Ukjent vekkelseshistorie fra Serbia - hva det virkelig koster å følge Jesus

Les denne spennende og ikke minst gripende vekkelseshistorien fra Serbia. Den handler om hva sann kristen tro er for noe, og hva det koster å følge Jesus i en sann etterfølgelse.

Å blåse bobler over Donau. En Nasareer-gutt. Novi Sad (Neusatz) på den andre siden - langs grensen mellom Ungarn og Kroatia. Nå Serbia.

Å blåse bobler over vollene til Petrovaradín (Peterwardein), en av de største og godt bevarte festningene i Europa. Romerne eide stedet. Det gjorde også tyrkerne, magierne, hunerne, nazistene, russerne og hvem som vet hvem, med jevne mellomrom.

Mer enn dette hadde alle gjenværende hutteritter noen av sine forfedre tilbrakt tid her. Og, mye mer enn det - Nasarenere.

En god del av forfedrene til denne lille gutten tilbrakte uten tvil ti til tolv år på dette stedet. I lenker og hardt arbeid.

Hva skjedde?

Nasareer-troende i Serbia i dag - akkurat her på Petrowaradín. Mange mange generasjoner med lidelse. Rett sør for her ligger byen Nova Pazova der Margaretha Wittmann Fortenbacher, hovedpersonen i boken jeg nettopp promoterte, Stinging Nettle, vokste opp.

Andre, som familien til Tadeo Casteglione i Argentina, Dejan Jevramov-familien i California, Australia og Romania, Isakovs også av Australia, Konraths (Reinhold Konrath), Ritzmanns, Milovancevs, Molnerne, Bosikas, Liubas og mange mange andre i det sørlige Ontario, Canada - folk du kanskje godt kjenner - kom også fra regionen rundt Petrovaradín.

Ikke-voldelige, oppriktig troende, etter mange generasjoner av forfølgelse og gudløs kommunisme, har Nasareerne i Serbia overlevd! Hvordan vil det gå med nåværende velstand og fred?

Gode ​​venner? Vel, jeg skulle ønske vi var! Oppe på Petrovaradín møtte vi denne familien, tydeligvis Nasareere, etter å ha bedømt hodeplaggene og kjolene, men dessverre, selv om vi prøvde alle språkene vi kjente, fungerte ingen av dem! Alt vi (min kone Susan og jeg sammen med vår sønn, Justin) kunne gjøre var å trekke på skuldrene, smile og elske hverandre. Jeg fant ut etternavnet deres, Sabo, eller kanskje Saba. Eldre mennesker i dette området husker fortsatt litt tysk. Mange yngre kjenner litt engelsk.

For å gi litt bakgrunn, vil jeg dele denne historien nedenfor. Mange av bildene, spesielt det første (et prisvinnende bilde etter min vurdering) ble gjort av Stephen Taylor, som nå er bosatt i Boston.

SERBIAS KRISTNE SOLDATER
basert på rapporten til Gjorgje Nikolic

Gjorgje Nikolic skrev godt. Han elsket å skrive, og med en jobb for en avis som Beograds Politika, like etter første verdenskrig, hadde han store muligheter.

Med mulighetene kom en dypt urovekkende opplevelse. Høsten 1926 sendte rapporteringssjefen for Politika ham for å observere en underlig sak for Donau-divisjonen i den serbiske hæren i Vojvodina. Gjorgje skrev:

En fengselsbil stopper klokka ni før bygningen der en militær domstol er i sesjon. Døren er låst opp og syv menn trer ut. De har på seg bondeklærne i Banat-distriktet. Det er den første av mange grupper av Nasareere [anabaptister] som ble prøvd for samme lovbrudd. . . . Stille, som sauer, blir de ført inn i de mørke og trange hallene i tinghuset, omgitt av soldater med rifler og bajonetter som glinser i solen.

Om kort tid, på ordre fra dommeren, kommer en av dem inn i rettssalen.

“Er du Spira Matic?”

"Det er navnet mitt."

“Gå frem til Det hellige evangelium.”

Spira går til stedet.

"Du vil i dag bli dømt for to lovbrudd: Den første, du har nektet å avlegge ed ved militærfronten 3. august som bestilt av din overordnede, og du nektet også å ta opp våpen i samsvar med gitt kommando. Det andre lovbruddet: Siden 1907 har du vært medlem av nasareersekten, forbudt i henhold til lov.

Har du gjort dette? ”

"Ja."

"Hvorfor adlød du ikke betjenten som ga deg kommandoen, og som ga deg ti minutter til å tenke deg nøye om?"

"Det jeg tror tillot meg ikke å overholde denne kommandoen."

"Vet du at en slik handling blir straffet med fengsel ved hardt arbeid?"

"Ja. Jeg vet det."

"Hvorfor gjorde du det?"

Etter et langt avhør kommer Nikola Rasic inn. Øynene hans er lyse og ansiktet hans forråder nervøsiteten.

“Hvorfor adlød du ikke dine overordnede?

"Jeg har ikke lov til å gjøre det."

"Av hvem?"

"Det hellige evangelium."

"Har du barn?"

"Ja, jeg har syv barn."

"Hvorfor aksepterte du den nasarene religionen?"

"Gud ønsket det."

"På hvilken måte er religionen din bedre enn vår?"

”Vi læres å ikke drepe, ikke å stjele, ikke å si løgner. . . .”

"Hvem vil forsørge barna dine når du blir sendt i fengsel?"

"Min kone . . . og Gud. ”

Ziva Jevremov, Steva Uliki, Steva Popadic og de andre mennene følger. Rettsaken deres er kort. De står på rekke og rad når dommen leses opp for dem. For den første krenkelsen - militær ulydighet - får hver ni år i en hard arbeidsleir. For den andre krenkelsen - som tilhører en forbudt religion - får alle et år til.

Ingen blir overrasket. Menneskenes ansikter endres ikke. Dommeren ber dem om å vurdere godt hva de har gjort og lover øyeblikkelig ettergivelse av straffeutmålingen.

Ziva Jevremov rister trist på hodet, men sier med et smil: “Vi kan ikke gjøre det. Vi takker for dommen. ”

De fører den fordømte, nøye bevoktet, tilbake i fangebilen. Alle er tause, inderlig. Ansiktet til mannen med syv barn er hvitt. Han blunker hardt. Da er døren låst bak dem, og de forsvinner i retning av militærvakten.

Hvem var disse menneskene, og hva brakte dem til deres bemerkelsesverdige posisjon? Jo mer Gjorgje fikk vite om dem, jo ​​større vokste respekten og engasjementet hans.

Fra hele Vojvodina og Obrenovcez-distriktene kom de. Noen byer, som Kisac og Kovacice, så ut til å bestå nesten utelukkende av "nasarener" (som de valgte å kalle seg på grunn av Apostlenes gjerninger 24: 5). Myndighetene rapporterte tusenvis mer i Srem-Mitrovica, Petrovardin, Staribicej, Vincovce, Pancevo, Veliki-Bekerek. . . kanskje så mange som tjue tusen av dem og andre mistenkte at det var dobbelt så mange i Serbia, eller mer.

Den ene saken som var sikker, var at Nasareerne ikke ville overholde regjeringens ordre om å gripe til våpen.

I landsbyene virket de som enkle, ufarlige mennesker. Deres sekt, ble det sagt, hadde begynt i Sveits hvor folk kalte dem anabaptister. Men dette var serbere og magyarer (ungarere) som møttes for tilbedelse i ikke-prydede møtehus, og sang uten instrumenter fra en bok som heter "Sions Harpe." Kvinnene deres hadde skaut og rikelig med skjørt. Deres store familier vokste opp med å lære å jobbe. . . og nå var fengslene på Petrovardin og Veliki-Bekerek fulle av dem.

Ingenting skremte nasarenene til å etterkomme regjeringsordrer hvis de fant dem i strid med det de trodde. Etter at vernepliktslovene ble innstrammet i 1924, bandt militære befal noen av mennene og marsjerte med dem i kjeder gjennom landsbyene. Som ikke beveget dem. En offiser sa til naboene: ”Drep nasarenene, frarøv dem alt, brenn ned husene, kjøp ikke noe av dem. Hvis du gjør dette, vil ingenting skje med deg. ” Men naboene deres likte dem, og nasarenerne prøvde verken å forsvare seg eller ombestemte seg.

Serbiske embetsmenn stengte Nazarene-møtehus og forbød dem å holde tjenester. Noen tok barn med makt fra landsbyene og fikk dem tvangsdøpt inn i den ortodokse kirken. Alt Nazarenerne gjorde var å søke om pass for å emigrere. En liten prosentdel mottok dem og fant veien til Canada og Argentina. Av de resterende var 1400 nå i fengsel.

I sin andre rapport for Beograd Politika skrev Gjorgje Nikolic:

Nitten menn som melder seg på plikt til det 34. regimentet i Tisa-divisjonen tar plass i gårdsplassen klokka 12. Det bringes inn rifler og kommandanten for regimentet henvender seg til en av rekruttene, Dusan Gruic:

“Jeg har beordret deg til å rapportere for militær plikttjeneste. Nå må du ta opp våpen og delta i militære øvelser. Når du har oppfylt forpliktelsene og vernepliktstiden din, kan du reise hjem. Tenk nøye før du svarer. Sett deg inn i posisjonen til de som er avhengige av deg, foreldrene dine, kona og barna dine. ”

Dusan svarer: “Den som binder seg til våpenet sitt, binder seg til å gjøre med det hva våpnene er for. Men jeg kan ikke gjøre det. ”

"Hvem forbyr deg å gjøre det?"

"Gud. Gud har gitt oss sitt hellige ord slik at vi kan forme livene våre i henhold til det. ”

“Men hvis du nekter å ta opp våpen, vil du gå i fengsel. Enhver kapabel statsborger må tjene i hæren. ”

Avhørslederen beordrer paragraf 47 i den militære straffeloven lest høyt: “Den som viser med ord eller gjerning eller noe annet tegn at han ikke ønsker å utføre sine overordnede ordre, og den som ikke overholder dem, er å bli straffet for ... Hvis lovbruddet blir begått privat, skal han straffes med minst ett års fengsel. Men hvis det skjer før de samlede soldatene, med minimum fem år. Imidlertid, hvis det skjer før en militær linje, eller hvis ordren blir gitt til å ta opp våpen og han nekter, skal han straffes med fengsel inntil ti år. "

"Tenk nå," sier sjefen, "Dette avsnittet sier direkte," opptil ti års fengsel. "" Vil du ha jern på føttene så lenge? "

Stevan Ivanic snakker fra en av rekkene: “Jeg har dette å si, oberstløytnant, når det gjelder din omtale av barna våre. Vi følger Kristi ord. Kristus sa: 'Han som elsker sin far, sin mor, sin søster eller sin kone mer enn han elsker meg, er ikke verdig meg.' For hans skyld er jeg forberedt på å forlate min kone og familie. '

“Dusan Gruic,!” roper sjefen. Han henvender seg til en soldat som holder en pistol i hendene, og sier: "Gi ham denne pistolen."

Soldaten tilbyr det til Dusan og sier: "Ta det."

"Jeg kan ikke," sier sistnevnte. "Jeg har ikke lov til å binde meg til denne pistolen!"

"Du trenger absolutt ikke å gifte deg med pistolen!" utbryter sjefen.

Hvis jeg godtar det, vil jeg være gift med det!"

"Betyr det at du ikke vil ta pistolen?"

"Jeg har ikke lov til å gjøre det."

“Konstantin Naumovic!” Offiseren roper opp en annen mann som går fra gradene. Soldaten løfter pistolen mot ham og ber ham ta den.

"Herrer, jeg har ikke lov til å gjøre det," sier han og henvender seg til kommandanten.

"Har du ikke lov eller vil du ikke?"

“Jeg har ikke lov til å gjøre det. Jeg lever i frykten for Gud. ”

“Paja Alarcic!” roper kommandanten. Paja går fremover, men løfter ikke hånden for å ta pistolen.

"Hvem hindrer deg i å gjøre det?"

"Det tillater ikke Guds ord.

“Branko Purac. . .”

”Jeg kan ikke godta det,” svarer Branko med et smil. “Hvis jeg ville tatt pistolen, ville jeg ha med det hva pistolene er til for. Våpen skal drepe mennesker. ”

“Men vi gir deg ikke pistolen for å drepe folk nå. Du skal bare øve med det en tid, så kan du dra hjem, ”forsikrer kommandanten.

"Å øve er å lære å drepe."

“Stevo Stelovic!” Offiseren kaller en usedvanlig høy og sterk Nasarener som trekker på skuldrene. "Jeg kan ikke gjøre det."

"Selvfølgelig kan du det," roper kommandanten. "Bare se på hvor stor du er."

"Jeg er i stand til å bære ti slike våpen eller mer," svarer Stevo, "men det jeg tror ikke tillater meg å gjøre det."

Stevo Ivanic skritt fra gradene.

"Du tar det," sier kommandanten til ham.

"Jeg kan ikke gjøre det," svarer han med et smil. ”Jeg har trodd på denne måten siden jeg var barn. Jeg har blitt fengslet av magyarene, og jeg vil uten tvil se fengsel igjen. Alt dette har gått over hodet på meg før, men ‘han som holder ut til slutten av kampen vil bli frelst.’ Hva skal jeg gjøre? Kristus sa: ‘Elsk fiendene dine og de som hater deg.’ Han sa også: ‘Hvis en mann slår deg på det ene kinnet, så vend også til ham det andre. I Det gamle testamente er det skrevet, et øye for et øye og en tann for en tann. Men jeg sier deg: Hvis noen river ut det ene blikket, kan du tilby ham den andre. 'Dette er saken, herr.'

Rekrutten smiler igjen og kommer tilbake til sin plass i rekkene.

En lyslugget ungdom trer frem: Petar Hugyos.

"Er du ungarsk?" spør kommandanten.

"Nei, jeg er russ."

"Vel, ta pistolen uansett," sier offiseren til ham. “Det ville være synd at du går på troll. Du er så ung."

"Jeg kan ikke gjøre det."

"Hvor mange år har du tilhørt denne sekten?"

"Jeg ble med da jeg var femten."

"Hvor gammel er du nå?"

“22”.

Paja Opra, en annen ungdom, går rolig frem når han blir kalt frem. "Fortsett, ta den Paja," sier offiseren.

"Ærede, jeg kan ikke utføre din militære plikt, så hvorfor skal jeg ta pistolen?"

"Du mener å si til meg at du ikke vil gjøre noen plikt, men din egen?"

Paja smiler bare og vender tilbake til sin plass i rekkene.

Scenen gjentar seg om og om igjen med Milan Naumov, Petar Svicav, Milos Bakalski, Danilo Stojkov, Sandor Popov, Vlada Kocanti, Milos Antic, Zdravko Tutin, Danilo Alardzic, Milorad Zoric, Kuzman Pavlovic. . . .

I en senere rapport beskrev Gjorgji rettssaken mot Ljuba, den unge sønnen til Nazarene-lederen Milan Duroslovac. Han beskrev ham som en "høy, vennlig ungdom som så rolig på alle og smilte når noen spøkte om hans opptreden i retten." Ljuba tok i følge rapporten lesningen av dommen sin rolig. Men mye skjedde bak kulissene som Gjorgji ikke visste noe om.

En kommandant ba Nasarene rekrutten, Paja Tordaji, om å ta en pistol. Da han nektet, slo han ham i ansiktet og beordret ti rifler om å bi hengt rundt nakken hans. Så tvang de ham til å bli stående, kvæle etter luft, i et lagerrom på militærbasen. Andre rekrutter slår de til de er blodig fra hode til fot. De stakk hendene på noen med bajonetter og tvang andre til å ligge på neglene. Men brødrene trakassert i brakkene eller lidelse i arbeidsleire viste seg som gode soldater for Kristus. I et brev signert av 150 rekrutter i fengselet på Petrovardin, skrev de til troende i Sveits:

Kjære brødre og søstre,

Ettersom den allmektige Gud, vår himmelske Fader, har bevart oss fra begynnelsen til i dag, tror vi at han også vil holde oss i fremtiden.

De arresterte oss på den tredje dagen etter å ha kalt oss til å gripe til våpen. De gjorde det fordi vi ikke kunne bære våpen eller banne ed. Så låste de oss inn i et lavt, smalt, skittent rom med et vått gulv. Vi lurte på hva som vil komme av oss, og var triste, til en bror begynte å synge:

Vi takker deg tro tro frelser, at du ikke har forlatt oss å vandre,

Som ubeskyttede foreldreløse på ukjente stier,

Blant rare mennesker i rare land,

Der språket vårt ikke er kjent og handlingene våre ser tåpelige ut.

Nei, vi står ikke som foreldreløse!

Du står med oss ​​og lever i vår midte!

Etter denne salmen kom frelserens ord til oss: "Frykt ikke, lille flokk, for det er din fars glede å gi deg riket." Så kom noen offiserer til oss og lurte på hvorfor vi sang og hva slags mennesker vi er.

Etter denne salmen kom Frelserens ord til oss: "Frykt ikke, lille flokk, for det er din fars glede å gi deg riket." Så kom noen offiserer til oss og lurte på hvorfor vi sang og hva slags mennesker vi er.

Etterpå tok de oss med til Petrovardin inn i fengselet, der de har holdt oss til i dag. Så mange som 34 menn okkuperer ett rom. Først måtte vi sove på bare brett, men nå har forholdene blitt noe bedre.

På Herrens dag har vi møter om morgenen og på ettermiddagen, og i løpet av uken møtes vi tre ganger - på tirsdag, onsdag og fredag ​​kveld, alltid i separate grupper, serbere og magyarer, fordi rommet ikke er stort nok . Der i møtet drar vi til den levende fontenen som slukker tørsten. Der finner vi det levende brødet og vet at han som spiser av det, vil leve for alltid.

Hva er det som gjør oss trofaste til døden? Det er kjærlighet. Kjærligheten til Jesus som vi synger:

Jesus, du blir igjen med meg,

Ingenting annet sammenligner deg!

Jeg kan ikke være stille om deg. Loves driver meg til å [synge og snakke].

Kjærlighet som gir seg selv til deg. Kjærlighet som bare elsker deg.

Kjærlighet som binder seg til deg, og finner sin fred i deg alene.

Kanskje skrev Gjorgji Nikolic mer om nasarenernes kamp med militær verneplikt i Serbia. Kanskje gjorde han det ikke. Etter at Serbia ble en del av Jugoslavia under et kongelig diktatur, og borgerkrig brøt ut i 1929, falt en mørk gardin på det som hadde vært de fredelige landsbyene til nazarenene i Vojvodina og Obrenovcez. Landet falt for nazistene og for Italia i andre verdenskrig. Vi vet lite om hva som skjedde i forferdelige kamphandlinger som fulgte mellom invaderende hærer og serbere, kroater, bosniere og slovenser som kjempet ulykkelig mellom seg. Gjorgjis artikler (som overlevde krigen) er sjeldne glimt inn i livet til mennesker hvis historie på jorden endte med bombeangrep, rullende røykskyer og utallige tall i stille massegraver.

Men freden som de sang, lever videre i Kristi legeme.

Hovedkilde: Stäubli C., Die Nazarener i Jugoslavien, Pfäffikon-Zürich, 1928

- Peter Hoover

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Ukjent vekkelseshistorie fra Kroatia, del 12

Her er 12 og siste del av serien om den spennende og ukjente vekkelseshistorien fra Kroatia. 

Første del ble publisert mandag 20.juni, andre del onsdag 22.juni, tredje del tirsdag 28.juni, fjerde del lørdag 2.juli, femte del, lørdag 16.juli, sjette del, søndag 17.juli, syvende del, mandag 18.juli, åttende del, onsdag 20.juli, niende del, torsdag 21. juli, tiende del, mandag 25. juli og tolvte del, onsdag 27. juli:

Bildet viser hjemmet til forkynneren Elam M. og Annie Martin i nærheten av Linwood, Ontario. I de senere årene av hans liv, ble Reinhold og hans sønn Jacob, ganske så involvert i liten ortodoks mennonite gruppe som gikk under navnet "Hoover-gruppen' (oppkalt etter min far). Reinhold håpet inderlig at han skulle kunne bidra til å lede denne gruppen i en bedre retning. Denne gruppen hadde nemlig beveget seg litt bort fra de ortodokse mennonitene.

Han følte det på samme måten når han første gangen møtte Amish-biskopen, Elmo Stoll, og hans nye fellesskap i Cookeville, Tennessee. Men han hadde ingen sans for alle deres regler som omhandlet teknologi. Og spesielt ikke når han besøkte en gren av denne gruppen som holdt til i New Brunswick. Fordi han måtte ut om natten falt han nedi en grop på en byggeplass, og det fallet kunne ha kostet ham livet, og det ene og alene på grunn av en ufornuftig regel om at han ikke skulle bruke lommelykter!

Når byen Kitchner ønsket å stenge verkstedet til Reinhold, fordi det ikke fulgte reglene byen hadde for slike ting, ringte han meg for å få hjelp. "De kommer med bulldozere for å jevne alt med jorda", fortalte han, og la til: "Og ikke nok med det, de vil gjøre det samme med gården vår i Moorefield."

For å redde stumpene kom en modig og nevenyttig gruppe menn fra menigheten i Shippensburg, Franklin County, Pennsylvannia, til unnsetning. De berget mange plastdunker med gamle bøker og notater. De var dekket med lokk for å holde rottene unna. Disse var lagret i hans falleferdige låve i Moorefield. Huset var også stappfull av 'samleobjekter'. De unge mennene, mange av dem var snekkere av yrke, gjorde en fantastisk jobb iløpet av kort tid. Men de fikk problemer med maten Reinhold serverte! Det hele så flott ut, men det luktet veldig rart. Det viste seg at Reinhold hadde funnet maten i søppeldunker. Fordi guttene var sultne, og ikke klarte å spise dette, tilbød han seg å ta dem med til en serbisk dame neste dag. 

Igjen så alt riktig lekkert ut, men maten luktet likedan. Så viste det seg at det var Reinhold som hadde skaffet ingrediensene!

Den siste gangen jeg møtte Reinhold Konrath var for omtrent et år siden. Da bodde han på et aldershjem i Waterloo, tvillingbyen til Kitchener. Han sitter her i midten på bildet, til venstre for ham, Jesse E.M. Martin (sønn til forkynneren Elam Martin), Jaque Casey, en fransk-irsk broder fra Quebec og min svoger Gerry Wagler.

Hvorfor var der?

Årsaken var at Reinhold og Dianne ikke hadde levd sammen på mange år. Det gikk ikke så bra dem imellom og Reinhold fortalte at han synes denne ordningen var god. Siden de slet i ekteskapet synes han det var best å forbli på den trygge siden. På den andre siden var Dianne veldig snill mot ham og stelte fremdeles for ham etter at han nå var blitt gammel og syk.

I lang tid hadde Reinhold insistert på å bo i huset sitt, i verkstedet eller på den falleferdige gården. Dessverre ble han utsatt for en alvorlig ulykke når han ikke klarte å komme seg unna en forbikjøring, mens han gikk langs veien. Og, mens han bodde alene, innhentet hans underlige spisevaner ham. En dag falt han, i huset sitt, og slo seg bevisstløs. En nabo fant ham. Hvor lenge han hadde ligget der, vet ingen. Han ble kjørt til sykehuset i Grand River (hvor jeg er født), og tilbrakte en tid på sanatoriet i Freeport, på sørsiden av Kitchener, og til slutt havnet han på aldershjemmet.

Reinhold ringte meg ofte. Etter hans fall hadde hans sinn ofte en tendens til å vandre hit og dit. Han snakket mye om møllene i Neu-Pasua og Alt-Banovsci, venner han hadde hatt og hendelsene som fulgte det fatale drapet på kong Alexander. Det var de første tingene han fortsatt hadde erindringer om. Når tilstanden hans forverret seg, hendte det at han ringte meg opp og begeistret kunne han fortelle at serberne nå betalte ham for møllene hans familie hadde mistet, og at han for disse pengene nå kunne finansiere et helt nytt selskap i Nova Scotia. Det er den provinsen hvor vi fortsatt kan kjøpe billig land og bygge uten tillatelse. "Kom tilbake til Canada," kunne han si. "Kom til oss og vi vil bygge et fellesskap for Guds rike! Elmendorf burde også involvere seg og med alle elvene i Nova Scotia kan vi enkelt sette opp et hydro-anlegg som kan gi oss vår egen kraft!"

Når han var i dette humøret lot jeg han bare snakke og drømme. Men jeg rablet også ned noe av det han sa.

"Noen sier: 'Herren gjorde alt for meg, jeg elsker Ham veldig mye!' Men det er ikke nok: alt handler om å tjene Jesus!"

"Hvis noen trenger mine ting eller mine penger, så kan de få det. Det er ikke mitt. Alle, alle typer mennesker er velkomne blant oss. Men det de sier må være sant!"

"Sant 'Gütergemeinschaft' (å ha alt felles) er en perle! Det er slik Gud ønsker vi skal leve. Men det er mye mer enn bare å dele ting. Alt avhenger av hvor mye kjærlighet det er blant oss."

"Jeg ønsker ikke å dø i verden. Jeg ønsker å dø i en kristen kommunitet, omgitt av den apostoliske kirke, slik den er beskrevet av Peter Riedemann."

"Hvem ønsker fiender? En fiende er for mye!"

"Jeg er veldig takknemlig for at jeg har Herren."

Reinhold var virkelig plaget på grunn av delingen av Jugoslavia og de utrolig voldsomme og ødeleggende krigene som fulgte. Men i motsetning til kong Peter II som skaffet den første bomben som ble sluppet over Beograd, ba og håpet han hele tiden på et mirakel. Et lite mirakel skjedde kanskje, når 8.000 jugoslaviske flyktninger kom for å leve i Kitchener og Reinhold hadde en stor glade av å nå ut til dem. Selv en kroatisk prest fant tilgivelse etter at Reinhold hadde ledet ham i en omvendelsesbønn.

Gjennom tykt og tynt beholdt Reinhold et mjukt hjerte for sitt hjemland, Syrmien. "Syrmien, das ist meine Heimat", fortalte han meg. Men helt ulikt kong Peter II forventet han ikke å vende tilbake til sitt jordiske hjemland i triumf. Kong Peter II døde i eksil i Denver i Colorado. Etter den siste serbisk-kroatiske krigen, brakte serberne den døde kongen tilbake i en kiste til en stor eiendom, hvor de satte den kongelige kronen av Jugoslavia på toppen av kisten.

I motsetning til dette, ville Reinhold ikke vite av noe annet enn leve i en ny himmel og en ny jord,  hvor rettferdighet bor. Vil han gå inn porten der i ferd?

Det er det ikke gitt meg å vite. Men i løpet av det siste året, i særdeleshet, fant jeg ham mjukere, mer skånsom. "Med Jesu kjærlighet, farvel!", sa han på slutten av alle våre telefonsamtaler. "Farvel, i Herren!" "Ende gut, alles gut!" (Når enden er god er allting godt!) Solo Deos Gloria. 

Nå, mot slutten av denne lange avhandlingen (ikke bekymre deg, jeg kunne ha skrevet mye mer), må jeg fortelle hvorfor jeg har skrevet dette. Selv om Reinhold Konrath faktisk var en vanskelig person, en dårlig far på mange måter, og en person som forårsaket mye uenighet, så jeg alltid på ham som en uslipt diamant. En person som faktisk trengte mye kjærlighet, forståelse og verdsettelse - i lys av hans stormende barndom. 

Hva ville jeg ikke gått glipp av om jeg hadde bryskt avvist eller oversett ham? Heldigvis gjorde jeg det motsatte, og jeg føler meg alltid beriket for den tiden jeg tilbrakte sammen med ham. 

Reinhold venter nå på sin belønning. Alt jeg kan håpe på er at vi alle vil oppdage gleden av å jobbe og samhandle med mennesker som ikke er helt A4.

Det er vår kristne plikt og belønning.

Peter og Susan Hoover
Rocky Cape, Tasmania, Australia.

Ukjent vekkelseshistorie fra Kroatia, del 11

Her fortsetter serien om den spennende og ukjente vekkelseshistorien fra Kroatia. Første del ble publisert mandag 20.juni, andre del onsdag 22.juni, tredje del tirsdag 28.juni, fjerde del lørdag 2.juli, femte del, lørdag 16.juli, sjette del, søndag 17.juli, syvende del, mandag 18.juli, åttende del, onsdag 20.juli, niende del, torsdag 21. juli og tiende del, mandag 25. juli:

Bildet viser jugoslaviske immigranter som ankommer Ellis Island rett før utbruddet av 2. verdenskrig. Beklagelig vis har jeg ikke et fotografi som ble tatt av Life Magazine i New York tidlig på 1960-tallet. Det var tatt på John Kennedy Airport. I forbindelse med den kalde krigen drev USA en utstrakt handel med gisler og 'uønskede mennesker'. Ved Guds nåde berørte dette et stort antall medlemmer av Nasareerbevegelsen som hadde gått gjennom svære lidelser i Jugoslavia. En familie som ble velsignet gjennom denne ordningen, var Reinholds foreldre, Wilhelm og Maria Konrath, hans søster Judith sammen med hennes lille gutt, Walter Schreiber, og hans to yngste søstre, Marta og Maria. 

En reporter fra Life Magazine var tilfeldigvis til stede og sto ved rulletrappen når flyet med familien Konrath kom og de kunne sette sine bein på amerikansk jord. Alle ble forundret når familien Konrath takket Gud på tysk, og Wilhelm, som nå var en hvithåret mann - han hadde tilbrakt mange år i fengsel - knelte med og kysset asfalten. Dette ble fanget opp av reporteren som tok bilde av det hele, et bilde som havnet på førstesiden til dette berømte tidsskriftet.

Reinhold skyndte seg ned for å treffe sine foreldre, som nå levde i Livingston, New Jersey. Han hadde allerede canadisk statsborgerskap, resten av familien skulle bli amerikanere. 

Tilbake i Canada velsignet Herren Reinhold og Dianne med åtte barn:

Jakob, som lever i Kitchener, Ontario.

Grace, som lever i Aukland, New Zealand, sammen med ektefellen David Johnson, og datteren Ella.

Vera, som lever i Toronto, Ontario, sammen med ektefellen Graham Blair.

Sara, som lever i Indianapolis, Indiana, sammen med ektefellen Paul Anderson og deres barn Alice og Felix.

Benjamin, som lever i Amsterdam, Nederland, sammen med kona Mai-Britt Meijer.

Charity, som lever i Kitchener, Ontario, sammen med ektefellen Sturat Cybulskie, og barna Holden og Owen. 

Adam, død i 2006.
Noah, som lever i Kitchener, Ontario.

Selv om det var mennoniter som grunnla for mange år siden, hadde den på begynnelsen av 1900-tallet blitt til en vakker engelsk by i Victoria-stil. Men på den tiden Reinhold Konrath kom hit, etter Den andre verdenskrig, hadde mange ting endret seg.

Selv om husene så britisk-canadiske ut (bildet) snakket tusenvis av de familiene som bodde i dem et kaleidoskop av europeiske, asiatiske, eventuelt afrikanske og vestindiske språk. Reinhold kjente seg veldig hjemme i disse omgivelsene. Han rakk ut en hånd til alle, og jo eldre han ble, jo mer ble han involvert i å redde unna de gode sakene som folk ville kaste. Det var sikkert noen trengende som kunne trenge det, resonnerte han, da han tok vare på en boks smørbrød med egg, som var kastet igjen i en søppeldunk! Eller i hvert fall for alle klærne, de gamle møblene, eller de kasserte lekene, han reddet før søppelbilen kom.

Det var en konstant interaksjon med Hutterianere, ortodokse mennoniter, immigranter, og forskere ved Conrad Grebel College - J. Winfield Fretz, Werner Packel, Frank Epp og Sam Steiner - bare for å nevne noen få. Reinhold levde et fargerikt og kontroversielt liv. Han besøkte hjemmet til Dejan og Herta Jevremov i California, immigranter fra Jugoslavia som tilhører Nasareerbevegelsen, som nå har barn som lever i Australia (Isakovs og Augustinovs), samt Upland Hutterites samfunnet i Sør-Dakota som Elmendorf er en gren av. For mange ble Reinhold litt for sterk, for andre var han en mann full av humor.

Tvert imot, jeg fant ham konstant fantastisk! En morgen hadde jeg planlagt å fly med to venner (Wilmer Funk og David Goodwin) til Trinidad og Guyana fra flyplassen i Toronto. Vi hadde allerede fått våre boarding pass og ble stående ved gaten vår, klar til å stige ombord i vårt fly fra British West Indian Airlane når Reinhold av alle kommer rett opp til oss. Han er kledd i sine shabby klær, festet sammen av sikkerhetsnåler. Han hadde med seg en stor plastpose med de bøkene han følte vi skulle gi til våre søsken i Sør-Amerika.

Jeg ble rørt av hans iver, men hvordan kunne han vite at vi hadde flydd fra Pennsylvania, og at vi ankom når vi gjorde og når du skulle reise igjen? Slikt skjedde stadig med Reinhold.

Flere dager senere, når vi hadde funnet vår vei over til den tropiske Wakenaam øya ved den enorme elvemunningen Essiquibo i Guyana, bremset vi ned. Wilmer Funk dro ut til en afrikansk-amerikansk bonde som arbeider på en sukkerplantasje. Han ville gi ham en bok. Boken var Salt and Light av Eberhard Arnold, og jeg merket meg at den hadde noen flekker fra et tak som lekket borte på gården til Reinhold. Men som Wilmer sa det: Hva kan det ikke komme godt ut av frø som Reinhold har plantet.

(fortsettes)

Ukjent vekkelseshistorie fra Kroatia, del 10

Her fortsetter serien om den spennende og ukjente vekkelseshistorien fra Kroatia. Første del ble publisert mandag 20.juni, andre del onsdag 22.juni, tredje del tirsdag 28.juni, fjerde del lørdag 2.juli, femte del, lørdag 16.juli, sjette del, søndag 17.juli, syvende del, mandag 18.juli, åttende del, onsdag 20.juli og niende del, torsdag 21. juli:

Jeg ble ganske raskt svært interessert i bøkene til Reinholdt. I forbindelse med hans lange reiser til Hutterite-kolonier og andre uvanlige steder, hadde han vært i stand til å komme over den sjeldne Dreller kodeksen fra 1650-tallet, en kodeks fra Casper Breitmichel fra midten av 1500-tallet, en kommentar over 2.Mosebok av en Hutterite-forfatter fra tidlig 1600-tall, og kopier av en stor mengde andre skrifter fra Hutterite-forfattere.

En snørik dag, da jeg bare var 15 år gammel, kom Reinhold hjem til oss og ba meg bli med ut for å kikke i baggasjerommet på bilen hans. Han ba meg om å hjelpe ham med å bære inn en stor eske med bøker som han mente ville være instruktive for meg. Mine foreldre hadde noen baktanker om dette, men ville ikke stoppe meg fra å lese så mye jeg ville. Djupt inspirert, til sene kvelden, med stearinlys blafrende ved sengekanten, leste jeg hele Krønikeboken til Hutterianerne (bildet), Eberhard Arnold's "Salt and light", "Early Christians", "Inner-land" og mange flere.

Uten tvil, denne innflytelsen ved en sårbar alder har influert mitt liv på en svært betydningsfull måte og har satt kurs for det som skulle komme.

En del år deltok Reinhold Konrath møtene i Orthodox Mennonite. Min bror David, og andre som fortsatt er en del av denne gruppen, ble ganske begeistret av Reinholds sterke kommunitariske undervisning, støttet opp med en utrolig mengde kunnskap, inspirasjon og ideer. 

Reinhold hadde ingen store problemer med den strenge livsstilen (som fremmes av de ortodokse), men i sitt sinn var det å forkynne evangeliet til alle mennesker uendelig mye viktigere. Dette var også årsaken til at han ville omgjøre huset sitt i Kitchener til et samfunnshus. Eiendommen hans, som lå langs en bekk, like utenfor Victoria Park, var passe stor til at man kunne plante en riktig stor frukthage der. Etterhvert kjøpte han også en gård i nærheten av Moore i Wellington County. Her, sammen med noen fransk-kanadiske venner og andre forsøkte han organisere en Hutterite kommunitet.

(fortsettes)

Ukjent vekkelseshistorie fra Kroatia, del 9

Her fortsetter serien om den spennende og ukjente vekkelseshistorien fra Kroatia. Første del ble publisert mandag 20.juni, andre del onsdag 22.juni, tredje del tirsdag 28.juni, fjerde del lørdag 2.juli, femte del, lørdag 16.juli, sjette del, søndag 17.juli, syvende del, mandag 18.juli og åttende del, onsdag 20.juli:

Reinhold kom til Canada i 1951, og hadde et stort prosjekt foran seg: lære engelsk. På denne tiden behersket han tysk, kroatisk, serbisk, ungarsk, russisk og italiensk og han lærte fort. Så lenge han levde talte han engelsk med en rik øst-europeisk aksent, men alle forsto ham uten noen problemer.

Så fort han bare kunne, fant han veien fra Hallifax til Toronto med tog, og derfra til byen Windsor i Essex County, Ontario, tvers over elva fra Detroit, Michigan. Blant immigrantene her levde det en gruppe serbiske Nasareere som han slo seg ned blant. Ganske raskt hørte han om Kubbsak Hutterite Colony i Bright, i Oxford County, Ontario, ikke så langt unna byen Kitchener. 

I Kubbsak kommuniteten ble Reinhold venn med en tysktalende immigrantfamilie, Christian og Rosa Dorn, og deres barn. Christian gav ham en vakker, håndbundet Hutterite-salmebok.

På forsatsbladet skrev Christian: "Geschenk von Bruder Christian Dorn" - en gave fra din bror, Christian Dorn.  Senere gav Reinhold denne dyrebare boken til meg. En av døtrene til Reinhold, Rosie, giftet seg med en slektning av meg, Orvil Bauer, i fellesskapet - en mann som skulle komme til å spille en avgjørende rolle i mine tidlige tenåringsår.

Reinhold ble veldig fascinert av de troende i Bright. Mange av de snakket ungarsk, og hadde tilhørt Nasareer-troen. Takket være deres forbindelser kom han også i kontakt med de opprinnelige Hutterianerne i Manitoba og videre vestover. Men, jo mer han lærte om dem, jo mer erkjente han at de også hadde sine feil og sine anstøtssteiner. Etter at han selv ble omvendt var ingenting viktigere for ham enn å forkynne evangeliet (slik han forsto det) til alle - hele tiden!

Etter noen få reiser i sine nye canadiske omgivelser, bestemte Reinhold seg for å slå seg ned i Kitchener og forkynne Kristi ord i den byen. En veldig stor mengde med flyktninger hadde funnet sitt hjem i denne byen som ble grunnlagt for mange år siden av den visjonære mennonite-biskopen, Benjamin Eby. Her fant Reinhold jobb som mekaniker, og det gikk ikke lang tid så eide han sin egen virksomhet.

Ericha hadde han forlengst mistet all kontakt med, og han følte seg fri til å gifte seg igjen. Denne gang giftet han seg med Dianne Lirette, en fransk-canadier, som var blitt en kristen, men hans Nasareer venner og slektninger følte ikke noe godt for dette og ville i all hovedsak ikke vite noe av ham.

Reinhold og Dianne kjøpte et hus på Victoria Street i Kitchener. Det var her jeg skulle bli kjent med ham, når han og Dianne bare hadde liten gutt ved navn Jakob (oppkalt etter hans eldste bror som han beundret). Han var alltid interessert i å møte mennesker og forkynne evangeliet, og det tok ikke så lang tid før han traff Menno Sauder fra Elmire Prophetic Mission, nord for byen. Menno hadde giftet seg med min fars tante, Amelia Hoover, fra bosetningen Reinham, og Menno fikk med seg Reinhold inn i vårt fellesskap - The Orthodox Mennonites - hvor mine foreldre var viktige skikkelser.

(fortsettes)

Ukjent vekkelseshistorie fra Kroatia, del 8

Her fortsetter serien om den spennende og ukjente vekkelseshistorien fra Kroatia. Første del ble publisert mandag 20.juni, andre del onsdag 22.juni, tredje del tirsdag 28.juni, fjerde del lørdag 2.juli, femte del, lørdag 16.juli, sjette del, søndag 17.juli og syvende del, mandag 18.juli:

Alt-Banovci ser fredfull ut nå, men Reinhold husker bare dette området når det var krig. Med det samme kroatene kontrollerte Symrien igjen, omkom utallige serbere og kroatere i kampene. Men gradvis, under sterk kontroll av de russiske kommunistene, begynte Jugoslavia å puste igjen. Bare Reinholds eldste bror, Jakob, var ikke sammen med den lenger.

I det han forsøkte å flykte fra konsentrasjonsleiren for å redde familien sin, ble han tatt til fange nok en gang. Han ble utsatt for grov tortur, i et forsøk på å få ut av ham mer informasjon, og til slutt skjøt de ham.

Reinhold snakket bare lavmælt og med en seriøs tone om sin bror. Men senere, i Canada, så gav han sin første sønn navnet Jakob.

17 år gammel begynte Reinhold å arbeide som maskinist og bilmekaniker i Novi Sad på den andre siden av elven. To år senere, og nå bare under navnet Radoboj Konradovitsj, arbeidet han i Beograd som manager for en kommunistledet bilforretning. Hans medarbeidere var alle ungarere og han lærte seg å snakke deres kompliserte språk. Ikke bare det, han lærte seg også russisk flytende, i tillegg til at han også snakket både serbisk og kroatisk, språkene til sine naboer og venner.

Selv om det nye kommunistiske regimet ikke hadde bruk for sekteriske kristne grupper, blomstret Nasareer-troen i Jugoslavia i disse merkelige nye omgivelsene.  Reinhold grunnet mye i sitt hjerte og uttrykte titt og ofte sine følelser i form av dikt. Ofte fikk de hans mor til å gråte.

På denne tiden møtte Reinhold en tysktalende jente som het Erika Weber. De giftet seg borgerlig. Men det gikk ikke så bra for dem å leve som mann og kone. På denne tiden måtte han igjennom den obligatoriske verneplikten og oppmuntret av sin far flyktet han, tvers gjennom Kroatia og Slovenia til den italienske havnebyen Trieste.

Hvordan klarte han å krysse grensene?

Akkurat som i Mexico snakker penger også i Jugoslavia. Han kom i kontakt med en som arbeidet for immigrasjonsmyndighetene som laget et pass for ham, men under en betingelse: Han kunne vise passet hvor som helst, men aldri, aldri til en jugoslav, noe sted! Gjorde han det ville han stilles foran en likvidasjons-skvadron.

Reinhold gav det løftet, og klarte å flykte fra Jugoslavia i 1950. Da var han 20 år gammel. 

I den varme, behagelige byen Trieste på Adriaterhavskysten av Italia, fant Reinhold seg ganske snart en jobb som bilmekaniker. Men ganske snart måtte han lære seg italiensk. 

Og et år senere, 'ved et mirakel arrangert av Gud' (hans egne ord) klarte han å komme seg ombord i en båt som skulle til Halifax i Nova Scotia, Canada. 

251 Victoria Street South, Kitchener, Ontario. Langt unna sine tidligere hjem i Alt-Banovci. Novi Sad, Beograd og Trieste, skulle Reinhold Konrath til slutt finne et trygt hjem i dette vennlige, gule mursteinshuset lett ved der hvor man bandt sine hester i byen Kitchener.

Men hvordan fant dette sted?

(fortsettes)

Ukjent vekkelseshistorie fra Kroatia, del 7

Her fortsetter serien om den spennende og ukjente vekkelseshistorien fra Kroatia. Første del ble publisert mandag 20.juni, andre del onsdag 22.juni, tredje del tirsdag 28.juni, fjerde del lørdag 2.juli, femte del, lørdag 16.juli og sjette del, søndag 17.juli:

Alt-Banovci, landsbyen hvor Reinhold hadde sitt hjem, langs elva Danube. Den lå på Syrmiens side av elven. Den motsatte siden tilhørte den ungarske provinsen Banat, mens hovedstaden i Serbia, Beograd, lå bare 21 kilometer sørøst.

Kong Peter II regjerte bare en kort tid over Jugoslavia, med britisk hjelp. 10 dager etter at han tok over ledelsen i Beograd angrep den tyske hæren, og beseiret både Jugoslavia og Hellas. Bulgaria, Ungarn og Italia angrep også Jugoslavia og 17. april 1941, bare 21 dager etter at Peter hadde begynt på sin regjeringstid var nasjonens hans omringet av Akse-maktene. Samme dag begynte han på sin flukt som skulle ta ham gjennom Hellas til daværende Palestina og så til London. 

Det brutale tyske regimet førte til at Jugoslavia brøt sammen. Serbia og Kroatia ble dukkestater, og de begynte straks å kjempe om hvem som skulle eie hva. Både Serbia og Kroatia gjorde krav på Syrmien - det stedet hvor familien Konrath bodde.

Grusomme kamper ble utkjempet på alle fronter (Jugoslavia-krigen, som mange kalte den, var en forferdelig uavhengighetskrig innenfor rammene av 2.verdenskrig), med de pasifistiske Nasareerne fanget i midten. Den store majoriteten av Nasareerne var ungarere, kroater, rumenere, ukrainere eller serbere. Resten av dem, som familien Konrath, kom fra schwabere som levde langs Donau.

Har noen kristne noensinne levd i en farligere og eksplosiv situasjon enn disse?

22. mars 1942 kunne både amerikanske og engelske aviser fortelle at kong Peter II tenkte på sitt eget land som nå var fullstendig ute av kontroll.  Romersk-katolske prester ledet an i ubeskrivelige massakrer på serbere og bosniaker. Serberne på sin side, slo tilbake med all den volden de kunne makte å vise. 

En kort tid forsøkte den tyske hæren å holde tingene under kontroll, men så kom russerne, og både den tyske hæren og en stor mengde med tysktalende schwabere fra Donau området kastet seg inn i en eneste lang terror-natt.

Dårlig kledd, dårlig med mat, menn, kvinner og barn utkjempet harde kamper under den Jugoslaviske krigen. Det var under denne konflikten at bror til Reinhold, Jakob,  flyktet fra militærleiren. Sammen med en medfange klarte han å krysse Danube elven om natten og var på vei hjem. 

Hva skjedde med ham og resten av schwaberne som bodde i Jugoslavia?

For tre år siden, mens jeg ventet på en stor busstasjon i den serbiske byen Novi Sad (tidligere byen Neusatz i Batschka, ble jeg tilsnakket av en høflig, lettere beruset tigger. En rekke ganger hadde han forsøkt å fortelle meg noe på serbisk, men da han innså at jeg ikke forsto ham, begynte han haltende - som om han forsøkte å fiske opp ord fra en forlengst mistet barndom - å snakke en slags sør-tysk som synes helt familiært for meg.

Jeg ble sjokkert og begynte spørre ham: Hvor er du fra? Hadde han vokst opp som tysker? Han fortalte meg at hans mor var schwaber fra Donau, gift med en serbisk mann. 

Hjertet mitt begynte å bake for ham, i all hans elendighet og jeg husket hans mors kultur, hennes tapte folk og fedreland som raskt ble oppløst under 2. verdenskrig. 

Dette er hva som skjedde med schwaberne på begge sider av elven Donau:

Før krigen levde en halv million schwabere i provinsene Batschka, Banat og resten av Ungarn. 330.000 bodde i Romania og 510.000 i Syrmien og Slavonia. Mange flere bodde lenger øst, i Gottschee (Slovenia) og i sørøst, i Serbia.

Med det samme den tyske hæren forlot disse stedene, flyktet 300.000 schwabere med dem. De kom fra begge sider av Donau. Men 195.000, inkludert familien Konrath, klarte ikke å unnslippe. 

Innen 1944 hadde 165.000 schwabere blitt tvunget til å forlate sine hjem, og levde i forskjellige konsentrasjonsleire. Et ukjent antall av disse menneskene ble offer for det som er blitt kalt "Den blodige høsten" i 1944, da de omkom sammen og ble begravd av bulldosere i massegraver. 

Av de som rømte fra dette folkemordet ble 70.000 innhentet av russerne og sendt til umenneskelige arbeidsleire i Sibir.

(fortsettes)