Salme 23 hører med til de mest, kanskje den mest, kjære salmene som finnes i samlingen av 150 salmer gjengitt i Bibelen. Mange kan den utenat. I en serie med det jeg vil kalle "meditasjoner" skal vi se litt nærmere på denne salmens mektige innhold. Den har betydd så mye for meg i ulike faser av livet, og i den senere tiden har jeg hentet den frem igjen. Jeg håper det jeg skriver her vil være til velsignelse og hjelp for noen.I det første verset slår David an tonen med det samme. Han skriver ikke om en hvilken som helst hyrde, men om Herren selv. "Adonai Roi", skriver han, "Herren er min hyrde" og med klar henvisning til 1.Mos 49,24 hvor Gud beskrives slik: "Jakobs Veldige, av ham som er hyrden, Israels klippe." Om Gud selv er Israels hyrde så er de som følger Ham "den hjord han før". (Salme 100,3)
Fader Lev Gillet, som var en åndelig veileder for så mange på steder som Sveits, Libanon, Hellas og i hans hjemland Frankrike og England fra slutten av 2. verdenskrig og frem til sin død i 1980, holdt flere retreater med Salme 23 som utgangspunkt. Han sier:
"Salmen begynner med dette: Herren er min hyrde. Disse ordene etablerer en relasjon... På den ene siden handler dette om Guds hånd, på den andre siden handler det om en hyrde. Og det er jo en enorm kontrast mellom Herren vår Gud og en hyrde."
Jeg er enig med fader Gillet at kontrastene her er store. På den ene siden har vi Guds storhet, som representerer Hans allmakt, styrke. På den andre siden har vi oss selv og vår egen ubetydelighet og litenhet i forhold til Gud. Og så sammenlignes altså universets skaper og opprettholder med en hyrde!
En hyrde som skal ta seg av en saueflokk, som skal lede dem, gi dem føde, gi dem ly for stormen, beskytte dem mot farer. Hele hans liv er gitt til dette. Det inngir meg trygghet.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar