onsdag, juli 20, 2016

Ukjent vekkelseshistorie fra Kroatia, del 8

Her fortsetter serien om den spennende og ukjente vekkelseshistorien fra Kroatia. Første del ble publisert mandag 20.juni, andre del onsdag 22.juni, tredje del tirsdag 28.juni, fjerde del lørdag 2.juli, femte del, lørdag 16.juli, sjette del, søndag 17.juli og syvende del, mandag 18.juli:

Alt-Banovci ser fredfull ut nå, men Reinhold husker bare dette området når det var krig. Med det samme kroatene kontrollerte Symrien igjen, omkom utallige serbere og kroatere i kampene. Men gradvis, under sterk kontroll av de russiske kommunistene, begynte Jugoslavia å puste igjen. Bare Reinholds eldste bror, Jakob, var ikke sammen med den lenger.

I det han forsøkte å flykte fra konsentrasjonsleiren for å redde familien sin, ble han tatt til fange nok en gang. Han ble utsatt for grov tortur, i et forsøk på å få ut av ham mer informasjon, og til slutt skjøt de ham.

Reinhold snakket bare lavmælt og med en seriøs tone om sin bror. Men senere, i Canada, så gav han sin første sønn navnet Jakob.

17 år gammel begynte Reinhold å arbeide som maskinist og bilmekaniker i Novi Sad på den andre siden av elven. To år senere, og nå bare under navnet Radoboj Konradovitsj, arbeidet han i Beograd som manager for en kommunistledet bilforretning. Hans medarbeidere var alle ungarere og han lærte seg å snakke deres kompliserte språk. Ikke bare det, han lærte seg også russisk flytende, i tillegg til at han også snakket både serbisk og kroatisk, språkene til sine naboer og venner.

Selv om det nye kommunistiske regimet ikke hadde bruk for sekteriske kristne grupper, blomstret Nasareer-troen i Jugoslavia i disse merkelige nye omgivelsene.  Reinhold grunnet mye i sitt hjerte og uttrykte titt og ofte sine følelser i form av dikt. Ofte fikk de hans mor til å gråte.

På denne tiden møtte Reinhold en tysktalende jente som het Erika Weber. De giftet seg borgerlig. Men det gikk ikke så bra for dem å leve som mann og kone. På denne tiden måtte han igjennom den obligatoriske verneplikten og oppmuntret av sin far flyktet han, tvers gjennom Kroatia og Slovenia til den italienske havnebyen Trieste.

Hvordan klarte han å krysse grensene?

Akkurat som i Mexico snakker penger også i Jugoslavia. Han kom i kontakt med en som arbeidet for immigrasjonsmyndighetene som laget et pass for ham, men under en betingelse: Han kunne vise passet hvor som helst, men aldri, aldri til en jugoslav, noe sted! Gjorde han det ville han stilles foran en likvidasjons-skvadron.

Reinhold gav det løftet, og klarte å flykte fra Jugoslavia i 1950. Da var han 20 år gammel. 



I den varme, behagelige byen Trieste på Adriaterhavskysten av Italia, fant Reinhold seg ganske snart en jobb som bilmekaniker. Men ganske snart måtte han lære seg italiensk. 

Og et år senere, 'ved et mirakel arrangert av Gud' (hans egne ord) klarte han å komme seg ombord i en båt som skulle til Halifax i Nova Scotia, Canada. 


251 Victoria Street South, Kitchener, Ontario. Langt unna sine tidligere hjem i Alt-Banovci. Novi Sad, Beograd og Trieste, skulle Reinhold Konrath til slutt finne et trygt hjem i dette vennlige, gule mursteinshuset lett ved der hvor man bandt sine hester i byen Kitchener.

Men hvordan fant dette sted?

(fortsettes)

Ingen kommentarer: