Apostolisk manifest del III

Her følger del 3 av det apostoliske manifest skrevet av den messianske jøden, Art Katz:

Den som har nådd frem til denne innsikt, vet og handler; han planlegger ikke med tanke på å bli pensjonist. Man ser ikke lenger på eksistensen her som om den er den aller beste av alle verdener, og der det gale som hender kommer til å bli rettet på med tiden som hjelp. Man forstår etter hvert mer, fordi mørkets makter, som vet at deres tid er kort, blir voldsommere og mer ondskapsfulle i sin opposisjon, mot dem som har skaffet seg denne innsikten. Om vi ikke har noe syn for Ånden, kommer våre dager å være uten verdi, som prosaisk monotoni uten betydning.

Her har vi det som bestemmer et apostolisk fellesskap. Det er et sendende fellesskap, fordi den eier den eneste virkelighet som Gud betror noen, med den hensikt at det skal formidles videre. Et slikt fellesskap har noe å kommunisere og formidle ut fra sitt eget felles liv. Det er bare i en slik sammenheng som håndspåleggelse blir noe mer enn en seremoni eller en ”bibelsk” rutine. Med utsendelsen tar de utsendte med seg virkelighetens og autoritetens dimensjon.

Åndens gaver er derfor funksjonell utrustning midt i et opprørt hav av aktiv fiendtlighet, forsamlingens oppgave har hast, og innbyr til verdens motstand. Den autentisitet og virkelighetsforankring som disse makter er tvungne å erkjenne har å gjøre med vår sanne atskilthet. Den er den eneste autoritet som de behøver å bøye seg for. Når det eneste vi har å komme med er en serie tankeløse knefall ved en botsbenk og krokodilletårer gjesper disse maktene oss like opp i ansiktet vårt. De er helt på rene med når noen i sannhet har overgitt seg og et liv helt og fullt er lagt ned for Gud. Et slikt folk lever bevisst og offervillig som utvalgt frelsesverktøy i Guds hånd for Israels folks sak.

Alt dette er grunnleggende i det apostoliske synet på forsamlingen. En forsamling som passer inn i den beskrivelsen jeg nå har gjort, klarer å kjenne igjen og omfavne sitt kall og oppgave i relasjon til Israels opprettelse midt i endetidens fødselsveer. Når vi ser dette forstår vi at et slikt syn på forsamlingen utelukker en hver tanke på at forsamlingen skal slippe unna den tid den trengs mest. Forsamlingens nærvær er blant annet å være en redning for jødene i ”Jakobs trengselstid”. (Jer 30,7) Denne måte å se tingene på kan ikke bare ses på som en biting i læren om forsamlingen, men er et sentralt tema i Guds primære endemål med forsamlingen.

fortsettes

Det forførende verdenssystemet

Den som leser det apostoliske manifestet til den messianske jøden Art Katz, som jeg holder på å oversette, og som til nå er publisert i to artikler her på bloggen, har nok lagt merke til at Katz tar et kraftig oppgjør med dette system som i bibelsk forstand kalles ”verden”. Det er helt i tråd med det Jesus sa, og den apostoliske undervisningen. I Joh 12,31 sier Jesus dette: ”Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut.” Apostelen Johannes skriver i sitt brev: ”Elsk ikke verden, heller ikke det som er i verden! Den som elsker verden, har ikke kjærligheten til Far i seg. For alt som er i verden – kroppens begjær, øynenes begjær og skrytet av alt en eier – det er ikke av Far, men av verden. For verden går til grunne med alt sitt begjær, men den som gjør Guds vilje, består til evig tid.” (1.Joh 2,15-17)

Det er av avgjørende betydning for vårt kristenliv at vi forstår betydningen av ordet ”verden”. En rett forståelse av dette ordet, kan faktisk ha med vår salighet å gjøre, fordi det i dette begrepet er innebefattet et ondt system, som har til hensikt å frarøve deg seierskransen!

Med få unntak er ordet ”kosmos” brukt der det står ”verden” i vårt Nye testamente. I klassisk profangresk kunne dette ordet bety to ting: 1) En harmonisk ordning eller sammenstilling. 2) Pryd eller smykke. I nytestamentlig sammenheng betyr dette ordet følgende:

1) Det materielle univers, hele verdensrommet, jordkloden.
2) Menneskene som bor i verden, menneskeheten.
3) Verdslige anliggender, hele spekteret av verdens gaver, rikdommer, fordeler, fornøyelser som appellerer til vårt begjær.

Disse tre betydningene av ordet kosmos, sammen med den klassisk profane, gir oss et helhetsbilde, som igjen gir oss en forståelse av at det må ligge noe mer bak dette begrepet. Bak alt dette som er så konkret, ligger det et noe abstrakt, men samtidig velordnet system.

Det ser vi når vi leser Guds ord. Der møter vi et verdenssystem, som har stått Gud imot helt siden Adams fall. Se nøye på disse bibelstedene: Verden ”kjente ikke Gud” (1.Kor 1,21), hatet Kristus (Joh 15,18), ”kan ikke ta imot” Sannhetens ånd (Joh 14,17), ”dens gjerninger er onde” (Joh 7,7) og ”vennskap med verden er fiendeskap mot Gud” (Jak 4,4). Derfor sier Jesus klart og tydelig at ”mitt rike er ikke av denne verden” (Joh 18,36) Han har ”seiret over verden” (Joh 16,33), og seieren som har overvunnet verden, er ”vår tro” på Ham (1-Joh 5,4) Verden er under Guds dom, Guds holdning til dette verdenssystemet er kompromissløs. Likevel elsker Han verden (Joh 3,16), men da ikke i betydningen verdenssystemet, men menneskene som bor der!

Apostelen Johannes har fått et mektig lys over dette. Han skriver gjentatte ganger om ”denne verdens fyrste” (Joh 12,31;Joh 14,30 og Joh 16,11). I sitt første brev snakker han om ”han som er i verden” (1.Joh 4,4), og setter opp som kontrast til ham Sannhetens Ånd, som bor i den troende. ”Hele verden,” skriver Johannes, ”er i den ondes makt.” (1.Joh 5,19) Johannes bruker et sjeldent ord om dette, som kun brukes en gang. Han snakker om kosmokrator, verdenshersker. Det står slik i Ef 6,12: ”mot verdens herskere i dette mørket…”

Vårt Nye testamente forteller oss altså at det finnes et ordnet system: ”verden”, og bak kulissene sitter det en som trekker i alle trådene, ”denne verdens fyrste,” som er satan. Når Jesus i Joh 12,31 sier at denne verden er dømt, så mener Han ikke den materielle verden og de som bor på jordkloden. Dommen over dem ligger i fremtiden. Det som er dømt er selve verdensordningen som satan selv er opphavsmann til, og som han styrer. Derfor er også satan dømt, avsatt og kastet ut. Men fremdeles virksom.
Enkelt sagt kan vi si at før fallet var det en jord, etter fallet kom det en verden, og ved Herrens gjenkomst vil det bli et kongedømme, hvor Jesus er Kongen. Dette er et kongedømme som allerede nå eksisterer, og faktisk erstatter verden. Vi lever i dette riket, og skal underordne oss dets lover, og krone Jesus som konge.

Det var jo dette som skapte de helt store konfrontasjonene med det romerske riket. ”Disse folkene som oppvigler hele verden, nå er de kommet hit også, og Jason har tatt imot dem. Alle handler de stikk imot keiserens befalinger, for de påstår at en annen er konge, nemlig Jesus.” (Apgj 17,6-7)

Antikrist er en del av dette verdenssystemet. Satan bruker den materielle verden, menneskene i verden, tingene i verden, for å legge alt til rette for Antikrists herredømme. I det øyeblikket han trer frem på scenen, i det øyeblikket har dette verdenssystemet nådd sitt høydepunkt, og i samme øyeblikk vil det åpenbares at hver eneste detalj i dette systemet er antikristelig.

Så venner: Vær på vakt! Elsk ikke verden! Pass dere for tingene er ikke nøytrale. Vi kan bli forført. La oss holde oss til Jesus, og den tro som en gang for alle er overgitt til de hellige.

Apostolisk manifest del II

Her følger andre del av Art Katz apostoliske manifest:

Den apostoliske forsamlingen ønsker ikke å komme i berøring med verden annet enn da den absolutt må, og da skjer det med all reservasjon. Den ser verden tydelig definert med sitt system og falske verdigrunnlag og vegrer seg konstant mot å berøre noe som tilhører den sfæren. Den gir seg ikke til noe som hører den til. Derfor er en slik sammenheng, i den grad den er fri fra verdens innflytelse og dens verdigrunnlag, en budbærer og i seg selv et uttrykk for det rike som skal komme. Den bærer på en forsmak av og en forberedelse på den frihet som vi kommer til å oppleve i den verden hvor Kongen regjerer, da alt som er falskt kommer til å være utradert.

Den grad av frihet som forsamlingen opplever, bestemmer den evne til befrielse den kan tilby dem som er fanget, og er blitt slaver av systemet. Hun er fullt i stand til å befri, og sette i frihet verdens bedratte offer, ikke bare gjennom proklamering av evangeliet, hvilket i seg selv er av største betydning, men gjennom den frihet hun selv kan vise til, gjennom det hun er i seg selv. Man fylles av forundring innfor slike mennesker, og enda mer over det fellesskap og det samhold som eksisterer mellom dem. Den som kommer i kontakt med dem som hviler i denne merkverdige frihet fra verdens innflytelse med sine vurderinger og all sin tilgjorthet, den har funnet en åpen dør til en virkelig frigjort opplevelse, fordi disse utgjør et virkelig bevis på at det eksisterer et alternativ.

Å bli tilgodesett av denne vikelighet er ikke mulig uten et samvirkende fellesskap. Denne verdens makter, dets mørke, bedrag og ondskap, gjør det nødvendig at hele Kristi kropp er berett. Disse makters virksomhet må møtes med den styrke som følger dem som med samstemt sinn ber og søker råd hos Gud. Et slikt levende samspill, et slikt integrert liv, kommer til å bli motarbeidet av mørkets makter. Disse makter kan bare beseires med en annerledes visdom, et folk som er fridd ut fra deres innflytelse og som forstår hvor skjendige og ondskapsfulle disse maktene er.

Denne slags vandring kan ikke oppnås av enkeltstående individer, som ikke er avhengige av fellesskap med likesinnede hellige som har slått seg sammen i den hensikt å nå frem til dette. Det må være fullstendig klart at det kreves mer enn søndagsmøter og en samling på ukedagene. Vi er i behov av et tett fellesskap. ”…og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen.. (Apgj 2,46) Vi kommer til å trenge venners råd og være i en sammenheng der all slags synd kan identifiseres og kjennes igjen helt fra begynnerstadiet. Dette kan bare bli en virkelighet der det finnes et samspill og en samhørighet uttrykt i praktisk fellesskap ut fra bevisste valg og målsetninger.

Vi vil ikke vinne verdens anseelse gjennom dette, men vi vil ikke være ”kjent” av mørkets krefter om vi ikke avviser å bli aktet vel av mennesker. Disse kreftene vil vite det når vi har tatt den avgjørelsen. ”Jesus kjenner jeg, og jeg vet hvem Paulus er, men hvem er dere?” (Apgj 19,15) Om vi vegrer oss for å gå i denne retningen, i følge dette kallet, spiller vi kristent liv, harmløst, uten salt og uten betydning i det kosmiske drama i hvilken forsamlingen er plassert. Dette drama innebærer en bevissthet om at vi beveger oss mot et klimaks som nå står for døren. En avslutning er nært forestående. En fullendelse kommer.

(fortsettes)

Apostolisk manifest del I

I går presenterte jeg kort Ben Israel Fellowship, et kristent fellesskap bygget på den anabaptistiske tradisjonen, og fellesskapets grunnlegger, den messianske jøden, Art Katz. I dag bringer jeg første del av en oversettelse jeg har gjort av det Art Katz (bildet) har kalt et apostolisk manifest. Jeg anbefaler leseren å studere det nøye! Selv er jeg sterkt berørt av innholdet, og har gjort manifestet til rettesnor for mitt liv i denne avgjørende sluttetappen før Jesus kommer igjen. Gjenkomsten er snarere enn vi aner! Her følger teksten til Art Katz:

I denne sene tid er det nødvendig at forsamlingen tenker grundig igjennom de tingene som utgjør Himmelens rettesnor. Det er den vi korrigeres og forandres etter. Jeg er overbevist om at det finnes et apostolisk særtrekk etter hvilken en sann forsamling kan skilles ut, og det er etter dette mønster den formes til å være ett med sitt opprinnelige bilde. Den formes og dannes med høy hastighet i denne avslutningsfase. Intet menneske kan skape en definitiv og en altomfattende sammenfatning av ordet ”apostolisk”, av ordets indre vesen, og gi et uttømmende bilde av en forsamling som virker ut fra dette vesen. Men la denne teksten angi en retning, la den være et ord med på veien, et ord som berører vår tanke og som forandrer vår måte å forholde oss på, og på vår oppførsel.

Det vi legger frem kommer til å stille forsamlingen innfor en absolutt norm, et uomtvistelig krav. Om vi omfavner det og tar det til oss på rett måte kommer det til å føre oss inn i et motsetningsforhold til mange ting. Det kommer til å kreve alt av oss, fordi dette uttrykker Guds endelige hensikt. Vi kommer ikke til å nå den virkelighet som former en forsamling til å være en forsamling, uten at vi bevisst velger disse ting. Om det er slik at deler av det virker fremmed og dunkelt, må da dets ånd komme oss til hjelp, må selve kjerneinnholdet nå våre hjerter og finne veien inn i vår tankeverden.

I lang tid har jeg vært urolig i min sjel når det gjelder de karismatiske gavenes bruk i våre forsamlinger. Vi har satt vårt håp til at disse gavene skulle fornye våre samfunn og bygge opp de hellige, som om disse gavene har vært et hjelpemiddel for å styrke våre religiøse egeninteresser. Disse gaver er på mange måter blitt brukt feilaktig, de er blitt utsatt for grovt misbruk, og derfor har vi rotet det til og mistet av syne den grunnleggende hensikten med hvilken Gud har sendt sin Ånd. Jeg begynner å undres på den sammenheng i hvilken Herren vil at gavene skal brukes, og det er fra denne tankeprosessen at disse utsagnene har kommet som beskriver den apostoliske forsamlingens natur.

Disse gaver og dette Åndens verk må sees i relasjon til en tro som er virksom i et apokalyptisk, i et eskatologisk perspektiv. Med dette mener jeg en radikal forventning om en slutt, en avslutning, en sammenfatning av denne tidsalder: Kongens gjenkomst og etableringen av Riket her på jorden ut fra et bokstavelig Jerusalem. Den sammenslutning av troende som har tatt tak i denne slags tro, den eneste virkelige troen, kommer til å bli et mål for mørkets makter som en gruppe som må fryktes, motarbeides og bekjempes. Disse makter kommer til å se på dem som en trussel mot det religiøse systemet i sin helhet, og kommer til å gi næring til sitt sinne og ondskap mot dem.

Åndens verk, det gode som Han er berett til å ville formidle, Hans veiledning og Hans fostring kommer til å være en virksom kritisk faktor som kommer til å vekke disse makters motstand. De kommer til å bli tvunget til å legge merke til hver gruppe av mennesker som bevisst og viljesinnrettet forstår og tar til seg hva som er Guds hensikt, og den plan Han vil følge når denne tidsalder skal avsluttes. Dette er en forsamling som har gått videre enn bare å samles til søndagsmøter, og den kristendomstype som er sysselsatt med velsignelser og kortsiktighet. Dette er en forsamling som bevisst søker å være en gruppe i hvilken Guds evige og endelige hensikter får plass og når en fullbyrdelse. Dette gjør den til en målskive som umiddelbart må motarbeides. En slik motstand føder behov for Guds visdom og ledelse, hvilket formidles gjennom Åndens nærvær i gavenes form.

Denne sammenhengen vil gå mot strømmen, med verden som motstander. Den kommer til å skape urolige samvittigheter. Den kommer til å være som pilegrimer, vandrere på jorden som er bemerkelsesverdig fri fra smiger, fra den forførelse og de fristelser som lokker med kraft i verden. Den befinner seg i verden, men den er ikke bundet av den. Den ser verden som den er, et system som med all makt virker mot livet og som reduserer mennesker til konsumenter og handelsvarer.

Serien fortsetter

Messiansk jøde grunnla anabaptistisk fellesskap etter modell fra Apostlenes gjerninger

I noen små artikler har jeg de siste dagene skrevet om det kristne fellesskapet, bygget på den radikale modell som Apgj 2,44 gir uttrykk for: ”Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles.” Et fellesskap som lever etter dette prinsippet er Ben Israel Fellowship, grunnlagt av den messianske jøden Art Katz.

Det hele begynte tidlig på 1970-tallet, da Ben Israel Fellowship ble grunnlagt, med den apostoliske trosbekjennelsen som uttrykk for den tro fellesskapet har. Det som er dette fellesskapets særpreg, og som skiller dem fra mer tradisjonelle menigheter, med det samme læregrunnlaget, er at de opplevde Guds klare ledelse til å grunnlegge et fellesskap hvor det var viktig å dele liv sammen, dag for dag, etter mønster fra den tidlige apostoliske kirke. Vi leser om den første menighet: ”Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede. De sang og lovpriste Gud…” (Apgj 2,46)

Denne modellen for kristent fellesskap er blant annet kjent i Tyskland som Lebensgemeinde, i USA finnes grupper som Hutterianere, Bruderhof, Amish og Mennoniter. Selv om Ben Israel Fellowship er overbevist om at den måten de har valgt å leve på er bibelsk, og at det finnes mange eksempler på mennesker som har levd slik opp gjennom historien, blant annet anabaptistene, så kritiserer de ikke kristne som lever ut sin tro på en mer tradisjonell måte med gudstjenester på søndager, og med bibelstudium midt i uka. Ben Israel Fellowship har det beste forhold til tradisjonelle kristne menigheter verden over, og blir også invitert dit for å dele sine erfaringer om det fellesskapsliv de lever. Ben Israel Fellowship ønsker å leve så radikalt som den første menighet gjorde, og mener at et slikt liv i fellesskap, er et enormt vitnesbyrd for folk som ikke er kristne. Det står i Apgj 2,47, om den første kristne menighet at de ”var godt likt i hele folket. Og hver dag la Herren til nye som lot seg frelse.”

Ben Israel Fellowship, hvis medlemmer bor på et større landområde, er bevisst på at de er et fellesskap hvor bønn og forbønn er viktige bestanddeler, og derfor møtes de til daglige bønnesamlinger. De har også daglige morgensamlinger av mer formell karakter, tar imot gjester, tilbyr sjelesorg og er svært opptatt av at den apostoliske og profetiske grunnvollen blir lagt, og bygget videre på. Dette ønsker de å hjelpe andre med. Grunnleggeren Art Katz (til venstre på bildet) har vært alvorlig syk de siste månedene, og jeg oppmuntrer gjerne flere til å være med på å be for ham. Han er en grundig bibellærer, som har betydd mye for min egen åndelige utvikling. Ben Israel Fellowship er et av de kristne fellesskapene vi har hatt en del kontakt med. Vi håper, og arbeider for, når Art Katz blir bedre av sin sykdom, kan komme til Norge for å la oss få del av sin gedigne bibelundervisning.

Ekte liv i fellesskap del III

”Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De solgte eiendommene sine og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det. Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede. De sang og lovpriste Gud og var godt likt i hele folket. Og hver dag la Herren til nye som lot seg frelse.” (Apgj 2,44-47)

Hvilket radikalt liv! Meningen med våre liv er ikke å finne i den individuelle lykke, i personlig karriere eller i økende velstand. I stedet inviterer Jesus oss til å dele liv og leve i fellesskap, definert ut fra Hans kall til å ”elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.” (Joh 13,34) Denne formen for kjærlighet har den evnen at den kan forvandle ordinære mennesker til mennesker med gaver og tjenester, og til mennesker som utgjør Kristi kropp i dag. Det er en helt ny måte å leve på i tjenende kjærlighet, tilgivelse og forsoning.

”Alle de troende holdt sammen….” Problemet for mange av oss er at vi lever så spredt, lever travle liv, og har nok med oss selv og vårt eget. Det er lett å bli søndagskristen. Men Gud har kalt oss til å være denne byen som ligger på et fjell og som ikke kan skjules. For vårt eget vedkommende ber vi nå konkret om å se et uttrykk for denne formen for fellesskap her på vårt hjemsted. Vi vil arbeide for å se et fellesskap etablert som er bygget på prinsippene i Bergprekenen, et fellesskap bestående av mennesker som er villige til å gi seg hen til å leve i et nært disippelskap. Som møtes ofte til bønn, lovprisning, brødsbrytelse og undervisning, og for bare å dele liv sammen. Vi er takknemlig for forbønn i den prosessen vi nå er inne i.

Bildet er hentet fra en anabaptistisk kommunitet i USA.

Ekte liv i fellesskap del II

Evangeliene portretterer levende Jesu misjon: en proklamasjon av et verdens forvandlende og totalt annerledes kongerike; et liv levd i fellesskap hvor man lever og deler det daglige liv sammen, gjennom undervisning, måltidsfellesskap og brødsbrytelse, kamp og vekst; hvor de sønderknuste opplever helbredelse og berøring av Guds Farskjærlighet; et dyptfølt engasjement for de fattige og marginaliserte. Jesus gjorde dette til noe konkret gjennom sin lidelse, og sin død og viste oss veien til fred med Gud, og fred med mennesker, gjennom sin totale lydighet mot Gud og Gudsrikets prinsipper. Den oppstandne Kristus går foran oss, og er selv en virkeliggjøring av alt hva Gudsriket innebærer.

I kjærlighet kaller Gud oss til et liv i fellesskap, og Han utruster oss til å kunne leve sammen, og dele liv sammen, til velsignelse for oss selv og andre. Vi er kalt til å være jordens salt, og verdens lys. Til å være en ”by som ligger på et fjell,” og som ikke kan skjules. Alene kan ingen av oss fullføre denne oppgaven, men når vi gir oss til hverandre som Kristi legeme, så har vi fått Den Hellige Ånd, som virker i oss og fullender alt etter Guds vilje. Det er Ånden som gjør det mulig å fullføre Guds kall og oppgave til oss.

Det er vi som er Jesu misjon nå, når Hans kjærlighet, blir vår kjærlighet. Guds ord viser oss hvordan vi skal kunne tjene, glede oss i livet og over hverandre, og hjelpe hverandre til å leve som Kristi disipler sammen.

Vi kalles til å leve dette livet der hvor vi bor: her kan våre gaver og ressurser bli til Jesu hender og føtter. Her skal vi gjøre disipler. Dette kaller oss til en daglig omvendelse, slik at Jesu liv blir mer og mer synlig i våre liv.

Bildet viser en Bruderhof kommunitet i USA.

Ekte liv i fellesskap del I

I går sendte en god venn av meg en sms med et bibelsted til meg. Samme dag hadde jeg gått rundt og tenkt på det samme ordet: ”Se, hvor godt og vakkert det er når brødre bor fredelig sammen.” Eller som det står i en annen oversettelse av Salme 133,1: ”Se hvor godt og herlig det er for brødre og bo sammen i enhet.” Hilsenen fra min gode venn kommer som en bekreftelse på noe jeg har tenkt på lenge, og som jeg gav litt uttrykk for på bloggen min i går, da jeg henviste til Dietrich Bonhoeffer: Behovet for et uttrykk for Jesu liv i våre lokalmiljøer, som er bygget på apostlenes og profetens grunnvoll. Et fellesskap av mennesker som ønsker å leve sammen, ikke dyrke det individualistiske, men som våger å leve sammen, i et overgitt liv til Gud og hverandre. Som møtes til måltidsfellesskap og brødsbrytelse, Ordets forkynnelse, bønn.

Herren kaller oss til fellesskap med seg og med Sin menighet. Han kaller oss til et radikalt liv, som uttrykker Ham selv. Til et fellesskap med en livsstil i tråd med det apostoliske mønster:

Enkelhet
Ydmykhet
Renhet
Overgivelse
Et felles liv

Gud kaller oss til et liv som leves i praksis, ikke bare på det teoretiske plan. Abraham er troens far, blant annet fordi han levde troens liv.

Heini Arnold, sønn av Eberhard Arnold, som grunnla Bruderhof, en kommunitet bygget på anabaptistiske prinsipper, sa en gang følgende: ”Det som er viktig er Jesu ord: Først, selg hva du har og gi det til de fattige; for det andre, gå og synd ikke mer; for det tredje: elsk din neste som deg selv.” Så la Heini, som selv var en av lederne for Bruderhof, til: ”Gjør det. Ikke fortolk det, ikke skriv avhandlinger om det, gjør det!”

Resten av Salme 133 lyder slik:

”Det er som når kostbar olje
på hodet
renner ned i skjegget,
renner ned i Arons skjegg
og over sømmen
på hans kjortel.
Det er som dugg fra Hermon
faller på Sion-fjellet.
For der skjenker
Herren velsignelse
og liv for alle tider.”

Bildet viser en gruppe anabaptister som bygger hus sammen.

Et liv i fellesskap med Kristus og hverandre

På toget inn til Oslo i går ble jeg sittende å tenke på en setning jeg leste en gang, i en bok skrevet av den lutherske teologen og presten, Dietrich Bonhoeffer. Som kjent ble Bonhoeffer henrettet av nazistene i 1945, bare 39 år gammel. Setningen lyder slik: ”Vi tilhører hverandre ene og alene ved og i Jesus Kristus.” Bonhoeffer spør seg selv hva dette betyr, og svarer følgende: ”Det betyr for det første at en kristen trenger den andre for Jesu Kristi skyld.”

Dette er virkelig radikale ord. Det kristne fellesskap betyr fellesskap ved Jesus Kristus og i Jesus Kristus. Det finnes ikke noe kristent fellesskap som er mer, og heller ikke noe som er mindre enn dette. I Jesus møtes vi, som bror og søster. Apostelen Paulus skriver i sitt brev til forsamlingen i Efesos: ”Ut fra ham (Kristus) blir hele kroppen sammenføyd og holdt sammen av hvert støttende bånd og ledd, alt etter den oppgave hver enkelt har fått tilmålt, så kroppen vokser og bygges opp i kjærlighet.” (Ef 4,16)

Gud har lagt en dyp lengsel i meg etter å se et slik kristent fellesskap realisert. Mennesker som forstår at man ikke kan leve alene, uten det kristne fellesskapet, men som vil leve sammen i en forpliktelse: mot Gud, vår Far, mot Hans hellige ord, og i et nært vennskap og fellesskap med hverandre. Dietrich Bonhoeffer levde selv i et slikt fellesskap. Jeg er mer overbevist enn noensinne om at tiden vi lever i, i frafallets tid, trenger å se at det er mulig at Kristi sanne menighet reiser seg, bygget på apostlenes og profetenes grunnvoll.

I et av sine berømte fengselsbrev skriver Bonhoeffer disse svært radikale ordene: ”KIRKEN ER BARE KIRKE NÅR DEN ER TIL FOR ANDRE.” Når han skriver sin første avhandling i 1927 med navnet: Sanctorum Communio, skriver han: ”Etter oppstandelsen eksisterer Kristus som menighet.” Videre skriver han i boken: ”Et liv i fellesskap” følgende: ”Når kristne allerede her, i tiden mellom Kristi død og den ytterste dag, får lov til å leve i et synlig fellesskap med andre kristne, er det bare som en nådig foregripelse av de siste ting. Det er Guds nåde at en menighet får lov til å samle seg synlig i denne verden om Guds ord og sakramenter.”

Jeg har nå begynt å be enda mer målbevisst og konkret om at Gud her på mitt hjemsted, og andre steder, skal reise opp et fellesskap, en form for en kristen kommunitet, bestående av mennesker som vil leve radiale, overgitte og forpliktende liv med hverandre. Ta gjerne kontakt om dette er interessant for deg!

Bildet og statuen viser Dietrich Bonhoeffer

Det store frafallet

”For først må frafallet komme,” skriver apostelen Paulus til forsamlingen i Tessaloniki, og sikter til tiden før Jesu gjenkomst. Det er et av tidens tegn, et tegn som består i et frafall fra troen og fra Ordet. Det er alltid slik at det personlige frafall så vel som frafallet i kirken begynner alltid med ulyst eller uvilje til sannheten i Den Hellige Skrift. Noe som karakteriserer dette frafallet er at begrepet synd i Bibelens mening utviskes i den grad at man føler snart ingen bebreidelse for noe. Samvittigheten sløves, og man reagerer ikke lenger på det Bibelen sier tydelig og klart er synd.

Vi har fått en modig sogneprest på Gjøvik. Gregers Lundh, kjent for en del fra Jesusvekkelsen og Guds fred miljøet i Oslo. Han er en av de mange norske prester og pastorer som har gått i den moderne tenkeboksen i homofilispørsmålet. Men i motsetning til en del andre, har sogneprest Lundh kommet ut av den med en fornyet og forsterket tro på Guds evige, uforanderlige ord. I et intervju med avisen Dagen i går stiller Lundh følgende spørsmål: ”Kan kirken leve med en menneskeskapt Kristus?” Det er et særdeles viktig spørsmål. For det er nettopp dette som er selve vranglærens vesen. Den forkynner en annen Kristus, ikke Bibelens Frelser og Herre.

Alt i Det nye testamente ser vi at det var mange som kom til de ulike forsamlingene og forkynte en falsk tro. Det er veldig interessant å legge merke til apostlenes reaksjoner på denne vranglæren. De sa ikke som det er blitt så moderne å si at det ikke er så farlig hva man tror, bare man tror. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt følgende: ”Det kommer ikke an på læren, men på livet.” Et slikt syn kunne ikke apostlene ha godkjent. Dette er hva apostelen Paulus skriver til forsamlingene i Galatia-området: ”Men om vi selv, ja, om en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi forkynte dere, forbannet være ham!” (Gal 1,8) Det ble tatt et kraftig oppgjør med vranglærerne. De ble ikke behandlet med silkehansker som i dag. Det ble advart mot dem, ofte med navns nevnelse. Apostelen Paulus advarer sin unge medarbeider Timoteus mot kommersmeden Aleksandros som har gjort Paulus mye vondt. "Herren skal gjengjelde ham etter hans gjerninger. Pass deg for ham, du også, for han har gått hardt imot læren vår." (2.Tim 4,14-15) Til forsamlingen i Efesos, sier apostelen Paulus: ”For jeg vet at når jeg har dratt bort, vil glupske ulver trenge inn blant dere, og de skåner ikke flokken. Ja, blant deres egne skal det stå fram menn som farer med falsk lære for å få dratt disiplene med seg. Våk derfor…” (Apgj 20,29-31a) Legg merke til hvordan apostelen omtaler vranglærerne: som glupske ulver.

Mot disse ulvene måtte Kirken sette seg til motverge. En måte å gjøre dette på var at Kirken måtte gi sin tro et skriftlig uttrykk, den måtte bekjenne seg til Bibelens sanne lære om Jesus, Guds sønn. Slik ble Oldkirkens symboler til, de vi kjenner som Apostolicum, Nikænum og den Athanasianske.

Det er feil når man sier at de lutherske reformatorene brøt ut av Kirken. De evangeliske bekjente seg bare til Bibelens, og dermed til Kirkens sanne tro. Det var paven og Romerkirken som brøt fellesskapet; de skilte lag med den sanne tro, fordi de ikke ville ta et oppgjør med vranglæren i egne rekker. De lutherske reformatorene dannet ikke noen ny kirke. Det er paven og hans folk som må svare på hvordan det er mulig å kalle seg ”moderkirken”, enda de er på avveie fra Kirkens gamle tro, Bibelens tro.

Slik også i dag: Det er vranglærerne som har brutt fellesskapet med den sanne Kirke. Kirkens prester og biskoper har forpliktet seg på bekjennelsen. Ved sin ordinasjon lover de å forkynne Guds ord rent og klart. Hvis så en prest eller en biskop kommer ut av tenkeboksen og kommer til det resultat at de ikke kan forkynne slik bekjennelsesskriftene sier, kan de ikke med rette kreve rom for sitt avvikende syn innen kirken. De har jo forpliktet seg på bekjennelsen da de ble ordinert.

Frafallet er også merkbart i flere av våre frikirker. Mange er på full fart bort fra Guds ords sannhet. De følger tidsånden, som betyr mer for dem enn Den Hellige Skrift. De velger popularitet og berømmelse, fremfor å gå utenfor leiren, og lide med Kristus. I dag er det viktigere enn noensinne å huske Jesu egne ord: "Gå inn gjennom den trange port! For vid er den porten og bred er den veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den porten og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den." (Matt 7,13-14)

Tegningen som følger bloggartikelen i dag er av Johan Tetzel og hans avlatsbrev. En av Kirkens store vranglærere og forførere.

Skriften er aldri alene

De tre symbolene: Den apostoliske, nikenske og athanasianske er en sammenfatning av hva som ligger i begrepet ”apostlenes lære”, (Apgj 2,42) Dette er den tro som Judas beskriver som ”de hellige èn gang for alle har fått overlevert.” (Jud 3) Det er riktig at ”Skriften alene” er et reformatorisk prinsipp, men det har aldri vært luthersk oppfatning at en kunne eller burde gå til Bibelen og lese den uten noen forutsetninger. Det ble ikke hevdet av noen av reformatorene.

”De har tvert imot ment at en forutsetningsløs skriftforståelse ikke eksisterer,” skriver Brynjar Haraldsø i heftet ”Kirkens tro”, som er blitt utgitt av Foreningen for Bibel og Bekjennelse. Han legger til: ”Den lutherske kirke vil advare mot den oppfatning at det er mulig å lese Bibelen forutsetningsløst. Det er en grov misfortsåelse å mene at en går til Bibelen som om en er uten noen forutforståelse. En forutforståelse vil en alltid ha med seg enten fra opplæring i den kristne tro, fra den forkynnelse en hører, fra kristelig litteratur en leser, eller fra bekjennelser som er blitt til da det var krisetider i kirken. Spørsmålet er ikke om en går til Bibelen med forutsetninger eller med en forutforståelse, men om en går dit med de riktige forutsetninger og den riktige forutforståelse. Fordi saken stiller seg slik, er det at en i luthersk sammenheng har tatt spørsmålet om kirkens bekjennelse så alvorlig som en har gjort. En vil klargjøre forutsetningene.”

Poenget i den lutherske forståelsen av dette problemet er at denne forutforståelse må hentes fra Den Hellige Skrift selv. Det forholder seg slik at Skriften alene må forstås ut fra sitt eget sentrale innhold. Og hvilket innhold sikter vi da til? Jo, Bibelens sentrale innhold blir bestemt som Troen alene. Man har skilt mellom disse to ting og kalt Skriften alene for reformasjonens formale prinsipp og Troen alene for reformasjonens materiale prinsipp. ”Fordi Bibelen får bestemme hva som skal være forutsetningen for forståelsen av den,” skriver Brynjar Haraldsø og legger til: ”blir det virkelighet av det som ligger i stikkordet ”Skriften alene.”

Som jeg har skrevet tidligere på denne bloggen så anså reformatorene at de vendte tilbake til Kirkens gamle katolske tro. ”Alle bør vi være katolikker,” sa Melanchton. I et brev taler han om den enhet som består i ”Guds kirkes lære”, som han kaller ”Kristi katolske kirke.” Martin Luther selv er uten betenkeligheter om sin katolske tro.

Reformatorene fastholdt altså den gamle kirkens fullkomment enstemmige bekjennelse om sitt katolske vesen, den bekjennelse som en av 300-tallets kirkefedre formulerte slik: Christianus mihi nomen est, catholicus cagnomen. Kristen er mitt navn, katolikk mitt tilnavn.

Bildet viser Martin Luthers personlige Bibel.

Å lese Skriften med kirkefedrene

Den tidligere pastoren i Frikirken i Halden, Dagfinn Stærk, har en meget innholdsrik nettside jeg anbefaler bloggens lesere å ta en titt på. Her finnes mange gode artikler og prekener, vel verd et studium. Blant annet en kronikk som tidligere har vært gjengitt i Vårt Land. Den passer veldig godt inn i den serien av bloggartikler som nå publiseres på bloggen her, om Kirkens overleverte tro. Kirkefedrene er her representert ved den hellige Ignatios av Antiokia:

Hvordan vi forstår og tolker Bibelens hellige skrifter, får konsekvenser for aktuelle spørsmål Kirken i dag drøfter. En rett praksis avhenger mye av en rett eksegese (fortolkning). Men hvordan man eksegerer, har også sammenheng med hvilket syn man generelt har på Skriften. Når Kirken drøfter hvordan Skriften skal utlegges og hvilken praksis man skal følge i vår tid, bør man starte med å studere hvordan de første kristne leste og forstod Skriften.
Reading Scripture with the Church Fathers er tittelen på en interessant bok skrevet av Christopher A. Hall, professor ved Eastern University i Pennsylvania. Han ønsker å introdusere moderne lesere for hvordan Kirkens første forkynnere og skribenter leste og forstod GT og NT. Mer eller mindre har vi bevart skrifter fra mange av de såkalte kirkefedrene. Men professor Hall fremhever særlig åtte ledende fortolkere fra denne tiden. Disse er ikke tilfeldig valgt, men var fortolkere og forkynnere som den eldre Kirke lyttet til med særlig oppmerksomhet. Fra Øst-kirken fremheves Athanasius av Alexandria, Gregor av Nazianz, Basilius den store av Cæsarea og Johannes Chrysostomus av Konstantinopel. Fra Vest-kirken tar han med Ambrosius av Milano, Hieronymus (som oversatt Bibelen til latin), Augustin og pave Gregor den store. Bortsett fra den siste, levde de andre på 3-400 tallet.

Professor Hall går også igjennom noen ulike måter å forstå Skriften på, særlig med utgangspunkt i byene Aleksandria og Antiokia. For å si det enkelt, handlet det om i hvor stor grad man skulle tolke Skriften allegorisk (billedlig) og i hvor stor grad man skulle forstå Skriften bokstavlig og historisk. Overgangen mellom disse to retningene var flytende, og alle mente i alle fall at bak Skriftens direkte ord, hadde den også en dypere mening.
Christopher A. Hall er også en sentral medarbeider i et stort bokprosjekt som har Thomas C. Oden som hovedredaktør. Ancient Christian Commentary on Scripture er tittelen på en kommentarserie der kirkefedrene selv får komme til orde med sin tokning av de enkelte bibelsteder. Denne serien, som fullt ferdig blir på 28 bind, oversettes også til andre språk som italiensk, russisk, arabisk og kinesisk. Her kan bibellesere som ikke har tilgang til originalskriftene på gresk og latin, selv lese hvordan de første kristne århundrer forstod og utla Skriftens ord.

Thomas C. Oden var i mange år professor ved Drew University. Han begynte som liberal teolog som var opptatt av å følge de nyeste trender innen teologien. Men en jødisk kollega ved universitetet fikk ham til å søke bakover og studere Kirkens egne røtter. Dette ble starten på en prosess som gjorde at Oden etter hvert så det som sin oppgave å hjelpe også andre tilbake til Kirkens opprinnelse.

Professor Oden er har mange kritiske merknader til den moderne fortolkning av Skriften. Han mener at særlig opplysningstiden førte den bibelske eksegese inn i et fangenskap. En stor del av den moderne bibelske forskning trenger å bli befridd fra modernitetens trange forutsetninger.
Thomas C. Oden peker på hvordan reformatorenes skriftutleggelse i stor grad var rotfestet i kirkefedrene. Men denne arven fra reformatorene ble etter hvert svekket. Det er derfor interessant at samtidig med at det nå utgis en kommentarserie fra kirkefedrene, arbeider andre forskere med en tilsvarende kommentarserie fra reformatorenes tid, The Reformation Commentary on Scripture.

De teologiske utdanningsinstitusjonene har lært oss å tenke historisk. Teksten skal forstås ut fra sin samtid og sin forhistorie, ikke ut fra sin ettertid. Men dermed har vi fjernet oss en god del fra hvordan de første kristne tolket bibeltekstene på. Professor Oskar Skarsaune skrev for noen år siden en interessant bok – Da Skriften ble åpnet – om hvordan de første kristne forstod GT, og ikke minst hvordan de der over alt så profetier om Jesus. Skarsaune tar utgangspunkt i Justin Martyr (d. ca 165). ”Han taler flere steder om at den tolkning av GT han gir videre, den har kirken mottatt fra apostlene, som i sin tur har den fra den oppstandne Jesus.”

Ved Jesus fikk de første kristne nytt lys over de historiske hendelser, utsagn og profetier i GT. De så Jesus åpenbart gjennom hele GT. Til dette kommenterer Skarsaune: ”Etter at en moderne historisk bibeltolkning og bibelforskning har vokst frem i løpet av de siste to hundre år, opplever også kristne bibelforskere en grunnleggende fremmedhet i forhold til kirkens gamle bibeltolkning. Vi har alle tilegnet oss det syn at bibeltekstens egentlige mening er det som den opprinnelige forfatter ville si sine tilhørere/lesere. Men det kan se ut som bibeltolkerne i tidligere tider var hjertelig ubekymret om denne historiske problemstilling.” Boka til Oskar Skarsaune fortjener for øvrig en nyutgivelse.

Skal vi gjøre et forsøk på å sammenfatte hvilke lærdommer vi kan trekke av kirkefedrene og deres måte å forstå Skriften på, bør i alle fall følgende punkter nevnes:
1) Kirkedrene hadde en umiddelbar og tillitsfull holdning til Skriften
Man gikk ut fra ordene som de sto uten å problematisere dem. I sin tolkning og utlegging av Skriftens ord, la de lite vekt på det vi kjenner som historisk-kritiske og tekstkritiske metoder. Det betyr ikke at de ikke kunne ha kunnskap om språk, historie og bakgrunn. Hos noen kommer da også dette mer tydelig fram enn hos andre. Men stort sett var man ikke så opptatt av slike spørsmål.

Ved lesing i Ancient Christian Commentary on Scripture blir en slått av at de ikke gir så mye “inside information”, ny viten og kunnskap som forstanden kan være opptatt av. Men de ønsker å gi hjelp til å la Bibelens egne ord tale til oss. De fleste kommentarene er skrevet av pastorer, hyrder for sin menighet. Deres utleggelse bærer da også preg av det.
Thomas C. Oden kommenterer kirkefedrenes og moderne teologers forhold til Skriften slik: ”Formålet med eksegesen i den patristiske perioden var ydmykt å søke den åpenbarte sannheten Skriftene formidler. Ofte ble denne ikke engang tilbudt som en mulighet til dem som ikke var rede til å omsette det i praksis. På dette området er mye av den moderne eksegesen helt annerledes: Den forutsetter ikke Skriftens sannhet som åpenbaring. Den underordner seg heller ikke personlig den åpenbarte tekstens moralske krav: at den skal bli tatt på alvor som guddommelig budskap.”

2) For å forstå Skriften rett, er det avgjørende med et rett forhold til Gud
Å tolke og utlegge Skriften, var ikke noe man satte ”nøytrale” vitenskapsmenn til. Skulle man forstå Skriften rett, måtte man tro at det var Guds ord. Arbeidet med å tolke Skriften rett, hørte hjemme i den troende menighet. For å få en rett forståelse av Skriften, måtte man studere den i bønn og meditasjon. Det handlet om noe mer enn å bruke sitt intellekt. Uten Åndens opplysning, kunne man ikke se dybdene i Skriften.
Når kirkefedrene ga videre sin innsikt i Skriften, la de vekt på at det må være samsvar mellom en rett tro og et rett liv. En rett forståelse av Kristi ord var ikke noe man kunne skille fra en sann etterfølgelse av Kristus. Noen hellige personer ble gjerne sett opp til for deres dype innsikt i Skriften. Men å forstå Skriften som dem, var nært forbundet med å leve som dem. Dette understrekes av Johannes Chrysostomos (345-407) av Konstantinopel: “Uten et rent sinn og å etterfølge de helliges liv, kan man ikke virkelig forstå ordene fra de hellige.”

3) Kirkefedrene så Skriften som en helhet
Bak de ulike skrifter og forfattere av Bibelens bøker, var det dypest sett én hovedforfatter, Den Hellige Ånd. Kirkefedrene leste derfor ikke enkelttekster for seg selv, men så dem i sammenheng. Om dette sier Thomas C. Oden. “De klassiske eksegetene utviklet et høyst raffinert mønster av skriftmessige kryssreferanser. Det hviler på den forutsetning at intet skriftsted står alene, skilt fra hele åpenbaringshistorien. Fordi hvert skriftsted blir rett forstått i lys av hele Skriften, er sammenligning av tekster viktig for ortodoks undervisning av Skriften.”
At Den Hellige Ånd dypest sett var Skriftens forfatter, gjorde også at man søkte etter en dypere mening i bibeltekstene. Også de som la størst vekt på den historiske forståelsen av tekstene, fant dypere åndelige sannheter bak ordene og fortellingene. Slik kunne man lese og tolke Skriften fordi Bibelens bøker var åndelige bøker, inspirert og villet av Den Hellige Ånd.
Ancient Christian Commentary on Scripture kan hjelpe oss til en bedre forståelse av at en rett bibeltolkning har med noe mer enn hvordan du og jeg i dag oppfatter tekstene. Det vil være nyttig for Kirken å lytte til hvordan de tidligste kristne århundrene leste og forstod de hellige Skrifter. Det kan bli utfordrende for en Kirke som er oppslukt av modernitetens overmot, men desto nyttigere for en Kirke som ønsker å lytte til Åndens tale.

Det Kirken står eller faller med

I den alvorlige tiden vi lever i, hvor vi ser ut til å oppleve selve finaleetappen før Jesus kommer igjen, blir ordene fra Judas 3 viktigere og viktigere for meg: "Men nå ser jeg meg tvunget til å sende noen formanende ord om å kjempe for den tro som de hellige èn gang for alle har fått overlevert." Overalt ser en oppløsningstendensene, frafallet fra troen. Det være seg både i Den norske kirke, og i flere av frikirkene. Hvilken tro er det så vi har fått overlevert, en gang for alle? Det er den tro som apostlene hadde, og som ble gitt dem av den Herre Jesus selv. Mens jeg i dag ventet på å komme inn til undersøkelser på nukleærmedisinsk avdeling på sykehuset hvor jeg bor, leste jeg noe som står i den fjerde artikkel i Den augsburgske bekjennelse: "de (menneskene) blir rettferdiggjort uten vederlag for Kristi skyld ved troen når de tror at de blir tatt til nåde, og at syndene blir forlatt for Kristi skyld, han som ved sin død har gjort fyldest for våre synder. Denne tro tilregner Gud som rettferdighet for seg." Dette samsvarer jo helt med den overleverte tro fra apostlene. Martin Luther sa om den fjerde artikkel i Den augsburgske bekjennelsen at han betraktet den som en så fullstendig gjengivelse av det sentrale innhold i Bibelen, at dette er den artikkel "kirken står og faller med." Det vil si at så lenge kirken holder fast på den, så er den kirke, men forkaster kirken denne artikkel, så opphører den å være kirke. Jeg siterte biskop Kyrill av Jerusalem på bloggen i går. Når biskop Kyrill skrev sin katekese, kunne kristendommen se tilbake på drøyt 300-års historie. Vi kan se tilbake på 2000 års historie. Dette er enda en side av Kirkens katolsk vesen. Hun favner seklene og omfavner alle tider. Nettopp dette bidrar på en særskilt måte til Kirkens katolske rikdom. Det har vært ført en debatt tidligere på bloggen min om Skriften og tradisjonen. Vi må ikke glemme at i mange tilfeller blir nettopp tradisjonen avgjørende for vår tolkning av Den Hellige Skrift. Selve Det nye testamentes bøker og skrifter vitner selv om at de er skrevet for kristne, som altså allerede har fått en grunnleggende undervisning. Vi ser dette blant annet av Luk 1,3-4: "Nå har også jeg bestmt meg for å gå¨nøye igjennom alt fra begynnelsen av og skrive det ned for deg i sammenheng, ærede Teofilos, så du kan vite at det er pålitelig, det som du har fått opplæring i." For de som fikk lese disse skriftene var det velkjent stoff. De hadde helt andre forutsetninger for å forstå Bibelen. I urkirken reflekterte man ikke over hva kirke og nådemiddel betyr, de levde i Kirken og levde av nådemidlene. Hele dette levende og rike kirkeliv gikk naturligvis i arv. Det ble undervist i apostlenes lære med samme ord og begreper, som de selv hadde fått lært seg, man feiret nattverden og døpte, men ble innviet til tjenestegaver og embeder og man tjente i Kirken. I vår tid pulveriseres både troens innhold og rammer. Derfor er det viktig at vi våger å vende tilbake til troens røtter, og slår skikkelig rot. Det er tid for å kjempe for Kirkens overleverte tro. Det kan komme til å koste alt.

Pga en utredning på sykehuset, vil dagens bloggartikkel først komme på ettermiddagen. Ønsker bloggens lesere en velsignet dag, og takker for forbønn. Velkommen tilbake i ettermiddag!

Hvorfor Kirken er en hellig katolsk kirke del II

En av den tidlige Kirkens største tenkere, Kyrill av Jerusalem (ca 315-386), som var biskop i Jerusalem og en fornyer av liturgien og kirkeårets betydning, sammenfatter i sin katekese den katolske tanken som jeg var inne på i forrige bloggartikkel med følgende ord: "Katolsk blir Kirken kalt fordi hun er utbredt over hele jorden, fra verdens ene ende til den andre, og fordi hun er altomfattende (katolsk) og uavbrutt forkynner alle læresetninger, som mennesker trenger å vite, videre fordi hun fostrer alle slags mennesker, fyrster og undersåtter, lærde og de som ikke har noen utdannelse, i en rett gudsfrykt. Og sist men ikke minst fordi hun eier legedom og bot for alle slags synder til sjel og kropp, og likedan eier alle slags dyder, med hvilke navn de enn må kalles, i gjerning eller i ord, og alle slags åndelige gaver." Vi ser at Biskop Kyrill av Jerusalem gir fem definisjoner av ordet katolsk:

1. Katolsk betyr verdensomfattende. Drevet av Jesu egne ord: "Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alle dem som Gud har skapt," (Mark 16,15) har Kirken slått røtter på alle kontinenter, i land etter land, i ødemarken og i de store byer. Det er et brudd med den katolske ånd å neglisjere misjon. For Den Hellige Skrift slår fast: "Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne." (1.Tim 2,4) Kirken er bare virkelig Kirke om den er til for andre.

2. Katolsk betyr eier av hele den frelsende sannheten. Kristus er intet mindre enn Sannheten. Hos Ham, og bare Ham, finnes den frelsende sannheten. Fordi Kirken eier denne sannheten er den: "sannhetens søyle og grunnvoll", eller "sannhetens støtte", som det sto i den gamle oversettelse. (Se 1.Tim 3,15) Forkynner Kirken noe annet enn at Jesus er den eneste veien til Gud Faderen, og at ingen blir frelst på noen annen måte enn gjennom Jesu soningsdød, så er den ingen sann katolsk kirke. Da er den en som forkynner vranglære, og fører mennesker på villspor!

3. Kirken er katolsk, fordi hun er mor til alle himmelborgere. Vi møter dette allerede på pinsefestens dag i Jerusalem. "I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen." (Apgj 2,5) Framfor Guds trone i himmelen er det "mennesker av alle stammer og tungemål, av alle folk og nasjoner." (Åp 5,9) Det er et brudd med Kirkens katolske vesen når man vil fremme en spesiell kultur, en spesiell nasjonalitet. Evangeliet er ikke bundet til slikt. Det egentlige katolske fremmer mangfoldet. Her er alle stammer, tungemål, folk og nasjoner representert.

4. Kirken er katolsk fordi hennes budskap er for alle, til alle tider. Det er budskapet om syndernes forlatelse gjennom Jesus Kristus, når vi bekjenner våre synder, og vender om. En katolsk kirkes budskap er budskapet om den saliggjørende boten, det er omvendelsens budskap. Det lød klart og tydelig på Kirkens fødselsdag: "Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den Hellige Ånds gave." (Apgj 2,38)

5. Kirken er altomfattende også når det gjelder Åndens gaver og utrustning. "For med en Ånd ble vi alle døpt til å være en kropp, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og vi fikk en Ånd å drikke." (1.Kor 12,13)

Hvorfor Kirken er en hellig katolsk kirke del I

Samtaler med gode venner denne påsken, førte til at jeg satte meg ned for å studere betydningen av ordet "katolsk". Jeg vil tro de fleste tenker på den romersk-katolske kirke, når de hører ordet. Men dette er ikke rett. Den kristne kirke er i sitt vesen katolsk og har alltid påstått at den er det. Ordet forekommer fra begynnelsen av 100-tallet, og det betyr at vi snakker om den nytestamentlige tiden, eller urkirken. I alle de tre såkalte symbolene - de tre trosbekjennelsene, som den tidlige kirken har gitt oss, kalles kirken nettopp dette: katolsk, det som vi oversetter med alminnelig. Rundt år 100 var Ignatios biskop for forsamlingen i Antiokia. Det er i et av de brevene han skrev, at ordet katolsk forekommer første gang. Og det skjer uten noen forklaringer, hvilket betyr at dette uttrykket allerede var godt kjent, og at de som leste det visste hva det betydde. Sammenhengen hvor det står er også interessant. Ignatios skriver til forsamlingen i Smyrna og sier: "Dere må alle følge biskopen slik Jesus Kristus følger Faderen, og dere må følge presbyteriet likesom apostlene, Diakonene må dere gi akt på som et Guds bud. Ingen må uten biskopens samtykke foreta seg noe i de ting som angår menigheten. Den nattverd som ledes av biskopen eller av den han har gitt tillatelse, skal en anse som gyldig. Der hvor biskopen viser seg, må menigheten være, liksom den katolske kirke er der hvor hvor Kristus Jesus er." (Ignatios' brev til smyrnerne, vers 8. De apostoliske fedre. Luther forlag, side 67) Hvordan skal dette forstås? Jo, Kirken er der Kristus er. Biskopen representerer forsamlingen med alle dets medlemmer, i Kristus finnes alt Kirken eier av ulike gaver. Dermed er det slik at overalt hvor Kristus oppretter en forsamling finnes hele rikdom av Kirkens vesen, fordi Han selv er der. Vi kan derfor si at Kirkens katolske vesen henger sammen med Kirkens Kristusfellesskap. Vi vet fra før at katolsk betyr alminnelig, siden dette er den oversettelse av ordet som møter oss i den norske oversettelsen av både den apostoliske og den nikenske trosbekjennelsen. Alminnelig i betydningen "altomfattende", "den som strekker seg ut over det hele", eller kanskje enda bedre oversatt: "den som omfatter helheten i seg." Hvilken helhet siktes det her til? Vi finner svaret i tre skriftsteder: "For i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig." (Kol 1,19) "Alt la han under hans føtter, og ham, hodet over alle ting, ga ham til kirken, som er Kristi kropp, fylt av ham som fyller alt i alle." (Ef 1,22) "Han ville fullføre sin frelsesplan i tidens fylde: å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord i ham." (Ef 1,10) Fordi Kirken er Kristi kropp, eier hun hele Hans fyldes rikdom. Derfor er Kirken katolsk i sitt vesen.

La oss bringe påskens lys videre!

I dag har vi feiret 1. påskedag med den gudstjenestefeirende forsamlingen i Toten Frikirke, på Raufoss. Det var en sterk opplevelse. Et av medlemmene, Inger heter hun, har en sjelden kunstnerisk gave, blant annet til utsmykning. På et bord hadde hun laget en tom grav, her fantes torner, rustne spiker, blomster og vakre påskeegg. På korset hang en enkel rose med blomsten ned, som en blodsdråpe og nede ved alterbordet stod det spirende påskeliljer som tegnet på liv og oppstandelse. Vi sang alle de kjente påskesalmene, blant annet til nydelig orgel og trompeter, fremsa den nikenske trosbekjennelsen og pastor Ivar Johnsen talte levende og inspirert om engelen som fikk gå med det store budskapet om at Jesus ikke lenger er i graven, men er stått opp. Det var veldig interessant å se det fra engelens synsvinkel! I dag tidlig hengte vi ut balkongflagget vårt, hilste hverandre med de glade ordene: Kristus er oppstanden. Akkurat som vi ble hilst med i kirken, hvor vi kunne gi det triumferende gjensvaret: JA, HAN ER SANNELIG OPPSTANDEN! Han er ikke lenger i graven, Maria. Dødens fortvilelse er brutt. Inkarnasjonens under som vi feirer i julen er en stor feiring, men for meg sprenger 1.påskedag alle rammer. Hvilket håp denne dagen bringer med seg, hvilken glede. En som var fremme og bad for det blitt gitt anledning til frie bønner på gudstjenesten i formiddag, ba om at vi må bringe påskens lys videre. Og det er virkelig sant. La oss ta med lyset fra påsken og gi dette lyset videre i denne mørke verden: Vi tror på en levende, oppstått Jesus. I går, i dag og for evig tid Den samme. Han som er Alfa og Omega, begynnelsen og enden.

KRISTUS ER OPPSTANDEN!

I dag hilser vi hverandre med dette triumferende: KRISTUS ER OPPSTANDEN! De som kjenner meg godt vet at salmen "Deg være ære", er min favorittsalme. Den sammen med: "Å salige stund uten like." Begge gir oss et sterkt innblikk i dette fantastiske budskapet om Jesu seierrike oppstandelse. "Han er ikke lenger i graven, hvor bleknet i døden han lå; jeg levende så ham i haven, og aldri så skjønn jeg ham så. Jeg levende så ham i haven, og aldri så skjønn jeg han så." Den salmen er ekstra sterk å synge når man vandrer rundt i Gravhagen i Jerusalem. Til høsten skal jeg dit igjen, sammen med gode venner. Det er en egen fredens atmosfære der, et eget Gudsnærvær. Jeg vil gjerne dele med bloggens lesere noe Hippolytos fra Rom, skrev. Han var en prest som opponerte mot paven, ble forfulgt og landsforvist til Sardinia, hvor han døde i år 235. Han har skrevet om påsken som den himmelske gledesdansen:

Det er påske,
det er Herrens påske, roper Ånden.
Ikke en minnehøytid
med den påske som er Guds virkelighet nå.
Det uttømte blodet er et tegn
på den sannhet som både er og skal komme.
Det er det første tegn Ånden gav.
"Når jeg ser blodet, skal jeg gå forbi."
Og Du, Jesus, har bevart oss
fra en ulykke uten grenser,
Du har bredt ut en fars armer,
Du har gitt oss tilflukt under Dine vinger,
Du har uttømt Guds blod på jorden
for å bekrefte pakten
med dem Du elsker.
Du har vendt den bort fra oss
og gitt oss Din forsoning
som er fra Gud.

Du er ensom blant de ensomme
og alt i alle.
Din ånd har sitt hjem i himmelen
og Din sjel i paradiset, -
men Ditt blod tilhører jorden.
O himmelske gledesdans! O Åndens fest! O Guds påske
som senkes ned til jorden fra himmelen
og som igjen stiger fra jorden og opp til himmelen,
høytid da all skapningen møtes og fornyes!

O grenseløse glede, gjestebud for alle;
dødens skygger er jaget vekk
og livet gis til alle,
himmelens porter er åpnet,
Gud er blitt menneske
for at mennesker skal bli som Ham.
Han har brutt
dødsrikets lenker,
døde har stått opp
som en Guds forsikring til jorden
om at løftene er gått i oppfyllelse.
Og sangene er kommet tilbake til jorden.

O Guds påske, himmelens Gud har gitt oss
sin kostbare gave -
enhet i Ånden.
Den veldige bryllupssalen
er fylt av gjester,
alle har bryllupsklær,
ingen er satt utenfor.
O påske, uforlignelige lys,
strålende bryllupsfølge!
Lampene skal aldri slukne
nådens ild brenner med en evig flamme
hos alle -
i kropp og sjel -
og det er Kristi olje
som gir den næring.

Vi ber Deg Kristus, vår Gud og Konge,
bre Dine mektige hender
ut over Din kirke
og over Ditt folk, som alltid skal tilhøre Deg.
Forsvar det, bevar det,
strid deres strid
og lamslå deres fiender,
løft Din seiersfane over oss!
Ingen skal mere behøve å sørge
over sin fattigdom,
himmelriket står åpent for alle,
ingen skal mer behøve å gråte
over sine synder,
tilgivelsens lys er steget opp fra graven;
ingen skal mere behøve å frykte døden,
Herrens død har gjort oss frie.

Kristus har stått opp
og døden er beseiret.
Kristus har stått opp
og ondskapens makter er overvunnet.
Kristus har stått opp og engelene jubler.
Kristus har stått opp
og alle døde skal forlate sine graver.
Ja, Kristus har stått opp fra de døde
som førstegrøden av dem som er sovnet inn.
Ham tilhører all ære og makt
gjennom alle tider.

Påskeliturgier fra 200-300 tallet

Du drakk gallen
Du drakk gallen
for å fri oss fra bitterheten;
du drakk edikkvinen
for å ta bort vår treghet;
du ble hånet
for å bestenke oss med himmelsk dogg;
du ble slått med stokker
for å gi vårt forgjengelige vesen evig liv;
du ble kronet med torner
for å kunne krone dine troende
med kjærlighetens eviggrønne krans;
du ble lagt i graven
for å kunne gi oss del i nyskapelsens nåde
nå og i evighet.

Du er vår oppstandelse

Påske, påske, påske enda en gang! Ja, vår påske er Kristus, vår Gud som ofret seg for oss, Han som er usynlig, uutsigelig og alltid levende.

Engler og åndefyrster, makter og myndigheter, kjeruber og serafer bekjenner Hans navn. Sammen med dem påkaller, lovsynger og tilber vi Deg, Herre, Vår Gud. Vi er Dine uverdige tjenere.

Vi tilber Deg fordi Du i denne siste tid kom til jorden og ble menneske gjennom jomfru Maria. Du bar korset for å gjøre oss fri.

Hva kan vi gi Deg tilbake for alt dette, Du som er Gud av Gud, og har gitt oss Faderens nåde? Vi bærer våre leppers pris fram for Deg og sier: Din er æren, Du som ble begravet! Din er æren, Du som har stått opp!

Du er vår oppstandelse.

Deg tilhører æren, sammen med Faderen, som var før verdens skapelse, og med Den Hellige Ånd, som gjør levende nå og alltid.

Offerlammet

Hvem kan fullt ut forstå dybden i offerlammets lidelse på korset? I dag er det som om jeg hører døperens rop i Judeas ørken: "Se, Guds lam, som bærer bort verdens synder." (Joh 1,29) Det er veldig interessant å lese Johannes Åpenbaring og se hvor ofte det er tale om Lammet, om Guds offerlam. Det er Lammet som bryter seglene til dommene som skal komme over jorden, de himmelske vesener og de hellige, står for tronen og Lammet. Det tales om Lammets blod, og Lammets vrede og i Åp 13,8 står disse forunderlige ordene: "Lammet som er slaktet, fra verdens grunnvoll ble lagt." (Norsk Bibel 1988) Der på korset ble Guds offerlam hengt, for å sone all synd. I den tidlige kristne kirken var bevisstheten om dette tydelig og sterk. I den 40 dager lange fastetiden før påske konsentrerte man seg om de første grunnene i Guds ord. De hadde et slags Alpha-kurs for de som var på vei inn i den kristne troen og skulle døpes i forbindelse med påsken, som var den store dåpshøytiden i ur- og oldkirken. I tiden etter påske hadde man derimot et fordypningskurs i den kristne troen. Forbildet for dette var Apgj 1,3 hvor det står: "I førti dager viste han seg for dem og talte om det som hører Guds rike til." I urkirken ble dette kalt den "mystagogiske undervisningen". Hensikten var at det så langt tanken strekte til skulle trenge dypere inn i det ufattelige mysterium som Jesu korsdød, Hans nedstigning til dødsriket og Hans oppstandelse innebar. De som nettopp var blitt døpt tilbrakte mange timer med å fordype seg i evangeliet, slik at deres indre skulle bli så rotfestet i Gud at troen ville bestå en prøve, når den ble testet. Jeg tror vi i vår tid hadde hatt mye å vinne på å følge urkirkens og oldkirkens praksis. Disse stille dagene kan få en betydning som vi ikke aner rekkevidden av, om vi brukte dem rett. Og hadde vi levd med i fastetiden, og brukt de 40 dagene etter påske til fordypelse av korsets betydning, tror jeg vi ville sett store endringer til det positive i både våre egne liv, og i forsamlingens liv. Tenk bare hva et studium av Lammets betydning i Åpenbaringsboken ville ha gitt deg! På denne stille dagen, trekker jeg meg tilbake i stillheten, til undringen, bønnene og lesningen.

Skjærtorsdag: Mens de holdt måltid

I den svenske oversettelsen av Joh 13,2 heter det: "De hade samlats till måltid.." Påsken, eller Den stille uken, som den også kalles, begynner med et måltid. Måltider har en fremstående plass i den hellige historien. I måltider forbindes det mest hverdagslige med det mest hellige. I 1.Mos 18 leser vi den forunderlige historien om Herren som gjester Abraham. Hør bare: "Siden viste Herren seg for Abraham i eikelunden i Mamre, en gang han satt i teltåpningen midt på heteste dagen. Da han så opp, fikk han øye på tre menn som stod foran ham. Med det samme han fikk se dem, sprang han imot dem fra teltåpningen, bøyde seg til jorden og sa: Herre, dersom jeg har funnet nåde for dine øyne, så gå ikke forbi din tjener! La oss få hente litt vann, så dre kan vaske føttene og hvile dere her litt under treet! Så vil jeg komme med litt mat, som dere kan styrke dere med, før dere drar videre.." (1.Mos 18,1-5a) I Joh 13 er settingen litt annerledes, men også der handler det om føtter som vaskes, og mat som settes på bordet. Men her blir måltidet et annet. Det begynner med feiringen av det jødiske påskemåltidet, men i forbindelse med dette, er det at den Herre Jesus tar et brød, takker, bryter det og sier: "Dette er min kropp, som er for dere. Gjør dette til minne om meg! Likeså tok han begeret etter måltidet og sa: Dette begeret er den nye pakt i mitt blod. Hver gang dere drikker av det, gjør det til minne om meg!" (1.Kor 11,23b-25) Denne skjærtorsdags kveld i Jerusalem sluttes en pakt mellom himmel og jord, ånd og materie, Gud og menneske, synlig og usynlig. Jesu ord når han tar brødet og vinen i sine hender og sier: "Dette er min kropp, dette er mitt blod", rommer et djupt mysterium. Dette er ikke bare et symbol. Dette er virkelighet. Jesus sier om seg selv: "Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste." (Joh 6,35) I det hellige måltidet, i det som kalles Eukaristin, får brød og vin en djupere mening: om ikke Gud blir vårt brød og vår drikk kommer vi til å dø. Det hellige måltidet er nødvendig, ja helt livsnødvendig i en kristens liv. Skjærtorsdagens mysterium gir oss en djup innsikt i Guds vesen. Det som særpreger Gud aller mest, er at Han har ofret seg. Hans herlighet lyser aller mest på korset og i eukaristin som er korsofferet midt iblant oss. I kveld samles jeg sammen med gode venner i St. Johannes Døperens menighet i Oslo, for å feire eukaristins mysterium. Det gleder jeg meg veldig til.

Grunntonen i livet

Jeg venter på din frelse, Herre.
1.Mos 49,18

Det er ikke lett å si nøyaktig hva Jakob hadde i tankene da han ytret disse ordene som bryter rett inn i hans profetier om sønnenes fremtid. Men det vi trygt kan slå fast, er at all hans forventning er rettet mot Herren, både for ham selv og med tanke på sønnene. Det var Guds frelse Jakob ventet på, en frelse som Gud hadde lovet og som Gud alene kunne føre frem. Jakob visste at han og sønnene var i Guds varetekt. Jahve, den evige Gud, skulle vise dem hva Hans frelseskraft var og hva den kunne utrette.

Ordene peker frem mot den herlige beretningen om frelse og utfrielse som ennå ikke er avsluttet, og mot den fantastiske fremtiden i evigheten som forløsningen fører frem til. Jakobs ord viser oss at det finnes ingen annen frelse enn Guds frelse, og at vår første plikt er å vente på Gud for å få den, enten det nå er for å erfare den selv eller det er for verden rundt oss.

La oss tenke på den ufattelige, herlige frelsen Han tilveiebrakte for oss i Kristus, og som Han nå har til hensikt å la arbeide og fullendes i oss ved Hans Ånd. La oss grunne inntil vi begynner å fatte at bare det å få del i dette store frelsesverket må være et verk av Gud selv. Gud kan ikke skille sin nåde, sin godhet eller sin kraft fra seg selv, slik som Han kan med regnet som Han sender fra himmelen. Disse tingene kan Han bare gi oss som en forlengelse av seg selv, og vi kan bare glede oss over dem når Han virker dem direkte og uavhengig i oss. Og den eneste grunnen til at Han ikke gjør det mer kraftig og uavbrutt, er at vi ikke gir Ham lov. Vi hindrer Ham, enten ved vår likegyldighet eller ved våre egne anstrengelser, slik at Han ikke kan få gjort det Han lengter etter. Det Han ønsker av oss i forbindelse med overgivelse, lydighet og tro, kan sammenfattes i dette ene: Å vente på Ham for Hans frelse. I dette ligger både den dype fornemmelsen av vår egen totale hjelpeløshet når det gjelder å gjøre det som er guddommelig godt, og vår fullkomne tillit til at Gud vil virke alt ved sin guddommelige kraft.

Igjen sier jeg at vi må grunne på hvilken guddommelig herlighet den har, den frelsen som Gud mener å virke frem i oss. La oss grunne på den inntil vi vet hvilke sannheter som ligger i den. Vårt hjerte er skueplassen for en guddommelig operasjon mer fantastisk enn skapelsesakten. Og vi kan like lite bidra til frelsesverket som til skapelsesverket, bortsett fra når Gud virker i oss å ville og å gjøre. Gud ber oss bare om å gi oss hen til Ham, om å samtykke, om å vente på Ham, og Han vil gjøre alt. La oss grunne og være stille inntil vi ser hvor rett og riktig og velsignet det er at Gud alene gjør det hele. Da vil vår sjel falle ned i dyp ydmykhet og si: ”Jeg har ventet på din frelse, Herre!” Og det dype, velsignede grunnlag for all vår bønn og vårt virke vil være: ”Bare i håp til Gud er min sjel stille.” (Salme 62,2)

Det er ikke vanskelig å overføre denne sannheten til større sirkler, til de vi arbeider blant eller går i forbønn for, til Kristi kirke rundt oss eller over hele verden. Det finnes ikke noe annet godt enn det Gud gjør. Å vente på Gud og ha hjertet fylt av tro på Hans verk, og i den troen be om at Hans mektige kraft må komme ned, er vår eneste visdom. Å, måtte vårt hjertes øyne bli åpnet så vi ser Guds verk i oss og andre, og vi ser hvor velsignet det er å tilbe Gud og helt enkelt vente på Hans frelse!

Våre private og offentlige bønner er det som best uttrykker vårt forhold til Gud. Det er først og fremst i dem at vi må vente på Gud. Hvis vår venting begynner med at vi roer ned dagliglivets aktiviteter og er stille innfor Gud; hvis vi bøyer oss og søker å se Guds allmektige gjerninger alle steds; hvis vi gir oss hen til Ham i forvissning om at Han arbeider og vil arbeide i oss; hvis vi i ydmykhet og stillhet overgir oss til Ham inntil Guds Ånd har vekket vår tillit til at Han vil fullende sitt verk, da vil det å vente bli sjelens styrke og glede. Livet vil bli et dypt rop: ”Jeg venter på din frelse, Herre.” Vær stille for Gud min sjel. (Andrew Murray)

Opptenningens velsignelse

Jeg vil tenne min ild denne morgen

i hellige englers nærvær,

i kjærlige englers nærvær.

Uten ondskap, misunnelse, kamp eller hat

uten frykt eller angst vil jeg spise min mat.

For Guds Sønn passer på meg.

Uten ondskap, misunnelse, kamp eller hat

uten frykt eller angst vil jeg spise min mat. For Guds Sønn passer på meg.

Gud, tenn i mitt hjerte Din kjærlighets ild

så jeg elsker min neste,

så jeg elsker min fiende.

Så jeg elsker den tapre, den gretne, den bitre

den ensomme gamle hvis liv nå forvitrer.

Du, Marias elskede Sønn,

så jeg elsker alt fra det minste Du skapte

til det navn som er over alt.

Du, Marias elskede Sønn,

så jeg elsker alt fra det minste Du skapte

til det navn som er over alt.

Fra Carmina Gadelica. David Adam: Visdomsord fra kelterne.

Ingen syndsforlatelse, uten omvendelse

Det finnes en forutsetning for at Guds rike skal komme iblant oss. Døperen Johannes, Jesus og apostlene var alle tydelige på at Gudsriket kommer kun når vi omvender oss. "Vend om, for himmelriket er kommet nær," roper døperen i Judeas ødemarker. (Matt 3,2) Jeg har hørt representanter for den radikale nådeforkynnelsen, som nå forkynnes i vårt land, si at syndernes forlatelse kommer automatisk, at det ikke er noen synd å vende om fra. Hvor langt er ikke dette fra bibelsk kristendom! Bekjennelse av synd, går forut for syndernes forlatelse. Ikke som en engangs foreteelse, men som en daglig omvendelse. "Bekjenn da syndene for hverandre, og be for hverandre, så dere kan bli helbredet," sier Jakob i Jak 5,16. Når apostelen Peter får spørsmålet fra folkemengden på pinsefestens dag, om hva de skal gjøre etter at Den Hellige Ånd har skapt syndserkjennelse i deres liv, svarer han: "Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så skal dere få tilgivelse for syndene.." (Apgj 2,38) Det er ikke slik, som enkelte radikale nådeforkynnere sier, at fordi Jesus døde på korset, så er alle automatisk tilgitt. Nei, forutsetningen for å kunne ta imot syndernes forlatelse, er at man vender om! "Det er en hellig lov i Skriften at Gud da bøyer seg ned med sine gaver, at himmelriket bare da kan komme, når det finnes en ydmyket sjel, en synder som gjør bot. Ellers blir himmelriket lukket. For Guds rike eller himmelriket er et fritt nåderike, og nåden blir bare den til del som ligger som en synder ved Jesu føtter, full av anger og bot," skriver mor Basilea Schlink. Det gjør hun i boken: "Boten det salige liv." Jeg leste den første gang 3. juli 1978 i Darmstadt i Tyskland, på det landområde som kalles Kanaan, et lite himmelrike på jord. Hit kom jeg sammen med en god venn av meg, på Interrail-tur. Denne boken skulle få veldig stor betydning i mitt kristenliv. Jeg hadde blitt en kristen seks år tidligere. Budskapet i boken har fulgt meg siden. For vi er i behov av daglig omvendelse. Om dette skriver mor Basilea: "Boten må også være vårt livselement fordi det bare er denne holdning overfor Gud som står i samsvar med sannheten. Kan vi innta en annen plass overfor den hellige Gud enn å ligge som sønderknuste syndere, vi som er syndere som daglig blir skyldige overfor ham? Boten må videre være vårt livselement fordi vi daglig blir skyldige overfor vår neste. Det er sannelig ikke en av som lever i fullkommen kjærlighet. Må vi ikke derfor også ligge sønderknuste overfor dem som vi lever sammen med, arbeider sammen med og som kanskje gjør oss mye vondt, men som vi likevel stadig blir skyldige overfor fordi vi ikke bærer dem i kjærlighet eller hjelper dem til rette?" Idag trenger jeg å omvende meg, gjør du?

Om å gjøre Guds vilje og gå Hans vei

På vei hjem fra bønnekoia i går mediterte jeg over Jesu ord i Matt 16,21-25: "Fra da av begynte Jesus Kristus og gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og på den tredje dagen skulle han reises opp. Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: 'Gud fri deg, Herre! Dette må ikke hende deg.' Men Jesus snudde seg og sa til Peter: 'Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som menneskene vil.' Deretter sa Jesus til disiplene: 'Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Mend en som mister sitt liv for min skyld, han skal finne det." Av og til et Guds vilje og plan på kollisjonskurs med vår vilje og våre planer. Peter reagerer på menneskelig vis. Han vil ikke at hans mester og Herre skal lide. Hadde Jesus lyttet til Peters menneskelige reaksjon, ville Jesus ha falt, og ikke fullhørt det som var Guds plan og hensikt. Det vil være tider i våre liv da det er vanskelig for oss å si ja til Guds vilje. Med menneskelige øyne kan det se ut som om Guds vilje vil ødelegge vårt liv. Det som ødelegges er i såfall det som ikke ville bringe Guds velsignelse inn i mitt liv. Etterfølgelsens kall består i å fornekte seg selv, og ta sitt kors opp og følge Jesus. Det er å la sitt eget selvliv dø, for at Hans liv skal vokse i oss, og vi blir mer og mer preget av Jesus. Av og til skjer det som ingen av de som står rundt oss forstår. De vil kanskje gå imot det. Kanskje si det er fienden som står bak, mens det i virkeligheten er Gud. "Min far er vinbonden," sier Jesus i Joh 15,1. Av og til må denne vinbonden skjære vekk grener som ikke bærer frukt. Det kan hende han til og med må skjære vekk noen vakre grener. Uforståelig for oss, men Gud sin sin mening med det hele. Mor Basilea Schlink, en av grunnleggerne av De evangeliske Mariasøstre, sier i en av sine andaktsbøker: "Der hvor Gud lar ditt ønske og dine planer for livet bli ødelagt, vil han gi deg et nytt innhold, et nytt ønskemål som harmonerer med et ydmykt hjerte. Han vil gi deg noe stort og vidunderlig, for Gud er kjærlighet. Han tar aldri fra oss det som i virkeligheten er vår lykke, og som ville være til det beste for oss. Han vil bare ramme det urene i våre liv. Etterpå vil han bygge opp igjen det som ligger sønderknust foran oss. Da blir alt desto herligere, slik som vi, når alt kommer til alt, gadde sett fram til at det skulle bli. Lev i forventningen om det, da vil du kunne si ja til guds vilje og finne trøst i det." I Hosea 6,1-2 står det et forunderlig ord: "Kom, la oss vende om til Herren! For ham som rev i stykker vil lege oss, han som slo, vil forbinde våre sår." Slik er Gud, mysteriets Gud.

Herre, vis oss Lammet

Jesus tar de tolv til side og sier til dem: ”Se, vi drar opp til Jerusalem, og Menneskesønnen skal overgis til yppersteprestene og de skriftlærde..”

Evangeliet viser oss klart at det dreier seg om en samtale mellom noen få. Det er bare til apostlene at Jesus på veien til Jerusalem betror reisens hemmelige formål og ikke til hele disippelflokken.

Ganske visst forventer Jesus i dag at enhver kristen tar del i de avgjørende begivenhetene som fant sted i Jerusalem. Men Han er fortsatt den som avgjør tidspunktet og den individuelle kallelsen. Han velger selv det passende tidspunkt for å gjøre sin disippel delaktig i apostlenes forrettighet: å kunne dra med Ham opp til Jerusalem med øynene åpne for den smertefulle avslutningen.

Hvor mange kristne er lydhøre overfor denne innbydelsen? Hvor mange har forstått at det som den gangen skjedde i Jerusalem og som fortsatt finner sted i det evige, usynlige Jerusalem, er viktigere enn noe annet i verden?

Herre Jesus, jeg har hørt Ditt kall. Du har tatt meg til side på veien. Du vil at jeg skal isolere meg fra andre mennesker for senere bedre å kunne slutte meg til dem igjen. Og du vil at jeg skal følge Deg helt til reisens slutt, hvis mening og betydning Du underveis etter hvert vil avsløre for meg.

Herre, fra i dag vil jeg at oppstigningen til Jerusalem og alt det jeg får se og høre om Deg i den siste uken, ved Din nådes hjelp skal bli av avgjørende betydning for mitt liv og rettesnoren for alle mine handlinger. Jeg vil at alle disse begivenhetene skal være den på en gang både snevre og uendelig vide sirkelen hvor alt er innesluttet og hvor Du er midtpunktet.

Jeg vender ryggen til alt det andre som jeg har funnet og fulgt. Fra fortiden kaster jeg bak meg alt det som ikke lar seg forene med Ditt veldige påskemysterium. Herre, jeg går med Deg til Jerusalem. Nå skal alt som ikke er av Deg, forstumme.

Beretningen om den siste påske og pasjonen innledes i det fjerde evangelium med disse ordene: ”Likesom Jesus hadde elsket sine egne, som var i verden, slik elsket Han dem også inntil enden.”

Inntil enden… Jesus har ikke bare elsket menneskene inntil siste stund av sin jordiske tilværelse, Han har elsket dem med en hel, udelt, fullkommen kjærlighet. Helt uten grenser har Han elsket dem. Det er i sin lidelse at Jesus legger sin kjærlighet for dagen. Det er ved å betrakte Hans lidelse at Hans disippel får det dypeste, mest fruktbærende kjennskapet til Ham. Her får jeg øynene opp for hvor høyt – og til hvilken pris – jeg er elsket. I sin oppofrelse åpenbarer Herren seg i sannhet som Gudslammet for oss.

Herre, vis meg lammet!

(En munk fra Østkirken)

Hele seg og hele livet for Kristus

I mine studier av livet til den hellige Frans av Assisi, blir jeg mer og mer fascinert av denne mannens altoppslukende forhold til den Herre Jesus. Thomas av Celano, dikter og forkynner, opptatt i Fransiskanerordnen av den hellige Frans av Assisi selv, skriver om Frans: Frans var alltid opptatt av Jesus. Han bar Jesus i sitt hjerte, Jesus i sin munn, Jesus i sine ører, Jesus i sine øyne, Jesus i sine hender, og Jesus i hvert lem på sin kropp. Det er noe av det samme apostelen Paulus sier om sitt eget liv: "Min lengsel og mitt håp er det at jeg ikke i noe skal bli til skamme, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne gjennom det som hender med kroppen min, enten jeg skal leve eller dø. Å leve er for meg Kristus ..." (Fil 1,20-21a) Det andre jeg merker meg ved Frans er hans hengivenhet til bønn. Både når det gjelder manuelle og boklige sysler advarer han mot å la arbeidet ta overhånd slik at "bønnens og hengivelsens ånd" ikke slukner. Det tredje jeg i denne sammenhengen vil trekke frem er hans menneskelighet. Om denne skriver fransiskaneren Knut Willem Ruyter følgende: "I det ligger det store ved Frans - etter min mening - hans menneskelighet. Kanskje er det mange ting å utsette på hans karakter, men det er gjennom - eller endog på grunn av - hans menneskelighet at vi oppdager hans ydmykhet og frihet når vi leser hans skrifter og de tidlige biografer. Når Gud trer inn i ens liv, forstår en at en er liten, syndig, ufullkommen og ubetydelig i forhold til Gud. Frans var en snill og ydmyk mann, en mann uten noen som helst makt. Likevel var den særegne menneskelige autoritet som gav ham motet til å være fri. Dynamikken i hans hellighet var den totale hengivelse til Jesu Kristi person som preger gele den fransiskanske visjonen av verden. Dette førte ham til å imitere Kristus til den minste detalj, helt etter de synoptiske evangelier. Celano forteller oss at 'hele hans sjel tørstet etter Krustus, og han viet ikke bare hele sitt hjerte, men også hele sin kropp til ham, den Jesus Kristus som er det mest menneskelige menneske som noen gang har levd. Netopp derfor var Frans fylt med Kristi liv.' Men ingen ting av dette kom gratis. I syv lange år søkte Frans. Han var 27 år gammel før han fant meningen med sitt liv. Ved en apostelfest, sannsynligvis til ære for Matteus, 24. februar 1208, gikk det med ett opp for ham hva han ville bruke sitt liv til og hvordan han skulle leve som en Kristi disippel. Etter en forklaring av evangelieteksten (Matt 10) brøt han ut i gråt og jubel: Dette er hva jeg vil, dette er hva jeg søker, dette er hva jeg har lengtet etter med hele mitt hjerte." (Frans av Assisis skrifter. St.Olav forlag 1982, side 143-144)

Palmesøndag

Rop høyt av glede, Sions datter, bryt ut i jubel, Jerusalem! Se, din konge kommer til deg. Rettferdig er han, og seier er gitt ham; ydmyk er han og rir på et esel, på den unge eselfolen. (Sak 9,9)

Vi tilber Deg, Du Allerhøyeste.
Du steg ned, og løftet oss opp,
Du var ydmyk, og viste oss ære,
Du ble fattig, og gjorde oss rike.

Du lot Deg føde, og gjenfødte oss,
Du lot Deg døpe, og gjorde oss rene,
Du fastet, og mettet oss,
Du kjempet, og gav oss styrke.

Du steg opp på et esel, og tok oss med i Ditt følge,
Du trådte frem for rådet, og forsvarte oss,
Du førtes som fange til ypperstepresten, og frigjorde oss,
Du lot Deg forføre, og satte oss til dommere,
Du sa ikke et ord, og ble vår lærer.

Du ble slått, og frikjøpte oss,
Du ble bundet til en søyle, og løste våre lenker,
Du ble korsfestet, og gav oss frelse.

Du drakk eddik, og skjenket oss sødme,
Du ble kronet med torner, og gjorde oss til konger,
Du gikk i døden, og gav oss livet,
Du ble gravlagt, og vekket oss opp.

Du oppstod i herlighet, og gjorde oss glade,
Du kledte Deg i ære, og fylte oss med lovsang,
Du steg opp til himmelen, og tok oss med,
Du troner i herlighet, og løftet oss opp,
Du sendte Talsmannen, og gjorde oss hellige.

Velsignet være Du som kommer,
Strålende i Din godhet.
Fra den syriske liturgi. Bønnebok for den katolske kirke, side 179-180