mandag, april 23, 2007

At de alle må være ett


Det er visse ting man ikke glemmer så lett: Noen år før dr. Einar Lundby døde, stod han på prekestolen i Gjøvik kirke. Etter å ha lest prekenteksten fra Joh 10 om Den gode hyrden, sa Lundby: ”Jeg undres over når vi skal oppleve dette som står i vers 16?: ”.. og det skal bli en hjord og en hyrde.” Det er nok mange av oss som deler denne undringen med den kjente legen og sjelesørgeren fra Brumunddal. Kristi kirke er splittet. Forholdet mellom enkelte kristne er preget av kulde, mistenksomhet og bitterhet. I stedet for å stå samlet, er menigheten fragmentarisk, uten reell innflytelse i lokalsamfunnet den er satt til å betjene. ”Men det kreve en forenet kirke for å vinne kampen om byen,” sier Francis Frangipane, pastor og medarrangør av en rekke felleskristne bønneinitiativ i amerikanske byer, og legger til: ”Våre anstrengelser vil ikke stanse flodbølgen av økende ondskap i våre byer hvis vi, som er Kristi menighet, isolerer oss fra hverandre. Uttalelsen til Frangipane er helt i tråd med Jesu egne ord: ”Ingen by og ikke noe hjem som ligger i strid med seg selv, vil bli stående.” (Matt 12,25)

Enhet mellom kristne er et bønneemne som ligger på Jesu hjerte. I det som er blitt kalt for Jesu yppersteprestlige bønn, ber Jesus: ”Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal de også være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Den herlighet du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg.” (Joh 17,21-23)

Det er en smerte for Faderens hjerte dette at Kristi legeme er så splittet.

Forsoningen er enhetens grunn

Til forsamlingen i Efesos beskriver apostelen Paulus den tilstand vi som hedninger befant oss i, før vi ble frelst. ”Husk at dere den gang var uten Kristus, utestengt fra borgerretten i Israel, uten del i paktene og løftet, ja uten håp og uten Gud i verden.” (Ef 2,12) Men med Jesu død på korset skjer det en kolossal endring: ”Men nå, i Kristus Jesus, er dere som var langt borte, kommet nær på grunn av Kristi blod.” (v.13) Hvordan skjedde dette? Jo, Jesus ”rev ned den muren som skilte: fiendskapet..” (v.14) Problemet er bare at vi etter at Jesus rev ned muren som skilte oss fra Gud, og våre søsken, har bygget opp igjen murer. Murer som skiller oss fra å se hverandre, leve sammen og kjempe sammen for Guds rike. Vi bygger våre egne palasser, og kongedømmer. Mye av dette har sin årsak i vår egen stolthet. En stolthet som hindrer Guds verk i vår by og våre bygder.

Idealistiske kristne forsøker å bygge enhet grunnlagt på overenskomster mellom kristne. Det har sjelden noen virkning. Enhetens grunnvoll er den forsoning som skjer i Kristus, som kan lege sår og bitterhet, hvor Den Hellige Ånd hjelper oss til å se det enkelte menneske som vår bror og søster. Denne enheten finnes i selve Guds vesen. Det er det Jesus viser oss i Joh 17. Enheten har sin grunn i Treenigheten. I Treenigheten finnes foreningen av det guddommelige og det menneskelige. Den eneste kraft som virkelig kan forene og forvandle er kjærligheten, den kjærligheten som finnes hos Gud. Det er den kjærlighet til og lengsel etter Gud som uttrykkes i kjærlighet til og lengsel etter min neste. Sann kristen enhet er å møtes i Guds nærhet, ikke bare hverandres. Så lenge vi ikke uten forbehold overlater oss til Gud, så lenge vi ser enhet som noe utvendig, et tillegg til alt annet, kan ingen virkelig enhet mellom oss oppstå. Den virkelige enheten er noe Den Hellige Ånd skaper, når vi tillater Ånden å rive ned murene mellom oss. Sakte vil kalde hjerter og harde innstillinger til hverandre tine opp. Det vil kreve åpenhet, ærlighet, ydmykhet og en vilje til å få det til. Vi vil begynne å se at det å ha fellesskap med hverandre handler om hvem vi er i Kristus, ikke på grunnlag av våre forskjeller. Men det å forsøke å produsere kristen enhet og kjærlighet i oss selv, vil bare ødelegge oss. Vi må aldri glemme at sann enhet kommer som et resultat av Kristi verk på korset og i våre hjerter. Når vi tar imot Hans kjærlighet og tilgivelse gjennom korset, blir vi brødre og søstre. For meg personlig er den største motivasjonen til å elske mennesker jeg ikke trives så godt med, Guds kjærlighet til meg. Når vi kjemper med vårt eget forhold til et annet menneske, må vi huske på det faktum at vi er alle syndere som Gud har tilgitt mange ganger. Hvis vi ikke kan tilgi noen som har syndet mot oss, da har vi kanskje mistet synet for hvor mange ganger vi selv er tilgitt.

Vi må heller ikke glemme at Jesu Kristi kirke er også så uendelig mye større enn det vi har gjort den til. Den er større enn vår menighet, og vårt kirkesamfunn. Den rommer både himmel og jord, evig og timelig, det åndelige og det materielle.

Enhet = kjærlighet i handling

”Kjærlighet og enhet danner grunnlaget for hvordan Gud ønsker at vi skal forholde oss til hverandre i enhver situasjon, og Hans navn står på spill når det er mangel på enhet i kirken,” sier Floyd McClung. Apostelen Johannes skriver utfordrende, inspirert som han er av Guds Hellige Ånd: ”Mine kjære, la oss elske hverandre. For kjærligheten er fra Gud, og hver den som elsker, er født av Gud og kjenner Gud. Den som ikke elsker, har aldri kjent Gud, for Gud er kjærlighet.” (1.Joh 4,7-8) Legg merke til hvordan Johannes kobler dette å kjenne Gud med det å elske sin neste! For apostelen Johannes er denne kjærligheten veldig praktisk: ”Den som sier: Jeg elsker Gud, men likevel hater sin bror, er en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, kan ikke elske Gud som han ikke har sett.” (1.Joh 4,20)

Det er ytterst nødvendig at kjærligheten får førsteplassen i våre forhold til andre mennesker. Der hvor det er forskjeller, må vi strekke oss ut i kjærlighet til vår bror og la Den Hellige Ånd få lov til å gjøre sitt verk i oss begge. Dialogen vi må ha med trossøsken som står for andre ting enn oss selv, må begynne med ånd, og ikke med bokstav.

Enhetens velsignelse

Gud viser oss klart og tydelig gjennom sitt hellige ord at det finnes en spesiell velsignelse knyttet til enhet mellom søsken. ”Se, hvor godt og herlig det er for brødre og bo sammen i enhet! Det er som den kostbare oljen på hodet, som renner ned i skjegget, Arons skjegg, og renner ned på sømmen av hans kjortel. Det er som duggen på Hermon, som faller på Sions berg. For der har Herren tilsagt velsignelsen, livet til evig tid.” (Salme 133. Bibelen Guds Ord). Har vi råd til å gå glipp av dette?

2 kommentarer:

Runhometorun sa...

Hei. Du skriver mye oppbyggende og veldig bra tekster.

Gud velsigne deg.

Mvh Runar Sjåstad

Bjørn Olav sa...

Takk for hyggelig hilsen. Måtte Gud velsigne deg tilbake!