Ukjent vekkelseshistorie fra Kroatia, del 12

Her er 12 og siste del av serien om den spennende og ukjente vekkelseshistorien fra Kroatia. 

Første del ble publisert mandag 20.juni, andre del onsdag 22.juni, tredje del tirsdag 28.juni, fjerde del lørdag 2.juli, femte del, lørdag 16.juli, sjette del, søndag 17.juli, syvende del, mandag 18.juli, åttende del, onsdag 20.juli, niende del, torsdag 21. juli, tiende del, mandag 25. juli og tolvte del, onsdag 27. juli:

Bildet viser hjemmet til forkynneren Elam M. og Annie Martin i nærheten av Linwood, Ontario. I de senere årene av hans liv, ble Reinhold og hans sønn Jacob, ganske så involvert i liten ortodoks mennonite gruppe som gikk under navnet "Hoover-gruppen' (oppkalt etter min far). Reinhold håpet inderlig at han skulle kunne bidra til å lede denne gruppen i en bedre retning. Denne gruppen hadde nemlig beveget seg litt bort fra de ortodokse mennonitene.

Han følte det på samme måten når han første gangen møtte Amish-biskopen, Elmo Stoll, og hans nye fellesskap i Cookeville, Tennessee. Men han hadde ingen sans for alle deres regler som omhandlet teknologi. Og spesielt ikke når han besøkte en gren av denne gruppen som holdt til i New Brunswick. Fordi han måtte ut om natten falt han nedi en grop på en byggeplass, og det fallet kunne ha kostet ham livet, og det ene og alene på grunn av en ufornuftig regel om at han ikke skulle bruke lommelykter!

Når byen Kitchner ønsket å stenge verkstedet til Reinhold, fordi det ikke fulgte reglene byen hadde for slike ting, ringte han meg for å få hjelp. "De kommer med bulldozere for å jevne alt med jorda", fortalte han, og la til: "Og ikke nok med det, de vil gjøre det samme med gården vår i Moorefield."

For å redde stumpene kom en modig og nevenyttig gruppe menn fra menigheten i Shippensburg, Franklin County, Pennsylvannia, til unnsetning. De berget mange plastdunker med gamle bøker og notater. De var dekket med lokk for å holde rottene unna. Disse var lagret i hans falleferdige låve i Moorefield. Huset var også stappfull av 'samleobjekter'. De unge mennene, mange av dem var snekkere av yrke, gjorde en fantastisk jobb iløpet av kort tid. Men de fikk problemer med maten Reinhold serverte! Det hele så flott ut, men det luktet veldig rart. Det viste seg at Reinhold hadde funnet maten i søppeldunker. Fordi guttene var sultne, og ikke klarte å spise dette, tilbød han seg å ta dem med til en serbisk dame neste dag. 

Igjen så alt riktig lekkert ut, men maten luktet likedan. Så viste det seg at det var Reinhold som hadde skaffet ingrediensene!

Den siste gangen jeg møtte Reinhold Konrath var for omtrent et år siden. Da bodde han på et aldershjem i Waterloo, tvillingbyen til Kitchener. Han sitter her i midten på bildet, til venstre for ham, Jesse E.M. Martin (sønn til forkynneren Elam Martin), Jaque Casey, en fransk-irsk broder fra Quebec og min svoger Gerry Wagler.

Hvorfor var der?

Årsaken var at Reinhold og Dianne ikke hadde levd sammen på mange år. Det gikk ikke så bra dem imellom og Reinhold fortalte at han synes denne ordningen var god. Siden de slet i ekteskapet synes han det var best å forbli på den trygge siden. På den andre siden var Dianne veldig snill mot ham og stelte fremdeles for ham etter at han nå var blitt gammel og syk.

I lang tid hadde Reinhold insistert på å bo i huset sitt, i verkstedet eller på den falleferdige gården. Dessverre ble han utsatt for en alvorlig ulykke når han ikke klarte å komme seg unna en forbikjøring, mens han gikk langs veien. Og, mens han bodde alene, innhentet hans underlige spisevaner ham. En dag falt han, i huset sitt, og slo seg bevisstløs. En nabo fant ham. Hvor lenge han hadde ligget der, vet ingen. Han ble kjørt til sykehuset i Grand River (hvor jeg er født), og tilbrakte en tid på sanatoriet i Freeport, på sørsiden av Kitchener, og til slutt havnet han på aldershjemmet.

Reinhold ringte meg ofte. Etter hans fall hadde hans sinn ofte en tendens til å vandre hit og dit. Han snakket mye om møllene i Neu-Pasua og Alt-Banovsci, venner han hadde hatt og hendelsene som fulgte det fatale drapet på kong Alexander. Det var de første tingene han fortsatt hadde erindringer om. Når tilstanden hans forverret seg, hendte det at han ringte meg opp og begeistret kunne han fortelle at serberne nå betalte ham for møllene hans familie hadde mistet, og at han for disse pengene nå kunne finansiere et helt nytt selskap i Nova Scotia. Det er den provinsen hvor vi fortsatt kan kjøpe billig land og bygge uten tillatelse. "Kom tilbake til Canada," kunne han si. "Kom til oss og vi vil bygge et fellesskap for Guds rike! Elmendorf burde også involvere seg og med alle elvene i Nova Scotia kan vi enkelt sette opp et hydro-anlegg som kan gi oss vår egen kraft!"

Når han var i dette humøret lot jeg han bare snakke og drømme. Men jeg rablet også ned noe av det han sa.

"Noen sier: 'Herren gjorde alt for meg, jeg elsker Ham veldig mye!' Men det er ikke nok: alt handler om å tjene Jesus!"

"Hvis noen trenger mine ting eller mine penger, så kan de få det. Det er ikke mitt. Alle, alle typer mennesker er velkomne blant oss. Men det de sier må være sant!"

"Sant 'Gütergemeinschaft' (å ha alt felles) er en perle! Det er slik Gud ønsker vi skal leve. Men det er mye mer enn bare å dele ting. Alt avhenger av hvor mye kjærlighet det er blant oss."

"Jeg ønsker ikke å dø i verden. Jeg ønsker å dø i en kristen kommunitet, omgitt av den apostoliske kirke, slik den er beskrevet av Peter Riedemann."

"Hvem ønsker fiender? En fiende er for mye!"

"Jeg er veldig takknemlig for at jeg har Herren."

Reinhold var virkelig plaget på grunn av delingen av Jugoslavia og de utrolig voldsomme og ødeleggende krigene som fulgte. Men i motsetning til kong Peter II som skaffet den første bomben som ble sluppet over Beograd, ba og håpet han hele tiden på et mirakel. Et lite mirakel skjedde kanskje, når 8.000 jugoslaviske flyktninger kom for å leve i Kitchener og Reinhold hadde en stor glade av å nå ut til dem. Selv en kroatisk prest fant tilgivelse etter at Reinhold hadde ledet ham i en omvendelsesbønn.

Gjennom tykt og tynt beholdt Reinhold et mjukt hjerte for sitt hjemland, Syrmien. "Syrmien, das ist meine Heimat", fortalte han meg. Men helt ulikt kong Peter II forventet han ikke å vende tilbake til sitt jordiske hjemland i triumf. Kong Peter II døde i eksil i Denver i Colorado. Etter den siste serbisk-kroatiske krigen, brakte serberne den døde kongen tilbake i en kiste til en stor eiendom, hvor de satte den kongelige kronen av Jugoslavia på toppen av kisten.

I motsetning til dette, ville Reinhold ikke vite av noe annet enn leve i en ny himmel og en ny jord,  hvor rettferdighet bor. Vil han gå inn porten der i ferd?

Det er det ikke gitt meg å vite. Men i løpet av det siste året, i særdeleshet, fant jeg ham mjukere, mer skånsom. "Med Jesu kjærlighet, farvel!", sa han på slutten av alle våre telefonsamtaler. "Farvel, i Herren!" "Ende gut, alles gut!" (Når enden er god er allting godt!) Solo Deos Gloria. 

Nå, mot slutten av denne lange avhandlingen (ikke bekymre deg, jeg kunne ha skrevet mye mer), må jeg fortelle hvorfor jeg har skrevet dette. Selv om Reinhold Konrath faktisk var en vanskelig person, en dårlig far på mange måter, og en person som forårsaket mye uenighet, så jeg alltid på ham som en uslipt diamant. En person som faktisk trengte mye kjærlighet, forståelse og verdsettelse - i lys av hans stormende barndom. 

Hva ville jeg ikke gått glipp av om jeg hadde bryskt avvist eller oversett ham? Heldigvis gjorde jeg det motsatte, og jeg føler meg alltid beriket for den tiden jeg tilbrakte sammen med ham. 

Reinhold venter nå på sin belønning. Alt jeg kan håpe på er at vi alle vil oppdage gleden av å jobbe og samhandle med mennesker som ikke er helt A4.

Det er vår kristne plikt og belønning.

Peter og Susan Hoover
Rocky Cape, Tasmania, Australia.

Ukjent vekkelseshistorie fra Kroatia, del 11

Her fortsetter serien om den spennende og ukjente vekkelseshistorien fra Kroatia. Første del ble publisert mandag 20.juni, andre del onsdag 22.juni, tredje del tirsdag 28.juni, fjerde del lørdag 2.juli, femte del, lørdag 16.juli, sjette del, søndag 17.juli, syvende del, mandag 18.juli, åttende del, onsdag 20.juli, niende del, torsdag 21. juli og tiende del, mandag 25. juli:

Bildet viser jugoslaviske immigranter som ankommer Ellis Island rett før utbruddet av 2. verdenskrig. Beklagelig vis har jeg ikke et fotografi som ble tatt av Life Magazine i New York tidlig på 1960-tallet. Det var tatt på John Kennedy Airport. I forbindelse med den kalde krigen drev USA en utstrakt handel med gisler og 'uønskede mennesker'. Ved Guds nåde berørte dette et stort antall medlemmer av Nasareerbevegelsen som hadde gått gjennom svære lidelser i Jugoslavia. En familie som ble velsignet gjennom denne ordningen, var Reinholds foreldre, Wilhelm og Maria Konrath, hans søster Judith sammen med hennes lille gutt, Walter Schreiber, og hans to yngste søstre, Marta og Maria. 

En reporter fra Life Magazine var tilfeldigvis til stede og sto ved rulletrappen når flyet med familien Konrath kom og de kunne sette sine bein på amerikansk jord. Alle ble forundret når familien Konrath takket Gud på tysk, og Wilhelm, som nå var en hvithåret mann - han hadde tilbrakt mange år i fengsel - knelte med og kysset asfalten. Dette ble fanget opp av reporteren som tok bilde av det hele, et bilde som havnet på førstesiden til dette berømte tidsskriftet.

Reinhold skyndte seg ned for å treffe sine foreldre, som nå levde i Livingston, New Jersey. Han hadde allerede canadisk statsborgerskap, resten av familien skulle bli amerikanere. 

Tilbake i Canada velsignet Herren Reinhold og Dianne med åtte barn:

Jakob, som lever i Kitchener, Ontario.

Grace, som lever i Aukland, New Zealand, sammen med ektefellen David Johnson, og datteren Ella.

Vera, som lever i Toronto, Ontario, sammen med ektefellen Graham Blair.

Sara, som lever i Indianapolis, Indiana, sammen med ektefellen Paul Anderson og deres barn Alice og Felix.

Benjamin, som lever i Amsterdam, Nederland, sammen med kona Mai-Britt Meijer.

Charity, som lever i Kitchener, Ontario, sammen med ektefellen Sturat Cybulskie, og barna Holden og Owen. 

Adam, død i 2006.
Noah, som lever i Kitchener, Ontario.

Selv om det var mennoniter som grunnla for mange år siden, hadde den på begynnelsen av 1900-tallet blitt til en vakker engelsk by i Victoria-stil. Men på den tiden Reinhold Konrath kom hit, etter Den andre verdenskrig, hadde mange ting endret seg.

Selv om husene så britisk-canadiske ut (bildet) snakket tusenvis av de familiene som bodde i dem et kaleidoskop av europeiske, asiatiske, eventuelt afrikanske og vestindiske språk. Reinhold kjente seg veldig hjemme i disse omgivelsene. Han rakk ut en hånd til alle, og jo eldre han ble, jo mer ble han involvert i å redde unna de gode sakene som folk ville kaste. Det var sikkert noen trengende som kunne trenge det, resonnerte han, da han tok vare på en boks smørbrød med egg, som var kastet igjen i en søppeldunk! Eller i hvert fall for alle klærne, de gamle møblene, eller de kasserte lekene, han reddet før søppelbilen kom.

Det var en konstant interaksjon med Hutterianere, ortodokse mennoniter, immigranter, og forskere ved Conrad Grebel College - J. Winfield Fretz, Werner Packel, Frank Epp og Sam Steiner - bare for å nevne noen få. Reinhold levde et fargerikt og kontroversielt liv. Han besøkte hjemmet til Dejan og Herta Jevremov i California, immigranter fra Jugoslavia som tilhører Nasareerbevegelsen, som nå har barn som lever i Australia (Isakovs og Augustinovs), samt Upland Hutterites samfunnet i Sør-Dakota som Elmendorf er en gren av. For mange ble Reinhold litt for sterk, for andre var han en mann full av humor.

Tvert imot, jeg fant ham konstant fantastisk! En morgen hadde jeg planlagt å fly med to venner (Wilmer Funk og David Goodwin) til Trinidad og Guyana fra flyplassen i Toronto. Vi hadde allerede fått våre boarding pass og ble stående ved gaten vår, klar til å stige ombord i vårt fly fra British West Indian Airlane når Reinhold av alle kommer rett opp til oss. Han er kledd i sine shabby klær, festet sammen av sikkerhetsnåler. Han hadde med seg en stor plastpose med de bøkene han følte vi skulle gi til våre søsken i Sør-Amerika.

Jeg ble rørt av hans iver, men hvordan kunne han vite at vi hadde flydd fra Pennsylvania, og at vi ankom når vi gjorde og når du skulle reise igjen? Slikt skjedde stadig med Reinhold.

Flere dager senere, når vi hadde funnet vår vei over til den tropiske Wakenaam øya ved den enorme elvemunningen Essiquibo i Guyana, bremset vi ned. Wilmer Funk dro ut til en afrikansk-amerikansk bonde som arbeider på en sukkerplantasje. Han ville gi ham en bok. Boken var Salt and Light av Eberhard Arnold, og jeg merket meg at den hadde noen flekker fra et tak som lekket borte på gården til Reinhold. Men som Wilmer sa det: Hva kan det ikke komme godt ut av frø som Reinhold har plantet.

(fortsettes)

Ukjent vekkelseshistorie fra Kroatia, del 10

Her fortsetter serien om den spennende og ukjente vekkelseshistorien fra Kroatia. Første del ble publisert mandag 20.juni, andre del onsdag 22.juni, tredje del tirsdag 28.juni, fjerde del lørdag 2.juli, femte del, lørdag 16.juli, sjette del, søndag 17.juli, syvende del, mandag 18.juli, åttende del, onsdag 20.juli og niende del, torsdag 21. juli:

Jeg ble ganske raskt svært interessert i bøkene til Reinholdt. I forbindelse med hans lange reiser til Hutterite-kolonier og andre uvanlige steder, hadde han vært i stand til å komme over den sjeldne Dreller kodeksen fra 1650-tallet, en kodeks fra Casper Breitmichel fra midten av 1500-tallet, en kommentar over 2.Mosebok av en Hutterite-forfatter fra tidlig 1600-tall, og kopier av en stor mengde andre skrifter fra Hutterite-forfattere.

En snørik dag, da jeg bare var 15 år gammel, kom Reinhold hjem til oss og ba meg bli med ut for å kikke i baggasjerommet på bilen hans. Han ba meg om å hjelpe ham med å bære inn en stor eske med bøker som han mente ville være instruktive for meg. Mine foreldre hadde noen baktanker om dette, men ville ikke stoppe meg fra å lese så mye jeg ville. Djupt inspirert, til sene kvelden, med stearinlys blafrende ved sengekanten, leste jeg hele Krønikeboken til Hutterianerne (bildet), Eberhard Arnold's "Salt and light", "Early Christians", "Inner-land" og mange flere.

Uten tvil, denne innflytelsen ved en sårbar alder har influert mitt liv på en svært betydningsfull måte og har satt kurs for det som skulle komme.

En del år deltok Reinhold Konrath møtene i Orthodox Mennonite. Min bror David, og andre som fortsatt er en del av denne gruppen, ble ganske begeistret av Reinholds sterke kommunitariske undervisning, støttet opp med en utrolig mengde kunnskap, inspirasjon og ideer. 

Reinhold hadde ingen store problemer med den strenge livsstilen (som fremmes av de ortodokse), men i sitt sinn var det å forkynne evangeliet til alle mennesker uendelig mye viktigere. Dette var også årsaken til at han ville omgjøre huset sitt i Kitchener til et samfunnshus. Eiendommen hans, som lå langs en bekk, like utenfor Victoria Park, var passe stor til at man kunne plante en riktig stor frukthage der. Etterhvert kjøpte han også en gård i nærheten av Moore i Wellington County. Her, sammen med noen fransk-kanadiske venner og andre forsøkte han organisere en Hutterite kommunitet.

(fortsettes)

Ukjent vekkelseshistorie fra Kroatia, del 9

Her fortsetter serien om den spennende og ukjente vekkelseshistorien fra Kroatia. Første del ble publisert mandag 20.juni, andre del onsdag 22.juni, tredje del tirsdag 28.juni, fjerde del lørdag 2.juli, femte del, lørdag 16.juli, sjette del, søndag 17.juli, syvende del, mandag 18.juli og åttende del, onsdag 20.juli:

Reinhold kom til Canada i 1951, og hadde et stort prosjekt foran seg: lære engelsk. På denne tiden behersket han tysk, kroatisk, serbisk, ungarsk, russisk og italiensk og han lærte fort. Så lenge han levde talte han engelsk med en rik øst-europeisk aksent, men alle forsto ham uten noen problemer.

Så fort han bare kunne, fant han veien fra Hallifax til Toronto med tog, og derfra til byen Windsor i Essex County, Ontario, tvers over elva fra Detroit, Michigan. Blant immigrantene her levde det en gruppe serbiske Nasareere som han slo seg ned blant. Ganske raskt hørte han om Kubbsak Hutterite Colony i Bright, i Oxford County, Ontario, ikke så langt unna byen Kitchener. 

I Kubbsak kommuniteten ble Reinhold venn med en tysktalende immigrantfamilie, Christian og Rosa Dorn, og deres barn. Christian gav ham en vakker, håndbundet Hutterite-salmebok.

På forsatsbladet skrev Christian: "Geschenk von Bruder Christian Dorn" - en gave fra din bror, Christian Dorn.  Senere gav Reinhold denne dyrebare boken til meg. En av døtrene til Reinhold, Rosie, giftet seg med en slektning av meg, Orvil Bauer, i fellesskapet - en mann som skulle komme til å spille en avgjørende rolle i mine tidlige tenåringsår.

Reinhold ble veldig fascinert av de troende i Bright. Mange av de snakket ungarsk, og hadde tilhørt Nasareer-troen. Takket være deres forbindelser kom han også i kontakt med de opprinnelige Hutterianerne i Manitoba og videre vestover. Men, jo mer han lærte om dem, jo mer erkjente han at de også hadde sine feil og sine anstøtssteiner. Etter at han selv ble omvendt var ingenting viktigere for ham enn å forkynne evangeliet (slik han forsto det) til alle - hele tiden!

Etter noen få reiser i sine nye canadiske omgivelser, bestemte Reinhold seg for å slå seg ned i Kitchener og forkynne Kristi ord i den byen. En veldig stor mengde med flyktninger hadde funnet sitt hjem i denne byen som ble grunnlagt for mange år siden av den visjonære mennonite-biskopen, Benjamin Eby. Her fant Reinhold jobb som mekaniker, og det gikk ikke lang tid så eide han sin egen virksomhet.

Ericha hadde han forlengst mistet all kontakt med, og han følte seg fri til å gifte seg igjen. Denne gang giftet han seg med Dianne Lirette, en fransk-canadier, som var blitt en kristen, men hans Nasareer venner og slektninger følte ikke noe godt for dette og ville i all hovedsak ikke vite noe av ham.

Reinhold og Dianne kjøpte et hus på Victoria Street i Kitchener. Det var her jeg skulle bli kjent med ham, når han og Dianne bare hadde liten gutt ved navn Jakob (oppkalt etter hans eldste bror som han beundret). Han var alltid interessert i å møte mennesker og forkynne evangeliet, og det tok ikke så lang tid før han traff Menno Sauder fra Elmire Prophetic Mission, nord for byen. Menno hadde giftet seg med min fars tante, Amelia Hoover, fra bosetningen Reinham, og Menno fikk med seg Reinhold inn i vårt fellesskap - The Orthodox Mennonites - hvor mine foreldre var viktige skikkelser.

(fortsettes)

Ukjent vekkelseshistorie fra Kroatia, del 8

Her fortsetter serien om den spennende og ukjente vekkelseshistorien fra Kroatia. Første del ble publisert mandag 20.juni, andre del onsdag 22.juni, tredje del tirsdag 28.juni, fjerde del lørdag 2.juli, femte del, lørdag 16.juli, sjette del, søndag 17.juli og syvende del, mandag 18.juli:

Alt-Banovci ser fredfull ut nå, men Reinhold husker bare dette området når det var krig. Med det samme kroatene kontrollerte Symrien igjen, omkom utallige serbere og kroatere i kampene. Men gradvis, under sterk kontroll av de russiske kommunistene, begynte Jugoslavia å puste igjen. Bare Reinholds eldste bror, Jakob, var ikke sammen med den lenger.

I det han forsøkte å flykte fra konsentrasjonsleiren for å redde familien sin, ble han tatt til fange nok en gang. Han ble utsatt for grov tortur, i et forsøk på å få ut av ham mer informasjon, og til slutt skjøt de ham.

Reinhold snakket bare lavmælt og med en seriøs tone om sin bror. Men senere, i Canada, så gav han sin første sønn navnet Jakob.

17 år gammel begynte Reinhold å arbeide som maskinist og bilmekaniker i Novi Sad på den andre siden av elven. To år senere, og nå bare under navnet Radoboj Konradovitsj, arbeidet han i Beograd som manager for en kommunistledet bilforretning. Hans medarbeidere var alle ungarere og han lærte seg å snakke deres kompliserte språk. Ikke bare det, han lærte seg også russisk flytende, i tillegg til at han også snakket både serbisk og kroatisk, språkene til sine naboer og venner.

Selv om det nye kommunistiske regimet ikke hadde bruk for sekteriske kristne grupper, blomstret Nasareer-troen i Jugoslavia i disse merkelige nye omgivelsene.  Reinhold grunnet mye i sitt hjerte og uttrykte titt og ofte sine følelser i form av dikt. Ofte fikk de hans mor til å gråte.

På denne tiden møtte Reinhold en tysktalende jente som het Erika Weber. De giftet seg borgerlig. Men det gikk ikke så bra for dem å leve som mann og kone. På denne tiden måtte han igjennom den obligatoriske verneplikten og oppmuntret av sin far flyktet han, tvers gjennom Kroatia og Slovenia til den italienske havnebyen Trieste.

Hvordan klarte han å krysse grensene?

Akkurat som i Mexico snakker penger også i Jugoslavia. Han kom i kontakt med en som arbeidet for immigrasjonsmyndighetene som laget et pass for ham, men under en betingelse: Han kunne vise passet hvor som helst, men aldri, aldri til en jugoslav, noe sted! Gjorde han det ville han stilles foran en likvidasjons-skvadron.

Reinhold gav det løftet, og klarte å flykte fra Jugoslavia i 1950. Da var han 20 år gammel. 

I den varme, behagelige byen Trieste på Adriaterhavskysten av Italia, fant Reinhold seg ganske snart en jobb som bilmekaniker. Men ganske snart måtte han lære seg italiensk. 

Og et år senere, 'ved et mirakel arrangert av Gud' (hans egne ord) klarte han å komme seg ombord i en båt som skulle til Halifax i Nova Scotia, Canada. 

251 Victoria Street South, Kitchener, Ontario. Langt unna sine tidligere hjem i Alt-Banovci. Novi Sad, Beograd og Trieste, skulle Reinhold Konrath til slutt finne et trygt hjem i dette vennlige, gule mursteinshuset lett ved der hvor man bandt sine hester i byen Kitchener.

Men hvordan fant dette sted?

(fortsettes)

Ukjent vekkelseshistorie fra Kroatia, del 7

Her fortsetter serien om den spennende og ukjente vekkelseshistorien fra Kroatia. Første del ble publisert mandag 20.juni, andre del onsdag 22.juni, tredje del tirsdag 28.juni, fjerde del lørdag 2.juli, femte del, lørdag 16.juli og sjette del, søndag 17.juli:

Alt-Banovci, landsbyen hvor Reinhold hadde sitt hjem, langs elva Danube. Den lå på Syrmiens side av elven. Den motsatte siden tilhørte den ungarske provinsen Banat, mens hovedstaden i Serbia, Beograd, lå bare 21 kilometer sørøst.

Kong Peter II regjerte bare en kort tid over Jugoslavia, med britisk hjelp. 10 dager etter at han tok over ledelsen i Beograd angrep den tyske hæren, og beseiret både Jugoslavia og Hellas. Bulgaria, Ungarn og Italia angrep også Jugoslavia og 17. april 1941, bare 21 dager etter at Peter hadde begynt på sin regjeringstid var nasjonens hans omringet av Akse-maktene. Samme dag begynte han på sin flukt som skulle ta ham gjennom Hellas til daværende Palestina og så til London. 

Det brutale tyske regimet førte til at Jugoslavia brøt sammen. Serbia og Kroatia ble dukkestater, og de begynte straks å kjempe om hvem som skulle eie hva. Både Serbia og Kroatia gjorde krav på Syrmien - det stedet hvor familien Konrath bodde.

Grusomme kamper ble utkjempet på alle fronter (Jugoslavia-krigen, som mange kalte den, var en forferdelig uavhengighetskrig innenfor rammene av 2.verdenskrig), med de pasifistiske Nasareerne fanget i midten. Den store majoriteten av Nasareerne var ungarere, kroater, rumenere, ukrainere eller serbere. Resten av dem, som familien Konrath, kom fra schwabere som levde langs Donau.

Har noen kristne noensinne levd i en farligere og eksplosiv situasjon enn disse?

22. mars 1942 kunne både amerikanske og engelske aviser fortelle at kong Peter II tenkte på sitt eget land som nå var fullstendig ute av kontroll.  Romersk-katolske prester ledet an i ubeskrivelige massakrer på serbere og bosniaker. Serberne på sin side, slo tilbake med all den volden de kunne makte å vise. 

En kort tid forsøkte den tyske hæren å holde tingene under kontroll, men så kom russerne, og både den tyske hæren og en stor mengde med tysktalende schwabere fra Donau området kastet seg inn i en eneste lang terror-natt.

Dårlig kledd, dårlig med mat, menn, kvinner og barn utkjempet harde kamper under den Jugoslaviske krigen. Det var under denne konflikten at bror til Reinhold, Jakob,  flyktet fra militærleiren. Sammen med en medfange klarte han å krysse Danube elven om natten og var på vei hjem. 

Hva skjedde med ham og resten av schwaberne som bodde i Jugoslavia?

For tre år siden, mens jeg ventet på en stor busstasjon i den serbiske byen Novi Sad (tidligere byen Neusatz i Batschka, ble jeg tilsnakket av en høflig, lettere beruset tigger. En rekke ganger hadde han forsøkt å fortelle meg noe på serbisk, men da han innså at jeg ikke forsto ham, begynte han haltende - som om han forsøkte å fiske opp ord fra en forlengst mistet barndom - å snakke en slags sør-tysk som synes helt familiært for meg.

Jeg ble sjokkert og begynte spørre ham: Hvor er du fra? Hadde han vokst opp som tysker? Han fortalte meg at hans mor var schwaber fra Donau, gift med en serbisk mann. 

Hjertet mitt begynte å bake for ham, i all hans elendighet og jeg husket hans mors kultur, hennes tapte folk og fedreland som raskt ble oppløst under 2. verdenskrig. 

Dette er hva som skjedde med schwaberne på begge sider av elven Donau:

Før krigen levde en halv million schwabere i provinsene Batschka, Banat og resten av Ungarn. 330.000 bodde i Romania og 510.000 i Syrmien og Slavonia. Mange flere bodde lenger øst, i Gottschee (Slovenia) og i sørøst, i Serbia.

Med det samme den tyske hæren forlot disse stedene, flyktet 300.000 schwabere med dem. De kom fra begge sider av Donau. Men 195.000, inkludert familien Konrath, klarte ikke å unnslippe. 

Innen 1944 hadde 165.000 schwabere blitt tvunget til å forlate sine hjem, og levde i forskjellige konsentrasjonsleire. Et ukjent antall av disse menneskene ble offer for det som er blitt kalt "Den blodige høsten" i 1944, da de omkom sammen og ble begravd av bulldosere i massegraver. 

Av de som rømte fra dette folkemordet ble 70.000 innhentet av russerne og sendt til umenneskelige arbeidsleire i Sibir.

(fortsettes)

Ukjent vekkelseshistorie fra Kroatia, del 6

Her fortsetter serien om den spennende og ukjente vekkelseshistorien fra Kroatia. Første del ble publisert mandag 20.juni, andre del onsdag 22.juni, tredje del tirsdag 28.juni, fjerde del lørdag 2.juli og femte del, lørdag 16.juli:

Altfor liten til å passe inn i en kongelig kledning, ble prins Peter II (bildet), sønn av kong Alexander I av Jugoslavia, etter at faren ble myrdet av en kroatisk konspirator i 1934. Alle ortodokse serbere elsket ham, men fordi han bare var elleve år, måtte de innsette søskenbarnet Paul, til å lede landet midlertidig.

Denne plutselige endringen i Jugoslavia førte til at alle de troende som tilhørte Nasareer-bevegelsen ble utsatt for mange prøvelser og fysisk lidelse. Prins Paul var en hard og forrædersk person, og begynte sin regentperiode med å tvinge alle voksne til å sverge troskap mot denne skolegutt-kongen og hans beskytter. Reinhold har et levende minne om politiet som kom for å arrestere hans far, med ordre om å ta ham med seg til en konsentrasjonsleir. Der holdt de ham, sammen med andre troende, en lang tid.

Reinhold var bare seks år gammel da dette fant sted, men han husker likevel levende, når hans far kom tilbake - en tynn, mager mann med skjegg (han hadde aldri sett sin far med skjegg før), hvis hår hadde begynt å bli hvitt.

Var denne behandlingen av Nasareerne i Jugoslavia spesielt uvanlig?

Nei, ikke i det hele tatt.

Allerede under tiden for det østerrikske imperiet hadde denne anabaptistiske gruppen lidd mye for sin tro. Så, etter den første verdenskrig, ble området der de levde, delt opp i fire ulike land: Ungarn (ikke lenger inkludert Banat og Batschka), Romania (Timisoara området), Russland (nå Ukraina) og Jugoslavia (de områdene som nå inkluderer Serbia og Kroatia). Alle disse omorganiserte regjeringene hadde sine egne måter å gjøre livet vanskelig for denne gruppen med troende med pasifistisk overbevisning.

Lenge før Reinhold har noen egen erindring ble han satt i fengsel sammen med sin mor, fordi foreldrene nektet å døpe ham i Den romersk-katolske kirken. Syrmien tilhørte historisk til det katolske Kroatia. Du husker kanskje historien om du har lest "Hidden Rainbow", skrevet av Christmas Carol Kauffman, som beskriver en lignende historie fra Kroatia som skjedde en generasjon tidligere.

Gjennom all denne uroen, prøve bestefaren til Reinhold, Heinrich Konrath (1864-1950), som var pastor i Nasareer-bevegelsen, å holde de tre familiedrevne møllene i virksomhet - Neu-Pasua (bildet), Alt-Pasua og Alt Banovci. Han led mye motstand fra myndighetenes side og tilbrakte en tid i fengsel, men en trofast gjeng av troende arbeidere holdt det gående mens han var borte. Det vil si - de gjorde det de kunne, før 2.verdenskrig brøt løs høsten 1939.

Reinhold var på kostskole i Ruma i Syrmien da han fikk beskjed om at hans far ba ham om å komme hjem for å hjelpe ham i møllen. Farens bror, Jakob, hadde blitt ført bort av hæren. Så begynte mange ting å skje, det ene etter det andre, i Jugoslavia, som verden rundt hadde vanskelig for å forstå.

Så mange ulike faktorer. Så mange motstridende interesser - og som en mørk sky over alt - dette treveis religiøse skillet mellom katolske kroater, ortodokse serbere og muslimer bosnjaker. 

Jugoslavia begynte å rakne når prins Paul - den midlertidige herskeren - bestemte seg for å signere Berlin-pakten, avtalen mellom Tyskland, Østerrike, Italia og Japan. Hans 17 år gamle fetter, kong Peter II hadde gått på skole i England. Selv om han var serbisk-ortodoks, var hans faddere anglikanere, nemlig kong Georg V og dronning Mary av Storbritannia.

Peter støttet helt de allierte, så to dager etter han hadde signert pakten, iscenesatte den britiske hæren en revolusjon i Jugoslavia, hvor prins Paul ble avsatt og kong Peter II ble den regjerende monark.

(fortsettes)

Ukjent vekkelseshistorie fra Kroatia, del 5

Her fortsetter serien om den spennende og ukjente vekkelseshistorien fra Kroatia. Første del ble publisert mandag 20.juni, andre del onsdag 22.juni, tredje del tirsdag 28.juni og fjerde del lørdag 2.juli:

Disse jugoslaviske guttene smiler på et bilde tatt på 1940-tallet. De har lekevåpen i hendene. Aldri før har det vært en mer forferdelig krig mellom katolske kroater og serbiske ortodokse som under 2. verdenskrig. En så forferdelig krig at voksne menn ble så få, at generalene måtte rekruttere barn.

Jeg velger dette bildet fordi det er et av få jeg kan bruke, for anstendighetens skyld. Kanskje du allerede vet hva som skjedde i forbindelse med denne tiden?

Etter drapet på kongen ble Jugoslavia kastet ut i anarki og vold. De som kom i skvis mellom alle stridende parter var Nasareerne, og de led kolossalt. Og det som gjorde situasjonen om enn enda verre var at Nasareerne ble splittet. Noen av de troende blant Nasareerne følte at de kunne tjenestegjøre i hæren, forutsatt at man kunne gjøre det uten våpen. Andre hadde sterke innvendinger mot dette, og offentlige tjenestemenn gjorde alt de kunne for å bidra til at splittelsen blant Nasareerne ble enda verre.

Før han fylte ni år tok foreldrene til Reinhold ham med til en videregående skole i byen Ruma (bildet). Den lå 36 kilometer rett vest for deres hjembygd, Alt-Banovci, i provinsen Syrmien. Han overnattet i et tysk-talende hjem. Faktisk var undervisningen i skolen fremdeles på tysk og han lærte å skrive - Kurrentschrift - tysk kursiv - på en meget nøyaktig måte, som hadde tilhørt hans lengst forsvunnet fedreland. Men hans tid i Ruma ble kortvarig.

Dette året, mens han ennå var ni år, brøt Den andre verdenskrigen ut. Albanerne angrep Serbia fra sør. Kroatene angrep Serbia fra vest. Både Serbia og Kroatia kjempet mot de muslimske bosnjakerne. For de neste seks årene synes alt å falle fra hverandre. Mange tusen tyskere flyktet nordover til Ungarn og Østerrike - bare for å finne det totale kaos på den andre siden.

En endeløs rekke av flyktninger som forlater Jugoslavia under den kalde, døde vinteren. Tusenvis av kvinner og barn klarte å flykte mot slutten av krigen, men Wilhelm og Maria Konrath med sine barn, valgte å bli litt lenger. Årsaken var at de ville forsøke å finne sin savnede sønn, Jakob, før et nytt regime i Jugoslavia ville gjøre det umulig å reise videre.

Hva hendte med disse kvinnene og barna? Gud alene vet det.

Kunne dette vært din kone og ditt barn?

Å flykte fra Serbia og Kroatia med bare en del av familien og noen få eiendeler var fortsatt uendelig mye bedre enn å bli værende igjen. Mot slutten av krigen, under sovjetisk kontroll, ble en rekke gjenværende tyskere tvunget til å grave lange grøfter, så ble de summarisk skutt og kastet ned i grøftene - både levende og døde - og en bulldoser dekket dem til med jord.

Når den tysktalende delen av befolkningen i all vesentlig grad var borte, tok et hav av jordløse serbere, som var fortrengt av sine fiender lenger sør, over området og flyttet inn i forlatte hus og låver, i det som hadde vært tyske landsbyer.

På denne tiden besto familien til Maria og Wilhelm Konrath av ni barn. Alle lever fremdeles, bortsett fra en liten gutt som het Richard, og en annen gutt med samme navn, som døde seks år gammel.

Hæren hadde tatt den eldste gutten, Jakob, men foreldrene visste ikke om han fortsatt var i live. Forferdelige ting skjedde i militærleire og fengsler. Etter ham kom en datter, Judith, som giftet seg med en ung mann som het Andreas Schreiber. De fikk en liten gutt som het Walter.

Reinhold kan fremdeles huske dagen når den russiske hæren rykket frem og krysset Donau. Hans unge svoger, Andreas Schreiber, kjørte ut dit med sin motorsykkel for å se hva som skjedde. Han kom aldri tilbake. Enten bortførte russerne ham, eller så skjøt de ham og kastet han ut i elva.

Hans enke giftet seg aldri igjen. Men den lille gutten klarte hun å få ut av Jugoslavia, og han lever fortsatt i Livingston, New Jersey.

Til familien Konrath's store forbauselse - en natt hendte det! Sønnen deres, Jakob, krøp plutselig inn i huset! Han hadde klart å flykte fra kroatene. Men hvordan kunne han holde seg skjult og være trygg? Natten tilbrakte han i samme seng som Reinhold - nå 14 år gammel. Han viste ham sine fryktelige sårene han hadde fått på grunn av torturen han var blitt utsatt for. De var så forferdelige at jeg klarer ikke å beskrive dem.

Det tok ikke lang tid før serberne - som nå arbeidet hånd i hanske med russerne - raidet huset, som ble beslaglagt og familien ble brakt til konsentrasjonsleiren i Strijemska Mitrovica. Der reddet Jakob livet ved at han oppdaget at det var bakt inn glassbiter i brødet de fikk å spise. En 14 år gammel søster, Rachel, var allerede død, men takket være Wilhelms kunnskap om Konraths mølle, og hans dyktighet som mekaniker, ville ikke de nye kommunistiske myndighetene kvitte seg med ham ennå.

Når nytt utstyr skulle installeres i møllene klarte ikke verken serberne eller russerne å lese de tyske instruksjonsbøkene. De hadde heller ingen anelse om hvordan utstyret skulle brukes. Så det ble avgjørende at Wilhelm Konrath kunne fortsette som hovedmekaniker.

Så i en årrekke ble Wilhelm tatt ut av konsentrasjosnleiren for å arbeide i det som var familienes tidligere mølle. Og til tross for den motstanden de møtte, fortsatte likevel Nasareerne å møtes for å be, synge, og leve i håpet.

(fortsettes)

Ukjent vekkelseshistorie fra Kroatia, del 4

Her er fjerde del av den ukjente vekkelseshistorien fra Kroatia . Første del ble publisert mandag 20. juni, andre del onsdag 22. juni og tredje del, tirsdag 28. juni:

Wilhelm Karl Konrath (1898-1987), før han giftet seg med Maria Neider. De slo seg ned i landsbyen Alt-Banovci, som ligger langs bredden av Danube-elven. Wilhelm ble maskinist og mekaniker, og holdt maskineriet i møllen gående, mens broren hans, Jacob, hadde hovedansvaret for møllen, og hans far, Heinrich, hadde ansvaret for en annen mølle. Den lå i landsbyen Alt-Pasua. Alle disse var etterkommere av Ludwig og Johannes Konrath som hadde kommet fra Tyskland og det ungarske Batschka mange år tidligere.

Mens de levde her i Alt-Banovici valgte Nasareer-forsamlingen Wilhelm som sin eldste.

Alt ser fredelig ut nå.

Landsbyene i Vojka i forgrunnen med Neu-Pasua og Alt Banovci og Danube elven i bakgrunnen. Men når Robert og Reinhold levde her var det spenninger og et delt land.

Peter Hoover forteller at når han skrev disse linjene og delte bildene så er det for å minnes Reinhold Konrath, født 23. juni 1930, og som døde fredfullt 12. juni i år.

"En av de tingene han sa til meg i en av de siste telefonsamtalene vi hadde sammen, var dette: Ende gut, alles gut! Hvis alt er godt mot slutten, kommer alt til å gå godt!".

"Dette," skriver Peter Hoover, "er mitt ærlige håp når han står foran sin Skaper og snakker om det han har gjort, gjennom hans lange, fargerike liv.

1998: En gruppe unge menn fra Pennsylvania som bygget nytt tak på garasjen til Reinhold Konrath, i Ontario. Fra venstre til høyre: Jonas Landis, Gordan Ogburn, Reinhold (som ikke var overvettes begeistret over å bli tatt bildet av), Kevin Breckbill, Jason Landis, Jakob Konrath (sønnen til Reinhold), Elija Byler, en lokal slavisk venn og John Byler.

Hva kom det av at Reinhold, i sine senere år, etter at han hadde levd fredfylt og trygt i det sørlige Ontario, Canada, fisket opp 'junk-food' fra byens søppelbøtter, snakket non-stop om å elske Jesus, hjalp de fattige og levde i et nært fellesskap?

Det er trist, men hans naboer - og nesten alle kristne som kjente ham - avskrev ham som et håpløst tilfelle. Men tok de virkelig tid til å finne ut hvorfor Reinhold tenkte og handlet som han gjorde? Det finnes ikke noe enkelt svar. Herren vet hva som kom ut av dette livet, men jeg skal dele historien hans på grunn av en ting.

Hvis tredje verdenskrig noen gang skulle ramme Lancaster eller Holmes County, eller Sør-Dakota eller Manitoba eller Australia og New Zealand, ville mange av oss være i stand til å se noe i livet til Reinhold vi ikke hadde sett tidligere, og alt vi ville tenke og gjøre etterpå ville være helt endret.

(fortsettes)