Alle ting felles
Lukas understreker at 'alle de troende holdt sammen og hadde alt felles' (Apg 2,44). Både Aristoteles og Cicero mente at de ideal samfunnet skulle stille det en eide til sine venners disposisjon. Noen jødiske grupper, lik den som fantes i Qumran, eller essenerne, fulgte den pytagorianske modellen og gav alle sine eiendeler til fellesskapet slik at de kunne trekke seg tilbake fra samfunnet og tre inn i et nytt, eskatologisk fellesskap som venter på Guds ventende fremtid. Den tidlige kirken, uten å trekke seg ut fra verden, oppfylte ikke bare det greske idealet av sant vennskap men også visjonen fra 5.Mosebok av et pakts-fellesskap: Det som er mitt er ditt.
Blant de første troende så var det ingen som så på sin eiendom som noe som var under hans private kontroll. Eiendelene deres sto til disposisjon til fellesskapet som et hele. Referansen til 'apostlenes føtter' (Apg 4,37;5, 2 og 11,30) foreslår faktisk en slags overførsel uttrykt i et formelt språk. Å dele var frivillig, men det var også en demonstrasjon av underordningen under Kristi ånd og autoritet i menigheten. En slik deling var ingen legal transaksjon, men det var likevel noe helt konkret. De første kristne var 'ett i hjerte og sinn' og dermed forsvant enhver tanke om å beholde noe for seg selv.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar