Hvor søker du råd og hvem stoler du på?

Jeg har oppholdt meg i Salme 1 noen dager nå, og lest meg salig! For velsignet, begunstiget, lykkelig er det menneske, som har sin "lyst i Herrens lov og grunner på  Hans lov dag og natt" - 'grunner' i betydningen 'drøvtygger', leser 'langsomt', dveler ved ordene. 

Det, skriver salmisten, er også det mennesket som søker guddommelig råd og visdom! 

Som ikke "vandrer etter ugudeliges råd, og som ikke står på synderes vei eller sitter i spotternes sete" - det er nemlig lettere, enn vi tror.! Å søke Guds visdom handler nemlig ofte om å gå motstrøms - "for mine tanker, er ikke deres tanker, og mine veier er ikke deres veier", sier Gud gjennom profeten Jeremia. Det koster også å få del i Guds visdom, fordi den er ofte skjult.

All annen 'visdom' og 'gode' råd er lett tilgjengelige, de er på billigsalg. Det er bare å spørre hvermannsen, eller søke på nett. Da er det lett å havne i spotternes sete, fordi du da reagerer når Guds ord leses eller forkynnes, "for Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver både sjel og ånd, ledd og marg, og er dommer over hjertets tanker og motiver. Og ingen skapning er skjult for Ham, men alt er nakent og blottlagt for Herrens øyne, som vi skal avlegge regnskap for." (Heb 4,12-13)

Hvor finnes Guds visdom? Guds visdom er Guds ord.
 

For å bære frukt i sin tid - må jeg være plantet ved rennende bekker

Jeg er blitt så glad i dette bildet. Det sier noe om det jeg er opptatt av i eget liv for tiden. Salmisten setter ord på det i Salme 1: "Han skal være lik et tre, plantet ved rennende bekker. Det gir sin frukt i sin tid, og dets blad visner ikke. Alt det han gjør, skal han ha lykke til."

I sin tid. Det har vi det igjen, dette symfoniske tema som Forkynneren 3 gir oss: "Alt har sin tid." Treet bærer frukt i sin tid.

Hemmeligheten er at det er plantet ved rennende bekker.

Jeg ber for tiden om å få bo ved en slik livgivende bekk.

For mitt vedkommende handler det om at jeg er blitt konfrontert med noe jeg trodde jeg hadde bearbeidet for lenge siden. Men når alt kommer til alt forholder det seg ikke slik. Fordi vi lever i en slik overfladisk tid som vår, så trenger vi kanskje mer enn noensinne å la Ånden berøre oss, og lege oss. Det kan virke paradoksalt, men legedom begynner med at vi ser ærlig på det som forårsaker smerten vår. Det er den prosessen jeg selv er inne i.

Jeg leste noe Henri Nouwen skriver i en av sine bøker i dag, som gjorde sterkt inntrykk på meg. Det beskriver noe av det jeg selv opplever for tiden. Nouwen beskriver tiden da han kom til Daybreak, fellesskapet som er bygd opp for funksjonshemmede, og hvor han ble prest. Da var han selv i en situasjon hvor han opplevde stor personlig smerte:

"Jeg var nedkjørt etter mange år i en akademsk verden, etter reiser blant fattige mennesker i Mellom-Amerika, etterfulgt av foredragsvirksomhet vidt og bredt i verden, hvor jeg snakket om det jeg hadde sett. Arbeidsoppgavene drev meg til å jobbe hardt og fort. All fartingen fra taleoppdrag til taleoppdrag bidro ikke til å gi meg et avbrekk fra mine indre konflikter. I stedet bidro den til å forsterke virvaret inni meg. Fordi avtaleboka stadig var full, kunne jeg ikke i tilstrekkelig grad se smerten i øynene. Jeg fortsatte med en illusjon om at jeg hadde alt under kontroll, at jeg kunne unngå det jeg ikke ønsket å møte inni meg selv og i verden omkring meg...." (Henri Nouwen: La min sorg bli vendt til dans. Luther forlag 2002, side 5)

Jeg må ta noen grep for å slippe Ånden til med legedom i mitt liv. Jeg kjenner at enkelte av mine røtter ikke har søkt seg mot bekkens livgivende vann, men har spriket i løse luften. Jeg trenger tid til å grave djupere, og finne vann som kan hindre at jeg tørker ut.