lørdag, juli 26, 2008

Forsoningens tjeneste der hatet råder



Torsdag denne uken sto det et intervju i Aftenposten med Hatidza Mehmedovic (56). En julidag for 13 år siden mistet denne bosniske kvinnen ektemannen, to sønner og to brødre i Srebrenica-massakren. Liket av en av de to sønnene er funnet, men DNA-sporene kan ikke avgjøre hvilken av de to det er. Av ektemannen har Mehmedovic bare funnet tre beinrester. Mehmedovic deler skjebne med 8000 andre. Bare 3200 av de 8000 av de uskyldige ofrene for dette avskyelige massemordet på Europeisk jord, er hittil gravlagt. Nå er en av de ansvarlige massemorderne tatt, Radovan Karadzic, og skal stilles ansvarlig for denne forbrytelsen mot menneskeheten. Det er et spørsmål i Aftenpostens artikkel som Hatidza Mehmedovic stiller, som ikke vil slippe taket i meg:

"Jeg må finne ut hvorfor naboer over natten kunne begynne å drepe hverandre."

Ja, hvordan kunne det skje? Radovan Karadzic er psykiater. Hvordan kan en så høyt utdannet mann, som har avlagt en yrkesed på å skulle hjelpe andre mennesker, gi ordre til å ta livet av et annet menneske? Ja, ikke bare det, men til etnisk rensning? Hvordan kunne mennesker som hadde levd side om sidei generasjoner, plutselig drepe sine naboer?

Det er ikke første gang det skjer. I moderne tid har vi sett det samme skje i Rwanda.

Nå finnes det de som benekter at Srebrenica massakren har funnet sted. I et nettmøte med professor Svein Mønnesland i VG nett skriver en person: "Eg er drittkeid av lygnene um "holocaustet" i Srebrenica. Kvifor neittar FN å akseptera dei framlagde prova um at det aldri hev vore nokon massaker i byen? Er det dette som kallest akademisk integritet?" Mannen som skriver noenlunde fast i en kristen ukeavis her i landet, og som har oversatt flere bøker til norsk, kaller denne grufulle massakren, dette skjendselsverk, for: "eit muslimsk propagandaverk ".

Jeg blir bare uendelig trist av å lese slikt, og jeg tar kraftig avstand fra det. Screbrenica massakren er den verste som har skjedd på europeisk jord siden 2. verdenskrig.

Her om dagen kunne en også lese om arrestasjonen av Radovan Karadzic, som skjedde på en buss i Beograd. Jeg merket meg at massemorderen satt og leste i en bønnebok (!) da han ble arrestert. Hvordan er det mulig å kunne bruke en bønnebok og ha så mye blod på samvittigheten? Joda, jeg ser poenget at han kanskje har behov for å be om tilgivelse, men slik Radovan Karadzic fremstår, er det nok heller slik at han tror at han har gjort det eneste riktige, og har tjent Gud og fedrelandet, når han beordret drapene på uskyldige muslimer. Når skal denne absurde sammenblandingen av stat og kirke ta en slutt? Jesus sa tydelig: "Mitt rike er IKKE av denne verden!"

Men tilbake til Hatidza Mehmedovic og hennes spørsmål. Jeg skal ikke begi meg ut på lettvinte svar. De finnes neppe. Men Bibelen forteller oss at på grunn av syndefallet står alle mennesker skyldige for Gud. Det finnes noe i oss alle som gjør at Screbrenica og Rwanda er mulig. I Romerbrevet kan vi lese følgende:

"De har alle bøyd av. Alle sammen er de fordervet. Det er ingen som gjør godt, nei, ikke en eneste. En åpent grav er deres strupe. Med sine tunger har de utført svik, slangegift er under deres lepper. Deres munn er full av forbannelse og bitterhet. Deres føtter er snare til å utøse blod. Det er ødeleggelse og elendighet på deres veier. Og fredens vei har de ikke kjent. Det er ingen gudsfrykt for deres øyne." (Rom 3,12-18) Hvem er disse "de" og "deres"? Svaret får vi i vers 23: "for ALLE har syndet..."

Ondskapen og hatet finnes i oss alle. Den eneste som kan gjøre ende på hatet er Kristus, og Han gjorde det. "For Han er vår fred, Han som har gjort dem begge til ett, og som brøt ned skilleveggen som sto imellom. Dette gjorde Han da Han ved sin kropp avskaffet fiendskapet..." (Ef 2,14-15a)

De som er blitt Guds barn, ved omvendelse og tro på Jesus, som er døpt og tillagt Hans menighet, har ett kall: "å skape fred" (Matt 5,9) Jesus kaller dem "salige" som gjør det. Vårt kall står beskrevet i 2.Kor 5,18-20: "Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste. For det var Gud som i Kristus Jesus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke stiller dem til regnskap for deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss. Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner jeg oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud!"

Vi har sett det mange ganger: I Kristus smelter alt hat, og fiender som finner Ham, kan leve side om side, i kjærlighet. Det kreves et under, men underet finnes, Hans navn er Jesus.

Ingen kommentarer: