En dag med hvile gir sjelen vår mulighet til å finne igjen kroppen. Vi besøker katedralen i Barga, drikker italiensk espresso og blir kjent med våre felles pilegrims vandrere. Vi passerer en mann på markedet som selger bukser, og for å få i gang en samtale, spør jeg om han har en som passer meg. Gitt at jeg er et hode høyere enn gjennomsnitts-italieneren, har jeg mine tvil. Jeg må få spesiallaget buksene mine hjemme.
"Selvsagt", sier han, i det han måler meg med øynene.
"Prøv disse!"
Det skulle vise seg at Rosando Rossi designer jeans i hjembyen Barga. De passer utmerket. Jeg går derfra med to par bukser, og med en invitasjon til å bestille når som helst, direkte fra Barga. Italiensk lagede bukser fra designeren selv, billigere enn Old Navy priser. Du kan ikke finne opp noe slikt.
Men, vi kom jo ikke til Italia for å gjøre en god deal. Rett utenfor en skulptur fra det 12. århundre, rett bak alteret i katedralen, ser jeg tyngden til verden som hellige Christopher sa han kjente når han bar Jesus på sine skuldre over elven. I 12 år har vi vandret sammen med mennesker som har vært hjemløse, mennesker som har levd under bomberegnet, mennesker som kommer hjem fra fengselet, forbannet til å vandre på jorden i søken etter mat, et trygt ly og gjestfrihet. Jeg tenker på mennene som jeg møter hver tirsdag kveld og som venter på at dødsstraffen skal effektueres. Lik vår Herre, bærer de også på et kors. Og jeg gis en anledning til å ønske dem velkommen - å hilse dem, slik vi blir hilset her, slik Christopher ønsket Kristus velkommen.
"Selv de fattige fortjener skjønnheten", sa Dorothy Day, når de som arbeidet sammen med henne i Catholic Worker, spurte henne hvorfor hun ga bort en diamantring til en fattig mor i stedet for å selge den for å betale regninger.
De forteller meg at Italia er et fattig land, men hvor fattige er ikke vi amerikanere når vi ikke husker hvilke av våre steder som er badet i evig lys.
I det første kapittelet av sin Regel forteller Bendikt om fire typer munker (ikke alle av dem er gode). Hans Regel er først og fremst for de som deler liv i en kommunitet under ledelse av en abbed. Etter å ha lært hvordan en kan vende hele seg selv mot Gud i kommuniteten, beskriver han den andre typen munk - eremitten. Han som lever alene i kontemplasjon. Men den tredje, er den verste, i følge Benedikt. Det er han som lever sammen med de andre i fellesskapet og dømmer de andre selv om han deler livet sammen med dem.
Det var denne slags innsikt som fikk meg interessert i Benedikt første gangen. Han snakket om erfaringer jeg hadde gjort meg. Hvor lett er det ikke for meg å gå glipp av det jeg egentlig er ute etter fordi jeg elsker drømmen om fellesskap mer enn jeg elsker mine brødre og søstre.
Men, som om ikke dette var galt nok, sier Benedikt, finnes det en fjerde munk - den åndelige turisten som går fra det ene fellesskapet til det neste, som alltid idylliserer det andre stedet, og som aldri slår seg til ro og vender om. Jeg er ikke her for å tilbe min ide om noen annens fellesskap. Jeg er her som en pilegrim, invitert for å lære mer av Benedikt og generasjoner av hans disipler om hvordan vi kan vokse i det virkelige livet.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar