Vond splid mellom ortodokse troende

Det østlige ortodokse Europa rystes. Ikke siden det store skismaet i 1054 mellom den såkalte Øst- og Vestkirken har vi vært vitne til en djupere splittelse i Den ortodokse kirke enn nå. Mange opplever dette som svært smertefullt.

Konflikten dreier seg i første rekke om at patriarken i Konstantinopel er klar til å anerkjenne Den ortodokse kirken i Ukraina som en selvstendig kirke. Den ortodokse kirken i Ukraina har nemlig siden 1686 hørt inn under patriarken av Moskva. Etter Sovjetunionens fall ønsket en del av Den ukrainsk-ortodokse kirken selvstendighet, men lederne for denne selverklærte kirken ble ikke anerkjent av patriarken av Konstantinopel, som blant de ortodokse kirkene regnes som den fremste blant patriarkene.

Nå har patriarken i Konstantinopel, Bartolomeus, endret standpunkt, og samtidig har han fratatt Moskva overhøyhet over ortodoksien i Ukraina. Målet er en nasjonal ukrainsk-ortodoks kirke. Slik blir det bråk av. Både kirkepolitisk og storpolitisk. Blant annet fordi det handler om hva som skal skje med de klostrene og kirkene som i dag hører inn under Moskva-patriarkatet. Men det handler også om storpolitiske spørsmål: Om forholdet mellom Moskva og Kiev.

Og det får store praktiske konsekvenser mellom de troende:

For Moskva-patriarkatet svarer med å bryte med patriarken i Konstantinopel. Moskva anerkjenner nemlig ikke det som skjer i Kiev. Det fører til at prester fra de to kirkene ikke kan arbeide sammen, noe som igjen fører til at de troende ikke kan feire nattverd sammen. Læren er den samme, men nok en gang fører kirkepolitikk til splittelse i Kristi kropp. Det er en skandale.

Det er mye sinne, uforsonlighet og maktutøvelse i det vi nå er vitne til.

Mens Vestkirken, les Den romersk-katolske kirke, er såkalt overnasjonal, har Østkirken, les Den Ortodokse kirke, en annen struktur, og har nasjonale kirker knyttet til ulike patriarkater. Den ortodokse kirke har gjennom sin historie vært ridd av mange nasjonale konflikter, noe som har skapt store problemer troende imellom.

I Ukraina har mange følt at Den ortodokse kirke har tatt russernes side i den bitre og voldelige konflikten øst i landet, mens mange russere mener at Ukraina hører dem til. Både i  Russland og Ukraina er det sterke bånd mellom Den ortodokse kirken og statsmakten.

Kirkehistorisk begivenhet på Cuba neste uke

En kirkehistorisk begivenhet av de virkelig sjeldne vil finne sted på Cuba av alle steder neste uke.

Da møter pave Frans I Russlands patriark Kirill. Det blir historiens første møte i sitt slag. 1054 er det uhellsvangre året i den kristne kirkens historie, da Øst- og Vestkirken for alvor skilte lag. Skismaet hadde allerede pågått en tid.

Etter kommunismens fall har Den russisk ortodokse kirke opplevd en åndelig vår av de sjeldne. Under Putins presidentstid er det det blitt bygget 1000 kirker årlig, og Den russisk-ortodokse kirke teller nå, i følge patriark Kirill, 34,764 kirker. 5.000 er blitt bygget og restaurert siden 2009. Kirken har 361 biskoper, nesten 40,000 prester og diakoner og 455 klostre. Under kommunismen ble omlag 23.000 ødelagt.

Den romersk-katolske kirke i Europa har ikke opplevd tilsvarende vekst. Den har med tyngde opplevd sekulariseringen i samfunnet. Pave Frans I derimot har gjennom sin personlighet fått mange i tale.