Reaksjonene har ikke latt vente på seg etter at jeg publiserte noen bilder fra Rocky Cape fellesskapet i Tasmania i Australia. I følge enkelte skulle klærne til kvinnene tyde på at de var undertrykket, og at deres seksualitet ble holdt nede. Debatten rundt dette har gått ganske frisk for seg, i form av kommentarer til en av artiklene. Debatten er i seg selv ganske interessant, fordi den har vært nærmest fraværende i andre medier. Vi lever i en svært seksualfiksert tid, hvor ordet bluferdighet nærmest har gått av moten. Om Adam og Eva leser vi i 1.Mos 3, at de dekket seg til når de oppdaget at de var nakne, og i 1.Kor 12,23 skriver apostelen Paulus om de "lemmene våre som vi blyges ved, omgir vi med dessto større anstendighet." Slik var det nok i større grad før, men i dag er det i visse sammenhenger et tegn på frihet at man kan kle seg så utfordrende som overhodet mulig. Våre kristne venner fra det anabaptistiske fellesskapet i Tasmania, ønsker å gjøre opprør mot denne hyllesten av fri seksualitet og uanstendighet, og kler seg sømmelig. En av de som kommenterte bildene fra det anabaptistiske fellesskapet i Tasmania, opplevde bildene som en frisk fjelluft. Det synspunktet deler jeg helt og fullt. Godt å se at det finnes mennesker som er villig til å leve annerledes i vår tid!
En av de som har skrevet en kommentar skriver om noe som vi er nødt til å ta mer på alvor, og det er måten enkelte kristne kler seg på, i møtesammenheng. Når et lovsangskor stiller seg opp for å hylle og ære Jesus, så bør deltagerne tenke på at oppmerksomheten skal rettes mot Jesus, og ikke mot dem selv. Da bør de også kle seg deretter, slik at de ikke med sin klesstil er med på å dra oppmerksomheten mot seg selv, og med sin klesstil kan være med på å føre andre til fall. Er dette håpløst gammeldags, eller er det faktisk bibelsk?
"I våre hus, måten vi underholdes på, i måten vi kler oss på, når det gjelder musikkvalg, måten vi snakker på, på hvert omåde av våre liv, så ønsker vi å identifisere oss med Jesus og det kongeriket vi tilhører," skriver våre venner fra Tasmania i sin trosbekjennelse.
Dette er hovedbegrunnelsen for at de har valgt å leve enkelt og kle seg bluferdig. Jeg er glad for at det finnes mennesker som disse, som går mot strømmen.
Bildet viser et av de kvinnelige medlemmene av det anabaptistiske fellesskapet i Rocky Cape, ved den flotte tulipanåkeren deres.
19 kommentarer:
Jeg kom til å tenke på ordene i Fil 4,8:
"For øvrig, søsken, de ting som er sanne, de ting som er av god moral, de ting som er rettferdige, de ting som er rene, de ting som er verd å elske, de ting som det tales vel om, om det er et ærbart liv, og om det er noe som er verd å bli rost, så legg dere alt dette på sinne!" (Oversettelsen Bibelen Guds Ord, Bibelforlaget, 2. utgave 2007)
Da må det jo være interessat å diskutere hva som er sømmelig.
Må man gå i lange skjørt og ha skaut på hodet for å være sømmelig kledd, etter din oppfatning?
Er bukser på kvinner usømmelig? Skal skjørtekante gå nedenfor eller ovenfor knærne? Skal skuldrene være tildekket? Er det greit med sminke, neglelakk og smykker?
Og hvorfor er det aldri noen som problematiserer menns antrekk?
Jeg spør virkelig ikke for å være atal. Jeg spør fordi du knytter klær til sømmelighet og moral, samtidig som du viser til denne forsamlingen på Tasmania som et forbilledlig eksempel. Da blir det straks ganske mange som stemples som usømmelige, også i de forsamlingene hvor du selv står på talerstolen som predikant.
Ser du ikke, Hansen, at vårt forhold til sømmelighet gjenspeiler kultur, mote og smak - som faktisk skifter? Eller er dette også en sannhet som ikke skal relativiseres?
Jeg skal svare kort på Kvistums spørsmål under tvil. Tvil fordi jeg er usikker på hvorfor du i det hele tatt ønsker å samtale med noen som du utrykker så stor uenighet med, og forakt overfor.
Jeg tror de fleste av oss forstår hva som ligger i ordene bluferdighet, ærbarhet og renhet, som Paulus omtaler i Fil 4,8. Man fremhever ikke de delene av kroppen som man heller burde kle med bluferdighet, for å minne om ordene fra 1.Kor 12. Dette er ikke så vanskelig som du vil ha det til.
Og det dreier seg selvsagt om begge kjønn. Det har også fellesskapet i Tasmania tatt hensyn til.
Jeg kan heller ikke se det som noen poeng at en kristen skal følge motene og trendene. Vi lever ikke av denne verden, men vi lever etter Guds rikes prinsipper. Det er heller et spørsmål om å leve med Jesus som Herre i sitt liv, hvor Han skal æres. Det kan få praktiske konsekvenser.
Vi trenger ikke ta noen lang debatt om dette. Jeg slutter med dette:
Nei, Hansen: Jeg tror folk legger helt forskjellige ting i ord som bluferdighet, ærbarhet og renhet.
Per Lønning er naturist.
Når det gjelder Per Lønning, så synes jeg ikke hans syn på nakenhet er uproblematisk. Men disse naturistene de holder da endog til på sine naturiststrender, hvor de ikke støter vanlige folks anstendighet.
Er utgangspunktet Bibelen, så burde det ikke være så vanskelig å definere disse begrepene. Heller ikke om man har Jesus som Herre i sitt liv. Har man det velger man ikke å fremheve seg selv. Da går man gjerne motstrøms.
Takk til Hansen! Endelig noen som våger å snakke om disse tingene. Dette er noe jeg har tenkt på lenge, og har undret meg på hvorfor ingen tar det opp. Ordet fra Fil 4,8 er interessant i denne sammenhengen, og det kommer så godt frem i denne oversettelsen.
For ikke så lenge siden var jeg i en menighet, hvor det var lovsangsdans. For å være ærlig så synes jeg det mest lignet en parodi. Jeg synes dans er vakkert, og det kan i seg selv være en gudstjeneste. Men når det løper en gjeng med halvnakne gutter og jenter på scenen, og vrikker og vrir seg, er det ikke veldig estetisk. Ikke når man er så letttkledd at det er mulig å se det meste. I hvert fall ikke i en gudstjenestelig sammenheng.
Trine
Jeg beklager, jeg skulle gi meg. Men i og med at du har slik overbærenhet med sjikane som rammer min person, har du sikkert overbærenhet med en liten replikk i tillegg.
Du sier at det å definere sømmelighet, "ikke er så vanskelig som jeg vil ha det til", og at standarden egentlig er ganske entydig.
Hvis det er riktig - at grensene mellom sømmelighet og usømmelighet er entydige og noe "alle" vet hvor befinner seg (og at de dessuten er i tråd med din oppfatning) - innebærer det at du implisitt beskylder alle som ikke kler seg etter "dine" grenser for å opptre usømmelig med vitende og vilje.
For etter ditt resonnement VET jo alle hvor grensene går. LIKEVEL kler de seg ikke i henhold til dem. Hvordan skal man ellers tolke det?
Jeg mener det er enklere, riktigere og langt mer respektfullt å si at mennesker faktisk betrakter dette ulikt. Grenser for sømmelighet varierer fra kultur til kultur, fra tid til tid og fra kontekst til kontekst. Og den varierer mellom individer. Kunsten er å opptre slik at man ikke kler seg slik at man skaper stengsler, krenker andre menneskers integritet og får kommunikasjonen til å bryte sammen.
Når jeg går inn i en synagoge, tar jeg en kalott på hodet. Når jeg går inn i et buddhistisk tempel, tar jeg av meg skoene.
Verken Hansen eller jeg besitter noen fasit her. Fordi den etter min mening ikke finnes.
Det er interessant at Kvistum opplever seg sjikanert, bare fordi en person har avslørt hans debatt-teknikk. Mens han selv kan kjære dampveivals over andre, føler han seg forulempet, om noen påpeker hans måte å uttrykke sin forakt over mennesker som tenker annerledes enn ham selv.
Nå var det ikke jeg som skrev den kommentaren, han sansynligvis sikter til, men jeg har ingen problemer med å dele vedkommende skribents synspunkter. Jeg tror vi begynner å bli en del som er grundig lei av Kvistums ufine måte å opptre på. Når vi da sier fra om dette, synes Kvistum synd på seg selv, og roper på Hansen og ber ham om han ikke må stanse det han kaller "sjikane". Interessant.
Vel, anonym. Jeg opplever meg ikke så veldig "avslørt". Tvert imot, jeg opplever meg utsatt for en del anonyme troshelter som velger å angripe person i stedet for sak.
Det vanskelige med den framgangsmåten er at den forutsetter innsikt i personen. Og det har dere jo ikke, noen av dere.
Et lite eksempel: Den anonyme mener å vite at "jeg synes synd på meg selv".
Igjen blir jeg tillagt holdninger, følelser og motiver. Hvordan kan den anonyme vite hvem og hva jeg synes synd på? Det hadde det vært "interessant" å få vite.
I en epost i dag (mandag) forteller våre venner i Australia at de følger debatten om påkledning og bluferdighet, med interesse. For dem virker det merkelig at noen kan felle dom over dem, uten å kjenne dem.
Unnskyld, men hvem oversetter for dem?
Opplever de at noen "har felt en dom over dem", må de enten ha misforstått eller blitt feilinformert.
De leser ganske godt norsk.
Javel, da har de misforstått.
Du burde ikke undervurdere folk, Kvistum. Det er mange her som leser deg, som for lengst har forstått hva du står for, og hvor du vil.
Du TROR du har forstått hva jeg står for og hvor jeg vil. Min uerbødige påstand - basert på hvilke tilbakemeldinger du gir - er at du ikke er i nærheten av å forstått noen av delene. Men du dømmer, så klart. Det er du flink til.
Hvor - nøyaktig - er det "felt en dom" over menneskene på Tasmania?
Jeg ønsker ikke å starte noen ny debatt med deg. Det fører ikke til noe. Herved settes det sluttstrek for videre innlegg på denne tråden, med mindre det handler om de som er genuint interessert i å føre en samtale om de tingene artikkelen inneholder, nemlig spørsmålet om bluferdighet.
Fundamentalister?
I Norge Idag (26.6) advarer Aril Edvardsen mot fundamentalister og sier vi skal ikke lenger tilbake i tid enn 100 år - så var vi fundamentalister også. Og kristne fundamentalister er ikke bedre enn andre. Og han sier bl.a. " Og jeg husker godt skautkledde kvinner som gikk på bedehuset da jeg var ung"
Legg inn en kommentar