Å venne seg til å leve nær Gud

Brødrene Wesley - John og Charles - metodismens grunnleggere talte varmt om den. Det gjorde også Frelsesarmeens grunnlegger, William Booth. Her hjemme ble den anbefalt av Gordon Johnson og Einar Lundby - grunnleggerne av Sjelesorginstituttet på Modum. Hva snakker jeg om?

Boken 'Å venne seg til å leve nær Gud' av broder Laurentius.

Tusener er de som har fått god åndelig veiledning gjennom de brevene denne enkle karmelittmunken skrev. De er blitt hjulpet til å erfare Guds nærvær i sine hverdagsliv. For det var der, broder Laurentius fant Gud, blant kopper og kar i klosterets kjøkken.

Vi måtte feire hans minnedag en dag på forhånd i går. For det var da vi kom sammen i Kristi himmelfartskapellet for å feire vår gudstjeneste. Vi kunne rett og slett ikke unngå å feire dagen sammen, selv om hans minnedag er i dag. For denne hellige mannen er det all grunn til å feire! Det gjør vi med å minnes hans liv og finne inspirasjon derfra.

Denne Laurentius - eller Lorens eller Lavrans - det er brukt flere oversettelser av hans navn til norsk - het egentlig Nicolas Herman og var født i Herimenil i den østlige delen av Frankrike 1614. 18 år gammel har han en skjellsettende opplevelse. I andres øyne kan den nesten virke banal, men for Laurentius var det ikke slik:

En vinterdag han er utendørs ser han et tre - nakent og ribbet for løv og frukt. Plutselig blir dette forfrosne treet et symbol på det liv som snart skal spire fram om våren. For den unge Nicolas Herman ble dette et tegn på Guds overstrømmende nåde, liv og visdom. Selv følte han seg like dødt som dette treet, men noe ble vekket i ham - lengselen etter Gud.

Han trådte inn i et karmelittkloster i Paris og fikk sin tjeneste på kjøkkenet. I larmen og ståket der opplevde hans et Gudsnærvær som smittet over på alle de som kom i berøring med ham. Ikke slik at hans vei var enkel og uten utfordringer. Nei, ikke slik. Det var heller tvert om. Men i hverdagene opplevde han Gud på en enkel måte. Hemmeligheten besto i å øve seg i å være oppmerksom på Guds nærvær hva han enn foretok seg. Enten han laget mat, gjorde ærender eller vasket kasseroller, så opplevde han at Gud var der.

Broder Laurentius, som fikk tilnavnet, av oppstandelsen, skrev:

'For meg er det ingen forskjell mellom tiden for arbeid og tiden for bønn. I støyen og uroen i kjøkkenet der mennesker roper etter forskjellige ting i munnen på hverandre, eier jeg den samme stillhet i Gud som når jeg ligger på kne ...'

Broder Laurentius av oppstandelsen døde ubemerket 12. februar 1691. Boken til Laurentius er ikke å få på norsk lenger, men det arbeides med en ny oversettelse.