Vond splid mellom ortodokse troende

Det østlige ortodokse Europa rystes. Ikke siden det store skismaet i 1054 mellom den såkalte Øst- og Vestkirken har vi vært vitne til en djupere splittelse i Den ortodokse kirke enn nå. Mange opplever dette som svært smertefullt.

Konflikten dreier seg i første rekke om at patriarken i Konstantinopel er klar til å anerkjenne Den ortodokse kirken i Ukraina som en selvstendig kirke. Den ortodokse kirken i Ukraina har nemlig siden 1686 hørt inn under patriarken av Moskva. Etter Sovjetunionens fall ønsket en del av Den ukrainsk-ortodokse kirken selvstendighet, men lederne for denne selverklærte kirken ble ikke anerkjent av patriarken av Konstantinopel, som blant de ortodokse kirkene regnes som den fremste blant patriarkene.

Nå har patriarken i Konstantinopel, Bartolomeus, endret standpunkt, og samtidig har han fratatt Moskva overhøyhet over ortodoksien i Ukraina. Målet er en nasjonal ukrainsk-ortodoks kirke. Slik blir det bråk av. Både kirkepolitisk og storpolitisk. Blant annet fordi det handler om hva som skal skje med de klostrene og kirkene som i dag hører inn under Moskva-patriarkatet. Men det handler også om storpolitiske spørsmål: Om forholdet mellom Moskva og Kiev.

Og det får store praktiske konsekvenser mellom de troende:

For Moskva-patriarkatet svarer med å bryte med patriarken i Konstantinopel. Moskva anerkjenner nemlig ikke det som skjer i Kiev. Det fører til at prester fra de to kirkene ikke kan arbeide sammen, noe som igjen fører til at de troende ikke kan feire nattverd sammen. Læren er den samme, men nok en gang fører kirkepolitikk til splittelse i Kristi kropp. Det er en skandale.

Det er mye sinne, uforsonlighet og maktutøvelse i det vi nå er vitne til.

Mens Vestkirken, les Den romersk-katolske kirke, er såkalt overnasjonal, har Østkirken, les Den Ortodokse kirke, en annen struktur, og har nasjonale kirker knyttet til ulike patriarkater. Den ortodokse kirke har gjennom sin historie vært ridd av mange nasjonale konflikter, noe som har skapt store problemer troende imellom.

I Ukraina har mange følt at Den ortodokse kirke har tatt russernes side i den bitre og voldelige konflikten øst i landet, mens mange russere mener at Ukraina hører dem til. Både i  Russland og Ukraina er det sterke bånd mellom Den ortodokse kirken og statsmakten.

Brev fra patriark Bartolomeos om å ta vare på skaperverket

Patriark Bartolomeos har skrevet brev i forbindelse med det kirkelige nyttår, hvor han legger vekt på vårt ansvar for å ta vare på skaperverket. Flere norske aviser har referert til dette brevet, men ikke gjengitt brevet i helhet. Innholdet synes jeg er så viktig at jeg formidler det videre til bloggens lesere. Leserne vil forstå at det ikke er uten grunn at Patriark Bartolomeos er kalt "den grønne patriarken":

Encyclia (prot.no.1091) fra Patriark Bartolomeos av Konstantinopel. + Bartolomeos, ved Guds nåde erkebiskop av Konstantinopel, Det Nye Roma, og Økumenisk Patriark

Til hele Kirken: Nåde og fred fra vår Herre og Gud og Frelser Jesus Kristus, Skaper av hele universet.

”Skapningen ble jo lagt under forgjengelighet – ikke godvillig, men etter hans vilje som la den derunder - … For vi vet at hele skapningen til sammen sukker og er til sammen i smerte inntil nå ” (Rom 8: 20,22)

Kjære brødre og søstre i Herren,
Atter en gang er det kirkelig nyttår og vi kalles til med fornyet åndelig intensitet i Kristus og med særlig oppmerksomhet å tenke over tilstanden til denne vår skjønne planet, og til å be spesielt om beskyttelse for hele naturens verden.

Mange ting har endret seg siden vår forgjenger patriark Dimitrios for to tiår siden bestemte at 1. september skulle brukes til å be om vern for Guds vakre skaperverk. Ved å ta dette initiativet gav den tidligere Økumeniske Patriarken også en advarsel om de nedbrytende følgene av å skade miljøet. Han understreket at til forskjell fra alle andre former for menneskelig misbruk og skadeverk, har forurensing av miljøet mulighet til å forvolde skade og ødeleggelse som ikke kan repareres, ja det kan ende med tilintetgjørelse av alle former for liv på kloden.

På den tiden kunne selvfølgelig denne advarselen ha virket overdreven for skeptiske ører. Men i lys av hva vi vet nå, må vi si at dette helt klart var profetiske ord. I dag understreker vitenskapsfolk på miljøområdet at de registrerte klimaendringene har mulighet til å bryte ned og ødelegge hele økosystemet, som ikke bare er nødvendig for menneskehetens fortsettelse, men for hele den vidunderlige dyr- og plante-verden, som alt er avhengig av hverandre som i en lenke. Det er valgene og handlingene til det som ellers er siviliserte og moderne mennesker som har ledet til denne tragiske situasjonen, og i sin kjerne er dette først og fremst et moralsk og åndelig problemkompleks, slik også den gudinspirerte apostelen Paulus fremstiller det i fargerike bilder i sitt brev til romerne for nitten hundre år siden. ”Skapningen ble jo lagt under forgjengelighet – ikke godvillig, men etter hans vilje som la den derunder - … For vi vet at hele skapningen til sammen sukker og er til sammen i smerte inntil nå ” (Rom 8: 20,22)

Her må vi konstatere at denne moralske og åndelige dimensjonen av miljøproblemet også i dag, ja kanskje mer nå enn tidligere, står klart i bevisstheten til alle mennesker, og i særdeleshet unge mennesker, som er klar over det faktum at alle mennesker er i samme båt. Et økende antall mennesker forstår at nettopp deres overdrevne forbruk , deres personlige deltakelse i produksjonen av visse varer eller deres forkastelse av andre – at det ikke bare har etisk, men likefrem eskatologisk betydning. Et økende antall mennesker forstår at det irrasjonelle forbruk av naturressurser og det ukontrollerte energiforbruket bidrar til klimaendringer med konsekvenser for livet og overlevelsesmuligheten for menneskeheten som er skapt i Guds bilde, og at dette derfor er likeverd med synd. Et økende antall mennesker karakteriserer dem som behandler den skapte naturen fornuftig som gode og dem som behandler den ufornuftig som dårlige.

Uansett, av samme årsak, selv om folks oppmerksomhet på at den miljømessige krisen vokser, så er uheldigvis bildet av vår klode i dag det motsatte. Særlig foruroligende er det faktum at det er de fattigste og mest sårbare medlemmer av menneskeslekten som er utsatt for miljøproblemene som det ikke er de selv som har skapt. Fra Australia til Afrikas Horn ser vi områder som utsettes for langvarige tørkeperioder, noe som resulterer i ørkenspredning til tidligere fruktbare og produktive områder, hvor lokalbefolkningen lider av sult og tørst. Fra Latin-Amerika til hjertet av Eurasia hører vi om isbreer som smelter, og dermed truer vannforsyningene til millioner av mennesker.

Kristi Hellige og Store Kirke her følger i fotsporene til den tidligere Økumeniske Patriarken Dimitrios og arbeider utrettelig for å vekke oppmerksomheten ikke bare hos vanlige mennesker, men like mye hos de ansvarlige lederne i verden. Dette skjer via organisering av Økologiske Symposier som behandler spørsmål knyttet til klimaendring og vannforsyning. Den endelige hensikt med dette arbeidet er å utforske den gjensidige avhengighet mellom verdens økosystemer og undersøke hvordan den globale oppvarmingen og dens menneskeskapte følger kommer til uttrykk. Gjennom disse akademiske samlingene med deltakere fra forskjellige kristne samfunn og andre religioner, så vel som forskjellige vitenskapsgrener, streber Det Økumeniske Patriarkat etter å bygge en holdbar og nyskapende allianse mellom religion og vitenskap, basert på det fundamentale prinsippet at for å nå målet og bevare det naturlige miljøet, så må begge sider vise godvilje, gjensidig respekt og samarbeid. Samarbeidet mellom vitenskap og religion på disse symposiene som er organisert forskjellige steder på kloden, vil bidra til å utvikle en miljø-etikk, og denne understreker at bruken av verden og nytelsen av de materielle goder må skje på Eukaristisk vis, med takksigelse til Gud. På samme vis er det med skadingen av miljøet og forbruket av den uten referanse til Gud, det er synd både i forhold til Skaperen og i forhold til menneskeheten som Hans skapelse.

Kjære brødre og søstre i Herren, vi vet at hele skapningen ble berørt da Adam falt fra den opprinnelige godhet, og som følge av det sukker og stønner den tillike. Enn mer, vi vet at menneskets overforbruk, avvik, vold og hovmod leder til ødeleggelse av den lidende naturen som også er underlagt forgjengelsen. Til slutt, vi vet også at denne ødeleggelsen medfører selv-destruksjon. Derfor inviterer vi dere alle, uansett stilling og yrke, til å holde dere til den naturlige bruk av Guds skaperverk og oppsende takk til Gud, som har skapt verden og gitt oss alt.

For Ham tilkommer all ære og makt i evighet. Amen.

Deres bror i Kristus som alltid ber for dere til Gud +Bartolomeos Erkebiskop av Konstantinopel, Det Nye Roma, og Økumenisk Patriark

(Kilde: http://www.ortodoks.com/)