125 år siden de første norske pionermisjonærene dro til Kina

I år er det 125 år siden Norges første misjonærer dro til Kina. De to første pionermisjonærene var Anna Sofie Jacobsen og Sofie Reuter (bildet) . Den første var hushjelp og den andre var guvernante hos det velstående grosserer-ekteparet Theodor og Elisabeth Rasmussen fra Kristiansand. Theodor Rasmussen var en av stifterne av Kristisand Frikirke.

Familien Rasmussen åpnet hjemmet sitt for mennesker som var drevet av en lidenskap for Guds rike. Hit kom også internasjonale misjonsledere. En av dem var den originale og fargerike verdensevanglisten, Fredrik Franson. Franson og en engelsk advokat ved navn Reginald Radcliff fikk være de redskapene Gud brukte for å tenne misjonsgløden til de to kvinnene. Det var spesielt Radcliff som formidlet kallet.

Ingen menighet i Kristiansand ville slippe til Reginald Radcliff. Han fikk derimot leie seg inn i Arbeiderforeningens lokaler og derfra talte han om nøden i Kina. Spesielt om undertrykkelsen av kvinner.

"Det er dere søstre som må våkne, for om vi hadde tusen menn å sende ut i dag, så ville kvinnene aldri få anledning til å høre om Guds kjærlighet."

Og Radcliffs ord nådde inn. Denne Radcliff var ingen hvem som helst. Han arbeidet tett sammen med grunnleggeren av China Inland Mission, James Hudson Taylor. Så dro da også de to Kristiansand-kvinnene Anna Sofie Jacobsen og Sofie Reuter til Kina som utsendinger for China Inland Mission. De dro til Shanxi.

De utenlandske misjonærene fikk et ublidt møte med Kina. De ble ofte møtt med hat, og ble kalt "utenlandske djevler".

I Kina giftet Sofie Reuter seg med den engelske misjonæren Stanley Smith, men Sofie fikk ikke leve lenge. Hun døde av kolera i 1891. Etter at Sofie var død ble Anna sendt alene til den dengang lukkede provinsen Hunan. Her opprettet hun en misjonstasjon i byen Charlin.

Anna kjempet mange kamper. En av dem var kampen for Hsi-chi Cheng, en kinesisk evangelist, som hun ble så forelsket i. Blandingsekteskap var ikke godtatt verken i Kina, England eller Norge. Men de brøt med konvensjonene og giftet seg likevel. Dermed måtte Anna forlate China Inland Mission.

Som en følge av dette stiftet hun sitt eget misjonsselskap: "Anna Chengs Misjon." Under det grusomme Boxer-opprøret måtte Anna og Cheng, og datteren Mary, flykte fra Kina. Flere av de andre misjonærene som måtte flykte døde. Medtatte kom de seg til Shanghai, og fra Kina bar det hjem til Norge. Her ble de en kort stund. Familien reiste tilbake til Kina, der Anna døde i 1911. Datteren Mary ble tatt hånd om av skotske misjonærer, og studerte senere medisin i Edinburg.

Ved dette jubileet la oss takke for disse to trofaste kvinnene som fulgte kallet, og la ned sitt liv for Jesus i Kina. Jesus sier i Joh 12,24:

"Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det mye frukt."

Og det har virkelig båret rik frukt de liv som ble lagt i kinesisk jord. I dag teller de kristne i Kina mer enn 100 millioner!

Evangeliet er enkelt

Vi lever i en tid hvor det meste er komplisert. Det er stadig nye ting vi må forholde oss til, og sette oss inn i. Men det finnes noe som er enkelt, og noe som har vært det helt fra begynnelsen av! Det er evangeliet!

Jeg leste noe Rolland Baker har skrevet for noen dager siden. Rolland Baker, er sammen med kona Heidi og resten av familien, er barnebarn av den kjente Kina-misjonæren H.A Baker, som har skrevet boken "Syner bak forhenget", om vekkelsen på et barnehjem i Yunnan Fu, i det sørlige Kina. Rolland Baker skriver følgende:

"Evangeliet er i alle deler sant! Og de enkleste menneskene på jorden kan fritt ta del i det så deres liv blir et monument over Guds nåde."

Det er ikke bare flott sagt, men det er også helt sant. Evangeliet er ikke komplisert. Det er så enkelt at selv et lite barn kan forstå det.

Problemet er bare det at selv evangeliet kan gjøres så komplisert at folk ikke får med seg hva det hele handler om.

Jeg kom til å tenke på dette da jeg leste advarselen til apostelen Paulus i 2.Kor 11,3:

"Men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra DEN ENKLE OG RENE TROSKAP MOT KRISTUS."

Det er ikke det sofistikerte som frelser. Det er det enkle budskapet om Jesu Kristi kors, og Jesu kors alene.

Døpt 1. juledag under bombeangrep

Jeg abonnerer på et blad som heter "Asias millioner", utgitt i hele 94 år. Utgiver er Evangelisk Orientmisjon, en misjonsorganisasjon som ble grunnlagt i 1889 etter at legendariske Hudson Taylor hadde vært i Norge. I siste nr av dette bladet er det publisert en artikkel skrevet av Peter Torjesen (bildet). 18 år gammel hører han Guds kall til å reise til Kina. Da tømte han lommeboka i kollektkurven og skrev også en lapp hvor det sto: "... og meg selv." Torjesen drev sammen med sin kone Valborg arbeid blant flyktninger og menighetsplanting. De var utsendt av Den Norske Kinamisjon, Norges eldste Kinamisjonsselskap, fra 1918 til 1939. Peter Torjesen ble drept i forbindelse med et japansk bombeangrep i Shanxi provinsen i 1939. Artikkelen gjengitt i "Asias millioner" er noe av det siste Torjesen har skrevet.

Han forteller om stadige angrep fra japanske fly. En måned tidligere hadde de forsøkt å skyte i stykker misjonsstasjonen hvor Torjesen oppholdt seg. De stadige flyangepene gjør det vanskelig for de kristne å samles. Søndagsskolen kunne ikke holde sine samlinger. Torjesen forteller hvordan kineserne gjemmer seg i den store kinesiske muren for å beskytte seg mot bombeangrepene.

Det store spørsmålet er hvordan de skal kunne feire jul under slike omstendigheter. I ukene forut for bombeangrepene hadde de bygget et bombesikkert rom i kjelleren på misjonsstasjonen. I tre uker hadde de holdt på.

Nå ble misjonsstasjonen og bomberommet pyntet. Alle vinduer ble gjort i stand med kinesisk papir, kvinnene hadde laget vakre juledekorasjoner og mennene vakre lykter. Og så kom snøen og dekket ødeleggelsene etter bombene. Så skriver Torjesen, om gudstjenesten 1.juledag 1939.

"Kronen på høitiden iår kom dog 1. juledag, da 7 personer skulde døpes. Alle følte det var en særlig opmuntring å kunne ha dåp nu, som alt har sett så mørkt ut for en tid siden."

Så fylles lokalet av mennesker. Etter en kort tale ble først mennene døpt. Det er gripende å lese hva Torjesen skriver:

"Plutselig hører vi alarmsignalet fra bymurene at fly er i anmarsj. Alle visste hvad det betød, og forsamlingen ble urolig. Noen av brødrene tok mot til sig og beroliget oss alle. Kun noen utenforstående tok benene fatt. De 4 kvinner som ventet på tur til å bli døpt, gikk tappert ned i vannet og ble belønnet for sin tro. Imens fløi folk på gaten hit og dit i forvirring. Ikke lenge efter hørtes 'alt klart' signalet. Det var underlig å se at 6 av de 7 som blev døpt var ungdommer fra troende hjem. Tross all motstand og mange vanskeligheter går allikevel Guds rike frem."

Vekkelsens Nord-Korea, del 4

I 1906 kunne en presbyteriansk leder som besøkte Pyongyang fortelle at han hadde sett Guds velsignelse og vekkelse komme til India. Denne vekkelsen kom som en følge av vekkelsen i Wales i 1904-1905. Det var skapt en lengsel hos mange troende i Pyongyang etter å oppleve det samme. I ukesvis den vinteren hadde misjonærer møtt hverandre hver kveld for å be om vekkelse i deres menigheter.

2. januar begynte den ordinære bibelundervisningen. Dermed stanset sammenkomstene misjonærene hadde. Men bønnesamlingene stanset ikke opp. Misjonærene begynte nå å samles ved middagstid for å be, for alle som hadde mulighet til å komme sammen da. I forbindelse med undervisningen merket de noe nytt. Elevene var så stille innfor Gud. Kveld etter kveld kom de sammen for å søke Gud i bønn.

Disse bønnesamlingene fortsatte hele nyttårsuken. På lørdag kveld var det noen som brakte et budskap fra Guds ord om betydningen av enhet i Kristi kropp. Søndagens gudstjeneste synes derimot fullstendig livløs og så åndelig bundet at mange ble mismodige. Mandagen synes alt så stengt, misjonærene gråt og ba innfor Gud. Da kvelden kom var det som om en ny ånd av forventning over gruppen som kom sammen, og Guds nærvær var sterkt tilstede.

Da en av de koreanske ledere reiste seg og kalte folket til å se, begynte mange av dem å be samtidig. Han avbrøt dem og sa: Hvis det er slik dere vil be, la oss alle be på den måten!

Så i et øyeblikk reiser alle 1500 seg for å be høyt. Det var ingen rop. Alt lød som èn eneste harmonisk stemme. Så gikk bønnen over i gråt. En etter en reiste seg opp, bekjente sin synd eller synder, brøt så sammen og gråt, og deretter kastet vedkommende seg ned på gulvet i djup smerte og dyp syndenød. Etter hver sin bekjennelse, brøt hele forsamlingen på 1500 ut i bønn igjen.

(forsettelse)

Det finnes ikke så mange bildene fra det svært lukkede Nord-Korea. Dette viser et kystlandskap.

Hvor blir det av de kristne julehefteselgerne?

Ute er det 23 iskalde grader. Klokka er elleve, en lørdag. Det plinger på døra. Hvem kan det være som trosser desemberkulda - og attpåtil en lørdag? Jehovas vitner!

Selvsagt med sin litteratur. Ute i sibirkulda står to godt påkledde personer - en mann, og en kvinne. De legger en brosjyre i hendene mine, og sier: Det er for kaldt å lese den her. Ta den med inn. Ha det godt. Vel, brosjyren kommer jeg nok ikke til å lese. Jeg anser disse vitnene for å fare med vranglære. Deres lære bryter med Guds ord på særdeles mange punkter.

Men det fikk meg til å tenke: Når plinget det sist på døra vår fra noen kristen menighet? Jeg må 40 år tilbake i tid!

Dengangen fantes det en ivrig pinsevenn som solgte kristne julehefter. Han kom på døra vår hver advent og solgte "Den store gleden" og et hefte til som jeg ikke husker navnet på. Jeg husker han hadde et slikt rundt trivelig ansikt, med gode kjaker. Han ble budt på kaffe, og vi snakket sammen.

Jeg husker fremdeles hvor spennende det var å bla i disse heftene. Det var lenge før jeg selv tok et standpunkt for Jesus. Men noe ble sådd. Og det bar frukt.

Jeg savner Asprutsen. For det var det julehefteselgeren het. Fornavnet husker jeg ikke. Men jeg så ham igjen i pinsemenigheten da jeg gikk på noen møter der på 1970-tallet. Like ivrig da i sangen.

Tenk om det var noen fra en av byens menigheter som delte ut traktater, eller solgte julehefter på døra denne lørdagen, i stedet for noen som sprer vrang lære! Det kunne jo hende at noe ble sådd, og noen ble frelst av slikt.

Vekkelsens Nord-Korea, del 3

Den presbyterianske kirke i Korea ser tilbake på 6.-7. januar 1907, som begynnelsen på den mektige utøselsen av Den Hellige Ånd som skulle berøre Nord-Korea så sterkt. Forut for denne mektige vekkelsen hadde det vært pågående bønn og bibelstudier. Menighetene i Korea var kjent for nettopp dette: grundige studier av Guds ord, glede og kraft i bønn, generøs givertjeneste og stor vitnetrang.

Dr. William Blair, som leder for presbyterianernes misjonsarbeid på den tiden, beskriver den koreanske kirke på følgende måte:

"Mange hadde blitt medlemmer av kirken som oppriktig trodde på Jesus som sin frelser og ivrige etter å gjøre Hans vilje, men de hadde ikke opplevd syndenød. Vi følte at om kirken skulle bli hellig, trengte vi å se Guds hellighet."

Dette viser seg igjen og igjen: Vekkelse kommer bare i kraft til Guds folk når kristne innser hvor hellig Gud er, og hvor forferdelig synd er i Hans øyne. Når mennesker ydmyker seg innfor Gud, og når omvendelse og bekjennelsen er fullstendig, da kan vekkelsen bølge over en menighet eller et område.

Presbyterianerne i Korea hadde lenge understreket betydningen av bibelstudiegrupper. Hver menighet hadde avsatt minst en hel uke i året hvor medlemmene tok seg fri fra jobben, og alle andre aktiviteter, for å samles for å studere Guds ord. Uavbrutt bibelstudum under bønn, har alltid forfrisket, velsignet og revitalisert lokale menigheter. Hele den evangelisk koreanske kirke i dag er en bibeltroende og bibelelskende kirke.

I Pyongyang, den gang hovedstad i Korea, og nåværende hovedstad i Nord-Korea, ble det holdt en årlig 10 dager til to uker lang bibelstudiekonferanse. Denne samlet 800-1000 deltagere. Mange gikk opptil 100 engelske miles for å delta på konferansen. Og alle betalte av egen lomme for å kunne være med. En halv time hver morgen sang de og priste Gud, så fikk de bibelundervisning i tre timer, og så ba de. Hvert år lærte alle deltagerne en ny sang, og denne ble så sunget i alle menighetene når de kom tilbake til den flokken hvor de hørte til.

(fortsettes)

200 nye baptistmenigheter plantes i Russland, del 2

I landsbyen Dmitrovka i Tambov oblast (bildet), arbeider menighetsplanteren Alekseij Silkins. Sammen med familien sin, og et menighetsplanterteam bor han i bedehuset.

Landsbyen Dmitrovka ligger mellom to byer: Michurinsk og Tambov. Alekseij flyttet hit for tre år siden, etter at han var ferdig med å gå en bibelskole i Kursk. Familien Silkins har to egne barn og et fosterbarn. Menigheten de har plantet i Dmitrovka har allerede 15 medlemmer. Menighetsplantingsteamet teller tre medlemmer. Alekseij er lederen. Så er det 23 år gamle Valya, hun arbeider med barna og leder søndagsskolen. Denne består av åtte barn i alderen fire til 10 år. En annen jente, Tanya, har ansvar for ungdommene, men de har ikke kommet i gang med faste møter for dem ennå. De to jentene hører til en teamtjeneste som er organisert av Den russiske baptistunionen. Dette arbeidet er organisert slik at ungdommene gir et eller to år for å hjelpe misjonærer i tjeneste.

Alekseij leder gudstjenestene hver søndag. Han besøker også en familie hver søndag kveld, som bor så langt unna menighetslokalet, at de ikke har mulighet til å komme seg på gudstjenstene. Den utadrettede virksomheten skjer via det lokale biblioteket. Bibliotekaren synes dette er flott fordi det ellers ikke er mye som skjer i forbindelse med bibliotekvirksomheten. Alekseij besøker også en annen baptistmenighet i området, som for tiden ikke har pastor. Han forteller at mange av landsbyens innbyggerne er ganske negative til baptistene. En tid pleide de å ha et kors på bedehuset, men etter at lokalet ble utsatt for hærverk, har de tatt dette ned. Ved et par anledninger er flere av vinduene i bedehuset knust, og et møtetelt ble tilgriset om natten.

Alekseij ber om forbønn for evangeliseringen av landsbyen Dmitrovka.

200 nye baptistmenigheter plantes i Russland, del 1

For tiden plantes det 200 nye baptistmenigheter i Russland! Den russiske baptistunionen har 80.000 medlemmer som feirer gudstjeneste i 1750 lokale menigheter. I tillegg til dette kommer alle de uregistrerte baptistmenighetene. Baptistene kan føre sin historie i Russland tilbake til 1867. Noen av de første evangelistene var sterkt påvirket av Gerhard Johan Oncken, den fremstående baptist-forkynneren i Europa i det 19. århundre.

Pastor Ruvim Voloshin (bildet), som er visepresident for Den russiske baptistunionen med ansvar for misjonsarbeidet, forteller at de 200 nye menighetene blir plantet overalt i det veldige russiske riket. Han mener at masseevangelisering og distribuering av traktater ikke er like effektivt som 10-15 år siden, og at det nå må plantes menigheter som kan drive med venneevangelisering.

