bli helbredet for å ha det godt, selv om man bærer på alvorlig sykdom.

Rimehaug tar utgangspunkt i doktoravhandlingen til teologiprofessoren Nancy L. Eiesland, som døde i 2009. Eiesland hadde en medfødt skade i ryggraden som gjorde henne avhengig av krykker og rullestol. Jesu lidelse er som oftest tema i forkynnelsen om korsfestelsen. Eiesland snakker derimot om skadene Jesus ble påført. Hendene og føttene hans ble ødelagt da de ble spikret til korset, og hans indre organer ble skadet da spydet ble stukket inn i hans side. Han ble en funksjonshemmet kropp. Denne skadede kroppen har han med seg også etter oppstandelsen. "Dermed åpenbares den oppstandne Jesus som den funksjonshemmede Gud. Ved å gjøre dette, åpenbarer Gud også en ny menneskehet. Han er ikke bare den Ene fra himmelen, men åpenbareren av sann personlighet, av at det å være en fullverdig person godt kan holdes sammen med erfaringen av å være funksjonshemmet,"skriver Eiesland.

Eiesland skriver også: "Våre kropper har del i Guds bilde, ikke på tross av våre skader og svakheter, men gjennom dem."

Mot slutten av den velskrevne kommentaren skriver Erling Rimehaug: "At Gud er skadet, har betydning for menneskesynet. Men også for gudsbildet. Det viser også en Gud som kjenner på kroppen urettferdigheten og sårbarheten menneskelivet innebærer."

Kommentaren er illustrert med en sterk tegning av Sunniva Krogseth og viser Jesus sittende i en rullestol.

Dette er et godt eksempel på det vi kaller svakhetens teologi, som provoserer mange kristne som er opptatt av at alt er så sterkt og går til seier.

Jeg har ikke lest noe så befriende siden jeg leste Jean Vanier's kommentar til Evangeliet etter Johannes hvor Vanier fremmer tesen om at Lasarus mest sannsynlig var en funksjonshemmet mann. I dag er det en voldsom streben etter den perfekte kroppen og det perfekte livet, noe som påfører mange mennesker store plager og kvaler.

En profets utdannelse

'Gud fører en profet gjennom en renselsesprosess, og beskjærer en profet og utvikler deres karakter. Profeten må gi gjensvar i deres egne liv som Herren tar opp med dem før de på en effektiv måte kan forholde seg til problemene i livene til andre.'

- John Eckhardt i boken 'Prophet Arise'. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Profetisk ord om Frankrike

I 2018 kom Veronika West med følgende profetiske ord om Frankrike:

"Legg merke til at den flammende fugl Fønix stiger, stiger, stiger fra asken, og bringer nytt liv og nye begynnelser.

Denne kvelden mens jeg satt i hagen min og samtalte med Herren så jeg plutselig den franske nasjonen fremfor meg og mens jeg så på Frankrike så jeg en flammende fugl Fønix reise seg fra asken, og mens jeg så på dette talte Herren til meg:

'Da tenkte jeg at jeg skal dø i mitt rede, og jeg skal forøke mine dager som fuglen Fønix'. 

I det jeg hørte disse ordene spurte jeg umiddelbart Den Hellige Ånd  og jeg hørte Ham si: 'Datter, jeg har hørt ropene til Mitt folk i det de med tårer har bedt om nåde, nåde, nåde over denne nasjonen. For det har virkelig sett ut som om de ville dø i sine reder, men legg merke til: En mektig virvelvind fra min Ånd vil nå bringe frem oppstandelseskraft til det som ligger under askehaugen. Merk dere dette! 

For den franske nasjonen skal bli lik den flammende fuglen Fønix, som stiger og stiger fra ødeleggelsens og dødens aske til et nytt livs skjønnhet. Merk dere dette, i det min Ånd beveger seg oer dette landet for å reise opp og gjenreise, for å reformere og revitalisere, SE! Se når min styrende hånd beveger seg mektig i dagene som ligger foran, for å forøke hennes dager, lik min tjeners Jobs dager,' sier Guds Ånd.

Jeg deklarerer at den franske nasjonen skal stige, stige lik fuglen Fønix fra ødeleggelsens  og dødens askehaug til det nye livs skjønnhet og nye begynnelser."

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Min gode venn, Rodney W. Burton, som la ut dette profetiske ordet i går la også ut dette bildet fra den irske avisen Telegraf. Uten å vite det har avisen visualisert dette profetiske ordet.

Tidligere erkebiskop i front for klimademonstrasjon

Helt i fronten, blant tusentalls miljø- og klimaaktivister, som har tatt til gatene i London disse dagene, finner vi den tidligere erkebiskopen av Canterbury, Rowan Williams (bildet). Et folkelig opprør er på gang.

Med en megafon i hendene, sittende på bakken foran St.Paul-katedraelen, var Williams med å Vilede en manifestasjon Palmesøndag. Bak arrangementet står Chistian Climate Action. Flere av Londons kirker viste sin støtte til manifestasjonen ved å ringe 12 ganger i kirkeklokkene.

I sin appell sa den tidligere erkebiskopen av Canterbury at 'mennesker i dag er i krig med naturen.'

'Vi er her for å erklære at vi ikke vil være i krig, men vil leve i fred med oss selv og med vår grønne jord og med Gud.'

Klimademonstrasjonene i London vil foregå i hele påskeuken.

Billedtekst: Tidligere erkebiskop av Canterbury, Rowan Williams. Foto: Christian Today.

Påskens gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet

Gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet ONSDAG 17.april kl.18.00

Liturg: Nils Inge Tørresen.

Alle er hjertelig velkommen!

I år er det ingen gudstjeneste Skjærtorsdag eller 1.påskedag.

Vi minner om vår dagsretreat Kristi himmelfartsdag med tema: Hellige hus, hellige rom. Årets talere: Ragnhild Helena Aadland Høen, Anne Kristin og Sven Aasmundtveit.

Mine katolske venner

Jeg vet at jeg kaster meg foran noen glupske ulver, som bare venter på å angripe meg, når de får høre at jeg har katolske venner. Men la meg likevel få presentere noen av dem. Å være venn med noen betyr ikke nødvendigvis at man er enig med vedkommende i ett og alt. Det er jeg ikke med verken mine katolske, koptiske, ortodokse eller for den saks skyld protestantiske venner. Men de beriker meg, velsigner meg, utfordrer meg. Og jeg takker Gud for hver eneste en av dem.

I denne serien skal du få møte noen av mine katolske, koptiske, ortodokse og protestantiske venner. De er så mange at jeg må la noen representere hele den kirkefamilien de tilhører.

Leste du Dagen på lørdag? Kari Fure leverte en av sine gripende og alltid velskrevne reportasjer fra Syra. Denne gangen handlet den om byen Homs og den nederlandske jesuittpresten, fader Frans van der Lugt. Mens alle andre som hadde mulighet til det flyktet fra krigshelvetet og beleiringen av Homs i årene 2011 til 2014, ble fader Frans værende. Fader Frans gjemte på det det lille  melet som var igjen slik at han kunne bake brød til nattverden til de 23 kristne som var igjen i byen. Da jeg leste dette gråt jeg. Lenge. Gråt gjorde jeg også når jeg leste om denne katolske prestens uegennyttige gjerning i mer enn 50 år i Syria, blant funksjonshemmede og vanskeligstilte. Her holdt han retreater, drev traumebehandling, drev økologisk landbruk og her holdt han en dialog gående mellom muslimer og kristne. Og her endte han sitt liv som martyr. En bror i troen. Noe annet kan jeg ikke si. Selv om det finnes mennesker som mener at fader Frans ikke er kristen, fordi han er katolikk.

Jeg er så takknemlig for at jeg ganske tidlig i mitt kristenliv ble kjent med den katolske filosofen Jean Vanier, og den katolske presten Henri Nouwen. Jeg har gjennom mange år skrevet mye om den, og oversatt mange tekster av dem til norsk. Få har preget meg så mye og vært til større åndelig hjelp for meg enn dem. De har hjulpet meg til større ærlighet med eget levd liv, til et større fokus på Jesus, til å våge å være svak og sårbar.

Møtet med broder Charles av Jesus og hans radikale etterfølgelse av Jesus ble helt avgjørende i en viktig fase av livet mitt. Også han endte sitt liv som martyr.

Filmen "Blant guder og mennesker,"om Trappistmunkene fra Algerie, som endte sine liv som martyrer i 1996, er den filmen som har gjort størst inntrykk på meg av alle filmer jeg har sett. Deres stillferdige liv i et lite kloster ved foten av Atlas-fjellene har nok vært med på å forme mitt eget liv mer enn jeg aner.

Jeg kunne ha nevnt mange flere katolikker som har betydd mye for meg gjennom årenes løp. Som den irske presten som skulle få så stor betydning for mitt eget bønneliv. Han ble som en åndelig far for meg for en periode. Nevnes bør også Dunato Ruffo, et medlem av Focolare, som jeg har hatt kontakt med i mange år, og som har vært til stor velsignelse i mitt liv.

Jeg nevner også Ragnhild Helena Aadland Høen, som en representant for de norske katolikkene som har betydd mye for meg. Hennes brennende iver etter å se et bønnens hus på Selja har inspirert meg, det og hennes mange gode kronikker og blogginnlegg. Men den norske katolikken som har hatt størst betydning i mitt liv er den nå avdøde dominikanermunken Arnfinn Haram. Jeg kan ikke skrive om ham uten å få tårer i øynene. Takknemlighetens tårer. Vi skrev med hverandre i en svært sårbar fase i mitt liv hvor han fikk være til stor hjelp. Han hjalp meg til å se Jesus midt i harde prøvelser.

Dette er noen av mine katolske venner. Betyr det at jeg omfavner alt hva de står for? Nei, vi er uenige i flere teologiske spørsmål, men dette er Kristus-hengivne mennesker, bønnens mennesker som har valgt å følge Jesus på en radikal måte, og som hver på sin måte har velsignet meg. Jeg er glad for den plassen de har fått i mitt liv. Om jeg kunne ha blitt katolikk? Nei, dertil er de teologiske forskjellene for store, og jeg har ingen forbindelse verken offisielt eller uoffisielt med Den romersk-katolske kirke. Men jeg er glad i mange katolikker.

Så er det mange flere som kunne vært nevnt, både munker, nonner og lekfolk i inn og utland, men plassen tillater ikke det. De har alle det samme til felles som de jeg allerede har nevnt.

Billedtekst: Ragnhild Helena Aadland Høen, fotografert av en annen norsk katolikk, og venn av meg: Henriette Teige. Bildet er tatt av Henriette og brukt med hennes velvillige tillatelse.

Bergen neste!

I går, på Palmesøndag, talte jeg i Filadelfia Gjøvik, en av min hjembys tre pinsemenigheter. Det er ganske nøyaktig ett år siden sist. I fjor var det på 1.påskedag. Godt å se vennene igjen. Jeg holdt meg til tema for dagen: Jesu inntog i Jerusalem. Utgangspunktet er profetien hos Sakarja, som profeterer:

"Fryd deg stort, Sions datter! Bryt ut i jubel, Jerusalems datter! Se, din konge kommer til deg. Han er rettferdig og kommer til deg med frelse, ydmyk og ridende på et esel og en eselfole, aseninnens fole." (Sak 9,9)

400 år skulle det gå før denne profetien gikk i oppfyllelse.  Jeg talte om inntoget i Jerusalem Palmesøndag, og om Hosianna-ropene, som en dag skal lyde på nytt, når Jesus kommer tilbake og setter sine føtter på Oljeberget.

Nå står Bergen for tur, hvor May Sissel og jeg skal være i hele påsken. Jeg er så begeistret for at Bergen baptistmenighet har bestemt seg for å ta påskehøytiden tilbake, og holder gudstjenester både Skjærtorsdag, Langfredag og 1.påskedag. Jeg er så heldig å få tale disse dagene. Det gleder jeg meg veldig til.

Er du i Bergen og det passer seg slik for deg at du kan ta del i en eller alle av disse gudstjenestene er du hjertelig velkommen. Det hadde vært hyggelig å få hilse på deg.

Billedtekst: Her er jeg sammen med Egil Glemmestad, forstanderen for Gjøvik pinsemenighet. Vi har vært venner i mange år.

Profetisk: Det daglige brød og Norges forsyningsevne

Det daglige brød er for de aller fleste av oss i Norge en selvfølge, så vi reflekterer kanskje ikke mye over det når vi rutinemessig ber Fadervår: 'Gi oss i dag vårt daglige brød.'

Men faktum er at hvis en krise skulle inntreffe, har Norge nesten ikke korn på lager. Det finnes nesten ikke kornsiloer igjen, og korn er vårt viktigste matslag.

En varslet klimakrise, samt en mer ustabil utenrikspolitisk situasjon, fikk den rødgrønne regjeringen i 2014 til å foreslå å gjeninnføre beredskapslagring av korn i Norge ved å foreslå en startbevilgning. Den nåværende regjeringen stoppet dette, og har i ettertid konsekvent vært imot kornlagring. Regjeringen baserer seg på at vi har stabile politiske forhold i Europa, og at Europas kornlagre skal sørge for vårt daglige brød. Men om Europa skulle rammes av uår, med tørke eller regn, og åkrene går til grunne, er vi i Norge svært sårbare. Andre land har derimot sørget for sine egne: Finland har kornlagre for ett års forbruk, det samme har Tyskland og Sveits.

Vi lever med illusjonen om at alt skal gå greit med Norge. Vi er jo så snille og flinke og gode.

Jeg kjenner ikke Dagfinn Torstveit, men han har en svært interessant artikkel i Klassekampen onsdag 10. april i år, hvor han tar oss med på en vandring i historien hva angår Norge og situasjonen for vårt daglige brød. Det er mange ting som kunne vært trukket frem, men jeg skal trekke frem to forhold:

I begynnelsen av 1914 sa daværende statsminister Gunnar Knudsen (V)

"Den politiske himmel, verdenspolitisk sett, er skyfri i en grad som ikke har vært tilfelle på mange år,"

Samme år, i august, brøt den første verdenskrig ut. Torstveit skriver:

"Vi var ikke forberedt. Forsyningslinjene våre var sårbare, og vi hadde ingen kornlagre. Dette visste folk, og køene foran matbutikkene var lange ved krigens utbrudd. I noen byer ble det uroligheter. Mot slutten av krigen måtte regjeringen sende datidens mest berømte nordmann, Fridtjof Nansen, til USAs president, Woodrow Wilson, for å kjøpe korn. Nansen klarte det med et nødskrik."

Lærte vi noe av dette? Tja. Torstveit skriver:

"Ved utbruddet av andre verdenskrig hadde vi en del korn på lager, samt at vi fikk fylle opp lagrene enda mer i løpet av høsten 1939 frem til vi ble angrepet 9.april 1940. Da hadde vi kornlagre for rundt seks måneders forbruk i tillegg til egen produksjon. Her må det tilføyes at det i perioden mellom rundt 1920 til 1940 var dyrket opp cirka en million dekar med dyrket jord. Men folkeflertallet var  tredoblet siden napoleonskrigene, og var på om lag tre millioner."

Dagfinn Torstveit forteller at "forsyningssituasjonen for mat ble mer kritisk for hvert år krigen varte. Alt dyrkbart areal ble benyttet... Sommeren 1945 reiste en amerikansk delegasjon rundt om i Europa for å vurdere mat- og forsyningssituasjonen. De erklærte at situasjonen i Norge var verre enn i noe  annet land de hadde besøkt."

I dag melder NTB at Senterpartiet mener at Stortinget skal fastsette et mål om 50 prosent selvforsyning i norsk landbruk innen 2026. Selvforsyningsmålet handler både om beredskap, men også om norsk landbrukspolitikk.

La oss ikke ta lett på dette. Jeg oppfordrer Norges forbedere til å ta dette med i deres bønner. Dette er en situasjon som har ligget tungt på mitt hjerte lenge, og som Herren har talt om ved flere anledninger.

Til Guds ære

'Gi Herren ære!' (Jes 24,15)

I den engelske King James-oversettelsen heter det: ''Ær Gud i ilden." Meningen er at vi skal ære Gud også i selve trengselen, i prøvelsen. Ilden er også smertelig, og Gud har ofte prøvd sine barn her.

Nettopp her skal vi ære Gud ved at vi stoler på ham og setter vår lit til hans godhet og kjærlighet. Hva mer er: Vi skal tro at ut av lidelsen kommer det mer ære og pris til Gud enn det hadde gjort om vi ikke hadde kommet i denne ildprøven. Det er ildprøver som bare den kan utholde som tror på Gud. Om vi ikke tror på ham, går det galt. Midt i ilden skal vi seire.

- Margaret Nottome i Strømmer i ødemarken av Mrs Charles E. Cowman. Rex forlag 1989, side 130-131

Herved er dere advart!

På en nyopprettet Facebook-side omtales jeg på følgende måte:

"En sentral skikkelse i den katolsk-økumeniske bevegelsen i vår tid er baptist-katolikken Bjørn Olav Hansen, som er sterkt involvert i Østens mystikk, new age, kontemplativ bønn (meditasjon), Maria- og ikon-dyrkelse. Han er en omreisende predikant som holder taler på såkalte 'fellesmøter' - da fortrinnsvis i baptistsamfunnets regi.'

Så da så! Herved er dere advart! Personen bak Facebook-siden er den samme som kontakter menigheter hvor jeg er invitert til å tale, for å advare mot meg.

Men det denne personen holder på med er LØGN.

* Jeg har aldri vært involvert i Østens mystikk.
* Jeg har aldri vært involvert i New Age
* Jeg har aldri dyrket Maria eller ikoner
* Jeg har ingen kontakt verken offisielt eller uoffisielt med Den romersk-katolske kirke

Kristne burde snakke sant.

Hemmeligheter fra lønnkammeret, del 7

Når dagen heller, og før jeg går til ro for kvelden, før jeg ber Completorium, som er dagens siste tidebønn, gjør jeg et tilbakeblikk over dagen slik den har vært. Det har vært til stor nytte for mitt åndelige liv.

'Tilbakeblikket' er en enkel, men samtidig, kraftfull bønnerefleksjon. Erfaring alene lærer oss ikke så mye. Det er når vi stanser opp, gjør et tilbakeblikk og reflekterer over det som har skjedd, at vi lærer og fordjuper vår tro.

Et slikt tilbakeblikk kan hjelpe oss til å se Guds hånd i vårt hverdagsliv. Dette er en enkel bønn, som har kapasitet i seg til å forvandle våre liv, og som gjør at vi blir mer oppmerksomme og mer tilstede i våre egne liv.

Steg 1: Bli klar over Guds nærvær

Finn et sted hvor du kan være alene uten å bli forstyrret. Finn den gode rytmen, ved å puste rolig. La kroppen og sinnet ditt få hvile. Se for deg at Jesus er sammen med degis takknemlighet

Steg 2: Vis takknemlighet

Tenk gjennom dagen. La Gud vise deg dagen gjennom Guds øyne! I Guds hellige nærvær se tilbake på ting og hendelser du kan være takknemlig for denne dagen, ting du har opplevd og som du har fått være med på. Hva har gitt deg glede? Hva har vært dagens gave, og fokuser på denne. Se på arbeidet du har gjort, mennesker du har møtt. Hva mottok du fra disse menneskene? Hva ga du dem? Vær oppmerksom på de små tingene. Maten de spiste. Det vakre du har sett. Gud finnes i detaljene.

Steg 3: Se tilbake på dagen og merk deg dine følelser

Merk deg de gangene du kjente at du virkelig var i live. Tider da du kjente fred. Full av glede. Lykkelig. Trøstet. Holdt. Utfordret. De øyeblikkene da du kjente deg nær Gud. Bring noen av disse øyeblikkene frem i bevisstheten din. Velg det øyeblikket du kjenner deg mest takknemlig for, og opphold deg der. Tenk på at Gud kan gi deg flere slike øyeblikk. Bruk nå litt tid på å takke Gud.

Tenk så på øyeblikk som i løpet av dagen har tappet deg for krefter. Gjort deg frustrert. Irritert. Sint. Trist. Ensom. Isolert. Avvist. Sårbar. Gi så disse øyeblikkene til Gud og be Gud gi deg den legedom du trenger.

Steg 4: Velg en ting fra dagen og be over den

Be Den Hellige Ånd om å vise deg noe i løpet av denne dagen som Gud på en spesiell måte synes er viktig. Det kan handle om en følelse, positiv eller negativ, et viktig møte med et annet menneske, et øyeblikk av fred eller lykke, noe som kanskje synes uten betydning.  Se nærmere på dette! Be over det. Tillat at bønnen kommer spontant fra ditt hjerte. Enten det er lovprisning, tilbedelse, forbønn.

Steg 5: Se frem til morgendagen med håp

Be Gud gi deg lys og styrke for morgendagens utfordringer. Hvilken gave er det du særskilt vil trenge? Styrke? Energi? Tålmodighet? Mot? Be om den gaven.

---
'Tilbakeblikket' er bygget på den ignatianske veiledningstradisjonen, og kalles også 'eksamen'. Jeg  har valgt et annet ord, som jeg synes er mer beskrivende. Selv har jeg lært denne tradisjonen å kjenne for mange år siden, gjennom en irsk prest, som i en periode av mitt liv fikk bety mye for mitt åndelige liv. 'Tilbakeblikket' har vært til stor velsignelse i mitt liv, og jeg ville ikke vært det foruten. Siden jeg ikke lenger kan gjøre notater fra denne daglige stunden, tar jeg det opp på tape. Et slikt tilbakeblikk behøver ikke ta mer enn 15 minutter. Det er en god investering i ditt åndelige liv.

Politikeren Jesus

"Til alle de som sier at Jesus ikke var politisk, så er den uken de kristne kaller den hellige uken, et bevis på det motsatte. Det hele begynner med en innsettelsesparade, som inkluderer en direkte handling som handlet om korrupsjon og avsluttes med en offentlig henrettelse av Jesus som en fiende av staten.

Jesus døde for hele verdens synder, men det var ikke derfor Roma henrettet ham. Han startet en bevegelse hvor han ga løfter om å bytte om på rekkefølgen på denne verdens systemer. De folkene som hadde fordeler av dette systemet fjernet Jesus i den hensikt at de kunne opprettholde kontrollen.

Å tro på Jesu oppstandelse handler ikke om å tro at Jesus kan gi oss evig sikkerhet fra denne verden. Det er å stole på at den nye verden Jesus snakket om vil utstøte herskerne og autoritetene som synes å ha makten."

- Jonathan Wilson-Hartgrove (bildet), baptistpastor og en av grunnleggerne av Den nymonastiske bevegelsen. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Kristuslikhet

Peter Tabichi (bildet) er en stillferdig kenyaner som underviser barn i matematikk i den kenyanske landsbyen Pwani. Han må være et av de mest ydmyke og Kristus-like mennesker jeg har hørt om. Han er legbroder i fransiskanerordenen.

Peter lever et svært enkelt liv og bruker 80 prosent av lærerlønnen sin til å betale for at barna han er lærer for kan gå på skole.

Nylig vant han en pris - Global Teacher Prize - på en million amerikanske dollar. Prisen ble utdelt på en tilstelning i Dubai i forrige måned. Hva 36-åringen skal bruke pengene til? Hva tror du? Jo, han vil sørge for at tusenvis av afrikanske barn fra fattige familier får gå på skole i generasjoner som kommer.

Ære

Fra dagens tidebønn - midt på dagen: 'I Ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden,

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som det var i begynnelsen, så nå og alltid og i all evighet. Amen.

Hellige Herre Gud, hellige, sterke Gud, hellige udødelige, miskunne deg.'

(Fra 'Tidebønner gjennom året. Del II.' Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby)

Guds kjærlighet kaster ut all frykt

Vår naturlige tilbøyelighet er å vise Herren bare det vi føler oss komfortable med. Men jo mer vi våger å avsløre hele vårt skjelvende selv for ham, desto mer vil vi bli i stand til å merke at hans kjærlighet, den fullkomne kjærlighet, kaster ut all frykt.

Derfor, Herre, lover jeg at jeg ikke vil flykte, gi opp eller slutte å be, selv når alt virker nytteløst, når det virker som bortkastet tid og krefter. Jeg vil du skal vite at jeg elsker deg selv om jeg ikke føler meg elsket av deg, og at jeg håper på deg, selv om jeg ofte er fortvilet. La dette bli en liten død jeg kan gjøre med deg og for deg,  for å oppleve litt solidaritet med de millioner av mennesker i denne verden som lider langt mer enn meg.

- Henri Nouwen: Du er elsket. Luther 2019, side 115.

Den internasjonale Parkinsons-dagen

Det er dager for alt. I går var det den internasjonale Parkinsons-dagen. Den er verd å markeres for å få større fokus på forskning for om mulig å finne en kur mot denne progressive og uhelbredelige sykdommen.

Jeg har valgt å være åpen om min sykdom fra dag en. Hvorfor skulle jeg skjule at jeg er syk? Jeg gjør det for å være en støtte for andre som sliter med synlige og 'usynlige' lidelser, være en medvandrer.

Mr Parkinson er slett intet hyggelig bekjentskap. Han fratar meg bevegelighet, gjør meg ustø, skjelvende, begrenser min frihet, gjør meg redd til tider, sårbar, gjør meg frustrert over at jeg ikke lenger klarer mange hverdagslige ting, som av og til å kneppe en skjorte eller få på meg jakka eller knyte en skolisse.

Av og til gjør Mr Parkinson meg motløs, men mest fortvilet.

Men han har ikke klart å ta fra meg motet og livsgleden. Jeg håper ikke han klarer det.

Derfor fortsetter jeg å bekjempe ham. Blant annet med at jeg fortsetter å skrive, selv om ikke lenger kan skrive på 'vanlig måte', for håndskriften er borte for alltid. Jeg er lei meg for at jeg ikke lenger kan skrive notater. Og jeg bekjemper ham ved å fortsette å preke og undervise.

Du kan hjelpe meg med å bekjempe Mr Parkisons ved å invitere meg til å preke og ha seminar i din menighet. Jeg har tenkt å holde ut så lenge jeg kan! Det er en del ledige datoer i høst og til neste vår.

For meg er Gud blitt større, ikke mindre, siden jeg fikk Parkinsons. Mysteriet er blitt større, og forstår Emil Gustafson bedre, han som beskrev Gud på denne måten: Han heter Underlig.

Jo, Han er under også.

Jeg tror absolutt Han kan helbrede. Men jeg stresser ikke lenger med det. Jeg har lagt mitt liv i Herrens hender. Og der akter jeg å bli værende.

Men Gud er Underlig. Hvem kan forstå Ham fullt ut og kjenne Hans veier?

Livsordet mitt er blitt dette:

'Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme, men at Kristus, nå som alltid skal bli opphøyd for alles øyne gjennom det som hender med kroppen min, enten jeg skal leve eller dø. Å leve for meg er Kristus, og å dø er en vinning.' (Fil 1,20-21)

Nei, jeg er ikke der at jeg kan si alt dette, jeg er underveis og under opplæring. Ha tolmodighet med meg.

Hemmeligheter fra lønnkammeret, del 6

Bønnen 'Vår Far' har fått en fornyet aktualitet for meg, og da særlig det leddet hvor det heter: 'Og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde.'

I vår tid fremstilles modenhet oftest som en stigende prosess: oppover, herligere, bedre. Det er langt unna de flestes erfaring, og enda viktigere: langt unna Skriftens. I Bibelens og den åndelige tradisjonen er de avgjørende metaforene for modenhet av et annet slag. Som for eksempel: Den som mister sitt liv skal finne det.

Kampen i det åndelige livet må aldri romantiseres. Den ER en mørk natt. En opplevelse at alt tas fra meg. Den er akkurat så kritisk at alt virkelig står på spill. Det er sant at djevelen går omkring som en brølende løve. Fristelsens ørken og angstens Getsemane var en strid på død og liv.

Det begynner å nærme seg slutten på den store fasten. I fastetiden skjerpes våre åndelige sanser. Vi forstår at det pågår en kamp om vår sjel. Vi tar den åndelige kampen på alvor. Vi utfordres til å gå Jesu vei. Overgivelsens vei.

(fortsettes)

Jesusbønnen - uro og hvile

Som årene går, og særlig i den sårbare fasen jeg befinner meg i nå, betyr Jesusbønnen mer og mer for meg. Den stadige gjentagelsen av navnet Jesus bringer ro til en urolig kropp.

Jesusbønnen har jo sin opprinnelse i ærbødigheten for Navnet, det hellige Gudsnavnet. Wilfrid Stinissen skriver: 'Jesusbønnen er frukt av en lang tradisjon. Den har utviklet seg fra ærefrykt for Guds navn i Bibelen, spesielt bruken av Jesu navn i Det nye testamente, via ørkenfedrenes bønnemetoder til den åndelige bevegelse i Østkirken som tok til på 400-tallet og går under navnet 'hesykasmen'. I denne tradisjonen legges det vekt på den dype indre bønn. 'Hæsychia' betyr sjelens hvile.' (Wilfrid Stinissen: Navnet og nærværet. Verbum 1999, side 9)

Og det er HVILE denne bønnen gir.
Og det er hvile jeg trenger.

Langsomt ber jeg:

"Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm deg over meg, en synder."

Eller jeg ber:

"Kyrie eleison"
"Kriste eleison"

Jeg dveler ved ordene, lar dem synke inn. Det er jo en sterk trosbekjennelse. Ordene i bønnen former meg. Gir uttrykk for min tro. Jesusbønnen bør aldri bes i travelhet.
Det er få ting som kan få kroppen min til å hvile fra skjelvingen som Parkinsons medfører som det å be Jesusbønnen.

Jeg spurte en gang en psykiater om han hadde et godt råd mot angst. Da så han på meg lenge. Han var ingen kristen, men hadde lest boken jeg har skrevet om Jesusbønnen. Han svarte:

'Du har jo Jesusbønnen!'

Ankeret festet i himmelen

Det er så mye som endres i vår tid, så mye som vakler og er usikkert - så mye som rokkes. Ikke minst ting vi holdt fast ved og trodde på.

Men det finnes noe som holder!

I går, etter å ha utfordret mine krefter for mye, ble jeg liggende på sofaen for å hvile. Da kom et ord fra Hebreerbrevet til meg:

"Siden Gud var enda mer fast bestemt på å bevise for løftets arvinger hvor uforanderlig Hans plan er, gikk Han imellom og stadfestet det med en ed, for at vi ved to uforanderlige ting, som bekrefter at det er umulig for Gud å lyve, kunne ha en sterk trøst, vi som har søkt tilflukt ved å gripe det håpet som er satt foran oss. Dette håpet har vi som et anker for sjelen, som når like inn til Det indre innenfor forhenget..." (Hebr 6,17-20a)

Jeg merker meg at dette ankeret ikke er festet i noe jordisk, men er festet i det himmelske! Da kan vi oppleve trøst, ja, sterk trøst.

Vi har altså et håp som står urokkelig fast. Det er festet innenfor forhenget, i det himmelske tempelet, i det aller helligste, hos Gud selv. Dit har Kristus selv gått inn som Øversteprest og åpnet veien for oss, så vi kan være sikker på frelsen.

Da er jeg trygg, selv om alt annet rokkes!

En røverhule

Stavangers nye biskop, Anne Lise Ådnøy. blottlegger en utrolig naivitet, når hun karakteriserer besøket til en sjaman i St. Petri kirke som 'selvutvikling'. Det er skremmende å være vitne til det åndelige jordskjelvet som har rammet Den norske kirke de siste årene, hvor de djupe sprekkdannelsene nå åpner opp for mørke åndskrefter. Hvor skal dette ende til slutt? Som et åndelig konkursbo? Det er å håpe at menighetsrådet i St. Petri kirke er åndelig modne og modige, til å ta sjaman-besøket av plakaten.

Men det er kanskje å håpe på for mye? Men be kan vi! Prinsessetittelen ser ut til å kaste blår i øynene på visse mennesker, og bokstavelig trollblinde  dem, ja, trollbinde dem også. For det er hva dette er: okkultisme.

Jeg håper mange av mine lesere leser dagens utgave av Dagen, som avdekker hva denne sjamanen står for. Her kan vi lese at sjamanen Durek befaler åndene til dyr og urfolk å bistå han i å behandle mennesker for deres plager. I en video på Youtube påkaller sjamanen Durek "de urgamle åndene fra stamfedrene mine" og nevner dem med navn. "Jeg ønsker dere velkommen, dere mestere som er steget ned."..I et annet videoopptak ber han dyreånder trenge inn i kroppen til et menneske.

I følge programmet for kvelden i St.Petri kirke i Stavanger inviterer Märtha Louise og sjamanen Durek til "en reise der de fremmøtte skal komme i en dypere kontakt med sin indre kraft og få noen verktøy med på veien for å forstå hvem de er på en dypere måte."

For dette skal de fremmøtte betale kr.595.- pr.pers.

Når jeg leser dette er det ikke til å unngå å bli minnet om beretningen fra Matteus 21, 12-13: "Så gikk Jesus inn i Guds tempel og drev ut alle dem som kjøpte og solgte i templet, og veltet bordene til pengevekslerne og stolene til dem som solgte duer. Og Han sa til dem: Det er skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus, men dere har gjort dette til en røverhule."

Det er vel ingen tvil om at Den norske kirke trenger en skikkelig tempelrenselse. La oss be for alle Gudfryktige prester som sørger over det åndelige forfallet som skjer i den kirken hvor de er kalt til å forkynne Guds Ord. De har min største medfølelse og min forbønn.

Benjamin Netanyahu statsminister for femte gang

Når nå 98 prosent av stemmene ved det israelske valget er talt opp er det klart at Benjamin Netanyahu fortsetter som Israels statsminister. Både Likud og det nystartede partiet Blått og Hvitt, fikk 35 plasser hver, men med støtte fra høyresiden har Netanyahu et klart flertall. Det betyr at Benjamin Netanyahu kan ta fatt på sin femte statsministerperiode, og blir historisk. Ingen statsminister i Israel har vært statsminister så lenge.

I følge The Jerusalem Post er det stor sannsynlighet at Likud vil danne regjering med partiene Shas, United Torah Judaism, The Union of Right-wing Parties og Yisarel Beytenu. De representerer da 61 seter i Knesset.

Arbeiderpartiet og Hadash-Ta'l fikk seks seter hver seg, mens Meretz og United Arab List fikk fire hver.

Det nye Høyre, under ledelse av Naftali Bennett, og partiene Zehut og Geshur kom ikke over sperregrensen.

Valget av Netanyahu vil få mye å si for bosetningene i Judea og Samaria, den såkalte Vestbredden. Netanyahu ga et valgløfte om at han skal sikre dem. Fredag varslet han at han vil annektere deler av Judea og Samaria, som opprinnelig er jødisk kjerneområde, trolig også noen av de store bosetningsområdene, i denne omgang.

Foto: Wikipedia

Åndelig modenhet

Jeg har tenkt mye på dette i det siste:

All åndelig modenhet begynner med selvinnsikt og omvendelse. Det bør føre til at jeg feier for egen dør først!

Vi er frie når vi slipper tak i denne evinnelige trangen etter å måtte korrigere og belære andre og peke på andres feil, mangler og synder.

Det har ørkenfedrene lært meg. For ørkenens visdom underviser snarere enn forkynner. Den henter sin autoritet ikke fra det teoretiske planet, men fra det selvopplevde. Den underviser gjennom levd liv.

Åndelig modenhet er kanskje vår tids største mangelvare!

Bønnesvar - endelig!

Endelig går det min vei - bokstavelig talt! Jeg kan sette meg på førersiden av vår Peugeot 3008 og kjøre! I dag fikk jeg den endelige bekreftelsen Politiet om at jeg har fått førerkortet tilbake. Hele prosessen har tatt ganske nøyaktig 1 år.

På grunn at jeg ikke tålte medisinen jeg fikk for Parkinsons ble jeg fratatt førerkortet. Etter nye tester og behandling både hos fylkesmannen og politiet, har jeg fått førerkortet tilbake og kan kjøre i to år før jeg må ta nye prøver. Jeg kan ikke uttrykke hvor takknemlig jeg er for at dette har skjedd. I utgangspunktet så det svært mørkt ut. Takk til alle dere som har hatt trua og har bedt for meg.

Nå drar May Sissel og jeg til trafikkstasjonen for å ordne med nytt førerkort, og gjett hvem som skal kjøre tilbake....hvis jeg får det i dag. Iallefall dette gir meg mye større bevegelighet og mulighet til å komme meg ut.

Stillheten og Jesusbønnen

Herre, jeg lengter etter fjellenes og ødemarkenes stillhet. Etter lyden av skjør stillhet.

Tal, Herre, tal. 

I begynnelsen var stillheten. Og ut fra stillheten taler Du. Ut fra den evige ro og hvile. Ingen ting kan uroe Deg, skake Deg, overraske Deg.

Gi meg, i dag, min daglige stillhet.

Jeg setter meg. Skrittene mine er ustøe.
Tar frem bønnereipet mitt.
Tar en og en av de håndknyttede perlene sakte mellom fingrene, ber:

'Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder.'

Så neste perle. Så neste.

Til jeg kommer til taushetens perle.

Da stilner leppene. Da stilner hjertets bønn.
Da hviler jeg i stillheten.

Der Du er!

Gjøvik den 8.april 2019
Bjørn Olav Hansen (c)

De farlige ordene

Det er underlig dette som har med ord å gjøre. Så mange misforståelser som oppstår. Så mye mistenkeligheter. Så mange som sitter med rødblyanten.

Ta nå ordene: dvele ved, betrakte, beskue.

Og de fleste aksepterer de med det samme som gode bibelske begreper. Men bytt ut disse ordene med ordet 'kontemplasjon', og piggene er ute med det samme. Da er det plutselig blitt noe helt annet. Noe katolsk, noe okkult, noe som har med New Age å gjøre. Men kontemplasjon er akkurat det samme som å dvele ved, betrakte eller beskue. Og hva er det vi dveler ved, betrakter eller beskuer? Jesus.

Eller vi snakker om å be Guds ord, bekjenne Guds ord, proklamere Guds ord, tale ut Guds ord, og de fleste kristne nikker gjenkjennende. Men si ordet ''tidebønn' i noen av de samme miljøene, og piggene kommer ut: Dette er katolsk, ufritt. Men tidebønn er ikke noe annet enn å be Guds ord.

Jeg husker for noen år siden en retreat jeg var med å lede. I forbindelse med en stille tid spilte jeg dempet lovsangsmusikk av John Michael Talbot. I følge en av deltagerne var det noe av det vakreste lovsangsmusikken vedkommende hadde hørt. Så Jesussentrert.  Men hadde jeg fortalt at John Michael Talbot er franiskanermunk, hadde vedkommende aldri sagt de ordene. Da hadde han stemplet det som en katolsk forførelse.

Kom hjem til stedet der kjærligheten bor

"Den første kjærligheten sier: "Du er elsket lenge før andre mennesker kan elske deg eller du kan elske andre. Du er akseptert lenge før du kan akseptere andre eller få deres aksept. Du er trygg lenge før du kan tilby eller motta trygghet."

Hjemmet er det stedet der den første kjærligheten bor og snakker stillferdig til oss. Det krever disiplin å komme hjem og lytte, spesielt når vår frykt lager så mye støy at den konstant flytter vår fokus utenfor oss selv. Men når vi forstår sannheten i at vi allerede har et hjem, kan vi omsider få kreftyene til å avsløre illusjonene vår frykt har skapt og vende tilbake - igjen og igjen og igjen."

- Henri Nouwen: Du er elsket. Luther 2019, side 109.

Kristne hakkespetter

Hvorfor denne ubendlige trangen etter å hakke på andre kristnes trospraksis og utøvelse enn ens egen? Det undrer jeg meg på. Hvorfor ikke la kristne fra andre sammenhenger enn ens egen få gjøre det på sin måte? Er det slik at bare det vi holder på med er  rett - og Gud velbehagelig? Eller er det slik at Gud ser til hjertet og elsker mangfoldet.

Om noen ber høyt, om noen ber stille, om noen sitter, om noen går, om noen ligger, om noen står oppreist, eller kneler, om noen er tause, om noen løfter hendene eller folder hender, om noen ber frie bønner eller skrevne bønner - eller tidebønner, eller i tunger - så angår ikke det meg!

Det er ikke til meg de ber likevel!

De ber til Gud på sin måte.

Kan ikke bare få lov til det?

Hvorfor denne mistenkeliggjøringen? Hvorfor denne trangen etter å rette på andre? Hvorfor dette behovet for å påpeke at de frie bønnene er bedre enn de skrevne? Hvorfor denne trangen etter å si at vi har Ånden fordi vi ber 'frie bønner', underforstått at de som ber skrevne bønner, ikke har Ånden?

Jeg undrer meg på hva Herren selv sier til denne hakkingen på andre kristne?

Kan vi ikke bare få være de vi er, være originale, og frie?

Edin Løvås snakket om at bønnens hus har mange rom. Det tror jeg på.

Leve forskjellighetene og variasjonen og mangfoldet!

Hamas med trusler mot Ashdod, Ashkelon, Negev og Tel Aviv

I går, lørdag, kom Yahya Sinwar (bildet), som er leder for Hamas på Gazastripen, med nye utilslørte trusler mot staten Israel. I følge nettutgaven til The Jerusalem Post i dag vil Israel ikke bare behøve å evakuere deres bosetninger nær Gazastripen, men også Ashdod, Ashkelon, Negev og Tel Aviv.

Sinwar sa også at palestinerne til tross for våpenhvilen, vil fortsette å protestere langs grensegjerdet mot Israel. I følge Hamas-lederen skal Israel 'få lide'.

'Vi er i dag ti ganger sterkere enn i 2014', sa Yahya Sinwar, med henvisning til Operasjon Beskyttelses-skjold.

Vi må intensivere vår forbønn for Israel.

Jesus - gleden i våre hjerter

"Jesus, du er gleden i våre hjerter, du er hele tiden ved vår side både som en fattig og som den oppstandne. Du ønsker å gjøre oss til mennesker som er fullt ut levende, ikke lunkne. 

Og hver gang avstanden mellom oss og den blir større, innbyr du oss til å følge deg ved å holde oss nær til deg."

- Bror Roger av Taize i boken: I alle ting en stille glede. Verbum, side 60

Stort nei til å utvide abortgrense

Takk til alle dere som avsatte tid til å be for Arbeiderpartiets landsmøte denne helga. Som jeg skrev i går arbeidet sterke krefter i partiet for å utvide grensen for selvbestemt abort til 18 uker.

Et sort flertall stemte ned forslaget om å utvide fristen for selvbestemt abort, og dermed tapte også partiets helsepolitiske talsperson Ingvild Kjerkol kampen for å fjerne abortnemdene.

Dette er en seier for barnet i mors liv!

Russiske myndigheter stenger alle aktiviteter ved baptistenes og pinsevennenes teologiske institusjoner

Situasjonen for evangeliske kristne i Russland forverres. I går ble det kjent at Russland har stoppet alle aktivitetene til de teologiske seminarene til både Baptistunionen og Pinseunionen i landet. Det er Forum 18 som melder dette.

Den russiske pinseunionens 'Eurasian theological Seminary' ble tvunget til å stanse tilbudet de hadde om sertifiserte kurs i november i fjor etter flere rettsaker iverksatt av Det føderale byrået for overoppsyn med utdannelse og vitenskap. Pinseunionen er i en prosess med  myndighetene hvor de søker på nytt om godkjennelse.

Den russiske baptistunionen er i samme situasjon som pinsevennene. Deres teologiske seminar i Moskva er blitt suspendert. Den ble igangsatt 25.januar i år og varte i 60 dager.

Ingen av skolenes mer enn 1600 elever har på nåværende tidspunkt anledning til å delta i skoleundervisningen. For de ansvarlige for driver disse teologiske institusjonene er det tydelig at russiske myndigheter vil ha full kontroll over dem.

La oss be! Nå er det viktig at vi står sammen med våre russiske trossøsken i bønn.

Billedtekst: Den russiske æresgarden.

Den hellige salveoljen

"Se, hvor godt og liflig det er at brødre bor sammen! Det er som den gode olje på hodet ..." Salme 133,1-2

Salme 133 regnes med i en gruppe av salmer som kalles 'oppstigningssalmer', de ble sunget tre ganger om året, av de som 'gikk opp' til Jerusalem for å tilbe i Tempelet der. Det var da mennesker av mange slag på veien, men de hadde alt ett til felles, de var alle på vei opp til Sion, til det stedet der Gud holdt til. Til tross for at de var mennesker av vidt forskjellig bakgrunn og karakter, var de forenet som brødre. Hvordan kunne det skje? Det bilde som brukes, forklarer det hele. Det er om oljen.

Det finnes bare en hellig, salvende olje, Guds hellige Ånd. Og oljen den flyter ned, (v.2), ikke opp!

Med andre ord, Hans salvelse skjer ikke på lemmene, men på Kristus, hodet. Ånden finner hvile og tilfredsstillelse i Kristus alene, og ingen andre steder. 

Hold deg nær Hodet, vær Ham lydig i alle ting, så vil du finne at du holder takten sammen med alle andre som vandrer sammen med Ham. 

I samfunnet kan det være nyttig å ha regler for alle ting, men i Kroppen finnes det bare en lov: Åndens livs lov. Se bort fra den salvende Ånd, og alt blir forvirring, adlyd Ham, og ditt hjerte fylles med fred. Her finner vi forklaringen på det enkle Guds barns liv. Det er ikke nødvendig å stille så mange spørsmål."

- Watchman Nee i boken: Brød i ørkenen. Ansgar forlag 1977, side 78

Familiekongress i Italia møter sterk motstand

Vi lever i en tid med sterk fokus på toleranse, men nevn ord som ekteskap,tradisjonelle kristne familieverdier, flere barnefødsler og abort, og det viser seg at toleransen er svært begrenset. Disse ordene vekker sterke følelser, ja, regelrett hat. Mye har forandret seg på bare noen få år.

Arrangørene av en familiekongress i Verona i Italia siste helgen i mars merke det. Mens  deltagerne på konferansen og dens talere holdt seg innendørs, og samtalte fredelig, fyltes den store plassen foran stedet hvor kongressen ble holdt med et stort antall demonstranter som ropte slagord. Mange av dem bar regnbueflagget. Stemningen ute på plassen var tildels amper.

Bak kongressen står: World Congress of Families, som ble stiftet i 1997. Initiativtageren er amerikaneren Allan C. Carlson, som er president for Howard Center for Family, Religion and Society. I forbindelse med stiftelsen av denne familieorganisasjonen sa Carlson at 'familien er det naturlige og fundamentale navet i samfunnet og skal vernes om av staten og samfunnet'. Organisasjonen promoterer kristne verdier og er motstandere av samkjønnede ekteskap, pornografi og abort.

Den første kongressen ble holdt i Praha i 1997. Så fulgte Geneve i 1999, Mexico City i 2004, Warsawa i 2007, Amsterdam i 2009, Madrid i 2012, Sidney i 2013, Budapest i 2017 og nå altså Verona i Italia i 2019.

Motstand har de fått mange steder. Sakene de fremmer er i dagens samfunn svært kontroversielle, men vi skal ikke så langt tilbake i tid før dette var tradisjonelle verdier for de fleste i den vestlige verden.

Årets tema var 'ekteskapets skjønnhet', barns rettigheter og et lovfestet forsvar for livet.

Internasjonale medier har kritisert kongressen i Verona og omtalt den blant annet som "ekstremkonservativ kongress i Vernona".

Sterke krefter innad i Arbeiderpartiet vil endre abortloven

Nå trenger forbederne her i landet å være særdeles våkne! Ingvild Kjerkol (bildet), som er helsepolitisk talsperson for Arbeiderpartiet, jobber nå intensivt for å få partiets landsmøte til å utvide grensen for selvbestemt abort til 18 uker og samtidig skrote nemdene.

Arbeiderpartiet har i sitt partiprogram frem til 2021 at de står for dagens abortlov, men sterke krefter innad i partiet vil ha dette endret. Flere av Arbeiderpartiets lokallag har foreslått å fjerne abbortnemdene og gi norske kvinner selvbestemmelse helt frem til uke 18.

Dermed kan partiet snu. Ingvild Kjerkol sitter nemlig strategisk plassert. Ikke bare er hun helsepolitisk talsperson, men hun er også leder for den såkalte 'redaksjonskomite-2', som skal behandle endringsforslag på landsmøtet.

La oss bruke dagen i dag til å be mot disse planene.

Bare for å minne om hva vi egentlig snakker om fra 16-18 svangerskapsuke:

"I begynnelsen av denne uken er fosteret 16 uker gammelt. Ørene stikker litt ut fra hodet, og øynene når sin endelige plassering. I tarmen samles avfallsstoffer, døde celler og fordøyelsesvæsker. Dette kalles mekonium (barnebek), og vil bli barnets første avføring. Fingertupper og tær utvikler sine særegne avtrykk. Blodsirkulasjonen er i full gang, og navlestrengen vokser og blir tykkere. Immunsystemet begynner å virke denne uken og lager antistoffer.Nå begynner fosteret å bli stort og sterkt nok til å sparke så hardt at mange kan kjenne det." (Kilde: Babyverden)

Billedtekst: Ingvild Kjerkol. Foto:Wikipedia.

Profetisk: Mitt folk står overfor demonisk skravling - ligg lavt

Dette profetiske ordet berørte meg så sterkt i morgentimene i dag. Jeg har derfor valgt å oversette det til norsk. Det går rett inn i min situasjon med den motstanden vår tjeneste utsettes for i denne tiden:

"I det jeg ba hørte jeg Herren si: 'Ryan, jeg ønsker at du skal legge deg på gulvet. I denne tiden vil jeg at du skal ligge lavt.' Så sa Han til meg: 'Jeg vil at du skal bøye deg for Meg og Jeg vil at du skal hvile i Min herlighet.' I det jeg lå der på gulvet, begynte jeg å se vekten av Guds herlighet komme over Hans folk.

Herren sa: 'I denne tiden er Mitt folk utsatt for demonisk skravling.'

Mange har blitt utsatt for angrep som har bundet deres sinn, løgner og beskyldninger, sammen med ulike former for utfordringer og angrep. Han sa: 'Jeg ønsker at Mitt folk bare skal hvile i Min herlighet. Jeg ønsker at de bare skal puste i Min nærhet, puste inn Min herlighet.' 

Jeg lå ikke på ansiktet, men følte at Herren sa at jeg skulle ligge på ryggen. Da sa Han til meg: 'Begynn med å puste inn Min herlighet. Jeg ønsker ikke at Mitt folk skal kjempe deres egne kamper eller forsvare seg selv, bare underordne seg og overgi seg til vekten av Min herlighet. Fra sentrum av Min herlighet skal Mine engler stige frem på deres vegne. Ut fra sentrum av Min herlighet vil herlighet og fred stige som en forfriskende brønn, og overta deres sjeler. Deres sinn vil bli mettet med fred og fylt med Mitt nærvær.'

Det er en tyngde i den herligheten som kommer. Jeg ser herligheten komme over Guds folk, og jeg ser denne herligheten over Guds planer for mange i 2019. Herren har gitt mange vanvittige, overnaturlige, djerve og dumdristige byggeplaner. Han viser deg ting du aldri har drømt om å gjøre. Han sier:

'Du må ligge lavt i herligheten fordi du kan ikke løftes opp og si at du er den eneste.' 

Dette er overgivelsens årstid. Vi beveger oss ikke før Gud sier at vi skal gjøre det. 

Vi er som Jesus fordi vi har Hans DNA; likevel må vi forstå at Jesus er den som gikk til korset,. Det er i Jesu nærvær folk blir helbredet. Det er i Jesu nærvær at liv forandres. Det er i Jesu nærvær at Guds planer oppfylles. I herlighets sfæren dras du nærmere Jesu person. 

Jeg hører Herren si nå: 'Jeg har nære, forsvarsmekanismer for deg i Min herlighet. Tre ikke ut av Min herlighet fordi de lyver om deg. Tre ikke ut av Min herlighet fordi noen kritiserer deg. Tre ikke ut av Min herlighet fordi noen angriper deg. Tre ikke ut av Min herlighet fordi ditt sinn er blitt bedratt.

'I Min herlighet,' sier Herren, 'dekker Jeg deg. I Min herlighet omslutter Jeg deg. Min herlighet omslutter deg.'

Akkurat nå, synes det som om motstand er brutt ut på hver side for mange. Jeg føler virkelig at fienden forsøker å gjøre dere motløse og å få frontlinje-røster til å svaie i denne årstiden. Jeg hører Herren si:

'Du trenger å bestige fjellet og ligge lavt i Meg. La skyen Min omslutte deg, for det er i skyen Jeg vil sette mot i deg. Det er skyen som vil dekke deg. Det er i skyen Jeg vil skjule deg. Det er i skyen Jeg vil begrense deg. Det er i Min sky at Jeg vil forløse deg og superlade deg. Jeg vil lansere deg og sende deg ut.

Men i denne tiden må du ligge lavt. Ikke tre ut av overgivelsen."

- Ryan LeStrange. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Hemmeligheter fra lønnkammeret, del 5

Jeg skal være så ærlig at jeg har sagt noen ganger: 'Den gudstjenesten fikk jeg ikke noe utav.'  Da synes det som om Gud svarer: 'Det er fordi jeg har fått alt sammen.'

Og det er slik det skal være.

Vi ber ikke for at mennesker skal lytte til oss. Vi ber til Gud. Vi tilber ikke for at mennesker skal komme i god stemning. Vi tilber Gud. Vi feirer ikke gudstjeneste for at mennesker skal få noe. Vi gir tilbake til Gud.

Mennesket er ikke sentrum.
Den treenige Gud er sentrum.
Vi må få nytt fokus.

Å feire gudstjeneste er å tjene Gud.

Utholdende og standhaftig bønn

"Hold ut i dine bønner. Trekk deg ikke tilbake. Selv om du er såret eller skuffet av dem du ber for, eller du skulle lide smertefulle forsinkelser i  bønnesvaret, hold fokus!

Om du holder fast i din trofasthet selv om du er såret, vil du oppnå åndelig valuta. Ja, virkelig, den standhaftige forbønnen til en såret forbeder beveger Guds hjerte."

- Francis Frangipane, her sammen med kona Denise. Oversatt fra In Christ Image av Bjørn Olav Hansen (c)

Et hus - et tre - en bønn

Herre, huset mitt er slitt. Slik føles det noen ganger. Bordkledningen kunne ha behov for å skiftes ut. Det er blitt sprekker her og der. Kanskje et strøk maling ville ha hjulpet? I hvert fall på fasaden.

Men du lar det stå. Huset bærer preg av levd liv. Av patina. Av aldringstegn. Av modenhet. Du utsetter det for vær og vind.

Det er likevel et hjem.
For sjelen min.

Du ser livet mitt annerledes enn meg.
Som et tre.

Plantet ved rinnende bekker.

Som har slått djupe røtter.

Og tåler at det blåser.

Et tre som bærer frukt.

La meg, Herre, få se livet mitt som Du ser meg.

Gjøvik den 4. april 2019
Bjørn Olav Hansen (C)

Jødisk massegrav oppdaget i Brest i Hvite-Russland

En gang var det et levende jødisk samfunn i den hvite-russiske byen Brest. 17.oktober 1942 noterte den tyske okkupasjonsmakten at antallet jøder bosatt i byen var 17893. Dagen etter fantes de ikke mer.

Nå avdekkes grufullhetene i forbindelse med oppførelsen av en lukseriøs boligblokk i sentrum av byen. I forbindelse med gravearbeidet oppdaget man en massegrav.

Dmirij Kaminskij, som leder utgravingen, forteller til BBC, at likene bærer tydelig preg av regelrette henrettelser.

Før 2.verdenskrig brøt ut skal det ha bodd så mange som 25.000 jøder i Brest. Etter krigen var det knapt noen igjen. Omlag 5000 ble henrettet umiddelbart etter at nazistene kom til byen i juni 1941. De resterende ble plassert i en ghetto og innesperret der. I 1942 kom ordren kom at disse skulle henrettes, de også.

Nå er det oppdaget 1000 lik i denne massegraven. Man antar at disse jødene på en eller annen måte har kommet seg unna den store deportasjonen og massehenrettelsene, men at de er blitt funnet og så samlet og så henrettet.

Billedtekst: Jøder i den hvite-russiske byen Brest under 2.verdenskrig.

Hemmeligheter fra lønnkammeret, del 4

Det finnes mye god litteratur om bønn, men vi kan ikke lese oss til alt. Bønn læres først og  fremst ved å be - og be med bedere!

Lik et barn lærer du ved å imitere. Du lærer ved å høre andre be og etterligne dem. Ikke etterape dem, se det, det er noe annet. Men ved å omgås bedere smitter noe av den bedende atmosfæren de bærer med seg over på oss.

Finn deg derfor en erfaren beder slik at du kan se sammen med ham eller henne. Jeg har kjent noen slike og de har dratt himmelen ned over meg!

I den monastiske tradisjonen er dette helt vanlig. Helt fra begynnelsen av søker en novise en bønnens mann som han slår seg i lag med for å lære av:

Hvordan lever denne bønnens mann?
Hvordan er hans hverdager?
Hva snakker han om?
Hvordan ber han?

Har du en erfaren bønnens mann eller kvinne å be sammen med? Om det er bare en gang i året dere møtes, er det verd det. Det er min erfaring.

Om å vise verdighet

I dag gråt jeg. Av to grunner. Jeg skulle fornye passet mitt i forbindelse med en reise til Den hellige øya Lindisfarne i pinsen. Jeg møtte en svært hyggelig kvinnelig ansatt ved passavdelingen ved Gjøvik politistasjon. Hun observerte med det samme at høyrehånda mi skalv, og da jeg spurte om jeg kunne sitte når vi snakket sammen, skaffet hun med en gang en stol til meg. Den måtte hun fysisk hente fra bakrommet. Da kom tårene.

Så oppsto det en vanskelig situasjon for meg når jeg skulle skrive signaturen min. Dessverre var det ikke mulig å bruke et stempel jeg har, som ble skaffet til veie mens jeg ennå hadde håndskrift. Så jeg måtte skrive det beste jeg kunne. For meg ble det hele uleselig. Bare skriblerier. Uforståelige tegn. Knapt det.

Da kom tårene for andre gang. Jeg som har vært et skrivende menneske et langt liv. Så mye sorg i en tapt hånndskrift!

Men saksbehandleren forstod. Ikke bare verbalt, men med hele seg. Så medfølende når hun snakket til meg. Jeg ble sett midt i mi sårbarhet.

Maken til god kundebehandling er det lenge siden jeg har opplevd.

Hun ga verdighet i en for meg veldig stesset og vanskelig situasjon.

Så viktig dette er - å vise og skape verdighet.

Billedtekst: Et gammelt, nå makulert pass, forteller om levd liv på reiser til Russland og Israel.

Jeg ønsker bare å få leve et stillferdig liv i bønn

Det er ikke alle meldinger i innboksen min som er like hyggelige. Etter å ha feiret gudstjenester i både Den evangeliske lutherske frikirke og Misjonskirken i Norge, representert ved Toten frikirke og Oslo Misjonskirke, lå det en 'advarsel fra oven'- slik uttrykte han seg mannen med en bachelor i sosialt arbeid - på mail til meg. 'Nå  er du herved advart,' skrev han og la til at jeg hadde liten tid på meg til å omvende meg. Snart ville det være forbi for slike som meg. Poenget var at jeg var 'forført'.

Forførelsen består visstnok i at jeg ber tidebønner, og henter inspirasjon fra ørkenfedre og ørkenmødre og fra vår norske kristenarv - den keltiske. Og ikke minst fordi jeg arbeider økumenisk.

Da er man visst forført.

Noen er hissige. De går til verbale angrep på meg i sosiale medier, ikke bare for å kalle meg forfører, men sprer også rykter og direkte løgner. Noen skriver brev til menigheter som har invitert meg for å advare mot meg, og be dem trekke tilbake invitasjonen. Et par stykker har fremsatt direkte trusler. De kunne ha vært politianmeldt, så alvorlige er de.

Dette er en del av min hverdag.

Men jeg tror ikke noe annet enn det kirken alltid har trodd og bekjent, og slik det kommer til uttrykk  i de felleskristne trosbekjennelsene: Den apostoliske og Den nikenske. Som forkynner holder jeg meg til det evangeliske. Jeg underviser om Guds kjærlighet slik den kommer til uttrykk i Jesus Kristus og om det hverdagslige bønnelivet, og hvilen i Gud. Ingen av de  menighetene, sommerstevnene eller kirkesamfunnene jeg har besøkt har anklaget meg for noe som helst - heller ikke teologisk. Jeg ønsker å være og bestreber meg på å være samlende.

Jeg ønsker å leve et stillferdig liv i bønn. Det er mitt kall.

Men noen liker åpenbart ikke dette, og har sett det som sin oppgave i livet å advare mot slike som meg. Så langt jeg kan se kommer de uten unntak fra en kirkelig retning. Noen av dem er predikanter.

Jeg kommer likevel til å fortsette tjenesten vår så lenge jeg har helse til det, og besøke menigheter som fortsatt våger å ha meg på besøk. For det er ubehagelig dette, ikke bare for meg og min familie, men også for de menighetene som får disse brevene som advarer mot meg. Jeg deltar ikke i debatter i sosiale medier, så jeg kommer ikke til å ta igjen mot løgnene og bakvaskelsene. Jeg står for det jeg står for, og som Gud har velsignet. Takk til alle som inviterer meg til å tale. Det er også en måte å svare på alt dette som vil ødelegge liv og tjeneste. Det er slitsomt, når jeg ved siden av dette, må leve med Parkinsons og annen sykdom.

Jeg lyser Guds fred over de som står bak dette.

Storbritannias skjebnetid - en tid for å faste og be

''De neste 12 dagene er de mest kritiske perioden i britisk historie siden 2.verdenskrig. Det er ingen overdrivelse," sier Clifford Hill, en anerkjent profetisk røst i Storbritannia, med stor integritet. Han leder Issachar Ministries. Han er utdannet sosiolog og teolog.

"Alle mørkets krefter har slått seg sammen for å skape forvirring blant våre parlamentsmedlemmer. 500 av dem som ønsker å forbli i EU gjør alt de kan for å skape frustrasjon i forhold til folkets vilje slik den kom til uttrykk under folkeavstemningen i 2016. I det minste er kampen blitt klar. De vi kaller 'Remainers' vil gjøre alt som står i deres makt for å kanselere Artikkel 50 og tvinge Storbritannia til å forbli i EU."

Clifford Hill gir også uttrykk for sin personlige mening i et nyhetsbrev publisert 1.april:

"Min personlige overbevisning er at det er i Guds vilje at det aller beste for Storbritannia ville være å forlate EU uten noen avtale og fullt og helt sette vår lit til  Herren."

Han legger til at vi nå har 12 dager til å be om Herrens beskyttelse og tydelige ledelse for  Storbritannia.

"12 dager med bønn og faste. Vi trenger å mobilisere alle bønnegrupper over hele landet og fokusere våre bønner slik at vi får det beste resultatet for vår nasjon. Vi må påkalle Herrens navn og be om nåde, og gi vår nasjon muligheten til igjen å ta i bruk vår bibelske arv om en nasjon under Gud.

I fars fotspor

May Sissel og jeg fikk så god tid mellom de to gudstjenestene i går, at vi fikk med en bitteliten tur innom min fars vakre  barndomstrakter på Sagene i Oslo. Far vokste opp i Sagveien, som går parallelt med Maridalsveien. Veien fikk sitt veinavn etter sagbruksvirksomheten langs Akerselva. Langs veien finner du også Arbeidermuseet.

Far vokste opp under svært enkle kår i et typisk arbeiderklassemiljø på begynnelsen av 1900-tallet. Fattigdom var ikke bare et begrep, men virkelighet. Min farfar dro til Amerika, og etterlot min farmor til å ta seg av deres barn. Farmor sto ved Akerselvas bredder og vasket klær for å få nok penger til å brødfø en ungeflokk. Sommer som vinter.

Det er idyllisk på Sagene i dag. Borte er det harde slitet for tillværelsen. Like i nærheten finnes Waldemar Thranesgate, hvor mor og far traff hverandre. Mor hadde huspost, som det het, og ble stormende forelsket i min far, som var 15 år eldre enn henne.

Det ble ikke rare gåturen. Jeg er ustø på beina på grunn av Parkinson. Men noen få meter ble det, godt støttet av May Sissel.

Så underlig, og samtidig så godt å være her! Underlig å tenke på at her har far lekt, vokst opp, og samtidig så vemodig. Jeg var bare 12 da jeg mistet ham, og har savnet ham stort sett hver eneste dag siden. Han var slik en god far skal være: trygg, raus og snill som dagen er lang. Jeg kan ikke huske at far og mor noensinne kranglet.

Far vokste opp sammen med Leif Juster. Det må ha vært morsomt.

Bildet av meg er ikke tatt i Sagveien, men i krysset fra Maridalsveien og en liten veistubb med det morsomme navnet Våghalsen. Denne veien fikk sitt navn først i 1983 etter fossen Våghalsen i Akerselva.

Fabrikkjentene på Beierbrua - slik så de ut de tøffe og hardtarbeidende kvinnene som slet for å overleve langs Akerselva. Min farmor var en av dem. Skulpturen er fra 1986 og er laget av Ellen Jacobsen.

Fra miljøet rundt Akerselva. Her sees fossen Våghalsen.

Hønse-Lovisas hus ved Akerselva.

Hønse-Lovisa er eniktig litterær skikkelse i skuespillet 'Ungen' av forfatteren Oskar Braaten. Hun er en dame som bodde ved Akerselva på 1800-tallet. Navnet fikk hun fordi hun tok til seg enslige mødre. Huset ble kalt 'Hønsereiret'. Hønse-Lovisa tok til seg jeg fabrikkjenter som hadde kommet 'i uløkka', og gav dem tak over hodet og omsorg slik at de kunne beholde ungene sine og jobbene sine.

Her bodde også forfatteren Sigbjørn Hølmebakk en tid.

Dette er mine røtter. Jeg kommer fra enkle arbeiderkår. Far ble skomaker og industriarbeider. Det har jeg aldri skammet meg over, tvert imot.

For en søndag!

s

For en søndag det ble! Først nattverdgudstjeneste i Toten frikirke med markering av 95 års dagen til et kjært menighetsmedlem og en god venn, Kåre Aandalen. Jeg talte om tre gamle menn, som hver på sin måte fikk et løfte fra Gud og som fikk se det oppfylt: Abraham, gamle Simeon i Tempelet og Kåre. Poenget mitt var å understeke Guds trofasthet og at Gud bruker oss i alle aldre, også når vi blir gamle. Mænsing satte sitt gode preg på en festgudstjeneste.

Så bar det til Oslo, til Oslo Misjonskirke Betlehem, til en gudstjeneste hvor jeg hadde fått et tema: Bønn for syke,

Det ble en stillferdig, vakker, liturgisk bønnegudstjeneste, også her med feiring av Herrens måltid. Jeg snakket om hvordan vi bør møte mennesker med livsutfordringer som sykdom kan være, og hvordan vi kan be for dem.

Før nattverdfeiringen ble det gitt anledning til å bli salvet og bedt for, og flere benyttet anledningen til det.

Så takknemlig for å få være med på alt dette, og få treffe og snakke med så mange flotte mennesker, få be sammen med dem. feire Herrens måltid sammen og få dele Guds ord - selv om kroppen skjelver og smertene er store. Gud være lovet! All ære til Herrens navn.

Billedtekst: Sammen med pastor Erik Andreassen etter møtet i Oslo Misjonskirke. En ære å få være der. En stor takk for at May Sissel og jeg ble invitert.