Vranglære før og nå, del VIII

Den Hellige Skrift, Bibelen, gir oss noen kjøreregler i møte med vranglærere. Her er noen av dem:

”Et menneske som skaper splittelse ved sin vranglære, skal du avvise etter å ha formant ham en og to ganger, da du vet at en slik person er på villspor og lever i synd, han har fordømt seg selv.” (Tit 3,10-11)

”Nå formaner jeg dere, søsken: Legg merke til dem som skaper splittelsene og er årsak til frafall fra den lære som dere er blitt undervist i. Ta avstand fra dem! For de som er slik, tjener ikke vår Herre Jesus Kristus, men sin egen buk. Og med glatte ord og smigrende tale, forfører de hjertene til de godtroende.” (Rom 16,17-18)

”Men vi pålegger dere, søsken, i vår Herre Jesu Kristi navn. å ta avstand fra alle søsken som lever upassende og ikke står fast i den overleveringen de mottok fra oss.” (2.Tess 3,6)

”Hvis noen kommer til dere og ikke fører denne læren, da skal dere verken ta imot ham i huset eller hilse ham velkommen. For den som hilser ham velkommen, blir delaktig i hans onde gjerning.” (2.Joh 10)

Legg spesielt merke til det siste Johannes skriver: Ved å være sammen med vranglærere i møtesammenhenger etc, blir man delaktig i vedkommendes onde gjerning.

Paulus formaner forsamlingen i Korint til å ta avstand fra brødre som lever i synd:

”Jeg skrev til dere i mitt brev at dere ikke skulle ha samfunn med dem som lever i hor. Men da mente jeg ikke dem som lever i hor som verdens barn, eller er grådige eller pengeutpressere eller avgudsdyrkere, for da ville dere være nødt til å gå ut av verden. Men nå skrev jeg til dere at dere ikke skal ha samfunn med noen som kalles en bror, og som lever i hor, eller som er grådig, eller er en avgudsdyrker eller en spotter eller en drukkenbolt eller en pengeutpresser, at dere ikke en gang skal spise sammen med en slik person. For hva har jeg med å dømme også dem som er utenfor? Er det ikke dem som er innenfor, dere dømmer? Men den som er utenfor er det Gud som dømmer. Derfor: Driv denne onde ut fra dere.” (1.Kor 5,9-12)

Vi ser altså at det er visse ting som går igjen:

Ta avstand
Avvise
Ikke ta imot og ønske velkommen
Ikke spise sammen med

Dette er altså den bibelske veiledningen som gis i møte med mennesker som er vranglærere, og/eller som lever i åpenbar synd, som de ikke vil omvende seg fra. Dette må, om vi skal være tro mot Guds ord, få følger i vårt arbeid og i våre økumeniske kontakter.

Jeg synes det er et stort tankekors at biskoper i Den norske Kirke, som er i mot homoseksuell adferd, kan være med på å innsette prester og biskoper som står for det motsatte syn. Ved denne handling har de vært med på å legitimere synd, og sluppet vranglærere til i sine menigheter. Dermed har de undergravd sitt eget syn, og sviktet de mange som fremdeles står for Guds ords klare tale i denne sak.

Vranglære før og nå, del VII

I seks artikler har vi nå sett på noe av det læremessige grunnlaget som ligger i ordene: Apostlenes lære. Dermed kan vi si noe om hva sann kristen tro er for noe. Nå skal vi se litt nærmere på selve vranglæren, og vranglærerne. Hvordan skal vi forholde oss til den og dem? Hva sier Bibelen om dette? Jeg har også til hensikt å sette dette inn i vår tidsramme, for å kunne vise hvor aktuell denne problemstillingen er.

Når apostelen Paulus (ikonet) skriver til sin unge medarbeider Timoteus, så skriver han også noe som er direkte rettet mot den tiden vi lever i. Den tiden som går forut for Jesu gjenkomst: ”Ånden sier uttrykkelig at i de siste tider skal noen forlate troen og vende sin oppmerksomhet mot forførende ånder og demoners læresetninger. Det skjer ved løgneres hykleri, ved slike som har fått brennemerket sin egen samvittighet.” (1.Tim 4,1-2)

Selve bakteppet for endetidens vranglære er ”forførende ånder og demoner…” Det bør vi merke oss. Vår motstander, Djevelen, opptrer som kjent både som en ”brølende løve, og søker noen han kan oppsluke”, (1.Pet.5,8) og som ”en lysets engel.” Det er faktisk i sammenheng med de falske apostler at Paulus omtaler djevelen på denne måten: ”For disse er falske apostler, bedragerske arbeidere, som omskaper seg til Kristi apostler. Og det er ikke til å undre seg over. For Satan selv omskaper seg til en lysets engel.” (2.Kor 11,13-14)

At djevelen opptrer som en løve, kan både høres og sees. Forførelsen blir mye vanskeligere å avsløre, når djevelen opptrer som en lysets engel. Legg merke til at apostelen Paulus nettopp bruker dette ordet: forførelse. Og de onde åndsmaktene bruker mennesker til dette: ”ved løgneres hykleri, ved slike som har fått brennemerket sin egen samvittighet.”

”Alle falske lærdommer som drar mennesket bort fra Kristus, har noe demonisk i seg. De som forkynner dem, går djevelens ærend, selv om de taler om Gud,” skriver biskop Bo Giertz i sin kommentar til Det nye testamente. (Bo Giertz: Forklaringer til Det nye testamente. Bind 3. Lunde forlag 2004, side 133)

Den kjente bibellæreren Erich Sauer skriver om den siste tid følgende: ”Det endelige målet for den kristne tro er Jesus Kristus. Det endelige målet for nominell kristendom er Antikrist.” (Erich Sauer: The Triumph of the Crucified. Paternoster Press 1977, side 117)

Apostelen Paulus omtaler denne nominelle kristendommen i 2.Tim 3,5: ”De har en ytre form for gudsfrykt, men fornekter dens kraft.” Dette skriver han i sammenheng med at han omtaler tiden før Jesus kommer igjen som ”harde tider.” (2.Tim 3,1) Jesus sier om denne tid: ”Og fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos mange.” (Matt 24,12) Hvilken lovløshet er det Jesus her tenker på? Kriminalitet, ja det og. Men først og fremst frafallet fra Guds ord. Den siste tid vil være preget av mennesker som forkynner at alt er lov. Få er de som vil forkynne at Jesus er Herre, slik at det får praktiske konsekvenser for ens liv. Den kjærligheten som blir kald, er den første kjærligheten til Jesus. Om den sier Jesus selv til forsamlingen i Efesos: ”Likevel har Jeg dette imot deg, at du har forlatt din første kjærlighet.” (Åp 3,4)

Forførelsen og vranglæren i den siste tid kommer innenfra Guds egen forsamling. Johannes skriver følgende i sitt brev: ”De gikk ut fra oss, men de var ikke av oss. For om de hadde vært av oss, ville de ha fortsatt sammen med oss. Men de gikk ut, for at det kunne bli åpenbart at ingen av dem var av oss.” (1.Joh 2,19) Dette skriver han i sammenheng med at han skriver om forførelsene i den siste tid. (forsettes)

Vranglære før og nå, del VI

Forkynnelsen av Jesu gjenkomst er en viktig del av Apostlenes lære. I sitt første brev til forsamlingen i Tessaloniki, skriver apostelen Paulus: "Men om tider og stundert, søsken, trenger dere ikke at det blir skrevet til dere. For dere vet selv meget godt at Herrens Dag kommer som en tyv om nataten. For når noen sier: 'Fred og ingen fare,' da kommer en plutselig ødeleggelse over dem, som fødselsveene over den som skal føde. Og de skal slett ikke slippe unna. Men dere, søsken, er ikke i mørket, så denne Dagen skulle komme over dere som en tyv. Dere er alle lysets barn og dagens barn. Vi tilhører ikke natten eller mørket. La oss derfor ikke sove, slik de andre gjør, men la oss våke og være edrue..." (1.Tess.5,1-6) Den undervisningen apostelen Paulus gir her, er helt i samsvar med den undervisningen som Jesus gir med hensyn til samme tema. "Men dette skal dere vite," sier Jesus i Luk 12,39-40: "at om husets herre hadde visst i hvilken time tyven kom, ville han våke og ikke tillate at det ble gjort innbrudd i huset hans. Derfor skal også dere være rede, for Menneskesønnen kommer i den time som dere ikke venter." Apostelen Peter er også av samme oppfatning: "Men Herrens dag skal komme som en tyv om natten." (2.Pet 3,10) Blant de første kristne var det nok en ganske utbredt forventning om at Jesu gjenkomst kunne skje allerede i deres levetid. Når det drøyet med Hans komme, fremsto det spottere. Peter er inne på dette i det tredje kapitlet av sitt brev: "Først av alt skal dere vite at i de siste dager skal spottere stå frem. De skal gå frem etter sine egne lyster, og si: 'Hvor er løftet om Hans gjenkomst?" (2.Pet 3,3-4) Forventningen om Herrens gjenkomst, var ikke bare levende blant de første kristne, men som vi ser av dette, og flere andre skriftsteder, så fremkom denne forventningen tydelig i forkynnelsen. Selve nattverdhandlingen, som blant de første kristne skjedde daglig, er en forkynnelse i seg selv, om Herrens gjenkomst. "For så ofte dere eter dette brød og drikker av dette beger, forkynner dere Herrens død, INNTIL Han kommer." (1.Kor 11,26) I forbindelse med nattverdfeiringen finnes det et arameisk uttrykk, som sannsynligvis har vært brukt i denne liturgiske sammenhengen: "Maran ata!" Disse ordene, litt avhengig av hvordan de deles opp, kan bety: "Kom, Herre!" Eller: "Herren kommer." Dette bønneropet avslutter da også Åpenbaringsboken: "Den som vitner om alt dette, sier: Ja, Jeg kommer snart. Amen. Ja, kom, Herre Jesus." (Åp 22,20)

(fortsettes)

Vranglære før og nå, del V

Kristus-hymnene i Fil 2,9-11 og Kol 1,15-20 og trosbekjennelsen fra 1.Kor 15,3-5 hører også med til apostlenes lære.

I Kristus-hymnene tas vi med tilbake til tiden før verdens grunnleggelse. Dette kommer ikke minst veldig klart frem i Kol 1,17: "Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen." Og videre i vers 18: "... Han er opphavet." Sammen med hele Kristi kirke bekjenner vi i den nikenske trosbekjennelsen blant annet dette om Kristus: "født av Faderen før alle tider, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt skapt." I den Athanasianske trosbekjennelsen heter det: "Dette er den rette tro: at vi tror og bekjenner at vår Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, er både Gud og likeledes menneske. Han er Gud, født av Faderens vesen forut for all tid, og Han er menneske, født av sin mors vesen i tiden, fullkommen Gud, fullkomment menneske, bestående av en fornuftig sjel og menneskelig kjød, Faderen lik etter sin guddomsnatur, mindre enn Faderen etter sin menneskenatur. Men skjønt Han er Gud og menneske, er Han dog ikke to, men èn Kristus, èn, ikke ved guddomsnaturens forvandling til kjød, men ved menneskenaturens opptagelse i Gud, i det hele èn, ikke ved sammenblanding av naturene, men ved menneskenaturens opptagelse i Gud."

I disse Kristus-hymnene får vi et innblikk i Kristi personlighet og karakter, og vi får grunnleggende undervisning, om Kristi herrevelde. Det er Han som er Herre, og dermed hode for kroppen, som er Kirken. Dette er helt sentralt apostolisk forkynnelse. Dersom vi fjerner oss fra den, fjerner vi oss fra sann kristen tro, og vi bekjenner oss ikke lenger til sann tro, men en falsk utgave. Undervisningen om at Kristus er Herre, er blitt nedtonet de siste årene, noe som har ført til katastrofal virkning for Kristi kirke. Apostelen Paulus taler i Romerbrevet om troens ord. Det lyder slik: "Dette er troens ord, det som vi forkynner. For hvis du med din munn BEKJENNER AT JESUS ER HERRE, og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst." Vi ser at frelsende tro, har med bekjennelsen av at Jesus er Herre, å gjøre. Det er dermed ikke likegyldig hvordan vi lever, etter at vi har tatt imot Jesus som Frelser.

I trosbekjennelsen i 1.Kor 15, ser vi at det legges vekt på de samme tingene, som jeg har berørt i en annen bloggartikkel i denne serien: "at Kristus døde for våre synder, som skriftene har sagt, at han ble begravet, at han sto opp den tredje dagen som skriftene har sagt og at viste seg for Kefas og deretter for de tolv." (v.3-5)

(fortsettes)

Vranglære før og nå, del IV

Når vi ser nærmere på den apostoliske undervisningen, så vil vi se at det er visse ting som på en særlig måte holdes frem:

Jesu soningsdød, oppstandelse, himmelfart, Jesus som herre og Hans gjenkomst.

Dette går igjen i apostlenes undervisning og forkynnelse, og hører med under samlebetegnelsen: apostlenes lære. Vi ser dette både i Apostlenes gjerninger, og i brevene. Når apostelen Paulus taler i Antiokia ved Pisidia, så taler han til en gruppe jødiske menn, og da sier han blant annet: "Og nå forkynner vi det gode budskapet for dere, at det løftet som ble gitt til fedrene, har Gud oppfylt for oss som er barna deres, da han reiste opp Jesus. Slik står det også skrevet i den andre salme: Du er min sønn, jeg har født deg i dag. Men at han reiste ham opp fra de døde så han aldri skal gå til grunne .... og nå skal dere vite, brødre, at ved ham blir tilgivelse for syndene forkynt dere..." (Apgj 13,32-34a og v.38) Vi ser her hvor sentralt forkynnelsen av Jesu soningsdød, Hans oppstandelse og forkynnelsen om syndernes forlatelse er. I Apgj 5,42 leser vi: "Men de lot seg ikke stanse. Både i tempelet og i hjemmene underviste de dag etter dag og forkynte evangeliet om at Jesus er Messias." I Apgj 11 leser vi om den første forsamlingen av hedningekristne. "De som var blitt spredt på grunn av den forfølgelsen som begynte med Stefanus, reiste omkring, helt til Fønika, Kypros og Antiokia. Med de forkynte ikke Ordet for andre enn jøder. Da noen av dem, folk fra Kypros og Kyrene, kom til Antiokia, forkynte de evangeliet om Herren Jesus også for de gresktalende. Og Herrens hånd var med dem, slik at mange kom til tro og vendte om." (Apgj 11.19-21. Når evangelisten Filip kpmmer til en by i Samaria, leser vi i Apgj 8,5: "forkynte han Kristus for dem." Og når den samme Filip senere møter den etiopiske hoffmannen, så er det nettopp det samme som skjer: "Han begynte med dette skriftstedet og forkynte evangeliet om Jesus for ham." (Apgj 8,35) Dette er bare noen eksempler på denne evangelieforkynnelsen i Apostlenes gjerninger.

I Apgj 4,33 leser vi om hvor sentral forkynnelsen av oppstandelsen var: "Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om Herren Jesu oppstandelse, og står nåde var over dem alle." I Apgj 17 finner vi noe veldig interessant. Der kan vi lese om hva apostlene og de første kristne blir anklaget for. Og med rette! "Disse folkene som oppvigler hele verden, nå er de kommet hit også ... Alle handler de stikk imot keiserens befalinger, for de påstår at en annen er konge, nemlig Jesus." (v.6-7) Her ser vi en annen side ved apostlenes og de første kristnes undervisning, nemlig den tydelige forkynnelsen av Jesus som Herre. Vi finner dette igjen i noen av brevene apostelen Paulus skriver, ikke minst i brevet til forsamlingen i Filippi, hvor han understreker at det kommer en dag da alle, uten unntak, må bøye kne for Jesus. Men i Apostlenes gjerninger kapitel 17, finner vi også noe annet interessant. Det står i vers 18. Det fremgår ikke så godt i den norske oversettelsen. Der står det: "Det var fordi han forkynte evangeliet om Jesus og oppstandelsen." På gresk står det: "anastasin", der hvor det på norsk står "oppstandelsen". Disse epikureiske og stoiske filosofene Paulus diskuterte med, trodde altså at Paulus forkynte to guddommer. Den ene var Jesus og den andre var Anastasin. Så tett sammenvevd var altså forkynnelsen av Jesus og oppstandelsen til Paulus, at noen av hans tilhørere misforsto og trodde dette dreide seg om to guddommer, mens Paulus talte om Jesus og Hans seierrike oppstandelse!

(fortsettes)

Vranglære før og nå, del III

Umiddelbart etter menighetens grunnleggelse kommer det tydelig frem at læren er viktig. Dette er altså ikke noe som oppstår senere, når behovet for en tydelig lære oppstår. Vi ser dette av Apgj 2,42: ”De holdt seg trofast til apostlenes lære….”

Nå kan denne apostlenes lære sammenfattes i dette: det er snakk om læren om Jesus Kristus. Vi ser dette tydelig i det siste som skrives i Apostlenes gjerninger om Paulus: ”Uhindret og med stor frimodighet forkynte han Guds rike og underviste om Herren Jesus Kristus.” (Apgj 28,31) I Dåpsbefalingen kommer dette også tydelig frem: ”og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere.” (Matt 28,20)

Vi finner mange eksempler på apostlenes undervisning om Jesus. I sin pinsepreken sier Peter følgende: ”Israelitterm hør disse ord! Jesus fra Nasaret var en mann som Gud pekte ut for
dere med mektige gjerninger og under og tegn som Gud lot ham gjøre blant dere, Alt dette kjenner dere til. Med Guds vitende og vilje ble han utlevert til dere, og ved lovløses hånd naglet dere ham til korset og drepte ham. Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast….. Så skal dere hele Israels folk vite for visst: Denne Jesus som dere korsfestet, ham har Gud gjort til både Herre og Messias.” (Apgj 2, 22-24 og v.36)

Når Peter og Johannes står over for Rådet, så taler de om Jesus som steinen som bygningsmennene har forkastet, men som nå er blitt hjørnesteinen. I den sammenheng slår de tydelig fast den apostoliske undervisningen, som er den samme som Jesus omtaler seg selv med: ”Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.” (Joh 14,6) I den apostoliske undervisningen lyder dette slik: ”Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved.” (Apgj 4,12)

At Jesus er den eneste veien til Gud, er helt grunnleggende i apostlenes lære. Vi møter dette igjen i historien om Paulus og Silas, og fangevokteren i Filippi. ”Hva skal jeg gjøre gode herrer, for å bli frelst?” Til dette svarer Paulus: ”Tro på Herren Jesus, så skal du og dine bli frelst.” (Apgj 16,30-31)


I 1.Tim 3,16 sammenfatter apostelen Paulus det som kalles for gudsfryktens mysterium. Det gir samtidig et godt eksempel på hva apostlenes lære bestod i:

”Han ble åpenbart i kjøtt og blod,
rettferdiggjort i Ånden,
sett av engler, forkynt for folkeslag,
trodd i verden,
tatt opp i herlighet.”


(fortsettes)

Vranglære før og nå, del II

I den gamle pakt var det å undervise i Herrens lov først og fremst prestenes oppgave: ”og lære israelittene alle de lover Herren har kunngjort for dem ved Moses.” (3.Mos 10,11) Det folket skulle undervises i var Guds hellige vilje. Når det gjelder selve troslæren så gjaldt den først og fremst læren om at Gud er èn. I den jødiske trosbekjennelsen lyder det: ”Hør Israel! Herren er vår Gud, Herren er èn.” (5.Mos 6,4) Det skulle undervises i Guds lov og påbud. ”Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt. Disse ord og bud som jeg gir deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte, Du skal gjenta dem for dine barn og tale om dem når du sitter hjemme og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp, Bind dem på hånden som et merke og ha dem på pannen som en minneseddel. Skriv dem på dørstolpene i huset ditt og på portene dine.” (5.Mos 6,5-9)

På Jesu tid hadde de skriftlærde oppgaven med å undervise folket i loven. Det er interessant å legge merke til at Jesus selv opptrådete fra begynnelsen av som nettopp lærer, og Han taler også flere steder om sin lære. ”Jesus svarte: Min lære er ikke min, men kommer fra ham som har sendt meg. Den som vil gjøre hans vilje, skal skjønne om læren er av er av Gud, eller om jeg taler fra meg selv.” (Joh 7,16-17) ”For han lærte dem med myndighet og ikke som deres skriftlærde.” (Matt 7,29)

Jesus sier selv at det er Faderen som har lært Ham, jfr Joh 8,38: ”Jeg taler om det jeg har sett hos Far…” Derfor er Jesu lære i virkeligheten Hans Fars lære. ”Min lære er ikke min, men kommer fra ham som har sendt meg.” (Joh 7,16)

I sin undervisning viser Jesus igjen og igjen til Det gamle testamentes skrifter. Der finnes i virkeligheten hele læren om Ham, om Hans person og hele Hans gjerning. Dette ser vi klart i fortellingen om Emmausvandrerne. ”Og han begynte å utlegge for dem det som står skrevet om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene.” (Luk 24,27)

Apostlene har så fått fullmakt til å være Hans sendebud, slik at apostlenes lære er Jesu egen lære. Vi skal se litt nærmere på dette i neste artikkel. Men la oss før vi avslutter denne, sitere Martin Luthers ord om viktigheten av den bibelske læren:


Martin Luthers ord om læren


”Sannheten er noe så stort at ikke noe menneskehjerte kan fatte det - derfor krever den også en stor, hard kamp – og den mp ikke ringeaktes, slik som verden gjør og som noen uvitende sjeler gir uttrykk for når de sier at en ikke skal stride så hardt for den eller den artikkelen osv, og dermed volde splittelse i kjærligheten. Nei, kjære, råd meg ikke til en fred og en enighet der en taper Guds ord, for samtidig ville det evige liv være tapt, alt tapt. For det heter ikke at kjærligheten, men at ordet bringer oss evig liv, Guds nåde og de himmelske skattene.”

Vranglære før og nå, del I

Hva er vranglære? Hva ligger i dette bibelske begrepet? Og hvordan opptrer vi overfor de som lærer vrangt? Vi skal se litt nærmere på dette i noen bloggartikler fremover.

Det hadde ikke vært skrevet så mange linjene i Kirkens historie, før vranglærerne dukket opp! Apostelen Paulus forutså dette, og sier til forsamlingslederne for menigheten i Efesos: ”Ta vare på dere selv og på hele den flokken som Den Hellige Ånd har satt dere til å være tilsynsmenn for! Vær hyrder for Guds menighet, som han vant ved sitt eget blod. For jeg vet at når jeg har dratt bort, vil glupske ulver trenge inn blant dere, og de skåner ikke flokken. Ja, blant deres egne skal det stå fram menn som farer med falsk lære for å få dratt disiplene med seg. Våk derfor og husk på at jeg natt og dag i tre år ikke holdt opp med å rettlede hver eneste en av dere med tårer.”

Legg merke til hva apostelen skriver. Han kaller disse vranglærerne for glupske ulver. Han sier også, og det er det viktig å se, at vranglærerne befinner seg på innsiden av forsamlingen. ”Blant deres egne…” De farer hardt fram, det står at disse ulvene trenger seg inn, de baner seg vei, de skåner ikke flokken og hensikten er å få dratt disiplene med seg. Legg også merke til det alvor apostelen viser med hensyn til det ansvaret forsamlingens ledere har. De skal være hyrder for flokken, og Paulus viser med hjelp av sitt eget liv som eksempel, at dette består i å verne om hvert eneste forsamlingsmedlem. Paulus hadde personlig rettledet hver eneste en av dem, og med tårer. Det viser hans store omsorg for Guds menighet. Nå pålegger han de eldste i forsamlingen i Efesos å gjøre det samme.


Vranglæren i den første kristne tid


Hvilken vranglære var det de første kristne sto overfor?

Det var først og fremst to ting: De gruppene som forsøkte å få den første menighet til å vende tilbake til spesielle jødiske forskrifter, f.eks omskjærelsen, og for det andre, og denne vranglæren var kanskje enda mer alvorlig, nemlig gnostisismen.

På den tiden da apostelen Paulus sto frem, fantes det jødekristne som lærte at de kristne måtte holde den mosaiske loven for å bli frelst. ”Det kom noen ned fra Judea og begynte å undervise brødrene: Hvis dere ikke følger den skikken vi har fra Moses, og lar dere omskjære, kan dere ikke bli frelst.” (Apgj 15,1) Denne læren var det som gav bakgrunnen til apostelmøtet i Jerusalem. Der ble denne læren tydelig avvist, men vranglærerne fortsatte, og Paulus bruker blant annet Galaterbrevet til å sette dem på plass.

I det 15. kapitlet av 1.Korinterbrev bekjemper apostelen Paulus en annen vranglære. Det er de som fornekter oppstandelsen. Paulus avviser denne læren med all tydelighet i det han skriver.

Så var det de lærerne som blandet sammen evangeliet med alle slags elementer fra jødedommen og hedenskapet. Apostelen Paulus vender seg mot denne religionsblandingen, blant annet i brevet han skriver til forsamlingen i Kolossai. Denne læren, som vi også ser elementer av den dag i dag, har påtagelige likheter med den som Paulus omtaler i sine pastoralbrev, til Timoteus og Titus. For den som ønsker å slå det opp, kan jeg henvise til 1.Tim 1,3-7 og 4,2-5.

Apostelen Johannes bekjempet en annen vranglære, nemlig gnostisismen. Hans første brev vitner om denne kampen. Kortversjonen av denne vranglæren var at gnostikerne fornektet at Jesus er Kristus, kommet i kjød. Det vil si at en bekjente seg til troen på Kristi guddom, men fornektet at Han samtidig var et virkelig menneske. Blant disse gnostikerne fantes det også de som vendte seg mot den kristne etikken og lærte at en uten risiko kunne leve i åpenbar synd.

Denne siste varianten er spesielt interessant i vår tid, da det fremstår mennesker som mener at man kan leve ut sin homoseksuelle adferd, med Guds velsignelse. Det er klare paralleller til denne vranglæren, og den vranglæren som apostelen Johannes bekjemper i sitt første brev. Denne vranglæren har sine talsmenn i Norge i dag, ikke minst i Den norske kirkes bispekollegium, men også i frikirkelige sammenhenger.


Kloke ord fra biskop Giertz


Den nå avdøde svenske biskop Bo Giertz (bildet) har sagt dette om vranglæren: ”Falsk lære er farligere enn grove synder og laster, for den som lever et lastefullt liv, pleier å vite at han er en synder, men den som er forvillet ved en falsk lære, tror at alt er vel, selv om han er på vei mot fortapelsen.” (David Hedegård/Aapeli Saarisalo:Bibelsk Oppslagsbok, Lunde forlag 1975, side 1014)

Vranglære er den læren som i første omgang strider mot den sunne læren. ”Men du skal undervise i samsvar med den sunne lære,” skriver apostelen Paulus til sin medarbeider Titus. (Tit 2,1) Hva vil dette si? Den sunne lære er det samme som undervisningen til Jesus og apostlene. Derfor stod også vranglærerne under kirkens apostoliske forbannelse. Om dette skriver apostelen Paulus i Gal 1,6-9:

”Det undrer meg at dere så raskt vender dere bort fra ham som har kalt dere ved Kristi nåde, og til et annet evangelium, men det finnes ikke noe annet, det er bare noen som forvirrer dere og vil forvrenge Kristi evangelium. Men om vi selv, ja, om en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi forkynner dere, forbannet være han! Vu har sagt det før, og jeg gjentar det nå: Hvis noen forkynner dere et annet evangelium enn det dere har mottatt, forbannet være han!”

Enten jeg lever eller dør

Det ble en sterk opplevelse for meg i går å lese i biografien, til den tidligere ugandiske biskop Festo Kivengere. Biskop Festo, som døde i 1988, ble kalt for "Afrikas Billy Graham". Mange er de som fikk møte Jesus gjennom denne mannens liv og virke. Han skrev i sin tid en bok, som også ble utgitt på norsk, med den kontroversielle tittelen: Jeg elsker Idi Amin. Boken var et meget sterkt vitnesbyrd om den enorme kraften som ligger i tilgivelsen, og i Kristi grenseløse kjærlighet. Festo døde av blodkreft, og det er en svært gripende beretning i denne biografien hvor hans sekretær forteller om reaksjonen til Festo Kivengere, når legen hadde gitt ham beskjed om at han bare hadde en måned igjen å leve. Judith Trickett forteller: "Vi satt på hans lille kontor i huset hvor han bodde. Han satt i pysjamasen min, med morgenkåpen over. Han var fremdeles sterk, klarte å gå selv og snakke tydelig. Han bad meg om å lese fra Filipperbrevet 1,20-21. Disse versene var så dyrebare og kjære for ham." Jeg skvatt litt da jeg leste dette, for disse versene er mine yndlingsvers for tiden. Der heter det: "Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke i noe skal bli til skamme, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne gjennom det som hender med kroppen min, enten jeg skal leve eller dø. Å leve er for meg Kristus, og å dø er en vinning." Jeg leste videre det Judith Trickett forteller: "Han sa at hans eneste frykt var at han skulle bringe vanære over Herren før han døde. Hans stemme brast da han sa dette. Jeg forsikret ham om at den Herre som hadde bevart ham alle disse årene, ikke ville tillate at Festo skulle vakle mot slutten. Dette var den eneste gangen jeg så ham kjempe - med dette at han altså skulle vanære Jesus." Dette talte så til meg i går, som var nok en av disse vanskelige dagene. Hjerterytmen har til tider vært noe bedre, men jeg har fått en ny oppblomstring av "helvetesild" på den ene siden av ryggen. Dette har vært et tilbakevendende problem de siste årene. Legen min mener det er kronisk. Det er i hvert fall svært smertefullt. Samtidig har jeg frosset mye, så i det varme været, har jeg sittet med en fleecejakke, drukket varm tea, og fremdeles vært veldig kald. I denne livssituasjonen er jeg opptatt av det samme som Festo Kivengere var: at jeg ikke må vanære min Herre Jesus. Men at Han, slik som det også var pasjonen til Paulus, "må bli opphøyd for alles øyne gjennom det som skjer med kroppen min...." Hvilken bønn å be! Måtte Jesus bli æret. Måtte Han bli stor. Når professor Erik Gunnes oversatte Joh 3,30, så oversatte han det slik: "Han skal vokse, og jeg skal svinne bort." Dette vitnesbyrdet fra døperen Johannes, sier i grunnen alt.

Ruth Bell Graham: En bedende og bibellesende kvinne

Torsdag 14. juni sovnet Ruth Bell Graham stille inn, 87 år gammel, med sin kjære ektefelle Billy Graham og den nærmeste familien rundt seg. Dermed er en epoke over. Ruth Bell Graham har stått ved sin manns side alle dager, siden de gav hverandre sitt ekteskapelige løfte. Datteren, Anne Graham Lotz, som nylig besøkte Norge forteller på minnesiden som Billy Graham organisasjonen har opprettet på sin nettside, om et spesielt minne fra oppveksten. Hun forteller at det lyste veldig tidlig fra morens arbeidsværelse. Da kun kikket inn der, satt mor enten ved siden av skrivepulten, og leste i Bibelen. Ruth Bell Graham hadde intet mindre enn 14 ulike bibeloversettelser, som hun gransket og leste med stor iver. Satt ikke mor ved skrivebordet, lå hun som oftest på kne og bad. Denne gudfryktige kvinnens liv satte dype spor etter seg, ikke bare som kona til verdensevangelisten Billy Graham, men også i sin egen familie. Hver dag leste Ruth og Billy Graham Bibelen sammen. Når Ruth Graham de siste årene, på grunn av stor legemlig skrøpelighet, enten av sengeliggende eller satt i rullestol, fikk hun noen andre til å lese for seg fra Den Hellige Skrift. Et sted på minnesiden finnes det et bilde av artisten Bono, som leser i Bibelen for henne. Bibelen var for Ruth Bell Graham Guds evige, autoritative, Guds inspirerte og evig gyldige ord, slik det er det for hennes mann, Billy. Han har selv svart på spørsmålet om hvem som var hans rådgiver og åndelige veileder: min kone. "Hun har masse visdom for hun gransker Guds ord," la han til. I et dikt bad hun Herren om å la henne fare herfra sakte, fordi hun hadde så mye å ta farvell med og takke for. Nå er hun hjemme hos sin kjære elskede Herre og Venn, Jesus. Bildet viser Ruth Bell Grahams skrivepult med biblene.

Å følge apostlene

"Således hadde Herrens ord sterk framgang og fikk makt." (Apgj 19,20)

Når apostlene gjorde sin gjerning, hvilte Herrens velsignelse over deres virke. Følger vi i deres fotspor, vil det gå oss vel, men vi må ha det klart for oss at bare det å ta i bruk apostlenes prinsipper er ikke nok. Hvis vi ikke har apostlenes gudhengivenhet, apostlenes tro og apostlenes kraft, så vil vi ikke oppnå apostlenes resultater. Jeg sier ikke at vi skal undervurdere verdien av deres metoder, de er absolutt nødvendige dersom vi ønsker å oppnå likeverdige resultater. Men vi må ikke overse det enda større behov vi har for apostlenes åndelighet, heller ikke må vi fortvile dersom vi på veien skulle møte apostlenes prøvelser.

Watchman Nee, kinesisk husmenighetsleder som satt 20 år i fengsel for sin tro. Leder for menighetsfellesskapet: "Den lille flokk". Hentet fra hans andaktsbok: Brød i ørkenen, Ansgar forlag 1977, side 139

Kristusliv midt i vår egen skrøpelighet

Jeg holder på å lese 2.Korinterbrev enda en gang. Det som kanskje er det mest personlige brevet apostelen Paulus skrev. Hvor vi kommer ham nærmest. Han fremstår så gjennomsiktig, så bunnløs ærlig. Han viser oss sin angst, sin smerte, sine kamper. Vi kjenner oss igjen. Gårsdagen var for meg en ny dag med stor legemlig skrøpelighet. Selv om været har skiftet, og det ikke lenger er så veldig varmt, ble jeg sittende i hagen, slik jeg ofte gjør disse dager. Det er det jeg orker, når den legemlige skrøpeligheten er som nå. Men heldigvis er ikke alle dagene slike. Det er dager da kreftene vender tilbake, og jeg kan gjøre mer ut av dagene. Skjønt hva er det vi egentlig får ut av dagene når de bare er fulle av aktiviteter og krav? Når vi kommer hjem til himmelen, og ser alt fra Guds perspektiv, så vil vi også se at disse dagene, da vi er satt ut av spill, kanskje var de dagene som betydde mest for ens liv. For det er sant at Gud gjør mer bak ryggen din, enn foran øynene dine!

Det jeg leste i går var det Paulus skriver om sin egen kropp, om skatten i leirkrukken, og jeg leste det hele i sammenheng, uten å bry meg om selve kapitelinndelingen. Som du sikkert vet finnes jo ikke inndelingen av Bibelen i kapitler og vers i håndskriftene til Det nye testamente. Kapitelinndelingen kom først på begynnelsen av 1200-tallet, versinndelingen er fra ca 1550. Så derfor leste jeg denne gangen sammenhengende det apostelen skriver om nettopp dette tema.

"Men vi har denne skatten i leirkrukker, for at den veldige kraften skal være av Gud og ikke fra oss selv. Vi er alltid presset, men ikke knekket, vi er alltid rådville, men ikke rådløse, forfulgt, men ikke forlatt, slått ned, men ikke slått i hjel. Vi bærer alltid Jesu død med oss i vår egen kropp, for at også Jesu liv skal bli synlig i den. For ennå mens vi lever, blir vi stadig overgitt til døden for Jesu skyld, for at også Jesu liv skal bli synlig i vår dødelige kropp. Slik er døden virksom i oss, men livet i dere. Vi har den samme troens Ånd som det står skrevet om: Jeg trodde, derfor talte jeg. Også vi tror, og derfor taler vi. For vi vet at han som reiste opp Herren Jesus, han skal også reise oss opp sammen med ham og føre oss fram sammen med dere. Men alt skjer for deres skyld, for at nåden skal bli stor og få takken til å stige fra så mange flere - til Guds ære. Derfor mister vi ikke motet, for selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag. De trengslene vi nå bærer, er lette, og de skaper for oss en evig rikdom av herlighet som veier uendelig mye mer. Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig. For vi vet at om det rives ned, dette teltet som er vårt jordiske hus, så har vi i himmelen en bygning som er fra Gud, et evig hus, som ikke er gjort med hender. Mens vi er her, sukker og lengter vi etter å bli ikledd og omsluttet av vår himmelske bolig. For når vi slik er blitt kledd, blir vi ikke stående nakne. Så lenge vi bor i vårt jordiske telt, er vi nedtrykt og sukker. For vi ønsker ikke å bli avkledd, men påkledd, så dette dødelige kan bli oppslukt av livet. Den som har gjort oss i stand til nettopp dette, er Gud, som har gitt oss Ånden som pant. Derfor er vi alltid ved godt mot, selv om vi vet at vi er borte fra Herren så lenge vi har hjemme i kroppen. For vi vandrer i tro, uten å se. Men vi er ved godt mot, og helst ville vi flytte bort fra kroppen og hjem til Herren. Derfor setter vi vår ære i å være til glede for Ham enten vi er hjemme eller borte." (2.Kor 4,7-18 og 5;1-9)

Uthevelsene er mine, for å vise hva Herren viste meg i går, om at lidelsen også har en hensikt. Dette at Kristus mer og mer skal få ære, og bli synlig i våre liv, midt i vår egen legemlige skrøpelighet. Å, som jeg lengter etter dette og ber om dette. Jeg ber om at jeg må dø, og Han få leve i meg. Jeg ber om å få se korsets gjerning i meg, på et enda dypere plan. Vil du be for meg? Måtte Han vokse, og jeg avta. Kan du be om det?

Hellighetsvekkelsen i Rwanda

Det ble et veldig sammentreff av begivenheter denne uka, da jeg først så filmen: "Hotel Rwanda" på TV, - en film som grep meg sterkt, for så å lese om pastorer fra nettopp Rwanda som nå kommer til Norge med evangeliet. Tenk dette landet, som på en så bestialsk måte mistet store deler av sin befolkning gjennom folkemordet for bare kort tid siden. Det ikke så mange vet er at Rwanda ble gjenstand for en himmelsendt vekkelse i 1938-1946. Noe av det som karakteriserte denne vekkelsen var forkynnelsen av å leve i lyset med sitt liv. "Vekkelsen var i første rekke personlig og umiddelbar," forteller Norman P. Grubb, som den gang var generalsekretær i Wordwide Evangelization Crusade (WEC). Han sier videre: "Vekkelsen er alltid til stede hos den enkelte kristne som 'vandrer i lyset'. Jeg lærte også å forstå at dette å vandre i lyset, førte til at en raskt lærte å legge merke til syndens spesielle kjennetegn, en lærer å kalle synden ved dens rette navn, en lærer å avsløre sine foreteelser som hovmod, stolthet, hardhet, tvil, frykt og selvmedlidenhet - sånt som vi ofte dekker over ved å kalle dem naturlige reaksjoner - med de er synd. Det betyr at vi må være villige til å bli sønderknust, at vi må falle på kne og bekjenne vår synd for Ham som ble sønderbrutt for oss, for Blodet kan ikke rense oss for undskyldninger, men det renser fra all synd som vi bekjenner. Slik blir vekkelsen til en daglig erfaring for dem som er fylt av Jesus, fylt til overflod av Hans liv. Videre har vi lært å forstå at livets strømmer ikke fritt kan flyte ut i verden gjennom en mann alene, men at disse strømmene flyter gjennom legemet, gjennom alle troende som sammen er ett legeme. Vår sønderbrytelse og vår åpenhet må følge to retninger: den horisontale og den vertikale, utad mot hverandre og oppad mot Gud." (Roy Hession: Golgata - veien til vekkelse, Ansgar forlag 1977, side 10-11)

Halleluja - afrikanerne kommer!

Aftenposten har i dag et kjempeflott førsteside oppslag med tittelen: AFRIKANERE VIL KRISTNE NORGE. Inne i avisen er det et stort oppslag på sidene 12-13 med samme tema. Dette skjer samtidig med at den kristne avisen Dagen avslører de dystre tallene som viser med all tydelighet Europas skjebnetid: Abort dreper et barn i Europa hvert 25. sekund, og tar dermed flere europeiske liv enn trafikkulykker, AIDS og selvmord. Samtidig synker tallet på ekteskap i Europa med 22 prosent, mens tallet på skilsmisser stiger og en tredjedel av barna i EU fødes utenfor ekteskap. Dette viser en rapport fra Institutt for familiepolitikk i Madrid. Misjonsinnsatsen fra afrikanerene kan dermed bli Europas håp. Så dette er et enormt takkeemne. Mange norske baptistmenigheter har fått et stort antall nye medlemmer fra Burma. Det er burmesiske flyktninger som kommer til Norge, mange av dem er kristne, og flere av dem blir det når de kommer til Norge. Fra før av har vi iranske, kurdiske, filippinske, etiopiske og vietnamesiske kristne, som enten er en del av en norske menigheter eller startet egne. Hvilken gave til norsk kristenhet dette er! Og det som er veldig flott å merke seg er at våre utenlandske venner i all overveide grad er bibeltro konservative kristne. De står for Guds ord i sentrale trosspørsmål. Her er det nok ingen som profilerer liberalteologi, og som kjemper for kjønnsnøytrale ekteskap eller homofilt samliv. - Dere har sovnet. Nå kommer vi fra Afrika for å vekke dere, sier pastor Jean Saflo (bildet) som er pastor for Holy Church of Jesus, med tilholdssted i Filadelfia Oslo. Bare navnet på denne menigheten får meg til å si et aldri så lite halleluja! Pastor Seflo, som opprinnelige kommer fra Rwanda er en av de som blir intervjuet i Aftenposten. Her er også reportasjer fra lignende menigheter i Danmark. Kjøp gjerne Aftenposten i dag og les, og takk Gud for dette flotte oppslaget i en av Norges største aviser.

Forvandlet til Kristi bilde

Her om dagen så jeg et bilde som har gjort et veldig inntrykk på meg. Jeg ber om at det skal følge meg hele livet, fordi det har noe svært viktig å si om mitt liv og min identitet. Det er bildet som er gjengitt på bloggen her. Av biskop emeritus Martin Lönnebo på sitt kjøkken. På veggen henger det et ikon av jomfru Maria med Jesusbarnet, og på motsatt side et speil. Igjen vender jeg tilbake til dette grunnleggende: "Og Gud skapte mennesket i sitt bilde..." (1.Mos 1,27) Og til dette: "Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd." (2.Kor 4,18) Den hellige Isak Syreren, skriver følgende i sine Asketiske traktater: "Må Faderen, som i evighet har født Deg, fornye sitt avbilde i meg. Jeg har overgitt Deg. Overgi ikke meg. Jeg har dratt meg bort fra Deg. Søk du meg... Led meg til Dine beitemarker, blant Din hjords lam. Gi meg næring tilsammen med dem av Dine hemligheters friske gress, de som finnes i et rent hjerte, ett hjerte som i seg bærer Dine åpenbaringers herlighet... Må vi bli verdige denne herlighet, gjennom Din nåde og din kjærlighet til menneskene. Å, Jesus Kristus, vår Frelser, i evigheters evighet. Amen." (Isak Syreren levde på 600-tallet) Dette bildet inspirerer meg til å henge opp et av mine i et rom i vårt hus, med en speil ved siden av. Hvem ser jeg i speilen? Jeg kjenner på noe av den smerten, for mitt eget livs vedkommende, som apostelen Paulus kjente på i forhold til de hellige i Galatiaområdet: "Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte til Kristus får skikkelse i dere." (Gal 4,19) Måtte Kristus vinne mer og mer skikkelse i mitt liv.

Tro, liv og lære innen anabaptismen, del IV

Dåpen var for anabaptistene selve tegnet på pakten med Gud, og et vitnesbyrd for andre. Det første punktet i bekjennelsen fra den store døpersynoden i Schleitheim i 1527, lyder slik:

”Dåpen skal gis til alle som tror på Jesus Kristus og har fått syndernes forlatelse i Hans navn. Den som ønsker å bli døpt skal selv be om det, og i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn skal så den troende begraves i dåpen for å oppstå til et nytt liv. Barnedåpen er ikke etter Guds ord.”

Men dåpen var ikke så sentral for deres tro som benevnelsen ”Täufer” eller ”Døper” skulle implisere. Dåpens betydning lå først og fremst i dette at den var inngangsporten til et liv med Kristus, og den var også inngangsporten til en gjenfødt kirke av sanne troende. Vi må ikke glemme at på den tiden dette handler om, så var dåpen for de statlige myndighetene av helt avgjørende betydning for utøvelsen av sosial og politisk makt og kontroll over folk flest. Dette kan til dels forklare den voldsomme forfølgelsen som anabaptistene ble utsatt for. Hos disse fredsommelige døperne så man en spire til politisk instabilitet og uro.

Hos anabaptistene finner vi eksempler på dåp av mennesker som både skjedde spontant, og etter en periode med dåpsundervisning. Dåpen skjedde både ved overøsing og ved full neddykkelse. Det var helst i begynnelsen at dåpshandlingen skjedde ved overøsing. Selve dåpsforberedelsene handlet om bibelstudium, bønn, syndsbekjennelse og omvendelse. Dåpshandlingen markerte begynnelsen til et nytt liv i tro og lydighet. For mange av de som lot seg døpe betydde dette også et martyrium. Det gjaldt for både menn og kvinner og barn, som enten ble mishandlet eller drept på de mest bestialske måter.

Et annet karakteristika ved anabaptistene som i denne sammenhengen må nevnes, var at de ikke anså sin dåpsform som gjendåp. Det er jo nettopp det kallenavnet deres betyr: Ana-baptist. Den som døper igjen. Men for disse etterfølgerne av Jesus anså de ikke barnedåpen for å være noen bibelsk dåp.

Jeg har så vidt berørt nattverdsynet til anabaptistene tidligere på denne bloggen. I det som er blitt kalt for De Schleitheimske artikler heter det om nattverden:

”Brødsbrytelsen er for sanne troende døpte, slike som har èn Gud, èn tro, èn dåp, èn ånd, og er forenet i ett legeme som er menigheten. Kristus er hodet for menigheten og brødsbrytelsen er et minnemåltid.”

Anabaptistene tok ikke nattverden alene, men alltid i fellesskap som en minneshøytid over Kristi død og oppstandelse. For dem var det viktig å understreke at nattverden var knytet sammen med selve måltidsfellesskapet, og ut fra dette måltidsfellesskapet hvor han spiste og hadde fellesskap sammen, brøt man brødet og delte ut vinen. Brødet og vinen var vitner på Kristi nærvær og kunne bare mottas av dem som hadde bekjent sin synd, og som man antok leve det nye livet. De fulgte ikke en praksis hvor alle var velkommen til nattverdsbordet.

Bildet er fra en dåpshandling hos et av Bruderhof-fellesskapene i USA.

En aftenbønn fra 300-tallet

Vi velsigner Deg nå, å min Kristus, Guds ord,

lys av lys uten begynnelse, Du som skjenker Ånden.

Vi velsigner Deg, trefoldige lys av den udelbare herligheten. Du har overvunnet mørket og skapt lyset for å skape allting i det.

Du gav materien fasthet når Du skjenkte den verdens ansikt, og dens skjønnhets form. Du har opplyst menneskets sinn, gjennom å gi henne fornuft og visdom. Overalt finnes det evige lysets gjenskinn, slik at mennesket i lyset skal fornemme herligheten og selv bli helt til lys. Du har opplyst himmelen og ulike lys. Du har befalt natt og dag å følge hverandre i fred, og Du har gitt dem et broderlig vennskap til Deg. Natten gjør slutt på vår kropps plager, dagen vekker oss til arbeide, til oppgavene som tynger oss. Men vi flyr fra mørket, vi skynder oss mot Dagen uten slutt. Dagen som aldri skal oppleve skumringens sorg. Skjenk mine øyelokk en lett søvn, så min røst ikke lenger forblir stum. Din skapning våker og synger med englene. Må min søvn alltid være full av Ditt nærvær. Selv skilt fra kroppen synger ånden Din lovprisning, å Gud. Fader og Sønn og Hellig Ånd, Din være æren, herligheten og makten, i evighetenes evighet. Amen.

Gregorios av Nazianzos (ca 330-ca 390) Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen. Ikonet viser fra venstre Basileios den store, Gregorios av Nazianzos og Johannes Chrysostomos.

Viktig å forstå at man er skapt i Guds bilde

Få, om noen har hjulpet meg til å fordype mitt bønneliv de senere årene, som den koptiske munken, fader Matta El-Meskeen, eller Matteus den fattige. Jeg har skrevet om ham på bloggen min tidligere. Fader Matta El-Meskeen, som døde 8. juni i fjor, var født 20. september 1919. Ved siden av å være munk, var han også åndelig far for 130 munker i Hl. Makarios den Stores kloster i Wadi El Natrun i Egypt. Han var også en meget anerkjent ortodoks teolog, og forfatter til 181 bøker! Fader Matta El-Meskeen var også en sterk fornyer og inspirator i den ørkenvekkelsen som har pågått i Egypt de senere årene. Hans bok "Orthodox Prayer Life. The Interior Way", utgitt på St. Vladimir's Seminary Press i 2003, hører med til mine kjæreste eie.

Under skyggefulle trær i går, i den deilige hagen vår, har jeg lest i denne boken igjen. Denne mannens bøker må leses s-a-k-t-e. I det kapitlet jeg leste i går, er fader Matta El-Meskeen opptatt av at bønn er fellesskap mellom oss og Gud. Men for at dette fellesskapet skal kunne fordypes, og virkelig bli det som det er ment å være, må vi fullt og helt bli klar over at vi er skapt i Guds bilde. "Gud sa: La oss skape mennesker i vårt bilde, som et avbilde av oss." (1.Mos 1,26) Matta El-Meskeen sier: "Med det samme et menneske er klar over dette, så vil det ha grepet tak i selve nærværet - som er Gud selv. På denne måten, forstår sjelen, ser og berører Gud selv. Det er bare en, sann, realistisk måte for mennesket til å bli klar over seg selv. Det må først bli klar over Gud. Når et menneske blir klar over seg selv, så vil en med det samme finne seg selv ansikt til ansikt med Guds likhet."

Fader Matta El-Meskeen siterer Hl. Gregor av Nyssa, som har sagt at "bønn er en hjerte-til-hjerte samtale, hele tiden aktiv fra Guds side, alltid treg fra vår. Faktum er at begge parter kaller, og begge responderer. Men, initiativet er alltid Guds."

I denne forbindelse siterer fader Matta El-Meskeen Jesaja 65,2. For sammenhengens skyld tar jeg med vers en også: "Jeg hadde svar for dem som ikke spurte, jeg var å finne for dem som ikke søkte meg. Til et folk som ikke påkalte meg, sa jeg: Her er jeg! Her er jeg! Hele dagen rakte jeg hendene ut ...."

Det er Faderen som kaller oss til å be, og får oss til å be. Fader Matta El-Meskeen sier: "For så mye som vårt hjerte er rent, vil Gud finne sitt hvilested i oss." Dette samstemmer jo veldig godt med Jesu ord, i Matt 5,8: "Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud."

"Det synes som," sier fader Matta El-Meskeen, "vi ble skapt for bønn. Bønn er det eneste bånd som fører oss sammen med Gud. Når vi mister bønnen, mister vi faktisk herligheten i vårt bilde... Gud drar oss til seg selv gjennom bønn, og gjennom bønn reiser vi på forunderlig vis i Hans retning, på en måte som er altfor dyp til å kunne fatte. Faktum er, gjennom bønn drar Gud seg nærmere oss, og Han kommer til oss for å bo sammen med oss. Gjennom bønn tilbyr Han oss fellesskap med seg selv slik at Han kan bli helt og holdent vår, og vi kan bli helt og holdent Hans."

Gud er uendelig mye større

I går kveld før jeg gikk til sengs for natten, kom jeg til å tenke på noen ord av Maximos Bekjenneren. Denne Maximos levde ca 580-662. Hos Maximos står den orientalske visjonen av Kristi enhet i perfekt likevekt med den vesterlandske visjonen av Hans dualitet. Det sjette økumeniske konsiliet, som forkynte at Kristus ikke bare hadde en guddommelig vilje men også en menneskelig, var resultatet av denne mannens refleksjon, meditasjon, hans bønn og hans martyrium. Ordene av Maximos som jeg tenkte på i går, er disse:

"Uendeligheten er uten tvil noe som tilhører Gud, men den er ikke Gud selv, for Han er uendelig mye større." Dette er virkelig dyp visdom. I vår tid hvor det meste skal relativeres, og mange mennesker skaper Gud i sitt eget bilde, trenger vi å få se mer av Guds karakter og personlighet. Og Maximos gir oss et lite innblikk i hvordan vi bør nærme oss Gud! Denne Maximos har også sagt: "Kristus er det store og skjulte mysteriet, det salige målet for alt som er skapt... Med blikket festet ved dette mål har Gud gitt allting eksistens.... Mysteriet med Ordets inkarnasjon bærer i seg den fulle meningen med Skriftens gåter og symboler, og hva alle synlige og usynlige vesen uttrykker. Den som forstår korsets og gravens mysterium forstår alltings mening. Den som innvies i oppstandelsens skjulte innhold forstår i hvilken hensikt Gud skapte alt i begynnelsen."

Den nordisk katolske kirke på besøk

Neste søndag skal St.Johannes Døperen menighet i Oslo, feire messe i Hoff kirke på Østre Toten. Etter messen skal de besøke bønnekoia mi, og om været tillater det kommer kirkekaffen til å bli lagt utendørs eller innendørs i et bedehus i nærheten. Det er første gangen Den nordisk katolske kirke feirer messe i Hoff kirke. Den nyvalgte biskopen i Den nordisk katolske kirke, fader Roald Nikolai Flemestad (bildet) skal være med. Det samme skal presten i St. Johannes Døperen menighet, fader Asle Ambrosius Dingstad, og jeg håper også at han som var prest i min sognekirke da jeg ble en kristen i 1972, fader Arne Mathias Sky får anledning til å komme. Sky var den gangen sogneprest i Vardal, og fikk stor betydning for meg gjennom sin sentrale Kristusforkynnelse, og grundige utleggelse av Guds ord. St. Johannes Døperen menighet, som er modermenigheten for Den nordisk katolske kirke, tar dette som årets menighetsutflukt og det er et stort privilegium for meg at de vil komme for å besøke mitt lille bønnested. Om du bor i nærheten, og kunne tenke deg å være med på dette, er du hjertelig velkommen. Ta da kontakt med meg via epost: bolahans@online.no så skal du få nærmere beskjed om klokkeslett og sted. Messen i Hoff kirke vil bli holdt i etterkant av den ordinære gudstjenesten der.

Kirken - en bolig for Ånden

Arkimandrit Sofrony (1896-1993), er en pålitelig åndelig veileder for mennesker, som søker å leve det indre livet i Gud. Han er en av de som har betydd mye for mitt eget åndelige liv, gjennom flere år nå, og jeg finner stadig noe nytt hos ham. Etter sin omvendelse i 1925 reiste han til Det hellige fjellet, Athos, der han i mange år levde i nær kontakt med starets Siluan, som er blitt kalt for 1900-tallets mest autentiske munk. Etter en alvorlig og hard sykdomstid kom Arkimandrit Sofrony til Essex i England i 1959. Rundt denne mannen vokste det opp en livlig klosterkommunitet med kvinner og menn fra mnage land. Den er den dag i dag en varmekilde for pilegrimer fra ulike deler av verden og med ulik kirkelig tilhørighet. Sofrony har skrevet noe som han har kalt "en sammenfatning av det åndelige livet", og fra dette skrift, vil jeg gjerne dele noen linjer med bloggens lesere:

"Et sant kristent liv er å leve i 'ånd og sannhet.' (Joh 4,23) Derfor kan det praktiseres hvor som helst, når som helst og under en hvilken som helst epoke i historien. Kristi guddommelige bud er absolutte. Med andre ord, det finnes ikke og kan ikke finnes noen omstendigheter i hele verden som skulle gjøre det totalt umulig å etterleve disse bud. Som guddommelig Ånd og Sannhet står det kristne livet til sitt evige vesen selvklart høyere enn hver ytre form. Men ettersom mennesket kommer til denne verden som tabula resa kalt til å "vokse og bli sterk, fylt av visdom" (Luk 2,40), blir det nødvendig å skape noen slags former, regler for den menneskelige samvirkning, for å oppfostre det ennå langt fra fullkomne mennesket.

Våre fedre i troen, apostlene, har liksom Kristus selv, lært oss å ære den sanne Gud, de visste veldig godt at Den Hellige Ånds liv overgår alle jordiske institusjoner. Men de visste også at samme Ånd skaper en bolig til seg, som innen jordens grenser har visse drag som gir uttrykk for Ånden, og som fungerer som et kar for å bevare Åndens gaver. Denne underbare bolig for Den Hellige Ånd er Kirken, som gjennom alle sekler, fulle av storm og uro, har vært bærer av den dyrebare skatten, den av Gud åpenbarte sannheten. "

Kjønnsnøyral ekteskapslov og det antikristelige samfunn

Guds profetiske ord forutsier at før Jesus skal komme tilbake, og setter sine føtter på Oljeberget i Jerusalem, skal Antikrist, eller Den lovløse stå frem på arenaen. Apostelen Paulus underviser oss om at denne personen karakteriseres på følgende måte: "Han står imot og opphøyer seg over alt som kalles gud og helligdom. Ja, han tar sete i Guds tempel og utroper seg selv til gud." (2.Tess 2,4) Menneskene på jorden skal bli forført av Den Lovløse, "fordi de ikke ville elske sannheten så de kunne bli frelst." (v.10) Antikrist vil kreve et antikristelig system, og jeg tror vi ser mer og mer konturene av dette antikristelige systemet i dagens Europa - og da også Norge. Et ledd i dette antikristelige systemet, er den nye såkalte kjønnsnøytrale ekteskapsloven, som nå er under høring og debatt. En slik lov vil blant annet føre til at ikke bare enkeltpersoner vil føre de totalitære konsekvensene av loven. Også organisasjoner, institusjoner og religiøse samfunn vil merke dem. På hvilken måte? Blant annet ved at barnehager som drives med en religiøs formålsparagraf, eller det være seg skoler og foreninger vil bli møtt med et krav om å innordne seg den nye loven. Hvis vi kommer i den ulykksalige tilstanden at den nye kjønnsnøytrale ekteskapsloven vedtas, der enkjønnet og tokjønnet samliv, vil bli behandlet som identiske, vil ingen ha rett til å forskjellsbehandle disse to samlivsformene. Vi vil kunne se dette tydelig når det gjelder utgivelse av skolebøker, ved ansettelser og ved direkte undervisning. Her vil det ikke tolereres noen unntak. Alt vil gå i retning av å favorisere de som står for den nye loven. Et mulig unntak vil kanske være trossamfunenes indre liv i forhold til gudstjenester, ulike kirkelige ritualer og seremonier. Men det kan også være, noe vi stadig får nye signaler om, at regjeringen vil ha et ris bak speilet. Folk bør merke seg at Landsorganisasjonen for Lesbiske og Homofile på sitt landsstyremøte i januar i år, vedtok at trossamfunn som ikke vil vie homofile og hetrofile par på lik linje, må miste statsstøtten! Men en kjønnsnøytral ekteskapslov vil de borgere i denne nasjonen som fortsetter å mene at mor-far-barn-relasjonen står i en særstilling, kunne bli potensielle lovbrytere. Jeg behøver ikke å være profet for å forutsi at disse personene kommer til å bli stemplet som intollerante, fordomsfulle - bare for å bruke to av honørordene, som brukes allerede. Kanskje vi skulle legge til et annet begrep som brukes: "akterutseilte fundamentalister." Den nye loven vil kunne bety direkte og indirekte yrkesforbud i ulike sammenhenger. Hva vil skje med en lærere og barnehageansatte som ikke vil undervise barna om dette? Jeg tror det er tvilsomt om de får lov til å reservere seg. Visste du forøvrig at Landsorganisasjonen for Lesbiske og Homofile med sine 2000 medlemmer organiserer mindre enn to prosent av de homofile i Norge? Likevel er dette en av pressgruppene regjeringen lytter til, og henter råd hos. Visste du også at denne organisasjonen nå går offentlig ut og hevder at det er bedre for jenter å vokse opp med to kvinner enn med far og mor? For gutter påstår de at det ikke spiller noen rolle. Om jenter som vokser opp med to menn, har de ennå ikke uttalt seg.

Sol, svaberg og Peter Halldorf

Det var godt aa faa mote Peter Halldorf igjen. Han bringer noe av Herrens fred med seg, en ro og en hvile, som man ikke finner hos saa mange av Herrens vitner idag. Han er en beder og det merkes! I to undervisningsbolker har han snakket om Apostlenes gjerninger, med bakgrunn i den nye boken sin, som nettopp er utgitt paa norsk. Etter undervisningen fikk jeg en mulighet til en personlig samtale med ham, blant annet om veien videre for mennesker som onsker aa leve et kontemplativt liv. Jeg kommer tilbake med mer opplysninger om dette senere paa bloggen her. Etter undervisningen her paa Predikant og medarbeidersamlingen til Den evangelisk lutherske Frikirke, gikk jeg en tur ut paa svabergene, like nedfor Fredtun, hvor samlingen holdes. Det er alltid saa flott aa se ut over holmer og skjaer, og se sola danse og leke seg med vannet en slik vakker sommerdag som denne. Det er saa annerledes enn de brede Totenbygdene! Her nede i Stavern har jeg faatt mulighet til aa tenke igjennom det bibelske begrepet Sela. Det betyr noe slikt som slakk farten, skift gear, stopp, lytt. Jeg har faatt tid til aa lese Gudsordet langsomt, det som kalles Lectio Divina, eller aandelig lesning. En benediktinsk munk som levde i det 6. aarhundre, abbed Marmion, har sagt noe viktig om dette Vi leser under Guds oye inntil hjertet berores og springer i lue. Dette er saa viktig, kanskje viktigere enn noensinne. Gudsordet maa bli en del av oss, det maa ta skikkelse i oss. Da kan vi ikke lese med hurtigtogsfart, men lese under Aandens ledelse. Paa morgensamlingen i dag, dette skrives ved midnatt, skal jeg si litt i forkant av dagens bibeltime, om det aa leve i Guds tid og time. Jeg skal dele noen tanker rundt noe jeg har vaert opptatt av lenge Hvor stanser Den Hellige Aand i vaart liv akkurat naa

Beklager at det ble vanskelig aa lese dette, det skyldes laant maskin, som slett ikke virker som min egen! Jeg er hjemme igjen i kveld. Fra og med i morgen blir det normal blogging igjen.

En hilsen fra Fredtun, Stavern

Med lånt maskin, uten tilgang til billedarkiv, blir det bare noen få linjer på bloggen i dag. Etter noen vanskelige dager med sykdom, har jeg kommet meg såpass at jeg har kommet meg til Stavern, til Fredtun Folkehøgskole, hvor Den evangelisk Lutherske Frikirke har sitt årlige Predikant- og medarbeidermøte. Det har vært flott å treffe igjen venner fra ulike sammenhenger, og møte nye. Blant annet har jeg vært så heldig å treffe noen som arbeider konkret med opprettelsen av et kommunitetsliv i Norge, på protestantisk grunn. Det synes jeg er veldig interessant. I dag, torsdag, kommer Peter Halldorf, og skal i tre samlinger torsdag og fredag tale om Åndens folk, som er tittelen på hans nye bok om Apostlenes gjerninger. Det ser jeg veldig frem til.

Her nede på Fredtun har de tatt i bruk den nye tidebønnsboken som brukes på den hellige øya Lindisfarne. Flesteparten av disse bønnene er skrevet av den anglikanske presten Ray Simpson. Jeg siterer en for deg her:

Du er min øy i havet
Herre, Du er min øy i havet.
I Ditt fang bygger jeg rede.
Du er havets ro.
I den freden hviler jeg.
Du er bølgene
som vasker mot strandsteinene.
Bølgesuset er min hymne.
Du er fuglesangen over sjøen.
Jeg synger med fuglene.
Du er bårene som bryter mot berget.
Jeg priser Deg i bruset.
Du er havet som omgir hele meg.
Jeg hviler i Deg.

Folkeaksjon mot ny ekteskapslov

Pastor i Misjonskirken i Lyngdal, tidligere pastor og Hovedstyreleder i Det Norske Baptistsamfunn, Sten Sørensen har nå tatt initiativet til en storstilt aksjon mot den nye "kjønnsnøytrale ekteskapsloven". Foreløpig har kjente kristenledere i Norge som preses i Den norske Kirke, biskop Olav Skjevesland og biskop emeritus Per Lønning skrevet under. Det samme har tidligere fylkesmann Edvard Grimstad, evangelist Aril Edvardsen og professorene ved Høgskolen i Agder, Jan Inge Jenssen og Trond Randøy og Linda Austnes som sto bak aksjonen "Nok er nok". I tillegg til disse har 18 andre kristenledere sluttet seg til oppropet, som har fått navnet: "Ja til vern av ekteskapet." Pastor Sten Sørensen håper å få 100.000 kristne i Norge til å skrive under oppropet. Første trinn i aksjonen går nemlig ut på et krav om at regjeringen trekker sitt liberale lovforslag. Det er svært gledelig at Sten Sørensen har tatt initiativet til dette, som jeg støtter 100 prosent. Det viser også at mange kristne er i ferd med å våkne, og vil stå opp for det ekteskapet som Gud har innstiftet. Samtidig som dette skjer er det under planlegging flere bønne- og fastekampanjer, og de kristne sommerstevnene vil bli benyttet til å samle underskrifter. Kampen mot den nye ekteskapsloven er ikke tapt. Sten Sørensen sier: "Hvis vi skal vinne denne saken, må det til mer enn underskriftslister fra noen få personer. Dette må engasjere hele folket - kristne som ikke-kristne - som står sammen om disse verdiene. Blir mobiliseringen stor nok, må politikerne ta hensyn til folket." Det inntrykket som er forsøkt skapt på bloggen her, om at kampen mot den nye ekteskapsloven, kommer fra "fundamentalister", burde dermed være torpedert. Sannheten er at svært mange i kristen-Norge er motstandere av den nye "kjønnsnøytrale ekteskapsloven".

Tro, liv og lære innen anabaptismen, del III

Fra en anabaptistisk huterkoloni i Ungarn foreligger det en øyenvitneskildring, skrevet på latin av en katolikk, som gir oss et godt bilde av hvordan enkelte så på anabaptistenes fellesskap. I sin Abenteuerliche Simpicissimus skriver Jacob Christoph von Grimmelhausen blant annet dette:

"Jeg ble kjent med en måte å leve på som var mer likt engler enn mennesker. Det var et samfunn hvor gifte og ugifte bodde sammen, under en leder søkte de et liv i enkelhet. Ved sine henders arbeid søkte disse gjendøperne bare å skaffe seg det de trengte til livets opphold. Resten av tiden brukte de til å prise Gud og tjene Ham og søke frelse for sine sjeler. Jeg har personlig sett slike kolonier av gjendøpere i Ungarn, som lever slik. Var det ikke for de kjetterske meningene de har som strir mot den kristne kirkes prinsipper, ville jeg gjerne ha sluttet meg til dem. I det minste ille jeg mene de er de mest velsignede mennesker i hele verden. De har store lagre, en overflod av matvarer som de på ingen måte sløser med. Der er ingen verdslighet, ingen misnøye, ingen utålmodighet. ka du hører ikke et overflødig ord. Menn og kvinner arbeider hver med sine oppgaver. Jeg så over hundre kvinner med sitt spesielle arbeid. Hver eneste både av dem og av mennene visste sin bestemte oppgave og gjorde den på den mest rosverdige måte. Om noen ble syk, hadde en av de andre ansvaret for å hjelpe. For hvert kjønn var det en lege og et apotek, skjønt takket være deres sunne levemåte var det sjelden noen av dem ble syk. Blant disse så jeg menn i høy alder så friske som en knapt finner andre steder. Over alt var det fred og harmoni mellom dem. Og de kalte hverandre brødre og søstre. Jeg skulle ønske jeg kunne finne folk som lever slik innen den katolske kirke. Så langt jeg kan forstå overgår disse gjendøpernes levemåte munkenes i klostrene. Jeg har ofte sagt til meg selv: Kunne jeg bare omvende dusse gjendøperne og få dem til å lære våre brødre i troen sin måte å leve på, hvilken velsignelse ville ikke det bli. Eller om du bare kunne overlate våre medkristne til å leve slik som gjendøperne gjør, hvilken velgjerning hadde du ikke da utført." (Skrevet ca 1668) Bildet er fra en Bruderhof kommunitet i USA.

Tro, liv og lære innen anabaptismen, del II

I går så vi på anabaptistenes forhold til Bibelen, Guds ord. Et annet nøkkelord for å forstå disse radikale menneskenes tro er ordet fellesskap. Idealet var forsamlingen i Jerusalem, og den urkristne forsamlingsmodellen, slik den blant annet er uttrykt i Apgj 2,42-47 og Apgj 4,32.

”De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene. Hver og en ble grepet av ærefrykt, og mange under og tegn ble gjort av apostlene. Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De solgte eiendommene sine og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det. Hver dag holdt de seg trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede. De sang og lovpriste Gud og var godt likt i hele folket. Og hver dag la Herren til nye som lot seg frelse.”

”Hele menigheten av troende var ett i hjerte og sinn, og ingen regnet det de eide som sitt eget; de hadde alt felles.”

Cornelius Dyck skriver i sin bok: ”Spiritual life in Anabaptism”, som utkom på forlaget Herald Press i 1995, at det finnes både likheter og forskjeller mellom Middelalderens monastiske åndelighet på den ene siden, og anabaptismen på den andre. Både i klostervesenet og hos anabaptistene møter man en viss dualisme. I klostervesenet kommer dette tydeligst frem i forholdet mellom ånd og kropp, mens dualismen hos anabaptistene er mellom kirken, da definert som den sanne kirke, og verden. Mens man i klostertradisjonen betonte kontemplasjonen og det solitære liv (et atskilt liv), møttes anabaptistene i små grupper for å lese Bibelen, la vekt på misjon og et liv som Jesu etterfølger.

Anabaptistene hadde en ny forståelse av et liv i fellesskap. Ikke annerledes enn Bibelens og de første kristnes forståelse av koinonia, fellesskapet, men annerledes enn Romerkirkens syn. Tyngdepunktet lå ikke på sjelens indre liv, i den forstand at man bare konsentrerte seg om sitt eget åndelige liv, i stedet ville de forankre det åndelige livet i fellesskap med andre troende. Altså ikke i askese og isolasjon, som man fant innen det monastiske liv i et kloster. Det indre livet med Jesus, skulle ha sin motsvarighet i et liv som kunne leves på utsiden. Man skulle leve ut Bergprekenens ord. Dette fellesskapet ble formet av en tro som var aktiv gjennom konkrete kjærlighetshandlinger, og omtanke for andre mennesker, og ble holdt sammen av troskap og lydighet mot fellesskapet.


Forsamlingssyn

Anabaptistene trodde på en synlig og identifiserbar kirke. Det var også en fri kirke, uten noen bånd til staten. Medlemmer av en anabaptistisk forsamling ble man gjennom troendes dåp, og forsamlingen bestod kun av troende medlemmer. De trodde ikke på noen apostolisk suksesjon eller den etablerte kirken, som Romerkirken eller for den saks skyld den lutherske eller reformerte. De sporet sine røtter tilbake til urkirken, og mente at urkirkens ideal hadde blitt ivaretatt av små protestgrupper opp igjennom historien. Dette var protestgrupper som hadde konfrontert kirken med sin verdslighet, vold og undertrykkelse. Anabaptistene anså seg selv som en del av denne linjen som kan føres tilbake til urkirken.

Anabaptistenes ekklesiologi (forsamlingssyn) forutsatte dåp av troende. De mente også at kirken ikke kunne fornyes, men måtte forandres, ved at man vendte tilbake til urkirkens idealer.

Når det gjelder de kirkelige embeter, så betonte de lik Luther, det allmenne prestedømme. De fleste anabaptistiske forsamlingene hadde en forstander som leder, og ved siden av denne eldste. Forstanderen ble enten valgt av forsamlingens medlemmer, eller av forsamlingens eldste. Kriteriene for valg av forstander var at denne personen kunne vitne om et personlig guddommelig kall til gjerningen, og leve et liv verdig dette kall, i tråd med det apostoliske mønster for valg av disse. Valget ble så bekreftet av forsamlingen. Med tiden kom anabaptistene ved siden av det allmenne prestedømme, også betone det særskilte lederskapet.

Bildet viser vennskapelig kappestrid i et Bruderhof fellesskap i USA.

Da den norske regjering støttet norsk misjon med pengegave på vegne av misjonsfolket

I dag kom jeg over et veldig interessant historisk dokument, som gir oss et godt bilde av den gudsfrykt som fantes i det norske folk, under Kong Haakon VII. I forbindelse med Tysklands okkupasjon av Norge, ble de norske misjonærene i Afrika og Asia, avskåret fra å motta økonomisk støtte fra Norge. Da er det at den norske regjering, som har tilholdssted i London, tar initiativet til å sende penger til underhold av misjonærene, på vegne av det norske misjonsfolk! De gir pengene også som en støtte til misjonsarbeidet, som regjeringen anser som så betydningsfullt. Med dagens regjering ville noe slikt ha vært utenkelig. Vi har virkelig grunn til å takke Gud for den kristenarven som finnes i Norge. Jeg gjengir brevet fra kirkeminister Nils Hjemtveit, som er stilet til tilsynsmann Johs. Karstad i det som dengang het Det Norske Lutherske Kinamisjonsforbund. Brevet er datert 8. april 1941, ogpå brevhodet står det: Det kongelige kirke- og undervisningsdepartementet.

I statsråd hos Hans Majestet Kong Haakon den 13. des i fjor ble det bevilget 50.000 pund som bidrag til det norske misjonsarbeid i Afrika og Asia, fordelt mellom de forskjellige selskaper i forhold til virksomhetens omfang. Regjeringen fant å burde gi denne ekstraordinære bevilling fordi forbindelsen mellom misjonsfeltene og hjemlandet var avskåret, og organisasjonen derfor ute av stand til å komme fram til sine arbeidere med de nødvendige midler. Derved var risikoen stor for at det kunne oppstå en nødstilstand både for misjonsarbeiderne og for deres virksomhet. Under disse omstendigheter fan regjeringen, til tross for det veldige krav som det under den nåværende situasjonen stilles til de økonomiske ressurser vi rår over, å måtte stille det nevnte beløp til disposisjon.

Misjonsarbeidet har så rike tradisjoner, og har vært til så stor velsignelse både ute og hjemme, at det selv disse vanskelige og tunge tider måttes søkes holdt oppe i den utstrekning som det er mulig. Dere som arbeider der ute på misjonsmarken, kan være overtydd om at de der hjemme - tross alle vanskeligheter tross det forferdelige trykk som de daglig lever under, tross alle de ubehagelige ting som trenger seg inn på dem og opptar deres tanker - at de tros alt dette også tenker på dere, at de føler det sårt ikke å kunne gi dere den økonomiske støtte de pleier å gi. I disse tunge måneder som nå er blitt til et år, har de levd i uro og angst, men også i bønn og håp og gode ønsker for dere og deres arbeid.

Derfor skal dere ta imot de midlene som regjeringen har bevilget, som en gave, et offer fra det norske misjonsfolk, fra hele det norske folket, som under de nåværende forhold kun på denne måten, gjennom Kong Haakon og hans regjering, kan nå fram til dere med den støtte de ønsker å gi arbeidet.

Kirkedepartementet har etter at uttalelse er innhentet fra biskop J.A. Aasgaard i Den norsk-lutherske kirke i Amerika, nå fordelt bevilgningen mellom de enkelte selskaper og virksomheter. Til det arbeid som De leder:

Det norske lutherske Kinamisjonsforbunds virksomhet i Kina er bevilget 7250 pund, som er sendt Dem herfra 4.april 1941 pr. telegram. Måtte det bidrag som vi har sett oss i stand til å gi, i noen grad lette de vanskeligheter hvorunder arbeidet må drives. Måtte det være som et lite streif av norsk vårsol over det daglige slitet. La det også bære bud om at de der hjemme som nå lider under fremmed åk, at de ber om, at de håper og tror og venter på det godes seierrike framgang i kampen mot alt som ondt er. På den tro er det også at Eders selvoppofrende arbeid er grunnet. Den tro og det håp binder alle nordmenn, dere og oss og dem der hjemme, sammen i dag. Som de der hjemme vet at dere og vi vil være tro i vårt kall og bli på vår post, så vil de også selv være det.

Jeg ber Dem motta for Dem selv og for alle Deres medarbeidere Hans Majestet Kongens og regjeringens hjerteligste hilsener og varmeste ønsker.

Et ønske samler i denne tid alle som er norske og tenker norsk: Måtte det ikke gå altfor lang tid før vårt kjære fedreland er befridd fra undertrykkelsen og har fått sin fulle frihet igjen! Måtte den verden som går ut av krigen, i større grad enn den som slapp krigens redsler løs, være preget av det brorskap og kjærlighetens bud som dere har følt dere kalt til å gå ut i all verden med. 'Gud signe vårt dyre fedreland.'

Nils Hjelmtveit (sign)

(Kilde: Asbjørn Aavik: Kasteskovlen. Gry forlag, Oslo 1946)

Tro, liv og lære innen anabaptismen, del I

Etter oppfordring fra flere fortsetter jeg serien om anabaptistene. Det er tydelig at mange er interessert i det som er blitt kalt for Den tredje reformasjonen, eller Den radikale grenen av reformasjonen.

Eberhard Arnold (lille bildet), grunnla Bruderhof-bevegelsen, som er en videreføring av mange av de prinsippene som anabaptistene sto for. Han sier følgende, som på mange måter setter ord på noe av den lengselen og fascinasjonen flere føler på, i møte med disse uredde menn og kvinner fra Reformasjonstiden:

”Jeg forsøkte gjennom bibelstudium og samtaler å føre mennesker til Jesus. Men så innså jeg, at dette ikke svarte til det Jesus begjærer. Jeg forsøkte å finne en vei, som ikke bare var opptatt av individuelle sjeler, men også noe konkret i det virkelige livet. På denne tiden forstod jeg meg mer og mer på menneskenes behov fysisk og psykisk, materielt og sosialt, deres fornedring, deres utlevering av seg selv og slaveri. Jeg så Mammons kolossale makt og undertrykkelsens harde støvel. I våre sammenkomster i våre hjem ble det mer og mer tydelig, at den første forsamlingen i Jerusalem var mer enn en historisk hendelse, for det var her Bergprekenen tok skikkelse. Jesu vei var praktisk. Han har vist oss en vei, som sier: ’Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også.’ Gi til dem som ikke har. Gi mat til de sultne. Behandle mennesker som du vil bli behandlet. Dette er veien til Guds rike. Jesus forutsa et rike, en Guds regjering, som skulle forandre forholdende i verden fullstendig. Det er nødvendigere i dag enn noensinne, at vi sier fra oss våre privilegier og rettigheter og lar oss selv bli vunnet for denne vei av full og hel kjærlighet. Å anerkjenne dette og leve i overensstemmelse med det – dette tror jeg er Guds bud for denne tid.”

Det var nettopp dette totalt annerledes livet anabaptistene levde.

Jeg skal i denne artikkelen se litt nærmere på hva som særpreget dem, og vil da starte med å se litt nærmere på deres syn på Den Hellige Skrift. Det er viktig for å kunne forstå deres syn på stat/kirke, militærvesen, edsavleggelse, forsamlingen, nattverden og dåpen.

Anabaptistene og Den Hellige Skrift

Anabaptistenes høyeste autoritet var Bibelen, Guds Ord. Dette betydde at verken kirkelig eller verdslig myndighet kunne få anabaptistene til å endre standpunkt. Det er interessant å merke seg dette i en tid som vår hvor enkelte krever av deg, at du skal tale og ha meninger som tidsånden krever av deg. Slik var det ikke med anabaptistene. De holdt seg til Guds ord, som var deres autoritet med hensyn til liv og lære. Bibellesningen gjorde ved siden av bønn og meditasjon, selve grunnlaget for deres kristenliv. Den harde forfølgelsen de ble utsatt for mer eller mindre tvang dem til å møtes i små grupper. Disse bibelstudiegruppene var selve pulsslaget i anabaptistenes fellesskap. Vi vet at flere prester deltok, mer eller mindre skjult i disse gruppene, men i hovedsak bestod disse gruppene stort sett av lege menn og kvinner. I det materialet jeg nylig har fått del i, om anabaptistenes historie og dogmatikk, så finner jeg til min store og gledelige overraskelse, at flere anabaptister ba regelmessig tidebønner, altså bønner fra Salmenes bok. De fulgte dermed den jødiske tradisjonen for dette.

Anabaptistenes lesning av Bibelen skilte seg fra den offisielle, representert spesielt i Romerkirken, men også fra de øvrige reformatorene. Først og fremst tok bibellesningen sikte på deres eget hverdagsliv. Bibelen ble den rettesnor og det utgangspunkt fra hvilken man prøvde sitt eget liv og sine handlinger i kirke og samfunn. Dermed ble også anabaptistenes lesning av Bibelen farlig. Boktrykkerkunsten og større lesekyndighet gjorde at stadig flere kunne lese selv hva som stod i Bibelen. Dermed var det umulig å styre og kontrollere denne radikale grenen av Reformasjonen.

Det store bildet viser byggingen av en av Brødregårdene, eller Bruderhöfe. I dag ville vi kanskje kalt det en kommunitet, eller aller helst et bofellesskap.

Et liv rotfestet i troens tillit

Så ble det ingen Romania tur denne gangen, og reisen til Frikirkens predikant og medarbeidermøte, har jeg utsatt til imorgen eller onsdag. Natten i natt har vært en vanskelig natt med sykdom, så jeg må komme til litt mer krefter før jeg setter meg på toget. Dermed blir det blogging som vanlig. Denne morgenen, mens sollyset fyller hagen, og fuglene gjør sitt aller beste for å lovprise sin Skaper, møtes jeg av disse ordene til Bror Roger av Taize: "Lykkelige er de som lever sine liv rotfestet i troens tillit! De vil oppdage det mest vidtrekkende mysterium av alle: at den oppstandne Kristus alltid er nærværende. Det som Gud gir oss, virker i blant så stort ... og vi kjenner oss så små. Han tilbyr oss noe vi knapt kan forestille oss: at Kristus og Den Hellige Ånd uunngåelig vil bo i våre hjerter." La oss be denne bønnen sammen, som bror Roger ba: "Hellige Ånd, i alle situasjoner skulle vi ønske at vi kunne ta imot Deg i stor enkelhet. Og mer enn noe annet er det ved hjertets forstand Du lar oss trenge igjennom det mysteriet som er Ditt liv inne i oss." Bildet viser bror Roger i en velkjent situasjon for hans livs vedkommende; sammen med barn.

Seierslitani over Jesu Kristi blod.

Etter å ha lest Marie Monsens profeti om kraften i Jesu Kristi blod, som jeg gjengav på bloggen, lørdag 26. mai, har jeg fått ny inspirasjon til å finne frem igjen og bruke aktivt det seierslitaniet som grunnleggeren av De evangeliske Mariasøstre, Mor Basilea Schlink (bildet), har laget og som jeg brukte i mange år i min personlige bønnestund. Det lyder slik:

Jeg priser Lammets sår og blod*, som leger mitt legems skrøpeligheter, som leger min sjels skrøpeligheter, som leger min ånds skrøpeligheter.

Jeg tilber Lammets blod*: i dets tilgivende makt, i dets rensende makt, i dets befriende makt, i dets seirende makt, i dets nyskapende makt, i det bevarende makt. For den som tror på kraften i Jesu blod er ingenting umulig.

Jeg priser Lammets blod*, som dekker alle mine synder så de ikke lenger kan sees, som vasker meg ren fra alle mine synder så jeg blir hvit som sne, som har kraft i seg til å løse meg fra alle mine syndige bånd og lenker, som er sterkere enn mitt eget fordervede blod, og som forvandler meg i Guds bilde, som seirer over alle makter som vil gjøre meg nedtrykt, ja, over enhver fiendtlig makt, som bevarer meg fra fiendens listige angrep og gjør bryllupskledningen rede for meg. Jeg priser Lammets blod som gjør alle, alle ting nye! Halleluja! Amen.

* Gjentas foran hver setning.

Kilde: Mor Basilea Schlink: Min bønn i hverdagen, side 58-59.