Nå er jeg ikke så gammel, synes jeg, at jeg kan kalle meg en gammel mann, men det er mye jeg gjenkjenner hos den for oss ukjente som har skrevet denne salmen.
Når han ser tilbake ser han sporene etter Gud. Etter Hans trofasthet. Det er ikke det at den gamle mannen ikke har opplevd prøvelser. For det har han. Han er ærlig med levd liv. Han skriver:
"Fiendene mine snakker om meg" (v.10), og han skriver om "dem som søker min ulykke" og "trengsler og ulykker lot du meg se" (v.20).
Men selv med denne håndbagasjen, er denne gamle mannen full av lovprisning og tilbedelse. Selv med slike erfaringer kan han vitne:
"Gud, fra jeg var ung, har du lært meg opp. Jeg forteller fortsatt om dine under." (v.17)
Den gamle mannen har gjort seg erfaringer med Gud. Og de erfaringene - mange av dem sikkert smertefulle, ut fra det han selv skriver, har ført til at han har fått tillit til Gud: "Hos deg, Herre, søker jeg tilflukt." (v.1)
Og hør hans inderlige bønn: "Vær meg et vern og en klippe dit jeg alltid kan komme! Du har sagt at du vil frelse meg, du er mitt fjell og min borg." (v.3) Og hør hans bekjennelse: "Du er mitt håp, min Herre og min Gud, min trygghet fra jeg var ung." (v.5)
Den gamle mannen synes å ha vandret med Herren siden han var riktig ung:
"Fra jeg ble født har jeg støttet meg til deg, fra mors liv er du min styrke", (v.7).
Men nå er han blitt en gammel mann og med alderen har også alderdommens utfordringer innhentet ham:
"Kast meg ikke bort i alderdommens år, forlat meg ikke når kreftene tar slutt." (v.9)
Man behøver ikke være så gammel når man kjenner på dette. Har man opplevd livstruende sykdom og fått sin kraft svekket, som jeg har gjort, kjenner man på dette. Det er en bønn fra det innerste av mitt hjerte.
Som ung trodde jeg aldri jeg skulle få fiender. Når jeg leste salmene i Salmenes bok som ung om alle disse fiendene som lurte i gresset, for så å kaste seg over byttet, hoppet jeg ofte over de versene, for jeg synes ikke de angikk meg. Men med årene skulle jeg få fiender. Mennesker som taler løgner om meg, og som unner meg det onde, ja, selv når jeg ligger nede på grunn av sykdom.
Så jeg kjenner meg igjen i den gamle mannens beskrivelser av sine fiender - av sine anklagere - i denne salmen.
Men den gamle ukjente salmisten har gjort et valg: "Men jeg vil alltid vente med håp, jeg vil legge min lovsang til all lovsang du får" (v.14)
Det er et valg å ta. To historier har skapt et varig inntrykk hos meg. Den ene handler om misjonæren Dean Dendler, som i 1960 lå for døden med uhelbredelig kreft. Hans kone, Ruth, forteller at lovprisning av Herren, fikk en betydning for ham i denne fasen av hans liv: "Han fortalte meg at han ganske snart skulle lovprise Gud i all evighet. Men bare her på jorden kunne han bringe glede til Guds hjerte ved å prise Ham i all sin smerte."
Den andre historien handler om Kjell Sjöberg, også han misjonær og alvorlig kreftsyk. Sjöberg, som med rette er blitt kalt Nordens bønneapostel, hadde et eget bønnerom i huset. Veggene var fylt med kart over alle de områdene han ba for. Mot slutten av sitt liv, tok han disse kartene ned, og fikk rommet malt i sterke farger. Så ble det et lovprisnings- og tilbedelsesrom.
Alt har sin tid. Også for den gamle salmisten. Nå velger han bevisst å la sine siste år farges med de sterke lovprisningsfargene for å glede Guds hjerte.
Jeg håper også du kan ha glede av å be Salme 71 og kan istemme med den gamle mannen og meg:
"Ditt velde og din rettferd, Gud, når til det høye. Du som har gjort så store ting, Gud, hvem er som du?" (v.18-19)
Billedtekst: Den gamle mannen er malt av Rembrandt Harmenszoon van Rijn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar