Ute er det 23 iskalde grader. Klokka er elleve, en lørdag. Det plinger på døra. Hvem kan det være som trosser desemberkulda - og attpåtil en lørdag? Jehovas vitner!
Selvsagt med sin litteratur. Ute i sibirkulda står to godt påkledde personer - en mann, og en kvinne. De legger en brosjyre i hendene mine, og sier: Det er for kaldt å lese den her. Ta den med inn. Ha det godt. Vel, brosjyren kommer jeg nok ikke til å lese. Jeg anser disse vitnene for å fare med vranglære. Deres lære bryter med Guds ord på særdeles mange punkter.
Men det fikk meg til å tenke: Når plinget det sist på døra vår fra noen kristen menighet? Jeg må 40 år tilbake i tid!
Dengangen fantes det en ivrig pinsevenn som solgte kristne julehefter. Han kom på døra vår hver advent og solgte "Den store gleden" og et hefte til som jeg ikke husker navnet på. Jeg husker han hadde et slikt rundt trivelig ansikt, med gode kjaker. Han ble budt på kaffe, og vi snakket sammen.
Jeg husker fremdeles hvor spennende det var å bla i disse heftene. Det var lenge før jeg selv tok et standpunkt for Jesus. Men noe ble sådd. Og det bar frukt.
Jeg savner Asprutsen. For det var det julehefteselgeren het. Fornavnet husker jeg ikke. Men jeg så ham igjen i pinsemenigheten da jeg gikk på noen møter der på 1970-tallet. Like ivrig da i sangen.
Tenk om det var noen fra en av byens menigheter som delte ut traktater, eller solgte julehefter på døra denne lørdagen, i stedet for noen som sprer vrang lære! Det kunne jo hende at noe ble sådd, og noen ble frelst av slikt.
