De godes og de ydmykes arvelodd

Daggryet er i ferd med å gli over dag og svøper det golde ørkenlandskapet i et gyllendt skjær. Jeg ble visst ikke riktig ferdig med gårsdagens samtale med Isak. Ikke han heller. Før jeg rekker å stille flere spørsmål, fortsetter den gamle syrisk-ortodokse munken med det lange hvite skjegget, som om samtalen hadde pågått uavbrutt hele natten: 

"Dette land er de godes og de ydmykes arvedel, disse som har renset deres hjerte. Ingen kan skue Gud som ikke har frsagt seg verden. Den som forakter seg selv og gjør seg selv liten skal av Herren få del i visdom. Men den som tror om seg selv at han er vis, han går glipp av Guds visdom."

Isak ser plutselig direkte på meg. Så sier han mens ånden hans brenner: 

"Du som bor i mørket, løft ditt hode og ansiktet ditt skal bade i lys. Gjør deg fri fra denne verden slik at Faderen lys kommer deg i møte. Måtte alle bånd som hindrer oss fra å se Hans herlighet briste, slik at vi kaan gå kan søke og finne vår Gud."

Så tar Isak en pause, før han sier: "Nå er det tid for Laudes".

De rene av hjertet skal skue Gud

Det har gått noen uker siden sist jeg samtalte med Isak Syreren. Dagene går så fort, og vi har vært opptatt på hver vår kant. Men det er et spørsmål som brenner i mitt indre for tiden. Jeg går rundt å drøvtygger på en av saligprisningene, hvor det heter: "Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud." (Matt 5,8)

- Hva tenker du om dette, Isak spør jeg forsiktig. Vi sitter på et høydedrag, hvor det renner en kilde med kaldt, forfriskende vann. Isak blir ivrig, seer på meg med sine brune, klare øyne og sier: 

"Se, himmelen er i deg, om ditt hjerte er rent. Den ydmyke bærer en skatt inne i seg, som er Herren. Den som ar vare på tausheten åpenbarer Guds mysterier. Men den som er rask til å tale fjerner seg fra sin Skaper. Den som vil skue Gud inne i seg gjør seg flid i å rense sitt hjerte ved stadig å tenke på Gud."

Det er sjeldent jeg har opplevd Isak så ivrig, så jeg lar ham fortsette uten at jeg stiller noen nye spørsmål: 

"Den renhjertede bærer i sitt indre et åndelig land.  Den sol som lyser i ham er Den hellige treenighetens lys. Luften som hans tanke ånder er Trøsterens, Den Hellige Ånd. Med ham er de hellige englene. Derees liv, deres fryd og glede er Kristus, lys av Faderens lys. Dette er det skjulte liv inne i oss, som Herren har sagt. Dette land er skyen der Guds herlighet bor og bare de renhjertede kan komme inn og skue sin Mesters ansikt, og skal opplyses av strålene fra Hans lys."

Jeg kjenner med ett en sterk trang etter å drikke av kilden.

Viktige spørsmål om ikkevold i en voldens tid som vår, del 1

Er 'rettferdig-krig' teorien meningsløs? Hva med å forsvare de uskyldige?

Av Tom Cornell, Catholic Worker/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Femten tusen amerikanske soldater hadde allerede dødd i Vietnam da, 27. oktober 1967, pater Philip Berrigan og tre medskyldige gikk inn i Baltimore Selective Service-hovedkvarteret med en krukke med blod. De fant skapene som inneholdt opptegnelsene over menn som var kvalifisert for militærtjeneste, og helte blodet over de åpne filene. Baltimore Four, som de ble kjent, ble dømt seks måneder senere på anklager om å ha begått en forbrytelse. Dager før de skulle få sin domsavsigelse, gikk Philip Berrigan, sammen med sin bror (og andre katolske presten) Daniel og syv andre inn på Selective Service-kontorene i Catonsville, Maryland, og dro hundrevis av militære innkallingssedler til en tilstøtende parkeringsplass, og brant dem med hjemmelaget napalm.

Da vi hørte om Berrigans’ handling, ble vi i det katolske arbeiderhuset i New York City forbløffet over deres eskalering av taktikk. Philip var en kjær venn – han hadde døpt datteren min året før – og nå beundret jeg dristigheten hans, og ønsket å tro at han hadde utvidet grensene for ikke-voldelig handling.

Ikke alle var like entusiastiske. Dorothy Day, den radikale pasifistiske grunnleggeren av The Catholic Worker, fordømte ikke Berriganerne, men bemerket: «Disse handlingene er ikke våre». Skader på eiendom var etter hennes syn ikke en del av det ikke-voldelige arsenalet. Å brenne sin egen vernepliktsbok var én ting – Dorothy hadde selv offentlig oppfordret unge amerikanske menn til å gjøre nettopp det. Men å ødelegge andres dokumenter gikk over en grense.

Catonsville Nine, som de ble kalt, fikk fengselsstraff på to til seks år. Berrigan-brødrene og tre andre nektet å overgi seg og gikk under jorden. Dorothy anså dette som et stort brudd på ikke-voldelige prinsipper. Hun, sammen med andre fremtredende pasifister som hadde relansert den amerikanske fredsbevegelsen etter andre verdenskrig, var forpliktet til ikke-voldelig direkte handling i tradisjonen til Mohandas Gandhi. Denne tradisjonen krevde å handle i "åpenhet og sannhet" - inkludert en vilje til å stå foran domstolene og akseptere hvilken straff de måtte pålegge. Berrigans var ikke enige.

I samsvar med Dorothys forbehold, forble avisen Catholic Worker stort sett taus om Catonsville-aksjonen og rettssaken som fulgte, til tross for omfattende dekning i mainstream-mediene. (En artikkel i juni 1968 var det eneste unntaket.) Og i løpet av de fire tiårene som fulgte publiserte vi praktisk talt ingenting om Berrigans og Plowshares-bevegelsen som de i 1980 ville hjelpe til med å lansere. Denne modige og tidvis spektakulære antikrigs- og antikjernefysiske kampanje forblir en pågående bekymring den dag i dag.

Smiing av plogskjær

I juli 2012 brøt tre Plowshares-aktivister, inkludert søster Megan Rice, på åttito år, seg inn i Y-12 National Security Complex i Oak Ridge, Tennessee, som huser verdens største forsyning av anriket, våpenkvalitetsuran. De skar gjennom fire perimetergjerder og nådde stedets beskyttede område uten å bli pågrepet, hamret på uranlagringsstrukturen, helte ut menneskeblod de hadde tatt med i tåteflasker, og hengte opp bannere og tape som brukes i krimsaker.

Aksjonen vakte internasjonal oppmerksomhet, blant annet fordi den avslørte sårbarheten til atomvåpenanlegg. Anklaget for føderale forbrytelser inkludert sabotasje, forblir de tre aktivistene i fengsel. Søster Megan, som er innlosjert i en celle i sovesal sammen med seksti andre fanger, har blitt en veltalende talsmann for sine medfanger, som hun tjener uselvisk.

Likevel er slike Plowshares-handlinger ikke-voldelige? Innenfor fredsbevegelsen tror mange at de er det – War Resisters League har tildelt Plowshares sin årlige fredspris. Fra et kristent synspunkt kan våpen som er ment å drepe uskyldige sikkert bli ødelagt i rettferdighet. Rettferdigheten kan til og med kreve det. Og på et personlig nivå har mange av mennene og kvinnene som er involvert i plogskjærs aktiviteter vært katolske arbeidere og kjære venner og kamerater; som søster Megan har flere betalt en høy pris i lange fengselsstraffer, noe som krever respekt.

Men er det ikkevold? Er det nedrustning? Nedrustning skjer når folk legger fra seg våpnene sine, ikke når våpnene blir tatt fra dem. Det får bare krigførende til å skaffe flere og bedre våpen hvis de kan. Når aktivister ødelegger våpen, bevirker de da noen omvendelse eller hjerteskifte hos motstanderne? Får de noen til å legge ned våpnene? Er slike handlinger det vi trenger?

Det er også praktiske bekymringer. Hemmeligholdet involvert i Plowshares-aktiviteter inviterer til infiltrasjon av spioner og agenter som provokatører. Åpenhet og sannhet må legges til side. Hemmelighold skaper mistenksomhet i gruppen og skaper et klassesystem av de som er eier «kunnskapen», de «seriøse» og de som bare tar seg av gjøremål eller gir moralsk eller økonomisk støtte. Denne mangelen på åpenhet kan føre til problemer med moralsk tvang: Jim Forest, en annen katolsk arbeider, har skrevet at han var motivert til å bli med på et utkast til et raid i stor grad for å holde seg i Berrigan-brødrenes gode nåde. Igjen, er dette ikke-voldelig? En ikke-voldelig hær har tross alt ikke kanonfôr.

Mange i den antinukleære bevegelsen har bokstavelig talt satt livet på spill, og risikert å bli skutt når de gikk inn i begrensede områder. Da søster Megan ble spurt om disse risikoene i et NPR-intervju, svarte hun at hun var helt i fred med muligheten for å bli drept. Rett til himmelen for henne, ingen svette! Men hva med den unge sikkerhetsvakten som kan bli nødt til å skyte henne? Hva med hans mentale og åndelige helse etter det?

Hva er kristen ikkevold?

Grunnlaget for kristen ikkevold er det samme premisset som ligger til grunn for hele kirkens sosiale lære: at hver mann, kvinne og barn er skapt i Guds bilde. Personer er aldri et middel til et mål; de er mål i seg selv, og skal derfor ikke krenkes på noen måte, verken i kropp, sinn eller ånd. Personer er ikke frakoblede individer i en alles krig mot alle, som i den kapitalistiske modellen; de skal heller ikke innordnes i en større helhet, som i den kollektivistiske modellen. I stedet er alle dannet i, av og for fellesskapet. Dermed grunnla pave Johannes XXIII i sin encyklika fra 1963, Pacem in Terris, sitt håp om fred i menneskerettighetene.

Men hvordan etablere og beskytte menneskerettighetene? De fleste mennesker gjennom historien har antatt at dette bare er mulig gjennom fysisk makt. Et gammelt latinsk ordtak sier Si vis pacem, para bellum – hvis du ønsker fred, forbered deg på krig. Det er som å si: "Hvis du vil ha druer, så sår." Kristne fredsstiftere vil heller si: Si vis pacem, para pacem – hvis du ønsker fred, forbered deg på fred.

Papirarbeid, rengjøring av huset, håndtere de utallige besøkende som kommer hele dagen, svare på telefoner, være tålmodig og handle intelligent, som er å finne en mening med alt som skjer – også disse tingene er fredens gjerninger. ” – fra The Catholic Worker, desember 1965

Kristen ikkevold passer godt inn i det større stoffet til en mer universell ikkevold. De amerikanske katolske biskopene erkjente dette da de siterte Mohandas Gandhi sammen med Dorothy Day og Martin Luther King Jr. i deres pastorale brev fra 1983, The Challenge of Peace. Kristen ikkevold tar en leksjon fra hinduistisk tradisjon i å unngå skade, ahimsa, og i å erkjenne sannhetens kraft, satyagraha – «sjelens kraft», som King oversatte det.

Likevel er kristen ikkevold også forankret i evangeliet. Den ser på Jesu lære, korsets seier, oppstandelsen og vitnesbyrdet fra kirken i de tre første århundrene, før den konstantinske interveneringen. Og den henter fra en konstant, om enn nedsenket, ikkevoldelig tradisjon gjennom påfølgende tidsaldre: fransiskanernes vitnesbyrd på det trettende århundre og siden, kvekerne og anabaptistene fra det syttende århundre til i dag, og en minoritet av katolikker gjennom tidene, selv som Just War-tradisjonen var dominerende i femten hundre år.

fortsettes

Jøder rømmer Ukraina og Russland i tusentalls

Nå er tallene klare fra Statistisk Sentralbyrå i Israel. Siden den russiske invasjonen av Ukraina 24.februar har 12.175 jøder gjort Aliyah fra Ukraina. 63 prosent av disse er kvinner. Fra Russland har enda flere jøder gjort Aliyah, nemlig 18.891. Til sammenligning var tallene 2.651 fra Ukraina og 7.123 fra Russland i samme periode i fjor.

La oss huske dem i våre bønner, og for alle som planlegger å flykte.

Russisk pinseleder støtter Putins blodige krig i Ukraina

Det er djupt problematisk og bekymringsverdig at en av Russlands mest kjente protestantiske kristenledere, biskop Sergeij Ryakhovskij (bildet), som er leder for en av landets pinseunioner, forsvarer Russlands invasjon av Ukraina. 

Opplysningene fremkommer i en nylig utgitt rapport fra menneskerettihets-og trosfrihetsorganisasjonen Forum 18, og gjengitt av redaktør Kari Fure i en artikkel i avisen Dagen.

Fra før av har det lenge vært kjent at overhodet for Den russisk-ortodokse kirke, patriark Kirill en svoren Putin-tilhenger og som helhjertet støtter Russlands blodige angrep på nabolandet. Norsk Telegrambyrå skriver i en reportasje om samme sak at "Patriarken har gått fra å be om fred i Ukraina til å omtale motstanderne av krigen som onde krefter og be om samling bak Putin."

I flere artikler har jeg skrevet om sjefrabbineren for Moskva, Pinchas Goldschmidt har sett seg nødt til å flykte fra Russland på grunn av sin motstand mot krigen i Ukraina, og redaktør Kari Fure opplyser i sin artikkel at også den lutherske biskopen Dietrich Brauer har forlatt Russland og befinner seg nå i Tyskland.

Lederne for Den russiske baptistunionen har sammen med Den europeiske baptistføderasjonen og Baptistenes Verdensallianse kommet med et kommunike hvor de uttrykker sterk bekymring for krigen i Ukraina, og medlidenet med det ukrainske folk. De ber om forbønn for begge land.

At den øverste lederen for en av landets pinseunioner utrykker støtte til krigføring i et annet land vekker oppmerksomhet. Det strider mot evangeliets ånd og Jesu ikkevoldelige lære. Dette bør også bekymre norske pinseledere og pinsevenner.

Munnkurv på menneskefrykten

Herren kaller menn og kvinner til å bli hans stemme til nasjonene, men stor motstand har funnet sted. Stemmer har blitt stilnet på grunn av frykt for mennesker, og som et resultat går folk til grunne på grunn av mangel på forståelse som bare profetisk sannhet kan tilby.

Da Herren kalte Jeremia til å bli profet, motsto Jeremia først kallet ved å bruke sin alder som en unnskyldning. Jeremias misforståelse av Guds veier var motivert av frykt – en frykt for hva folk ville tenke. «Herren svarte: «Ikke si: 'Jeg er for ung', for du må gå dit jeg sender deg og si hva jeg enn sier til deg. Og vær ikke redd for folket» (Jeremia 1:7-8).

Lydighet og fryktløshet var de to spørsmålene Herren forsterket i sin instruksjon til en motvillig Jeremia. Når disse to problemene ble overvunnet på et personlig nivå, ville Jeremia fortsette å bli en av de mest betydningsfulle og produktive profetene i bibelhistorien.

Paulus måtte håndtere lignende problemer med Timoteus. Timoteus ble bedt om å vekke til live gavene i ham for å tenne troen hans i en tid med personlig utfordring. Gavene hans hadde blitt redusert fra en flamme til bare en glør under påvirkning av frykt. Paulus sa: "For Gud har ikke gitt oss en ånd av frykt og motløshet, men av kraft, kjærlighet og selvdisiplin" (2. Timoteus 1:7). Selvdisiplin er mer enn bare å leve et rent og hederlig liv. Det er en disiplin som krever at vi stilner fryktens stemme, slik at lydighet kan finne sted.

Herren river murer av frykt og motløshet i sin menighet. Disse murene sto i veien for at Jeremia tok imot kallet hans, og de var en hindring Timoteus måtte overvinne slik at han kunne fullføre godt. Alltid tilstede i vårt kall vil være tilstedeværelsen av frykt i en eller annen form. Det må tas tak i, ellers vil vi gi etter i båndet og gjøre oss til en tjener for dens befalinger.

Vi må stille oss selv flere spørsmål hvis vi skal løsrive oss fra fryktens bånd og bevege oss fritt med Ånden. Hvor har vi vært stille på grunn av frykt? Er frykten vår motivert av økonomisk trygghet, opprettholdelse av aksept i vår nåværende sirkel av fellesskap, eller unngå omveltningen som vil komme når vi taler Herrens ord?

Å gå over terskelen til frykt vil føre oss til stedet for vårt kall. Herren peker på frykt i sin menighet hvor det blir satt munnkurv på sannheten. Forvent at lyden av frihet vil stige i de kommende dagene når stemmer en gang holdt i trelldom til frykten for mennesker begynner å tale Herrens ord fryktløst. Et nytt nivå av klarhet vil komme når menigheten oppdager sin fryktløse stemme og begynner å snakke sannheten i kjærlighet til en forvirret verden holdt som gissel av løgner og bedrag.

- Garris Elkins/oversatt til norsk av:Bjørn Olav Hansen (c)

Djevelens strategi er å slite deg ut

Av Tim Sheets (bildet)/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

En av satans primære strategier er å slite ut de hellige. Mørkets rike vil at vi skal bli så overveldet av utmattelse og motløshet at vi trekker oss tilbake. Han vil at vi skal være opptatt av bekymring og frykt. Han ønsker også at vi skal være så slitne at vi ikke vil forfølge det Gud har lagt i våre hjerter.

Daniel 7:25 (NASB) forteller oss: 'Og han skal tale store ord mot Den Høyeste og slite ut den Høyestes hellige ...' De to ordene 'slite ut' er ett hebraisk ord, bela, som betyr et 'mentalt eller følelsesmessig angrep'. Dette refererer til angrep mot vår sjel, som er vårt sinn, vilje og følelser. Det er ikke en fysisk tretthet. Sjelens undertrykkelse er en komprimert, klemme følelse, til og med en følelse av konstant å være overveldet. Bildet på hebraisk er det av en slange som vikler seg rundt byttet sitt og klemmer til det ikke lenger er pust. Fiendens agenda er å sette klem på de hellige til vi er mentalt og følelsesmessig utslitt.

Helvetes plan er å slite oss ut til vi løfter hendene i fullstendig frustrasjon og går bort i et likklede av håpløshet. Mørke drevet av den digitale gapestokken og liberalisme, avfyrt av helvete, resulterer i uro, fortvilelse, frykt og bekymring.Dette er en klar helvetestaktikk i vår tid. Splittelsen, løgnene, bedraget og den konstante uroen i vår nasjon kan gi en følelse av håpløshet. Hvis vi ikke er forsiktige, kan dette få oss til å lure på om ting noen gang vil endre seg.

Ekklesia må konfrontere løgnene med sannhet. Noen ganger er kampene lange, men det betyr ikke at vi ikke kan vinne dem. Jesus sa, (Johannes 16:33, NKJV) ‘I verden skal dere ha trengsel; men vær ved godt mot, jeg har overvunnet verden!’

Vi skal rette blikket mot Jesus, vår tros opphavsmann og fullender. Ved å se på Jesus og gi ham våre tunge byrder, vil livets reise bli møtt med mye mindre utmattelse og mye mer glede.

Datteren min, Rachel Shafer, deler en viktig sannhet i boken sin, 'Expect God'. Hun skriver: For flere år siden gjennomgikk vår yngste datter Lily en stor operasjon. Den var nesten 12 timer lang, ekstremt komplisert og inkluderte lang restitusjonstid. Vi var et par uker inne i denne utvinningsprosessen og prøvde å tilpasse oss alt som skjedde, da jeg i et øyeblikk av svakhet sa til Gud, "Jeg føler at livet mitt er ute av kontroll," og oppllevde at han svarte: "Slå opp ordet spiral."

Betydningen av spiral inkluderer avansering til høyere nivåer gjennom en serie sirkulære bevegelser. Jeg var veldig fascinert av denne definisjonen. Da jeg uttalte at jeg følte at livet mitt kom ut av kontroll, tenkte jeg på å spiralere nedover, men det er ikke det det egentlig betyr. Jeg begynte å studere mer og kom over dette sitatet av Frances E. Willard: «Dette ser ut til å være loven om fremskritt i alt vi gjør; den beveger seg langs en spiral i stedet for vinkelrett; det ser ut til at vi faktisk går ut av veien, og likevel viser det seg at vi virkelig beveget oss oppover hele tiden.»

Da jeg leste dette sitatet, sprang ordene ut av siden! Noen ganger kan jeg føle at livet er som galskap, ute av kontroll og går i feil retninger, men Hans Ord forteller oss at Han arbeider ALT for vårt beste (Rom 8:28). Alt betyr alt!

Jeg innså at ved å se oppover og holde blikket på Ham, beveget jeg meg også oppover. Jeg skulle til høyere nivåer i min vandring med Ham. Jeg fikk tilgang til større tillit, sterkere tro og hadde et forventningsfullt hjerte om at han skulle oppfylle sine løfter.

Så mens jeg følte at jeg var i en nedadgående spiral, etter å ha studert Ordet, endret perspektivet seg. Jeg skjønte at ja, jeg var i spiral, men jeg gikk til høyere nivåer. Jeg så opp og beveget meg oppover. Jeg lærte å presse meg inn i ventetiden. Gud møtte meg i min mørkeste smerte og lærte meg å håpe igjen. Gud kan ta selv de dårlige tingene og, i riktig tid, snu dem og bruke dem til det gode på den måten Han har tenkt." (Så langt Rachel)

Gud ønsker at vi ikke skal leve i en atmosfære av tretthet og frustrasjon, men i stedet en atmosfære av håp. Vi må konfrontere den forferdelige, mørke atmosfæren ved å binde den i Jesu navn (Mark 3:27). Vi må nekte å leve under en sky av forvirring, frykt, håpløshet og fortvilelse.

Vi skal ikke bli distrahert, men helt og holdent rette blikket mot Jesus. Øynene hans er som flammende ild (Åpenbaringen 1:14). Han tilbyr oss en invitasjon til å møte Ham på dypere måter - mer enn vi noen gang har gjort. Vi blir invitert inn i de dypeste delene av hans hjerte, hans veier og hans planer for oss. Han ønsker at hans rike og regjering skal bli etablert på jorden som aldri før.

Den Hellige Ånd har ikke forberedt oss på å tape. I likhet med Daniel må vi be til Den Hellige Ånd kommer med englehærer og begynner å detronisere fyrster (Daniel 10:10-21). Vi bestemmer at tiden for vår innesperring er ute. Det er tid for gjennombrudd, og for kong Jesus og hans evige rike å se mørkets makter bøye seg for ham.

Vi er mennesker som nekter å få hjertene våre fuktet av verdens mørke. Vi kan leve i et liv med Guds overvinnende seier fordi håp ovenfra er gitt oss. Seier etter seier er vår rett, og det er ingen grunn til å leve under det privilegiet.

Vi må vise verden at det finnes en Ekklesia som lever i et annet rike. En som ser på taktikken til helvete, verden, undertrykkende regjeringer og mørke, men velger å si: Ingen av dette beveger oss.

Jeg vil oppmuntre deg med denne tanken: 'Du kan vinne. Ditt liv og din fremtid vil snu for godt.’ Det er på tide å gå på forbrytelsen, bruke autoriteten din og presse inn i Guds nærhet. Guds nærvær er større enn angrepet fra vår motstander.

Dine morgendager kommer til å bli bedre enn i går. Fremtiden din vil være langt bedre enn fortiden din. Den Gud du tjente i går er fortsatt Gud i dag, og han er morgendagens Gud.

Fremtidens kirke i Europa

Jeg tenker mye på dette: Vi må forberede oss på store rystelser, omveltninger og store endringer i tiden fremover! Fremtidens kirke i Europa vil bestå av små fellesskap eller konmmuniteter av troende, som gjerne møtes i hjemmene, med en overvekt av medlemmer fra ulike nasjonaliteter: de vil være flyktninger, asylsøkere, samfunnets marginaliserte og fattige. Det betyr at lederskapet i kirken endres. Paternalismens tid - det vil si det hvite formynderiets tid er over. Nå kommer mer enn halvparten av verdens kristne fra den sørlige halvkule. De vil være fattigere, yngre, politisk mer radikale, og sannsynligvis litt mer oppbrakte over den måten deres medkristne i Vesten forbruker denne planetens ressurser enn det vi er. Vi trenger å lære disse å kjenne! Vi trenger å lære å lese Bibelen med afrikanske, asiatiske og latinamerikanske øyne!  

                                                                                                                                  

I en tid preget en raske sceneskifter trenger i å se hvordan høstmarkene ser ut i dag og hvordan de ser ut i mørgen. Vi trenger å ta del i de globale, nasjonale og kirkesamfunnsmessigge endringene som finner sted og konfrontere oss selv med virkeligheten. 

Det gjelder blant annet to forhold: klimaendringene fører til store folkeforflytninger, og 800 millioner mennesker lever i absolutt fattigdom, under eksistens minimum. Konsekvensen av den realiteten møter oss snart. Det vil også den økende globale politiske destabiliseringen, med millioner av flyktninger. den økende flyktningestrømmen utfordrer kirken til økt innsats for barmhjertighetsarbeid og evangelisering. 

Selv om familien fortsatt har fkus i kristen sammenheng, må vi også få øynene våre åpmet for de mange enslige foreldrene som finnes i samfunnet. Og for enslige generelt, ikke minst de mange eldre enslige, for funksjonshemmede, de kronisk syke som ikke regnes med i fellesskapet.

Fornyelsen av kirken i Vesten vil komme, fra kristne som søker sammen for å leve ut troen i deres hverdagsliv, som ser verdien i det lille fellesskapet, ikke minst måltidsfellesskapet, tidebønnens gode rytme, søm søker tilbake til kirkens røtter, som rekker hånden ut til de lidende, som er opptatt av sosial rettferd for alle og som tar vare på den jorda vi alle bor på.

Kristus som fyller alt i alle

Fire ganger ble denne antifonen eller 'minneverset' gjentatt i den tidebønnen May Sissel og jeg ba midt på dagen onsdag: "Han som steg ned er den samme som steg høyt opp over alle himler for å fylle alt." (Ef 4.10) Jeg kom til å tenke på at dette var et av 'favorittversene' til Edin Løvås. 

Kristus som Allherskeren, den Alltilstrekkelige, hele kosmos tilhører Ham! Jord og himmel, måne og stjernevrimmel, "alt er skapt ved ham og til ham" (Kol 1,16) og "i ham blir alt holdt sammen" (Kol 1,17)

Ordene fra antifonen gir oss et lite innblikk i livene til Kristusmystikeren Paulus og Kristusmystikeren Edin Løvås.

Wilfrid Stinissen definerer en Kristusmystiker som en person 'som tilhører Gud så fullstendig at Gud kan gjøre han vil i ham og gjennom ham. ....Uten mystikerne er det en fare for at vi ser på kristendommen som et kaldt og dødt skjelett av læresetninger og moralske oppfordringer. Mystikerne viser oss at skjelettet faktisk er en levende kropp, og at kristendommen er fullt av liv som gjør oss lykkelige. Ved sitt egtet eksempel lærer de oss at Gud kan gjøre et menneske beruset av kjærlighet og glede." (Wilfrid Sinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 40).

Edin likte begrepet 'Kristusmystikk' fordi det var det som sammenfattet hans anliggende: Kristus over alt tilstedeværende, alt gjennomtrengende, oppstanden nærværende, boende i våre hjerter. Han hadde erfart Jesus Kristus i noen mystiske øyeblikk, men særlig gjennom Jesusmeditasjonen. Og det hadde gitt ham inspirasjon til å beskrive denne totaliteten, denne helheten, det som omslutter, ved å formulere en bønn som er blitt retreatbevegelsens bønn fram for ale andre:

Herre Jesus Kristus,
du er over meg,
du står her foran meg,
du er under meg,
du er også bak meg,
du omgir meg på alle sider,
du er ved min høyre side,
du bor i mitt hjerte,
du er ved min venstre side,
du gjennomtrenger meg helt,
du elsker meg, Herre Jesus.'

Billedtekst: Edin slik jeg husker ham, med en sterk utstråling av Kristus. Foto: Ragnhild Helena Aadland Høen. Brukt med velvillig tillatelse.

Christianity Today: Trofast ortodoksi krever mye lesning

Evangelikale kristne bør ydmykt lære av all kristen tradisjon – men mange er uvitende eller mistenksomme overfor pre-protestantisk teologi.

Av Matthew Barrett/publisert i det anerkjente tidsskriftet Christianiy Today 29.juli 2022/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Nylig spurte en av studentene mine meg hvor lenge jeg har undervist i teologi. "Ti år," sa jeg. Og da jeg gikk tilbake til kontoret mitt og satte meg ved skrivebordet mitt, slet jeg med et spørsmål i hodet mitt: Hva har jeg lagt igjen hos studentene mine disse tiårene?

I min selvsentrerthet hadde jeg antatt at jeg var den som ga elevene mine kunnskap i gave. Men i sannhet er noe av det beste jeg har gjort er å sende studentene mine inn i den moderne tjenestes stormfulle hav med tidsprøvet visdom fra et erfarent mannskap fra kirkehistorien.

Jo lenger jeg underviser, desto mer resonerer jeg med C.S. Lewis’ formaning: «Den moderne lærerens oppgave er ikke å kutte ned jungler, men å vanne ørkener.» Og likevel er det fortsatt bemerkelsesverdige ørkener i seminarundervisningens verden, spesielt når det gjelder å innlemme store deler av kristendommens store tradisjon.

For mange år siden, som doktorgradsstudent i teologi ved et protestantisk seminar, ble jeg overrakt en liste over obligatorisk lesing. Av 128 bøker var bare tre av dem (!) av førmoderne forfattere (skrevet fra det første århundre til det 15. århundre).

Selv da jeg gikk inn i historien med graden min, hoppet seminaret fra kirkefedrene til reformatorene, bare for å komme videre inn i amerikansk historie. Og siden halvparten – ja, halvparten – av kirkehistorien ligger i middelalderen, føltes dette gapet i utdanningen min som en Grand Canyon. Så jeg ba skolen om få gjøre mine egne uavhengige studier av middelalderens teologi og historie.

HAR NOE ENDRET SEG I DAG? 

Christopher Cleveland forteller om hvordan evangeliske seminarer forsøkte å erstatte liberale med konservative teologer, og i prosessen – på grunn av enten forsømmelse eller unngåelse – oppsto det en generasjon evangeliske lærde som ikke hadde noe seriøst bekjentskap med de klassiske kategoriene av teologi utviklet i patristisk, middelalder, og reformert ortodoks tankegods.»

Som protestanter ble mange av oss lært at alt startet stort i den tidlige kirken, men så gikk kirken inn i den "mørke" tidsalderen. Heldigvis tente reformatorene lysene igjen og etablerte den sanne kirken som hadde gått tapt siden apostlenes dager.

Vi tror feilaktig at reformatorene foretok et totalt, radikalt brudd med fortiden – et opprør som startet en ny kirke – i stedet for å søke å fornye den ene, hellige, katolske og apostoliske kirke.

De praktiske implikasjonene av denne tankegangen er alvorlig: De fleste protestanter i dag aner ikke hva som skjedde i kirken på nesten tusen år. Likevel er de sikre på én ting: Uansett hva som skjedde i den førmoderne epoken er ikke verdt vår tid og kan bare ødelegge kristendommen.

Dette er tankegangen til mange hverdagslige kirkegjengere, som til slutt påvirkes av forkynnelsen på talerstolen. Og siden de fleste pastorer er opplært ved ulike seminarer, ligger kilden til problemet ofte i synet til protestantiske akademiske institusjoner.

De utenfor den evangeliske virvelen som ser inn, spør ofte hvordan dette kunne skje. Mange av dem gikk på sekulære institusjoner der en slik avgrunn er utenkelig. Jeg skulle ønske jeg kunne si at tilsynet bare er administrativt, men det er det ikke. Ideer har tross alt konsekvenser.

Så hvordan endrer vi kurs? Svaret har alt med ydmykhet å gjøre.

Vi kjenner alle C. S. Lewis fra hans berømte bok 'Mere Christianity', som understreket hans sterke engasjement for ortodoksi – det vil si klassisk kristendom – som ikke-forhandlingsbar.

Likevel glemmer mange at Lewis, midt i denne klassiske apologetikken, bruker to hele kapitler på å hente inn forviklingene i den nikenske trosbekjennelsen og dens lære om evig generasjon. Han skrev også et forord til et av kristenhistoriens store verk, Om inkarnasjonen av den østlige kirkefaderen Athanasius.

Lewis rådet – nei, tryglet – de moderne i sin generasjon om å lese flere gamle bøker. Han gjorde det ikke fordi disse førmoderne forfatterne var uten svakheter. Hver generasjon har sine blinde flekker. Men deres blindsoner er ikke alltid våre blindsoner.

"Ingen av oss kan helt unnslippe denne blindheten, men vi vil absolutt øke den, og svekke vår vaktsomhet mot den, hvis vi bare leser moderne bøker," sa Lewis. "Det eneste lindrende middelet er å la den rene havbrisen fra århundrene blåse gjennom våre sinn, og dette kan bare gjøres ved å lese gamle bøker."

For eksempel grublet Lewis ofte over den gudsentrerte visjonen om middelalderens teologi, som han betraktet som en motgift mot det fortryllende kosmos av skeptisk modernisme som var så utbredt på hans tid. Som Jason Baxter påpeker i sin nylige bok, mente Lewis at det var "hans plikt å redde ikke denne eller den eldgamle forfatteren, men den generelle visdommen fra den lange middelalderen, og deretter omtale den for sin verden."

Under trusselen fra modernismens fortryllende kosmos, hadde Lewis ingen tålmodighet for sin tids kronologiske snobberi. I frykt for at en slik skepsis kunne oppheve kristen ortodoksi i seg selv, betraktet Lewis slik pretensiøsitet ikke bare uvitende, men ugudelig.

Det skulle vi også gjøre.

Det å samle seg om tradisjonen er ikke et merke for de som tror de kan alt. Snarere motsatt: Det krever ydmykhet å slutte å snakke – besatt som vi er av våre egne stemmer – og å lytte i stedet.

"Tradisjonen nekter å underkaste seg det lille og arrogante oligarkiet til de som bare tilfeldigvis går rundt," sa G. K. Chesterton i Ortodoksi. Både Chesterton og Lewis oppfordret sin generasjon til å ydmyke seg og lytte til «de dødes demokrati». Hvis ikke, kunne kirken bare gli inn i kjetterier, nye og gamle.

Mange av våre forfedre i troen hadde en lignende tankegang – inkludert lederne av den protestantiske reformasjonen.

På den tiden anklaget Roma reformatorene for å være nye og dermed kjetterske – og klumpet dem sammen med de radikale sekterene på sin tid. Slike radikale betraktet kirken som tapt i mørket fra apostlenes tid til de radikale kom. De hevdet å bare tro på Bibelen og foraktet eldgamle tenkere. De radikale anså seg alene for å være den sanne kirke.

Reformatorene var rasende på hybrisen til de radikale og frustrerte over å bli forvekslet med dem. I motsetning til de radikale, var ikke reformatorene opprørere og revolusjonære som var opptatt av å splitte kirken – skismatikere i hjertet. Fra begynnelsen var intensjonen deres å fornye kirken, og hevdet at Roma ikke hadde monopol på å kreve katolisitet.

Som jeg forklarer i boken 'Reformasjonen som fornyelse', appellerte reformatorene hele tiden til Skriften, men de rettferdiggjorde sin tolkning av den ved å påkalle fortidens teologer. Skriften var deres siste ankedomstol, men det var ikke deres eneste autoritet; de mente kirken var ansvarlig overfor trosbekjennelsene, som holder kirken trofast mot det bibelske vitnet selv.

Og mens de uttrykte seriøs kritikk av Roma på læresetninger som omhandler temaer som frelse og sakramenter, ga de også uttrykk for enighet om en rekke andre læresetninger. Å gjøre noe annet ville ha satt deres ortodoksi i tvil, og bare bekreftet Romas anklage.

Reformasjonsekspert Richard Muller gjør et nøkternt poeng: "Reformasjonen endret relativt få" av de viktigste læresetningene i den kristne tro.

Læresetninger som frelse og kirken trengte alvorlig korrigering. Men læresetninger som er like sentrale i kristendommen som «Gud, treenigheten, skapelsen, forsynet, predestinasjonen og de siste ting ble overtatt av den magistrale reformasjonen praktisk talt uten endring», sier Muller. Nesten uten endring – vil den ekte protestantismen være så snill å stå frem?

Ikke bare fortsatte våre protestantiske fedre med å hente teologien til kirkefedrene, men de sto mer i gjeld til middelalderens skolastikere – inkludert Thomas Aquinas – enn det som ofte antas.

Få teologer i kirkens historie videreførte de bibelske, ortodokse læresetningene om Gud og Kristus med så skarpsindig presisjon som Aquinas.

På grunn av dette tar jeg ofte opp Aquinas på kurset mitt om treenigheten ved det evangeliske seminaret der jeg underviser. Hvert år rapporterer studenter tilbake til meg med begeistring at de har gjort en ironisk oppdagelse: De finner Aquinas langt mer ortodoks på treenigheten enn noen samtidige evangelikale.

Men en ettermiddag gikk jeg inn i klassen min og fant på podiet mitt en gigantisk rosenkrans, krusifiks og det hele – med en lapp hvor det sto «For Dr. Barrett». Budskapet var klart: En professor som tildeler Aquinas må være en skap-katolikk.

Jeg ville ha ledd hvis jeg ikke syntes så synd på denne anonyme studenten. Er vi så usikre som protestanter at vi ikke kan dra nytte av et av de største tenkerne i kirkens historie – spesielt på en lære som er like viktig som treenigheten – rett og slett fordi vi kan være uenige med ham i soteriologi og ekklesiologi?

Selv våre reformatoriske forfedre var sikre nok i sin protestantiske overbevisning til å kritisk tilegne seg Aquinas på utallige områder – fra bibeltolkning til Guds egenskaper, fra treenigheten til etikk og eskatologi. Reformerte teologer brukte ikke bare Aquinas mot romersk-katolikker, men Michael Horton har vist at mange av dem var enda mer thomistiske enn sine motstandere.

Moderne evangeliske teologer som unngår Aquinas vil ofte trekke fra protestantiske skolastikere som den puritanske tenkeren John Owen. Og likevel var de protestantiske skolastikkenes metode og teologi tro mot bibelsk ortodoksi nettopp fordi de var studenter av Aquinas.

Disse forbindelsene er så ubestridelige at Crossway, en evangelisk utgiver, vil publisere et sett med flere bind om Thomas Aquinas for protestanter – skrevet av et team av protestantiske forfattere.

På slutten av dagen er vi ikke ute etter å nedfelle Aquinas eller noen annen tenker. Snarere vil vi lytte kritisk, men med ydmykhet når Aquinas avslører tidløs, transcendental innsikt som tjener til å gjenvinne Guds evige godhet, sannhet og skjønnhet i vår fortryllede verden.

Evangeliske, med alle våre moderne tilbøyeligheter, liker ofte å opptre som dommere, og skiller de "gode" fra de "slemme" i kristen historie - noe som bare tjener til å ære det første og eliminere det siste. Denne tilnærmingen til historien er hensynsløs når det gjelder å idolisere og kansellere historiske personer.

En slik tankegang oppmuntrer ikke bare til en splittende sekterisme – der til slutt ingen anses som den sanne kirke bortsett fra oss – men mangler også empati. Vi er ikke i stand til å forstå kompleksiteten til mennesker, bevegelser, institusjoner og hele epoker fra fortiden, enn si lære av dem. Bak denne dømmekraften skjuler det seg vår egen usikkerhet, agendaer og plattformer.

Som det sies, folk er alltid redde for det de ikke vet. Og denne frykten for det ukjente, maskert i en retorikk av fiendtlighet, oversettes til klasserommet til morgendagens kristne ledere, som sildrer videre ned for å påvirke våre lekfolk.

Jeg hadde nylig en samtale med en ung person som var djupt motløs av dagens evangelikale – det vil si evangeliske som ble fundamentalister som var likegyldige til eller mistenksomme overfor alt førmoderne – som lurte på om den evangeliske kirken har noen reelle historiske røtter å tilby lenger.

Hvis dagens evangeliske ledere ikke kan følge ledelsen til sine protestantiske forfedre og gjøre krav på kirkens katolisitet – med en liten k, som betyr «universell» – vil neste generasjon finne en kirke som kan.

Og selv om det vil være alt annet enn enkelt å endre kurs, tror jeg vi må begynne med kuren foreskrevet av Lewis for å holde på den rene havbrisen av ortodoksi blåser gjennom hodet vårt.

Salme 100 og takksigelsens hemmelighet, del 9

Så er vi ved veis ende. Salme 100 avsluttes slik: "For Herren er god, hans miskunnhet varer til evig tid, og hans trofasthet fra slekt til slekt." Jo eldre jeg blir jo mer forstår jeg hvor avhengig jeg er av Guds nåde. Det er virkelig ikke et munnhell eller en floskel. Det er realiteter. Uten Guds nåde hadde det vært ute med meg - og det gjelder på alle livets områder. Det er nåde at Han fant meg, og det er nåde at Han har bevart meg til denne dag. Når Judas, som beskrives som bror til Jakob, som trolig er den Jakob som var Herrens bror og forstander for menigheten i Jerusalem, skriver sitt brev skriver han "til dem som er kalt, de som er elsket i Gud Fader og bevart for Jesus Kristus." (Jud v.1) Da er vi også innebefattet!

Bare den som har gjort seg djupe erfaringer med Gud og vært vitne til Hans trofasthet mot slekt etter slekt, kan avlegge et slikt sterkt vitnespyrd: "For Gud er god". Dette 'for' er ikke uten betydning i teksten. Det snakker om erfaring. Det forutsetter noe.

Vers 5 "oppsummerer Hans karakter og inneholder en mengde grunner for lovprisning," skriver den legendariske baptistpastoren C.H Spurgeon i sin tre-binds kommentar til Salmenes bok, og legger til: "Han er god, full av nåde, vennlig, alltilstrekkelig, kjærlig, ja, Gud er kjærlighet. Den som ikke priser Ham for Hans godhet, er ikke god selv!" (C.H.Spurgeon: The Treasury of David.Volume 2. Zondervan, side 234)

Salmen avsluttes med noen innholdsmettede og vidunderlige hebraiske ord, som nesten kjennes 'flate' ut på norsk: "tov" som kan oversettes god, "chesed" som i den oversettelsen jeg bruker (Norsk Bibel 88/07) oversettes "miskunnhet", og "emunah" som på norsk oversettes med "trofasthet". Hver av disse hebraiske ordene har en dybde som ville kreve et eget bibelstudium. Jeg skal her begrense meg til å slå fast at Guds trofasthet er noe som tilhører ikke bare en, men hver generasjon! Den varer fra slekt til slekt. Det er det grunn til å takke Gud for! Når vi ikke er mer i dette liv, strekker Guds nåde og trofasthet ut til neste generasjon! Han tar vare på sine.

Noen sluttkommentarer, til ordene i vers 2: "Tjen Herren med glede. .": Om det er slik som de jødiske lærde vil ha det til, og det er ingen grunner for å betvile det, at det er Moses som er forfatteren av Salme 100 (se min første artikkel), så beskrives Moses som 'Herrens tjener' mer enn noen andre i Den Hellige Skrift. 

Rabbineren Jonathan Sacks, en av de store jødiske lederne i vår tid, ble nylig hyllet i et minneord i The Times of Israel, for sinn innsiktsfulle undervisning når det gjelder Moses. Sacks skriver, her i min oversettelse: "Den høyeste ære som ble tildelt Moses var at han ble kalt 'eved Hashem.' - 'Herrens tjener'. Han kalles dette en gang i forbindelse med sin død (5.Mos 34,5), og ikke mindre enn 18 ganger i Tanakh (Det gamle testamente)." (Rabbi Jonathan Sacks: Covenant & Conversation: The leader as Servant. Korach 5772)

Sacks sier dette om ledere som fungerer som tjenere, her i min oversettelse: "Dette er et bibelsk og dermed et jødisk konsept. Ingen sann leder ivrer etter en slik jobb. Omtrent uten unntak, vegret de store lederne i Tanakh seg for å påta seg en lederrolle. Rabbineren Gamliel oppsummerte dette i et utsagn: 'Kan du forestille deg at tilbyr deg å herske? Jeg tilbyr deg 'avdut', en mulighet til å tjene." (Horayot 10,a-b)

Moses omtales som svært ydmyk. Det synes som om Gud elsker den ydmyke av hjertet. Han ønsker at Hans folk skal tjene Ham, og andre, og Han ønsker at vi skal tjene Ham med glede.

Motløshet og ærlighet - et hjertesukk

Jeg skal ærlig innrømme at jeg har noen tøffe dager for tiden. Det skyldes nok et sammenfall av ulike ting. For syv uker siden mistet vi hunden vår Poirot. Han ble 15 og et halv år. Tapet av den ble mye mer smertefullt enn jeg trodde det skulle bli. Tårene kommer hver dag. Poirot holdt smertenivået mitt nede, og roet skjelvingene i kroppen. En høyfrekvent lyd i høyre øret har gjort hverdagene mine på grensen til det å orke mer, men så oppdaget jeg at den skyldes i en stor grad smertestillende medisiner jeg går på, og etter at jeg  kuttet de ut er det blitt bedre, men tinnitusen er der i en viss grad. Men det har vært utfordrende å ikke ha noe smertestillende å ta. Så  nå må jeg prøve å leve med smertene hver dag. Sliten blir man. Det skal være sikkert. Det å leve med så mange tap er også utfordrende. Jeg savner så turene i skogen, på denne tiden av året, ikke minst bærturene. 

Midt oppe i det hele kjenner jeg på en djup takknemlighet. Til en god venn som tok seg tid til å ringe meg, før telefonen min tok kvelden. Jeg er for tiden uten telefon. Han ville bare høre hvordan jeg hadde det. Takk, Erling! Takk til Finn Arne som stakk innom med jordbær og moreller. Og til Bbjarte som kom hjem til oss. Det var så godt å ha dere på besøk. Takk til de som trykker 'liker' på det jeg skriver, som kommenterer og som sender meldinger på Facebook. Det verdsettes høyt. Det gjør godt med oppmuntringer. Det betyr så mye. 

Så er jeg takknemlig til de som vil ha meg som taler fremdeles. Jeg har fått ett prekeoppdrag i høst. Skulle det være noen menighet som vil ha en predikant på besøk, som riktignok sitter i rullestol og preker, blir jeg glad. Selv om jeg har Parkinson har ikke Gud tatt fra meg kallet. Til helgen som kommer skal jeg forrette i et bryllup. 

Så er jeg også svært takknemlig til alle de som ber for oss! Uten dere hadde ikke dette gått. May Sissel og jeg lever av forbønn. Stor takk til dere som sender oss gaver og økonomisk støtte i tjenesten vår. Det er til så stor hjelp.

Jeg husker det ble sagt da jeg begynte som pastor i min første menighet jeg fikk ansvar for, at man ikke skulle skryte av pastoren, for da kunne han bli høy på pæra. Jeg kan betro dere, at det gjorde inntrykk på meg, men det er ikke oppmuntringer som er det største problemet for en predikant! Vi har som regel lave nok tanker om oss selv etter at en preken er holdt, så det holder. Sa jeg det jeg skulle si? Sa jeg det feil? Såret jeg noen? Skulle jeg ha talt om noe annet? Slik har det kvernet i mitt hode så mang en gang i alle de årene jeg har talt Guds ord. Du verden hvor godt det da har vært når noen har smilt til deg etterpå, og takket deg for det du ga! Og hvor trist har det ikke vært å besøke en menighet hvor du har talt Guds ord, og du ikke fikk en eneste kommentaar eller en aldri så liten takk, hvor responsen har vært null. Jeg har preket i sammenhenger hvor jeg har betalt reisen selv, ikke fått honorar eller noen respons. 

La oss gi hverandre gode ord, la oss oppmuntre hverandre. Vi trenger det alle sammen.

Salme 100 og takksigelsens hemmelighet, del 8

Takksigelse og lovsang åpner dører og porter inn i det himmelske! "Bank på, så skal det lukkes opp for dere," sier Jesus, når Han underviser om bønn. Salmisten som har skrevet Salme 100 sier det slik i vers 4: "Gå inn gjennom hans porter ned takkesang, inn i hans forgårder med lovsang. Takk ham og pris hans navn." Dette verset henleder vår oppmerksomhet på Forgården, Det hellige og Det aller helligste i Tempelet. Lovsangen og takkesangen fører oss like innfor Forhenget, som ved Jesu soningsdød på korset, er revet i stykker og veien like inn til Guds trone er åpen. 

"Takk Gud under alle forhold," skriver apostelen Paulus. Han viste det i praksis når han og profeten Silas satt fengslet i det innerste fangehullet i fengselet i Filippi. Med beina og armene festet i lenker sang de lovsanger i nattten. Og dørene åpnet seg, både bokstavelig og i overført betydning, 

Men jeg synes det er lettere sagt enn gjort! Det er dager da det er vanskelig å være takknemlig og uttrykke takknemlighet. Så ærlige må man være. Det finnes tunge dager, og det finnes onde  dager, og da må vi kunne klage vår nød til Herren. Men jeg tror samtidig at det å vise takknemlighet under alle forhold er et valg vi tar. For det er alltid noe å være takknemlig for. Ting kunne gått enda verre! Når jeg for eksempel falt ut av bilen, etter å ha viklet foten i en antenneledning, skled i en vanndam og for bortover et stykke og slo kjeven i et stige som sto inntil veggen og pådro meg en brist i kjeven. Da kunne jeg slått meg enda mer, fått kjevebrudd, skadet hodet, osv. 

Så må vi heller ikke glemme at tilbedelse er ikke noe vi skaper. Det er forskjell på lovsang og tilbedelse. Lovsangen kan gå over i tilbedelse, fordi lovsangen er en port som åpner opp en dør som fører inn i tilbedelseen. Tilbedelse derimot kan bare skapes av Den Hellige Ånd.

Himmelen har mange rom, med skjulte skatter og rikdommer. Takksigelsen og lovsangen åpner dørene og portene inn til disse rommene. Derfor er lovsangen og tilbedelsen et mektig åndelig våpen i vår munn.

fortsettes

Obs! Obs! Den mest skjebnesvangre dagen i jødens historie er Tisha B'Av - våk og be!

Tisha B'Av er den mest skjebnesvangre dagen i jødenes historie. Det er virkelig en dag for sorg og gråt. I år faller dagen på døgnet mellom solnedgang lørdag 6.august og når natten faller på søndag 7.august 2022. Utrolig nok ble både Det første og det andre Tempelet ødelagt på denne dagen. Dette er også dagen da jødene ble fordrevet fra både Spania og Tyskland. Klar for bare én til? Andre verdenskrig og Holocaust, konkluderer historikere, var faktisk den langvarige konklusjonen av første verdenskrig som begynte i 1914. Og ja, utrolig nok erklærte Tyskland krig mot Russland, og satte effektivt den første verdenskrig i gang, på 9. av Av, Tisha b'Av. Faktisk signerte Hermann Göring, Hitlers stedfortreder, ordren om "endelig løsning", som var nazistenes dødsdom for jødene i Europa, den 13. Av, 31. juli 1941.

La oss se nærmere på dette: 

Den 9. Av, Tisha b'Av, minnes vi en hel rekke katastrofer som er så alvorlige at det helt klart er en dag satt av Gud for å sørge. Dagen er da også en spesiell sørgedag for jødene. La oss sørge sammen med vår eldre bror i troen. Jeg har oversatt en artikkel fra den jødiske organisasjonen Chabad som i kortfattet form går gjennom de historiske begivenhetene: 

Se for deg dette: Året er 1313 fvt. Israelittene er i ørkenen, nylig etter å ha opplevd den mirakuløse utvandringen, og er nå klar til å gå inn i det lovede land. Men først sender de ut et rekognoseringsteam for å hjelpe til med å formulere en forsvarlig kampstrategi. Spionene kommer tilbake på den åttende dagen i måneden Av og rapporterer at landet er uovervinnelig. Den natten, den 9. Av, gråter folket. De insisterer på at de heller vil reise tilbake til Egypt enn å bli slaktet av kanaanittene. G-d er svært misfornøyd med denne offentlige demonstrasjonen av mistillit til hans makt, og følgelig kommer den generasjonen av israelitter aldri inn i det hellige land. Bare barna deres har det privilegiet, etter å ha vandret i ørkenen i ytterligere 38 år.

BEGGE TEMPLENE ØDELAGT 

Det første tempelet ble også ødelagt den 9. Av (423 fvt). Fem århundrer senere (i 69 e.Kr.), da romerne nærmet seg det andre tempelet, klare til å brenne det, ble jødene sjokkert da de innså at deres andre tempel ble ødelagt samme dag som det første.

DEN TAPTE KAMPEN VED BETAR

Da jødene gjorde opprør mot romersk styre, trodde de at deres leder, Simon bar Kochba, ville oppfylle deres messianske lengsler. Men deres håp ble brutt i 133 e.Kr. da de jødiske opprørerne ble brutalt slaktet i det siste slaget ved Betar. Datoen for massakren? Selvfølgelig – den 9. Av!

ROMERE PLØYET OPP BEIT HAMIKDASH

Ett år etter deres erobring av Betar, pløyde romerne over Tempelhøyden, vår nasjons helligste sted.

JØDENE BLE FORDREVET FRA ENGLAND 

Jødene ble utvist fra England i 1290 e.Kr., du gjettet riktig, på Tisha b'Av.

JØDENE BLE FORDREVET FRA SPANIA 

I 1492 gikk Spanias gullalder mot slutten da dronning Isabella og hennes mann Ferdinand beordret at jødene skulle forvises fra landet. Utvisningspåbudet ble undertegnet 31. mars 1492, og jødene fikk nøyaktig fire måneder på seg til å ordne sine saker og forlate landet. Den hebraiske datoen da ingen jøde lenger fikk være i landet hvor han hadde hatt velkomst og velstand? Å, nå vet du det – den 9. Av.

BEGGE VERDENSKRIGENE STARTET I MÅNEDEN AV

Klar for bare én til? Andre verdenskrig og Holocaust, konkluderer historikere, var faktisk den langvarige konklusjonen av første verdenskrig som begynte i 1914. Og ja, utrolig nok erklærte Tyskland krig mot Russland, og satte effektivt den første verdenskrig i gang, på 9. Av, Tisha b'Av.

Hva synes du om alt dette? Jøder ser dette som nok en bekreftelse på den dype overbevisningen om at historien ikke er tilfeldig; hendelser – selv forferdelige – er en del av en guddommelig plan og har åndelig betydning. Tidens budskap er at alt har en rasjonell hensikt, selv om vi ikke forstår det.

Så langt Chabad organisasjonens artikkel. Guds ord oppfordrer oss til å våke og be. Derfor vil jeg oppmuntre oss til å bruke denne dagen til det. Be for situasjonen i verden nå, en verden som opplever så mange rystelser og uro. La oss denne dagen spesielt be for jødene, for Israel og Jerusalem.

Et forslag til: Jødene leser Klagesangene denne dagen. La oss gjøre det samme. Boken har fem korte kapitler. Be den gjerne høyt, og klag din nød for Herren.

Salme 100 og takksigelsens hemmelighet, del 7

Dette ordet gir meg hvile og trygghet: "Han har skapt oss, ikke vi selv, til sitt folk og til den hjord han før..." (Salme 100,4b) Med andre ord: Det er Gud som har skrudd oss sammen! Han vet hvordan vi er, han kjenner vår personlighet, han kjenner våre svake sider og våre sterke sider og hvor komplisert livet kan være. Som sagt, det gjør meg trygg. Trygg på at han forstår når dagene er onde, og jeg ikke vet hverken ut eller inn. Hvor ofte har jeg ikke hvilt i Jesu ord, om at "hver dag har nok med sin egen plage" (Matt 6,34) Og det er helt OK å være sliten, oppgitt, motløs - Herren forstår. Det er han som har skapt oss, ikke vi selv. 

Det er godt å kjenne til dette verset fordi mange av oss stiller altfor høye krav til oss selv! Det er ikke bare kravene andre møter oss med, de uttalte og de uuttalte, men vi legger også tunge byrder på oss selv, Ofte helt urimelige og urealistiske krav om å lykkes, være flinke, oppmerksomme, pliktoppffyllende, effektive. Så kommer vi til kort, og det igjen skaper så mye skyldfølelse. 

Visste du at menneskets første dag var en hviledag, sabbaten?

Menneskets første dag var altså ikke en arbeidsdag, men en dag for hvile! I Guds rike er det annerledes. Alt starter med hvile.  Hvile fra strevet. C.S Lewis sa ved en anledning: 'Stress kommer ikke fra djevelen. Stress er djevelen!" Så sant dette er.

Gud har skapt oss til å være Hans folk, Hans hjord, og så står det at Han vil gi oss føde! Han sørger for oss: "den hjord han før..." 

Når Jesus forteller lignelsen om den gode gjeteren sier han: "Jeg er porten. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst og fritt gå inn og ut og finne beite." (Joh 10,9) Jeg liker så godt dette uttrykket: "Og fritt gå inn og ut og finne beite." Kristus er føden vår, vi går fritt inn og ut hos Ham, og hos Ham finner vi alltid det vi trenger.

Salme 23,2: "Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile."

fortsettes

Døve flyktninger rømmer fra Kharkiv, Ukraina

 Ukraina (MNN) — Krig er kaotisk og forvirrende selv når du har tilgang til den nyeste informasjonen. Tenk deg å sitte fast i en krigssone i Ukraina, avskåret fra kommunikasjon.

Elena, en døv kristen kvinne fra Ukraina, delte nylig historien sin med Julia Bange, en døv misjonær som tjener i Romania med DOOR International:

Bombingen startet langs grensen, og traff til slutt Kharkov, der Elena bodde. Bygningen hennes ble truffet og blåste ut vinduene, strøm, rennende vann og varme. Elena krøp sammen i leiligheten sin med sønnen hver gang de ikke var i bombeskjulet, og skalket igjen vinduene for å holde kulden ute. De levde på kjeks, litt drikkevann, og den maten de hadde igjen.

En dag bestemte Elena seg for å gå ut for å få mer mat. Hun var sta og hørte ikke på Herren eller naboene om å holde seg inne. Hun gikk ut og så en mann et stykke unna foran henne falle over etter å ha blitt truffet i armen av en kule! Hun gikk umiddelbart tilbake til leiligheten sin. Hun ba Herren om å tilgi henne og ba om unnskyldning for at hun ikke hørte på ham. Hun begynte så å be og spurte Herren hva hun skulle gjøre videre.

Til slutt rømte Elena til Romania med hjelp fra Deaf Bridge, en av DOORs partnere. «Deaf Bridge hadde en varebil klar til å laste opp døve for å rømme fra Ukraina; den (varebilen) ville passe til 10 døve, sier Bange.

«Elena var den eneste som dukket opp den dagen. De andre døve var for redde til å forlate hjemmene sine til varebilen.»

Å gå inn i varebilen var det første av mange skremmende skritt på en farefull reise. «De kjørte gjennom mørket til grensen til Romania; det tok 10 timer, sier Bange.

"Deaf Bridge kommuniserte med sjåføren og veiledet dem om hvilke ruter de skulle ta og hvordan de skulle unngå alle barrierene Russland hadde satt opp på veiene."

I dag har Elena trygt ly i Hellas. For døve kristne som forblir i Ukraina, "er det bare en ventelek for å se hva som skjer videre," sier Bange.

Som vi vet planlegger [Russland] et stort angrep på byen Kharkiv. Mange døve pastorer, deres familier og kirkemedlemmer forbereder seg på å rømme. Deaf Bridge leter etter mer finansiering og ressurser for å hjelpe til med å møte behovene til de døve ukrainske troende.»

FORBØNNSEMNER:

Be om at Herren vil gi døve familier daglige nødvendigheter og mer. «Noen har ikke grunnleggende ressurser som mat og vann. Og hvis bygningene deres – som Elenas bygning – ble truffet av en bombe, kommer de ikke til å ha noe vann eller varme,» beskriver Bange som et eksempel.

"Be om at Herren gir dem fred fordi mange opplevde alvorlige traumer."

- Katey Heart/Mission Network News/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Billedtekst: Julia Bange (til venstre) og andre misjonærer poserer for et bilde med Elena (rød skjorte).(Foto med tillatelse av Julia Bange/DOOR International)

Salme 100 og takksigelsens hemmelighet, del 6

Så er vi kommet til det tredje verset i Salme 100, og vi skal i dag stanse ved den første delen av dette verset, som lyder slik: "Kjenn at Herren er Gud..." Ordet som på norsk oversettes med 'kjenn' er det hebraiske ordet 'yada', som uttales: 'yaw-dah', som betyr 'å kjenne på den mest intime måte', som et ektepar kjenner hverandre. Det er altså ikke først og fremst tilegnet kunnskap det er snakk om, men personlig kjennskap gjort gjennom egne erfaringer. 

Kong Salomo setter ord på dette på denne måten: "Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand! Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette." (Ord 3,5-6)

Å la seg inspirere av andres erfaringer er vel og bra, men vi kan ikke leve av dem. Vi må gjøre oss egne erfaringer med Herren. Da vokser vi i troen. En ting er å høre om Herrens trofasthet, noe helt annet å erfare den i eget levd liv. Det er derfor Salomo understreker at vi ikke skal stole på vår forstand, for menneskelig kløkt er begrenset. Det er når vi har med Gud å gjøre at det umulige blir mulig. Gud er underets Gud. Så er det slik, sier Salomo, at Gud kan erfares på alle livets områder! Gud kan erfares på alle  våre veier. Altså ikke bare på de gode dagene, men også på de onde. Det er kanskje da, på de onde dagene, at vi gjør de djupeste erfaringene av Gud, for da er vi mest avhengig av Ham. Vår største utfordring, er nemlig ikke vår svakhet og skrøpelighet, men vår menneskelige styrke! Klarer vi alt selv, hvorfor trenger vi Gud da?

Vi gjør oss erfaringer av Gud i den djupeste dalen og i mørket, og på høydene og i sin lyseste sommernatten.

fortsettes

En kjempe i Guds rike har gått hjem til Gud - Reidrar Paulsen er død

En av nestorene i norsk kristenhet har fått hjemlov. Reidar Paulsen døde på den siste dagen i juli, etter lang tids sykdom, 84 år gammel. Selv hadde jeg gleden av å ha nær kontakt med Reidar i den tiden han drev magasinet Visjon, og før han ble syk hadde jeg gleden av å besøke ham i hans eget hjem. Etter at han ble syk hadde vi periodevis telefonisk kontakt.

Reidar var en pioner. Han hadde en egen teft for Åndens gjerning i vår egen, og skrev begeistrede artikler i magasinet han startet, Visjon, om det han så og var vitne til. Visjon var i sin tid den fremste avisa for vekkelse og fornyelse, og introduserte den vide karismatiske fornyelsen verden over for norske kristne.

Reidar var uredd - på Bibelens vegne.  Han var tro mot sitt kall og sitt konservative bibelsyn, og var ddermed også en mentor og ble en åndelig far for mange unge troende. Ikke bare innen Kristkirken og nettverket Doulos, men langt utenfor egne rekker. I dag kjenner jeg på en djup takknemlighet for det privilegiet av å få kjenne denne varme, gode, trygge kristenlederen som hadde stor integritet.

For norsk bønnebevegelse ble han en stor inspirator, idet han introduserte 'bønnefyrtårnene' til argentineren Ed Silvoso. For det er vi ham svært takknemlige.

I 2012 skrev Reidar Paulsen en artikkel om økumenikk som jeg fikk hans tillatelse til å publisere.For å hedre hans gode minne gjengir jeg den en gang til: 

Økumenikk er blitt et ord vi bruker oftest i forbindelse med det som foregår på et plan høyt hevet over vanlige kristne menneskers hverdag. Det er det de driver med i Kirkenes Verdensråd, i Lausanne-bevegelsen osv. eller litt nærmere, i Norges Kristne Råd og NORME osv. Og det de gjør der, er «godt» eller «dårlig» alt etter utgangspunktet for den som uttaler seg.

Men selv om ordet økumenikk ikke hører til i manges dagligtale, er selve saken, kristen enhet, kontinuerlig aktuell. Den møter de fleste av oss, ikke i økumeniske erklæringer og dokumenter, men i møte med naboen som hører til en annen forsamling eller kristen bevegelse. For noen av oss har det nærmest blitt en bekjennelse at «når Gud ser på Bergen, ser han bare én menighet» (sett inn det stedsnavnet som passer). Ja, der er mange forsamlinger som selvsagt også kan kalles menigheter i flertall. Men menighetens Herre har neppe mer enn én kropp i byen.

Våger vi å tenke slik, blir økumenikk en kilde til glede – vi har brødre og søstre spredt over hele byen i alle forsamlinger som bekjenner Jesus og forkynner evangeliet – og en kilde til smerte – vi ser så ulikt på så mye som er viktig.

Og det blir en utfordring! For straks vi anerkjenner en annen som kristen, blir vi bundet av det Jesus kalte «et nytt bud», budet om broderkjærlighet eller søskenkjærlighet: «Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.»

Det er en kjærlighet som er mer enn følelser, noe som krever å kles i kjøtt og blod. Johannes taler om å elske, «ikke med tomme ord, men i gjerning og sannhet». Jesus sier at vår innbyrdes kjærlighet vil bli så synlig at «da skal alle forstå at dere er mine disipler». Uten å avsvekke dette våger jeg likevel å si at dette begynner med hvordan vi tenker om andre forsamlinger og lederne deres. Det festes i holdninger.

Det utmyntes i ord, det vi sier. Og det slår ut i blomst i hvordan vi handler og behandler hverandre.

«Vi har ingen konkurrenter», sier økumenisk bevisste ledere når det lykkes bedre for en annen menighet enn deres egen. De sørger med dem som sliter og gleder seg over andres fremgang. De rekker hånden til hverandre og deler sine ressurser med dem som trenger det. Så smiler de over historien som en munter frelsesoffiser fortalte om en kollega. Han strevde med en rapport til hovedkvarteret.

Det gikk ikke så bra, så han ble mer og mer mismodig jo lengre han kom. Så til slutt slengte han på en linje nederst: «Men takk og pris, det går ikke bedre hos pinsevennene».

En linje av tiggere

Denne tirsdagen mintes vi 139-årsdagen for Eberhard Arnolds fødsel. På et møte i 1935 sa han:                                          

"Kristus ønsker å åpenbare seg i et kristent samfunn hvis medlemmer ikke lenger søker sin egen ære og sin egen storhet; Han ønsker å åpenbare seg i et kristent saamfunn hvor alle er små, alle er broderlige, alle er av den barnlige Ånd. Kristus ønsker å åpenbare seg i et kristent samfunn der den barnlige Ånd plasserer oss alle i en linje, alle i samme linje, en linje av tiggere. Uansett hvor et slikt kristent samfunn lever i den sanne Ånd, uten noe hykleri og uten noe religiøst oppvisning – uansett hvor et slikt kristent samfunn eksisterer hvis eneste mål er at Kristus åpenbarer seg, som vender seg til ham for alle ting – her gir demonene etter; her åpenbarer Kristus seg som den levende Ånd, og Gud åpenbarer seg selv. som den levende Gud."

Eberhard Arnold (bildet) var en tysk teolog, filosof og forfatter som levde i årene 1883 til 1935. Han er grunnlegger av den anabaptistiske Bruderhof-bevegelsen.

Salme 100 - takksigelsens hemmelighet, del 5

 "... kom frem for hans åsyn med jubel..." (Salme 100,2b) Når staretsen Serafim av Sarov (1759-1833) møtte mennesker hilste han dem med ordene: 'Min glede'. Det vakte forundring hos de som fikk en slik livsbejaende hilsen. Men på denne måten gjenkjente og anerkjente han det Gudsbildet som finnes i alle mennesker. Og mennesket er skapt til å være bærere av Den Hellige Ånd! Som Guds barn bærer vi Helligånden med oss ut til andre mennesker. "Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den hellige ånd som bor i dere, og som er fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv." (1.Kor 6,19/2011 oversettelsen)

'Usigelig glede', er tittelen på en bok om dåpen i Den Hellige Ånd, skrevet av den anerkjente teologen og pastoren Martyn Lloyd-Jones og når Oxford-professoren C.S.Lewis skulle skrive en bok om sin omvendelse fra ateisme til en levende kristen tro, valgte han å kalle den: 'Overrasket av gleden'. Så sant: Den Hellige Ånd og glede er synonyme, for Ånden er gleden manifestert. Det er tre sikre kjennetegn på at Den Hellige Ånd er tilstede: Myke hjerter, tørst og glede!

I sammenheng med si avskjedtale sier Jesus: "Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen , og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere." (Joh 16,22)

En av disiplene til Serafim av Sarov setter ord på hvordan det var å be sammen med sin åndelige far: "En uendelig følelse av velbefinnende, et eiendommelig ukjent velbehag, en forunderlig lykke fyller hjertet mitt." Dette var en direkte følge av at Serafim hadde møtt GLEDEN - et annet ord for Den Hellige Ånd. 

Det er med denne gleden - født av Ånden og gitt næring av Ånden - vi skal komme frem for Gud, skriver han som skrev Salme 100. For det sømmer seg! Ikke med dysterhet, men med jubel. Ikke som noe vi presterer av oss selv, ved å ta oss sammen, men ved å drikke djupt av Ånden - la oss fylle, igjen og igjen til livsens vann renner over! 

Noe av det jeg misliker sterkt er når de som leder gudstjenesten begynner slik: "Er vi glade dere?" Som om glede kan produseres via anstrengelser! En slik glede er det ikke bare Herren som gjennomskuer. Det synes utenpå. Gleden og jubelen det her er snakk om skapes kun ved at vi berøres av Den Hellige Ånd. Jubelen og glede kommer innenfra! Fra djupe kilder.

fortsettes

Palestinske myndigheter hever lønnen til terrorister som drepte ni ved Hebrew University

Økningen på 14,29 prosent i lønnen til fire terrorister falt sammen med 20-årsdagen for bombingen, som fant sted søndag.

Det er The Jerusalem Post som skriver dette i sin nettutgave mandag.

De palestinske myndighetene økte sine månedlige utbetalinger til terroristene som var ansvarlige for det dødelige angrepet ved det hebraiske universitetet i Jerusalem i 2002. The Jerusalem Post siterer en rappport fra Palestinian Media Watch.

I løpet av de siste 20 årene har de palestinske myndighetene betalt Wael Qassem, Wassim Abbasi, Alla Aldin Abbasi og Muhammed Odeh mer enn NIS 8 millioner (over 2,5 millioner dollar). Deres månedlige betalinger er satt til å øke fra NIS 7 000 ($ 2 251) per måned til NIS 8 000 ($ 2 572). De mottar også et tillegg på NIS 300 shekel ($96) hver måned fordi de var innbyggere i Jerusalem.

Fire andre terrorister dømt for å ha deltatt i angrepet mottar også lønn fra de palestinske myndighetene.

De aktuelle palestinerne bombet Frank Sinatra Cafeteria på Hebrew University campus 31. juli 2002, og myrdet Janis Routh Coulter, 36; Dina Carter, 38; David Gritz, 24; Daphna Spruch, 61; Levina Shapira, 53; Benjamin Blustein, 25; David Ladowski, 29; Revital Barashi, 30; og Marla Bennet, 24. De skadet også 80 andre.

Palestinian Media Watch viser til offisielle dokumenter fra de palestinske myndighetene som viser terroristenes lønn og hvordan de økte over tid.

Billedtekst: Den palestinske presidenten Mahmoud Abbas. Foto: Wikipedia.

Blir aldri ferdig med Bibelen

"Hva slags lesestoff ville du tatt med deg i hengekøyen i skyggen av havens frukttrær?

- Jeg har minst 100 bøker jeg skulle ha tatt med meg, men hvis jeg må velge: Bibelen! Den blir jeg aldri ferdig med. Jeg har vært 60 år i kloster, men stadig oppdager jeg noe nytt. Jeg leser og leser, men blir aldri ferdig med den boken, innrømmer hun gladelig.

Søster Anne Lise Strøm av Bebudelsen (82 år) priorinne ved Lunden kloster i Oslo, i sommerintervju med Katolsk.no
 

Salme 100 - og takksigelsens hemmelighet, del 4

 "Tjen Herren med glede, kom fram for hans åsyn med jubel." (Salme 100,2) Den djupe gleden har indre kilder. Den vaker ikke på overflaten, men lodder djupt. Det finnes en glede som bare gis når man søker Guds ansikt, når man tar seg tid til å mettes av Hans skikkelse, når man har bosatt seg i skyggen av Den Høyeste. Kong David setter ord på dette: "Du vil kunngjøre meg livets vei. Fylde av glede er det for ditt åsyn, livsalighet ved din høyre hånd i evighet." (Salme 16,11) 2011-oversettelsen oversetter dette verset slik: "... hos deg er glede i overflod, fryd uten ende ved din høyre hånd."

Det andre verset i Salme 100 begynner med det hebraiske ordet 'ivdu'.som i vår norske oversettelse oversettes med 'tjen'. Ordet 'ivdu' kommer av rotordet 'slave' eller 'tjener', og portretterer ideen om arbeid eller det å tjene noen. Ingen av disse ordene korresponderer eller synes attraktive når det gjelder vår moderne tids mentalitet. Arbeid er greit nok, men slave eller tjener? Det moderne mennesket vil være fri og gjøre hva det vil. Det moderne mennesket vil ha posisjoner og titler. 

Men Bibelen portretterer ideen om 'den lidende tjener' - Messias, som også er vårt store forbilde. Sann ydmyket er i praksis å ta den bakerste plassen, den siste. "Men Jesus kalte dem til sg og sa til dem: Dere vet at de som gjelder for å være fyrster for folkene, hersker over dem, og deres menn bruker makt over dem. Slik skal det ikke væreblant dere, men den som vil være stor blant dere, skal være alles tjener. Og den som vil være den første blant dere, skal være alles trell. For Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge i manges sted." (Mark 10,42-45) 

Profeten Jesaja gir oss fire sanger om Herrens lidende tjener. Jeg foreslår at du tar deg tid til å lese dem sakte og dvele ved dem. Du finner dm her:

Jes 41,1-9;Jes 49,1-6;Jes 50,4-9 og Jes 52,13-15. Den fjerdde sangen fortsetter i kapittel 53,1-12.

Den lidende tjeneren er vårt fremste forbilde.

Men Bibelen portretterer også ideen om Herrens tjener eller tjenerinne. Jeg nevner Abraham, Isak, Jakob, Moses, Josva, David, Paulus, Peter, Jakob og sist men ikke minst Maria, Jesu mor som omtaler seg selv slik: "Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord!" (Luk 1,38) Paulus beskriver seg selv som en slave, eller tjener for Kristus, det vil si et menneske som er helt og holdent overgitt til Kristus, slik at Kristus er blitt hans ett og alt.

Akkurat slik skal vi komme fram for Gud: som tjenere!

fortsettes