May Sissel og jeg skulle rekke frem til åpningsmøtet for baptistenes landsmøte kl.16.00, hvor jeg skulle innlede gudstjenesten med bønn. Gjennom Larvik gikk det i sneglefart og det nærmest seg faretruende klokka fire da vi sto helt bom stille på grunn av det store antallet biler som skulle gjennom sentrum på dette tidspunktet. Jeg var sikker på at det ikke lot seg gjøre å rekke frem i tide. Vi ba inderlig til Gud, og som ved et under var vi fremme klokken 1603 i hallen der gudstjenesten skulle holdes.
Det var så godt å kunne holde avtalen jeg hadde inngått om å delta på denne gudstjenesten. Det hadde vært ekstra leit om vi skulle gå glipp av innledningen av gudstjenesten når vi likevel var så nær målet. Og det var godt å se venner og bekjente igjen.
Og ikke minst begynne et landsmøte med å feire gudstjeneste! Finnes det noe bedre, noe mer meningsfylt, noen større glede - enn få tre frem for Herrens ansikt og være i Hans nærhet?
Godt var det også å se havet igjen! Bildet er tatt på en av mine favorittplasser - ved Minnehallen med skjærgårdslandskapet like utenfor. Dette er et godt sted å be. Hver gang jeg er i Stavern går jeg veien hit ut. Det er heldigvis ikke så langt. Nå går jeg med staver siden jeg går ganske ustøtt for tiden, og kan hvile på dem når jeg trenger det. Og det gjør jeg ofte. Jeg har ikke så mye pust igjen at jeg klarer å gå så langt.
Etter planen skal vi være her til fredag. Det blir garantert flere turer til bønneplassen ved havet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar