Disse jugoslaviske guttene smiler på et bilde tatt på 1940-tallet. De har lekevåpen i hendene. Aldri før har det vært en mer forferdelig krig mellom katolske kroater og serbiske ortodokse som under 2. verdenskrig. En så forferdelig krig at voksne menn ble så få, at generalene måtte rekruttere barn.
Jeg velger dette bildet fordi det er et av få jeg kan bruke, for anstendighetens skyld. Kanskje du allerede vet hva som skjedde i forbindelse med denne tiden?
Etter drapet på kongen ble Jugoslavia kastet ut i anarki og vold. De som kom i skvis mellom alle stridende parter var Nasareerne, og de led kolossalt. Og det som gjorde situasjonen om enn enda verre var at Nasareerne ble splittet. Noen av de troende blant Nasareerne følte at de kunne tjenestegjøre i hæren, forutsatt at man kunne gjøre det uten våpen. Andre hadde sterke innvendinger mot dette, og offentlige tjenestemenn gjorde alt de kunne for å bidra til at splittelsen blant Nasareerne ble enda verre.
Før han fylte ni år tok foreldrene til Reinhold ham med til en videregående skole i byen Ruma (bildet). Den lå 36 kilometer rett vest for deres hjembygd, Alt-Banovci, i provinsen Syrmien. Han overnattet i et tysk-talende hjem. Faktisk var undervisningen i skolen fremdeles på tysk og han lærte å skrive - Kurrentschrift - tysk kursiv - på en meget nøyaktig måte, som hadde tilhørt hans lengst forsvunnet fedreland. Men hans tid i Ruma ble kortvarig.
Dette året, mens han ennå var ni år, brøt Den andre verdenskrigen ut. Albanerne angrep Serbia fra sør. Kroatene angrep Serbia fra vest. Både Serbia og Kroatia kjempet mot de muslimske bosnjakerne. For de neste seks årene synes alt å falle fra hverandre. Mange tusen tyskere flyktet nordover til Ungarn og Østerrike - bare for å finne det totale kaos på den andre siden.
En endeløs rekke av flyktninger som forlater Jugoslavia under den kalde, døde vinteren. Tusenvis av kvinner og barn klarte å flykte mot slutten av krigen, men Wilhelm og Maria Konrath med sine barn, valgte å bli litt lenger. Årsaken var at de ville forsøke å finne sin savnede sønn, Jakob, før et nytt regime i Jugoslavia ville gjøre det umulig å reise videre.
Hva hendte med disse kvinnene og barna? Gud alene vet det.
Kunne dette vært din kone og ditt barn?
Å flykte fra Serbia og Kroatia med bare en del av familien og noen få eiendeler var fortsatt uendelig mye bedre enn å bli værende igjen. Mot slutten av krigen, under sovjetisk kontroll, ble en rekke gjenværende tyskere tvunget til å grave lange grøfter, så ble de summarisk skutt og kastet ned i grøftene - både levende og døde - og en bulldoser dekket dem til med jord.
Når den tysktalende delen av befolkningen i all vesentlig grad var borte, tok et hav av jordløse serbere, som var fortrengt av sine fiender lenger sør, over området og flyttet inn i forlatte hus og låver, i det som hadde vært tyske landsbyer.
På denne tiden besto familien til Maria og Wilhelm Konrath av ni barn. Alle lever fremdeles, bortsett fra en liten gutt som het Richard, og en annen gutt med samme navn, som døde seks år gammel.
Hæren hadde tatt den eldste gutten, Jakob, men foreldrene visste ikke om han fortsatt var i live. Forferdelige ting skjedde i militærleire og fengsler. Etter ham kom en datter, Judith, som giftet seg med en ung mann som het Andreas Schreiber. De fikk en liten gutt som het Walter.
Reinhold kan fremdeles huske dagen når den russiske hæren rykket frem og krysset Donau. Hans unge svoger, Andreas Schreiber, kjørte ut dit med sin motorsykkel for å se hva som skjedde. Han kom aldri tilbake. Enten bortførte russerne ham, eller så skjøt de ham og kastet han ut i elva.
Hans enke giftet seg aldri igjen. Men den lille gutten klarte hun å få ut av Jugoslavia, og han lever fortsatt i Livingston, New Jersey.
Til familien Konrath's store forbauselse - en natt hendte det! Sønnen deres, Jakob, krøp plutselig inn i huset! Han hadde klart å flykte fra kroatene. Men hvordan kunne han holde seg skjult og være trygg? Natten tilbrakte han i samme seng som Reinhold - nå 14 år gammel. Han viste ham sine fryktelige sårene han hadde fått på grunn av torturen han var blitt utsatt for. De var så forferdelige at jeg klarer ikke å beskrive dem.
Det tok ikke lang tid før serberne - som nå arbeidet hånd i hanske med russerne - raidet huset, som ble beslaglagt og familien ble brakt til konsentrasjonsleiren i Strijemska Mitrovica. Der reddet Jakob livet ved at han oppdaget at det var bakt inn glassbiter i brødet de fikk å spise. En 14 år gammel søster, Rachel, var allerede død, men takket være Wilhelms kunnskap om Konraths mølle, og hans dyktighet som mekaniker, ville ikke de nye kommunistiske myndighetene kvitte seg med ham ennå.
Når nytt utstyr skulle installeres i møllene klarte ikke verken serberne eller russerne å lese de tyske instruksjonsbøkene. De hadde heller ingen anelse om hvordan utstyret skulle brukes. Så det ble avgjørende at Wilhelm Konrath kunne fortsette som hovedmekaniker.
Så i en årrekke ble Wilhelm tatt ut av konsentrasjosnleiren for å arbeide i det som var familienes tidligere mølle. Og til tross for den motstanden de møtte, fortsatte likevel Nasareerne å møtes for å be, synge, og leve i håpet.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar