Å være et vitne er det naturligste av alt

Det er sterkt å lese om den misjons- og evangeliseringsiver som fantes blant de første kristne. Tallene det refereres til i Apostlenes gjerninger viser at de går fra addisjon til multiplikasjon. Fra 12 til 120 til 3000 og 5000, til at hele landområder omvender seg til Herren. Den tidlige kirken fulgte sin Mesters kall og oppdrag. For sentralt i all Jesu undervisning var det å følge Ham ensbetydende med å bli delaktig i Hans misjon. Det å bli en Jesu etterfølger, betydde ikke bare at man underkastet seg Hans herredømme, men det inkluderte også et aktivt engasjement i utbredelsen av evangeliet. Jesu ord, det som vi nå kaller misjonsbefalingen, var ganske enkelt et uttrykk for det liv Han hadde levd og det Han hadde lært. Og Hans ord i Matt 28,19-20 viser tydelig hva Kristus mente med å være en disippel eller etterfølger: Han så disippelen som en etterfølger, en som lærte, en som vokste i troen og en som i sin tur gikk ut og vant nye disipler. Disse skulle så opplæres og vokse i tren for så å gå ut og vinne nye.

I Apgj 1,8 gjentar Han vårt primære oppdrag: "Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner..." Det greske uttrykket i denne befalingen er et ytringsverb. Hadde Kristus brukt verbet "å være" i imperativ, ville det ha innebåret en bevisst aktivitet eller planlagt handling. Men Kristus snakket altså ikke om særskilte aktiviteter for spesielt interesserte. Han snakket om at det å være Hans etterfølger, var det samme som å være Hans vitne og det å være Hans vitne var en naturlig del av disippelens livsstil, noe man kunne forvente. Denne naturlige, normale dimensjon i disippelens liv er Guds hemmelighet til misjonsbefalingens oppfyllelse! Den dagen vi ser at det naturligste av alt er å vitne, i ord og i handling, om Jesus - ja da vil vi fortsette med å legge nye kapitler Apostlenes gjerninger.

Jeg tror, som jeg skrev i den forrige bloggposten med dette emne, at hovedårsaken til at det å nå ikke-kristne prioriteres så lavt i de fleste menighetene, er at det bibelske begrepet "fortapt" er blitt borte i de fleste kirker og hos de fleste kristne. Hvis vi ikke tror at mennesker går evig fortapt uten Jesus, hvorfor skulle vi da bruke tid, penger og krefter på å vinne dem?