Når troen blir et mas

Troen kan bli en stor slitasje for et menneske. Det er litt av et tankekors. Det er litt avhengig av hva slags oppvekstvilkår den får, men i en del sammenhenger gjelder det først og fremst at du sier de riktige tingene.

Du må passe deg slik at du bekjenner rett innenfor Gud, som om Han hele tiden er avhengig av hva du sier, slik at Han skal forholde seg på rett måte overfor deg. Sier du det på feil måte, eller bruker feil ord, så må du vente en stund før Han svarer deg. Han venter på at du skal si det riktig.

Du må for all del ikke si at du er syk, trett eller sliten. Du må si at du er frisk, ved god helse og at du lever med seier. For sier du at du er sliten og syk, bekjenner du vantro og Gud kan ikke helbrede deg. Gud er faktisk helt avhengig av at du bruker de rette ordene - hele tiden, skal vi tro disse.

Hva slags gudsbilde representerer dette? Hva sier dette om Gud?

Og du må passe deg så du får med alt i alt du sier eller skriver, slik at du ikke utelater noe. Det finnes alltid noen som passer på deg, og som har fått et mandat fra Vårherre til å passe på at du ikke glemmer noe fra Bibelen eller læren. For om du skulle glemme noe er deres kall i livet å mistolke deg, slik at de kan arrestere deg og fremstille deg som en som ikke har forstått det de har forstått forlengst. Og det er de som vet hvem som lever med Gud, og hva som skjer i hjertene til folk. Bare de. For disse folkene lever med Gud, må vite.

Det er viktig at du har forstått alt det der med Israel, om bortrykkelsen, om den skjer før eller etter trengselstiden, at du er på lag med det siste Gud gjør, at du er en del av den nye nådelæren, at katolikker ikke er kristne, at du forstår at ingen kan være kristen uten å være pinsevenn. Og at du stemmer Frp eller De kristne, og er for Listhaug, og mot flyktninger. For gjør du ikke det, da kan du ikke være kristen. Da lever du i hvert fall ikke med Gud.

Om du skulle foretrekke stillheten, fremfor den høye lyden fra høytalerne på et sommerstevne eller et møte, og be dine tidebønner, ja, da er du religiøs. For tidebønner det er noe katolsk og forferdelig. Selv om det betyr at du ber de bibelske salmene fra Salmenes bok.

Karikert? Kanskje. Men slik oppleves det for mange. Det burde få oss til å stanse opp og spørre oss selv hva troen på Jesus egentlig handler om.

Hva om vi møtte mennesker som mennesker som var underveis? La mennesker få tid til å falle i Guds armer og bli holdt og elsket, og gi dem tid til å ta fatt på den lange vandringen hjem? Til å modnes og utvikle et vennskapsforhold til Gud?

Noen ganger trenger mennesker å få puste. Slippe alle meningene. Slippe å stå til regnskap hele tiden. Slippe kravene og forventningene. Slippe mistenksomheten. Og få være. Oppdage at alle er skapt i Guds bilde og at Herren arbeider med oss - mer bak ryggen vår, enn foran øynene våre, og ikke slipper taket men former og danner oss etter sitt bilde når vi har lagt våre liv i Hans hender.

Noen ganger er det mulig å bli så sliten at det er et ork å kalle seg en kristen. Selv for en troende. Da trenger man mer enn noe annet å 'finne nattely i skyggen av Den Veldige'. (Salme 91,1)

Det er ikke vi som bærer Ham, men det er Han som bærer oss.