Også jeg kan bli en Judas

'Det kommer ikke til å skje med meg,' sier vel de fleste av oss. 'Jeg kommer aldri til å svikte Jesus, aldri forråde Ham. Jesus kan regne med meg.'

Likevel - gitt bestemte omstendigheter tror jeg vi alle har potensiale i oss til å bli en Judas. Om vi ikke tror at vi kan falle i synd, har vi allerede falt, på grunn av vårt hovmod. Peter, som skråsikkert sa at han aldri kom til å fornekte Jesus, gjorde det tre ganger. Og opp gjennom kirkens historie kan vi lese om menn og kvinner, som på grunn av forfølgelse og svære lidelser ble forrædere. Jeg laster dem ikke. Noen ganger kan presset og lidelse bli for mye.

Denne dagen, denne onsdagen i den stille uken, minnes vi Judas, en av Jesu disipler. Han endte opp som selve svikeren, foræderen. Det er mye som kan sies om dette, men jeg lar det ligge for denne gang. Det som jeg vil frem til er at vi alle er brutte mennesker, i stand til det meste. Gitt omstendighetene. Nei, dette er ingen forsvarstale for Judas, men bare noen ord om at vi alle kan falle.

'Den som tror at han står, se til at han ikke faller,' sier Skriften.

Hvor sant det er! Å erkjenne at jeg også kan falle, svikte, oppgi troen, er ikke bare å være ærlig. Det er sann ydmykhet.

Forræder - ikke jeg! Jovisst!

Jeg våkner med disse ordene denne Skjærtorsdagens moren: "I den natt da Herren Jesus ble forrådt..." (1.Kor 11,23)

Forrådt. Et grusomt ord.            

Brutt tillit. Svik. Etter tre år med Jesus.

Er det mulig? Etter alt Judas hadde sett, hørt, vært med på. Ja.

Kunne jeg være i stand til noe slikt? Etter alt hva vi har opplevd med Jesus? Jeg tror det. Den som ikke tror at han eller henne kan bli forført, er allerede forført. Under gitte omstendigheter er alle mennesker i stand til de mest grusomme ting - selv gjenfødte mennesker. Historien har dessverre mange eksempler. Peter fornektet sin Herre, rundt varmen fra kullilden i borggården til øverstepresten. Det var nok ikke tilfeldig at det skjedde rundt et varmt bål. Det ble for ukomfortabelt å bekjenne navnet Jesus. Har vi vært i situasjoner hvor vi har tidd stille, fordi det krevde for mye av oss å bekjenne oss som en av Jesu etterfølgere? Jeg har.

Hva er det som gjør dette mulig? Vår iboende evne til å synde. Vi er svikefulle.

Det finnes de som sier at de ikke lenger har synder å bekjenne. Da har de liten selvinnsikt og selverkjennelse. Da er de snublende nær ved å bli forført - om de ikke allerede er det. Jeg har hørt så mange si: utroskap er utenkelig for meg, det skjer ikke. Så skjer det likevel. Eller: jeg er ikke i stand til å lyve, så lyver de likevel. Jeg kommer ikke til å svikte Jesus, så svikter de likevel når det gjelder.

Jeg har til gode å møte et menneske som ikke synder eller er i stand til å synde. Derfor trenger jeg daglig syndernes forlatelse. Jeg er nemlig i stand til det meste. Så godt kjenner jeg meg selv etter 58 levde år.