Første del ble publisert mandag 20.juni, andre del onsdag 22.juni, tredje del tirsdag 28.juni, fjerde del lørdag 2.juli, femte del, lørdag 16.juli, sjette del, søndag 17.juli, syvende del, mandag 18.juli, åttende del, onsdag 20.juli, niende del, torsdag 21. juli, tiende del, mandag 25. juli og tolvte del, onsdag 27. juli:
Bildet viser hjemmet til forkynneren Elam M. og Annie Martin i nærheten av Linwood, Ontario. I de senere årene av hans liv, ble Reinhold og hans sønn Jacob, ganske så involvert i liten ortodoks mennonite gruppe som gikk under navnet "Hoover-gruppen' (oppkalt etter min far). Reinhold håpet inderlig at han skulle kunne bidra til å lede denne gruppen i en bedre retning. Denne gruppen hadde nemlig beveget seg litt bort fra de ortodokse mennonitene.
Han følte det på samme måten når han første gangen møtte Amish-biskopen, Elmo Stoll, og hans nye fellesskap i Cookeville, Tennessee. Men han hadde ingen sans for alle deres regler som omhandlet teknologi. Og spesielt ikke når han besøkte en gren av denne gruppen som holdt til i New Brunswick. Fordi han måtte ut om natten falt han nedi en grop på en byggeplass, og det fallet kunne ha kostet ham livet, og det ene og alene på grunn av en ufornuftig regel om at han ikke skulle bruke lommelykter!
Når byen Kitchner ønsket å stenge verkstedet til Reinhold, fordi det ikke fulgte reglene byen hadde for slike ting, ringte han meg for å få hjelp. "De kommer med bulldozere for å jevne alt med jorda", fortalte han, og la til: "Og ikke nok med det, de vil gjøre det samme med gården vår i Moorefield."
For å redde stumpene kom en modig og nevenyttig gruppe menn fra menigheten i Shippensburg, Franklin County, Pennsylvannia, til unnsetning. De berget mange plastdunker med gamle bøker og notater. De var dekket med lokk for å holde rottene unna. Disse var lagret i hans falleferdige låve i Moorefield. Huset var også stappfull av 'samleobjekter'. De unge mennene, mange av dem var snekkere av yrke, gjorde en fantastisk jobb iløpet av kort tid. Men de fikk problemer med maten Reinhold serverte! Det hele så flott ut, men det luktet veldig rart. Det viste seg at Reinhold hadde funnet maten i søppeldunker. Fordi guttene var sultne, og ikke klarte å spise dette, tilbød han seg å ta dem med til en serbisk dame neste dag.
Igjen så alt riktig lekkert ut, men maten luktet likedan. Så viste det seg at det var Reinhold som hadde skaffet ingrediensene!
Den siste gangen jeg møtte Reinhold Konrath var for omtrent et år siden. Da bodde han på et aldershjem i Waterloo, tvillingbyen til Kitchener. Han sitter her i midten på bildet, til venstre for ham, Jesse E.M. Martin (sønn til forkynneren Elam Martin), Jaque Casey, en fransk-irsk broder fra Quebec og min svoger Gerry Wagler.
Hvorfor var der?
Årsaken var at Reinhold og Dianne ikke hadde levd sammen på mange år. Det gikk ikke så bra dem imellom og Reinhold fortalte at han synes denne ordningen var god. Siden de slet i ekteskapet synes han det var best å forbli på den trygge siden. På den andre siden var Dianne veldig snill mot ham og stelte fremdeles for ham etter at han nå var blitt gammel og syk.
I lang tid hadde Reinhold insistert på å bo i huset sitt, i verkstedet eller på den falleferdige gården. Dessverre ble han utsatt for en alvorlig ulykke når han ikke klarte å komme seg unna en forbikjøring, mens han gikk langs veien. Og, mens han bodde alene, innhentet hans underlige spisevaner ham. En dag falt han, i huset sitt, og slo seg bevisstløs. En nabo fant ham. Hvor lenge han hadde ligget der, vet ingen. Han ble kjørt til sykehuset i Grand River (hvor jeg er født), og tilbrakte en tid på sanatoriet i Freeport, på sørsiden av Kitchener, og til slutt havnet han på aldershjemmet.
Reinhold ringte meg ofte. Etter hans fall hadde hans sinn ofte en tendens til å vandre hit og dit. Han snakket mye om møllene i Neu-Pasua og Alt-Banovsci, venner han hadde hatt og hendelsene som fulgte det fatale drapet på kong Alexander. Det var de første tingene han fortsatt hadde erindringer om. Når tilstanden hans forverret seg, hendte det at han ringte meg opp og begeistret kunne han fortelle at serberne nå betalte ham for møllene hans familie hadde mistet, og at han for disse pengene nå kunne finansiere et helt nytt selskap i Nova Scotia. Det er den provinsen hvor vi fortsatt kan kjøpe billig land og bygge uten tillatelse. "Kom tilbake til Canada," kunne han si. "Kom til oss og vi vil bygge et fellesskap for Guds rike! Elmendorf burde også involvere seg og med alle elvene i Nova Scotia kan vi enkelt sette opp et hydro-anlegg som kan gi oss vår egen kraft!"
Når han var i dette humøret lot jeg han bare snakke og drømme. Men jeg rablet også ned noe av det han sa.
"Noen sier: 'Herren gjorde alt for meg, jeg elsker Ham veldig mye!' Men det er ikke nok: alt handler om å tjene Jesus!"
"Hvis noen trenger mine ting eller mine penger, så kan de få det. Det er ikke mitt. Alle, alle typer mennesker er velkomne blant oss. Men det de sier må være sant!"
"Sant 'Gütergemeinschaft' (å ha alt felles) er en perle! Det er slik Gud ønsker vi skal leve. Men det er mye mer enn bare å dele ting. Alt avhenger av hvor mye kjærlighet det er blant oss."
"Jeg ønsker ikke å dø i verden. Jeg ønsker å dø i en kristen kommunitet, omgitt av den apostoliske kirke, slik den er beskrevet av Peter Riedemann."
"Hvem ønsker fiender? En fiende er for mye!"
"Jeg er veldig takknemlig for at jeg har Herren."
Reinhold var virkelig plaget på grunn av delingen av Jugoslavia og de utrolig voldsomme og ødeleggende krigene som fulgte. Men i motsetning til kong Peter II som skaffet den første bomben som ble sluppet over Beograd, ba og håpet han hele tiden på et mirakel. Et lite mirakel skjedde kanskje, når 8.000 jugoslaviske flyktninger kom for å leve i Kitchener og Reinhold hadde en stor glade av å nå ut til dem. Selv en kroatisk prest fant tilgivelse etter at Reinhold hadde ledet ham i en omvendelsesbønn.
Gjennom tykt og tynt beholdt Reinhold et mjukt hjerte for sitt hjemland, Syrmien. "Syrmien, das ist meine Heimat", fortalte han meg. Men helt ulikt kong Peter II forventet han ikke å vende tilbake til sitt jordiske hjemland i triumf. Kong Peter II døde i eksil i Denver i Colorado. Etter den siste serbisk-kroatiske krigen, brakte serberne den døde kongen tilbake i en kiste til en stor eiendom, hvor de satte den kongelige kronen av Jugoslavia på toppen av kisten.
I motsetning til dette, ville Reinhold ikke vite av noe annet enn leve i en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor. Vil han gå inn porten der i ferd?
Det er det ikke gitt meg å vite. Men i løpet av det siste året, i særdeleshet, fant jeg ham mjukere, mer skånsom. "Med Jesu kjærlighet, farvel!", sa han på slutten av alle våre telefonsamtaler. "Farvel, i Herren!" "Ende gut, alles gut!" (Når enden er god er allting godt!) Solo Deos Gloria.
Nå, mot slutten av denne lange avhandlingen (ikke bekymre deg, jeg kunne ha skrevet mye mer), må jeg fortelle hvorfor jeg har skrevet dette. Selv om Reinhold Konrath faktisk var en vanskelig person, en dårlig far på mange måter, og en person som forårsaket mye uenighet, så jeg alltid på ham som en uslipt diamant. En person som faktisk trengte mye kjærlighet, forståelse og verdsettelse - i lys av hans stormende barndom.
Hva ville jeg ikke gått glipp av om jeg hadde bryskt avvist eller oversett ham? Heldigvis gjorde jeg det motsatte, og jeg føler meg alltid beriket for den tiden jeg tilbrakte sammen med ham.
Reinhold venter nå på sin belønning. Alt jeg kan håpe på er at vi alle vil oppdage gleden av å jobbe og samhandle med mennesker som ikke er helt A4.
Det er vår kristne plikt og belønning.
Peter og Susan Hoover
Rocky Cape, Tasmania, Australia.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar