Bildet viser jugoslaviske immigranter som ankommer Ellis Island rett før utbruddet av 2. verdenskrig. Beklagelig vis har jeg ikke et fotografi som ble tatt av Life Magazine i New York tidlig på 1960-tallet. Det var tatt på John Kennedy Airport. I forbindelse med den kalde krigen drev USA en utstrakt handel med gisler og 'uønskede mennesker'. Ved Guds nåde berørte dette et stort antall medlemmer av Nasareerbevegelsen som hadde gått gjennom svære lidelser i Jugoslavia. En familie som ble velsignet gjennom denne ordningen, var Reinholds foreldre, Wilhelm og Maria Konrath, hans søster Judith sammen med hennes lille gutt, Walter Schreiber, og hans to yngste søstre, Marta og Maria.
En reporter fra Life Magazine var tilfeldigvis til stede og sto ved rulletrappen når flyet med familien Konrath kom og de kunne sette sine bein på amerikansk jord. Alle ble forundret når familien Konrath takket Gud på tysk, og Wilhelm, som nå var en hvithåret mann - han hadde tilbrakt mange år i fengsel - knelte med og kysset asfalten. Dette ble fanget opp av reporteren som tok bilde av det hele, et bilde som havnet på førstesiden til dette berømte tidsskriftet.
Reinhold skyndte seg ned for å treffe sine foreldre, som nå levde i Livingston, New Jersey. Han hadde allerede canadisk statsborgerskap, resten av familien skulle bli amerikanere.
Tilbake i Canada velsignet Herren Reinhold og Dianne med åtte barn:
Jakob, som lever i Kitchener, Ontario.
Grace, som lever i Aukland, New Zealand, sammen med ektefellen David Johnson, og datteren Ella.
Vera, som lever i Toronto, Ontario, sammen med ektefellen Graham Blair.
Sara, som lever i Indianapolis, Indiana, sammen med ektefellen Paul Anderson og deres barn Alice og Felix.
Benjamin, som lever i Amsterdam, Nederland, sammen med kona Mai-Britt Meijer.
Charity, som lever i Kitchener, Ontario, sammen med ektefellen Sturat Cybulskie, og barna Holden og Owen.
Adam, død i 2006.
Noah, som lever i Kitchener, Ontario.
Selv om det var mennoniter som grunnla for mange år siden, hadde den på begynnelsen av 1900-tallet blitt til en vakker engelsk by i Victoria-stil. Men på den tiden Reinhold Konrath kom hit, etter Den andre verdenskrig, hadde mange ting endret seg.
Selv om husene så britisk-canadiske ut (bildet) snakket tusenvis av de familiene som bodde i dem et kaleidoskop av europeiske, asiatiske, eventuelt afrikanske og vestindiske språk. Reinhold kjente seg veldig hjemme i disse omgivelsene. Han rakk ut en hånd til alle, og jo eldre han ble, jo mer ble han involvert i å redde unna de gode sakene som folk ville kaste. Det var sikkert noen trengende som kunne trenge det, resonnerte han, da han tok vare på en boks smørbrød med egg, som var kastet igjen i en søppeldunk! Eller i hvert fall for alle klærne, de gamle møblene, eller de kasserte lekene, han reddet før søppelbilen kom.
Det var en konstant interaksjon med Hutterianere, ortodokse mennoniter, immigranter, og forskere ved Conrad Grebel College - J. Winfield Fretz, Werner Packel, Frank Epp og Sam Steiner - bare for å nevne noen få. Reinhold levde et fargerikt og kontroversielt liv. Han besøkte hjemmet til Dejan og Herta Jevremov i California, immigranter fra Jugoslavia som tilhører Nasareerbevegelsen, som nå har barn som lever i Australia (Isakovs og Augustinovs), samt Upland Hutterites samfunnet i Sør-Dakota som Elmendorf er en gren av. For mange ble Reinhold litt for sterk, for andre var han en mann full av humor.
Tvert imot, jeg fant ham konstant fantastisk! En morgen hadde jeg planlagt å fly med to venner (Wilmer Funk og David Goodwin) til Trinidad og Guyana fra flyplassen i Toronto. Vi hadde allerede fått våre boarding pass og ble stående ved gaten vår, klar til å stige ombord i vårt fly fra British West Indian Airlane når Reinhold av alle kommer rett opp til oss. Han er kledd i sine shabby klær, festet sammen av sikkerhetsnåler. Han hadde med seg en stor plastpose med de bøkene han følte vi skulle gi til våre søsken i Sør-Amerika.
Jeg ble rørt av hans iver, men hvordan kunne han vite at vi hadde flydd fra Pennsylvania, og at vi ankom når vi gjorde og når du skulle reise igjen? Slikt skjedde stadig med Reinhold.
Flere dager senere, når vi hadde funnet vår vei over til den tropiske Wakenaam øya ved den enorme elvemunningen Essiquibo i Guyana, bremset vi ned. Wilmer Funk dro ut til en afrikansk-amerikansk bonde som arbeider på en sukkerplantasje. Han ville gi ham en bok. Boken var Salt and Light av Eberhard Arnold, og jeg merket meg at den hadde noen flekker fra et tak som lekket borte på gården til Reinhold. Men som Wilmer sa det: Hva kan det ikke komme godt ut av frø som Reinhold har plantet.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar