onsdag, februar 10, 2016

Skal vi leve i eiendomsfellesskap som de første kristne? Del 2

Her er andre del av artikkelen til Charles E. Moore, om de første kristne og deres eiendomsfellesskap. Første del ble publisert i går:

'Hvorfor lever ikke vi som Kristi etterfølgere mer som de første kristne og deler alt vi har med andre? Hvorfor holder vi fast ved våre eiendeler når Jesus gav oss makt til å bli fri fra dem?

Beretningen til Lukas er ingen lek med ord. Uten å pakke noe inn beskriver han ganske enkelt hvordan det åndsfylte menighetslivet i Jerusalem så ut som. Uten blygsel var denne menigheten liv levd ut som fellesskap. Hva nå enn slags eiendom den måtte besitte så var den ikke privat. Hva handlet egentlig dette fellesskapsliver blant de første kristne om? Var all privat eiendom solgt? Ble alle inntektene lagt i en felles pott og så fordelt? Var denne formen for eiendomsfellesskap påkrevd? Frivillig? Normativ? Eksepsjonell? Tre funksjoner skiller seg ut blant de første kristne:

1) De var hengitt til hverandre
2) De hadde alt felles
3) Det var ingen trengende blant dem

Hengitt til hverandre:
Ved begynnelsen av Apostlenes gjerninger er de fleste disiplene vi leser om pilegrimer som hadde kommet fra hele Romerriket. Ved Høytidene, slik som pinsen, var de helt avhengig av gjestfrihet blant de som var sympatiske mot dem. Det var tusener av dem i Jerusalem. Så skjedde det noe radikalt. De som gav respons på Peters' budskap ble fylt av Ånden. Som en konsekvens av dette henga de seg selv (poskartereo - kontinuerlig holdt de fast ved) til det nyfunne fellesskapet. Disse pilegrimene bestemte seg ikke bare for å utvide sin pilegrimsferd på ubestemt tid, men gav seg selv helhjertet til hverandre. "Hver dag holdt de trofast sammen" (Apg 2,46) "Alle de troende var ett i hjerte og sinn..." (Apg 4,32)

Dette fellesskapet var ikke bare en følelse av å være kamerater og felles følelser, men en konkret sosial realitet hvor man brydde seg om hverandre på en veldig praktisk, materiell måte. De troende møttes og levde sammen. Deres engasjement for hverandre var verken tilfeldig eller midlertidig. Selv de som ble omvendt som kom utenbys fra (Ap 2,14) var hengitt. Deres hengivelse var intet mindre enn total, idet deres hjem ble permanent omgitt til gjestehus.

(fortsettes)

Ingen kommentarer: