Arbeidet vårt begynner med hvile

Denne artikkelen ble til stor velsignelse for meg. Derfor valgte jeg å oversette den til norsk:

'Fastetiden har begynt. Jeg åpnet boken til Christine Sine og Jean Andrianoff: "Hungering for life: Creative Exercies for Lent" og leste disse ordene for denne uken:

"Tro er den tillit at det vi håper på faktisk vil skje; den gir oss forsikring om ting vi ikke kan se." (New Living Translation). 

Umiddelbart reiste jeg i tankene tilbake til seminaret, til klassen som ble ledet av Eugene Peterson. Det var der jeg ble presentert for tanken om at dagen begynner når vi legger oss ned for å hvile. Hver dag starter mens vi sover, mens Gud i sin trofasthet arbeider for å forberede vår dag. Når vi våkner, så går vi inn i noe som Gud allerede har begynt. Dette er kanskje ikke nytt for noen av dere, men den gangen var det revolusjonerende nytt for meg. 

Så mye av Gud forblir skjult for våre øyne og enda, dag etter dag, forbereder Gud ting. "Han nåde er ny hver morgen."  Så ofte jeg mister denne sannheten av syne. Jeg våkner - etter et par kopper kaffe - med en liste med ting som skal gjøres. Enda før den siste supen av kaffe suser mitt sinn med travelheten som ligger foran. Det er så lett å glemme å spørre Gud: Hva har du forberedt for meg i dag?

Så i det jeg reflekterte over dette denne uken vil jeg huske dette: den første forberedelsen er Guds, ikke min. Tro, forsikringen at selv før jeg har fått ut rusket fra mine øyne, er Gud der. Gud er her. Gud har forberedt en ny dag som jeg kan få vandre inn i. 

Hvis dette bare er snakk om en individuell tro, er det ganske bemerkelsesverdig. Men etter hvert som kaffen gjør sin virkning og mine øyne begynner å fokusere, så forstår jeg at dette var større enn meg, dette er en sannhet for hele skapningen. Troen minner meg om at Gud, i Jesus Kristus, forsoner alle ting. Skapningens Gud skaper fremdeles, og vever liv sammen. Når jeg vet dette kan jeg begynne dagen som et barn, idet jeg stoler på at Gud er oppe og er stor og vakker.

På Askeonsdag, idet vi ba Fadervår sammen, skalv jeg igjen over disse ordene: "og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere." Konfrontert med uroen innvendig, skrev jeg ned disse ordene: "Den samme Herren som befaler oss til å til å elske våre fiender lærte oss også å be: "og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere" og jeg grøsser."

Når jeg reflekterer over dette nå, er jeg mindre forstyrret. Selve tanken gjør meg fortsatt skjelven, men jeg har et større håp, en forsikring om ting som ikke kan sees. Selv nå arbeider Gud inne i meg på en stillferdig måte. Gud kultiverer jordsmonnet i min sjel mens jeg hviler, og forbereder meg til å gå fullt, trofast til løftet om Shalom for hele skaperverket. Hvis vi våger å tro, blir vi både mottakere og deltagere i Guds største gave.

Andy Wade. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen. Oversatt fra Godspace hvor også fotografiet er hentet fra.