Slik kjente jeg Henri Nouwen. Del 3

Her fortsetter artikkelen om Henri Nouwen, skrevet av Jim Forest. Første del ble publisert 16.desember, andre del 18.desember:

Lik Merton, spilte også Nouwen viktig rolle i den stillferdige bevegelsen som har gjenoppdaget ikonene. Hans hovedbidrag som han har etterlatt seg er hans bok: Behold the Beauty of the Lord. Denne boken hører med blant de beste bidragene som er tilgjengelige når det gjelder å introdusere ikonene. Boken er lett tilgjengelig, på ingen måte teknisk, den går rett på sak og er sober som bare kan beskrives som om den skulle være ikon-lik. Med sin sedvanlige umiddelbarhet beskriver hvordan et ikon og senere andre fikk en plass i hans liv, og hva han hadde lært ved å leve sammen med fire av dem over en lengre periode. De fire var: Den hellige Treenigheten, malt av Rublev, Maria som holder Kristus i sine armer, et ikon med Kristi ansikt, også malt av Rublev, og, endelig et ikon som viser Åndens nedstigning over de hellige apostlene på pinsedag.

Henri hadde selvfølgelig sett ikoner mange ganger i kunsthistoriske bøker, museer, kirker og klostre, men det var ikke før han første gangen besøkte L'Arche kommuniteten i Trosly i Frankrike, i 1983 at han begynte å se på ikoner med vidåpne øyne. Barbara Swanekamp, som er assistenten til Jean Vanier, grunnleggeren av L'Arche, hadde satt inn en reproduksjon av Rublevs Treenighetsikon på bordet i det rommet hvor Henri skulle bo. 

'Etter å ha betraktet dette ikonet i flere uker', skriver Nouwen i 'Behold the beauty of the Lord', 'følte jeg en strek trang til å skrive ned noe av det jeg gradvis hadde begynt å se'.

Henri var svært sensitiv til visuell kunst. Det var noe han hadde arvet fra familien sin. I introduksjonen til hans bok om ikoner, gjenkaller han minnet om et maleri hans foreldre hadde skaffet seg tidlig i sitt ekteskap da Chagall knapt var kjent - en vase fylt med blomster, malt i vannfarger, som var satt i vinduskarmen. Et enkelt, men strålende arbeid som gjorde en oppmerksom på Guds stille energier. Jeg minnes dette bildet når Henri viste det til meg når jeg bodde sammen med ham i hans fars hus. Det var mange andre vakre kunstgjenstander i dette huset - huset var som et lite kunstgalleri - men det var dette maleriet av Chagall som jeg husker best av alt jeg så. 

'Chagall's blomster,' skriver Henri, 'kommer for meg når jeg undrer meg hvorfor disse fire ikonene er blitt så viktige for meg'. 

Akkurat denne forbindelsen synes jeg ikke er så merkelig. Chagall var selv i sine arbeider djupt influert av ikonografien. I noen av hans malerier kommer dette svært tydelig fram, i andre er det ikke så fremtredende. Chagall's arbeider er jo ikke bundet til reglene for gravitasjon eller perspektiver. Både mennesker og dyr flyr. Felespillere spiller på hustakene. Mann og kone svever på kjøkkenet. 

Akkurat på samme måte som ikonmaleren gjør Chagall sine lerret som et vindu som åpner opp den usynlige verden og sjelens liv. Det er godt mulig at maleriet til Chagall som Henri vokste opp med hjalp ham til å vekke i ham kapasiteten til sette pris på ikoner og forstå deres spesielle språk.

(fortsettes)

Slik kjente jeg Henri Nouwen. Del 2

Her fortsetter serien om Henri Nouwen. Første del av denne serien ble publisert onsdag 16.desember:

Henri Nouwen hadde en bemerkelsesverdig gave når det gjaldt å kommunisere med andre gjennom det talte eller skrevne ord. For ham var troen en utforskning uten ende, en pilegrimsreise uten sammenligning. Han produserte en flom av bøker, mange av dem er fremdeles å skaffe. Få forfattere av religiøse bøker er blitt så viden lest og oversatt til andre språk. År etter død influerer han fremdeles livene til mange mennesker. (Han døde relativt ung, bare 64 år gammel, i 1996). 

I likhet med Thomas Merton, var han av den overbevisning at forholdene mellom Øst- og Vestkirken, handler mer om en prosess bestående av integrering av åndelig liv, enn av akademiske teologiske konferanser. Som Thomas Merton selv sa det i 'Conjectures of a Guilty Bystander':

"Hvis jeg kan forene i meg selv tanken og fromheten til den østlige og vestlige kristendommen, de greske og latinske fedrene, de russiske og spanske mystikerne, kan jeg forberede i meg selv foreningen av splittede kristne. Fra denne hemmelige og uutalte enheten i meg selv kan det en dag komme en synlig og manifestert enhet av alle kristne. Hvis vi ønsker å bringe sammen det som er adskilt, så kan ikke det skje ved at vi tvinger en fraksjon over på den andre. Gjør vi det, er det ingen kristen enhet. Da er den politisk, og vil føre til enda flere konflikter. Vi må favne alle de delte verdener i oss selv og overgi dem til Kristus".

Henri Nouwen vendte ofte tilbake til dette sitatet. 

(fortsettes)

Slik kjente jeg Henri Nouwen. Del 1

Historien du er i ferd med å lese har visse likhetstrekk med min egen. Få, om noen - det måtte bli Jean Vanier - har fått prege mitt åndelige liv som Henri Nouwen. På så mange måter har han kommet meg til hjelp, ikke minst i tunge sykdomsperioder.

Jim Forest (her sammen med sin kone), har en lignende historie å fortelle. Jeg har valgt å oversette den, da jeg tror den vil være til inspirasjon og åndelig hjelp for flere enn meg:

'I en vanskelig fase av mitt liv ble Henri Nouwen min åndelige far. Han var en fremragende sjelesørger som gjorde det mulig for meg å dele deler sider av mitt liv som var smertefulle, merkverdige eller pinlige. Han hjalp meg til å overleve tøffe tider og takle utbrudd av fortvilelse. Så jeg kan si det nå, helt fra begynnelsen av, at hva enn lys jeg måtte kaste over ham, så er ikke det et resultat ene og alene av å studere det han har skrevet, eller ved å identifisere hans hovedemner, eller analysere ham som om jeg studerte ham gjennom et teleskop. Han spilte, og faktum er, han spiller fremdeles en rolle i livet mitt.

Våre liv ledet oss begge til å krysse et hav, selv om det var i motsatt retning. Jeg lever i Henri's hjemland, Nederland, mens Nord-Amerika ble et hjem for Henri Nouwen. Det var ikke planlagt, kanskje det er Guds humor, men han og jeg byttet plass.

Henri var en rastløs mann, konstant i bevegelse. Hans rastløshet tok ham fra det ene kontinentet til et annet. Han underviste ved Notre Dame, så Yale, deretter Harvard, men kunne ikke bli værende ved noen av disse fremragende institusjonene. I sin søken etter fellesskap var han en slags midlertidig broder i et trappist-kloster i flere utvidede perioder, men fant ut at det monastiske livet - selv om det hjalp ham til å klarne hjernen - ikke var noe for ham. Han tok et sabbatsår i Latin-Amerika og trodde en tid at han hadde kall som misjonær, for så å bestemme seg for at det slett ikke var hans kall, det heller. Han fant endelig sitt hjem - ikke i akademia eller i et monastisk liv - men i en L'Arche kommunitet i Canada - ikke blant de briljante, men blant fysisk og mentalt funksjonshemmede og deres assistenter. Og til slutt, døde han under en reise - to hjerteinfarkt i Holland - på vei til Russland hvor intensjonen var å lage en film om Rembrandts maleri: 'Den bortkomne sønnen vender hjem.

(fortsettes)