En av de nye menighetsplanterne er Stepan (49), en pensjonert soldat fra den russiske hær, som er en glødende evangelist. Han har begynt et arbeid i Tula. Det er to baptistmenigheter allerede i denne byen. Tula er en stor industriby og administrativt senter for Tula-regionen, som ligger 193 kilometer sør for Moskva, langs elven Upa. Det bor over 480.000 mennesker her. Stepan har leid rom på et av byens aldershjem. Den ene av baptistmenighetene i byen er modermenigheten for den nye menigheten som nå plantes. Til møtene på aldershjemmet kommer det allerede et 20-talls mennesker. I hele Tula-regionen finnes det bare et fåtalls baptistmenigheter, og Stepan er motivert for oppgaven. Han vil plante flere. I Stepans menighetsplantingsteam er det tre kvinner. Nadia, en middelaldrende kvinne, som gjerne drar på husbesøk. Hun leser fra Bibelen til de som inviterer henne inn til seg. Lydia arbeider med barna, og den tredje kvinnen, som jeg ikke har navnet på, driver med sosialt arbeid.

Stepan selv driver mye med gateevangelisering. Han spiller gitar, deler ut Johannes-evangelier, og inviterer folk hjem til seg. Slikt blir det resultater av. Han forteller om hvordan to mennesker kom til tro i fjor. En av dem, en tyrker, ble frelst og døpt før han måtte reise tilbake til Tyrkia. Stepan har tro på vennskapsevangelisering, og gjennom det at man kan få nye venner kan man vinne en for en til Kristus.

I en ny artikkel som publiseres i morgen skal du få møte menighetsplantere i Dmitrovka.

(fortsettes)

Kampen for den overleverte troen, del 10

Det var Patriark Sergios av Konstantinopel mellom 610-638, som utformet det som er blitt kalt den "monoteletiske læren". Denne ble kunngjort ved en keiserlig erklæring i 638, og var nok et forsøk på å forene Kirken. I følge denne læren har Kristus to naturer. men bare èn guddommelig vilje.

En tid synes dette å være et standpunkt som gjorde det mulig å forene ulike grupper innen Kirken, men to fremtredende teologer: en munk kalt Maximus Bekjenneren og patriark Sofronos av Jerusalem (bildet), stemplet læren som heretisk. Mens Maximus Bekjenneren er en av de kjente skikkelsene i Kirkehistorien for oss i dag, er det ikke slik med patriark Sofronos. Jeg skal derfor redegjøre litt nærmere for hvem han var. Men først noen få ord om Maximus Bekjenneren.

Maximus Bekjenneren (580-662) var sekretær for daværende keiser Keraklios i Konstantinopel, men forlot denne stillingen og gikk i kloster. Han ble den ledende teologen i striden om Kristi to viljer. Maximus holdt fast ved troen på at det hos Kristus finnes både en menneskelig og en guddommelig vilje. For dette måtte han bøte med livet. Han nektet nemlig å inngå noen form for kompromiss om dette.

Patriark Sofronos ble født i Damaskus rundt år 560. Allerede som ung mann utmerket han seg med sin fromhet og sin iver i studiene. Han hadde en særskilt begavelse når det gjaldt å studere filosofi og ble kjent som Sofronos den vise.

Sofronos kom til Jerusalem for å bo i Den hellige Theodosios kloster. Der ble han venn med munkpresten Johannes Moschus. Etter en tid ble denne Johannes Sofronos' åndelige far. Sammen besøkte de en rekke klostre og skrev ned de livshistoriene og den åndelige visdommen som de fikk høre gjennom de asketene de besøkte. Dette ble til en egen bok som fikk navnet "Leimonarion" på gresk, og som på norsk kan oversettes "Den åndelige hagen". Boken, som finnes i en svensk oversettelse utgitt på Artos forlag, fikk en sterk anerkjennelse i forbindelse med det syvende økumeniske kirkemøtet.

Når perserne begynte å invadere Israel forlot fader Johannes og Sofronos Jerusalem og flyttet til Antiokia, i det nåværende Syria. Derfra dro de til Egypt. Her ble Sofronos alvorlig syk, og under denne perioden bestemte han seg for å bli munk. Etter at han kom seg fra sykdommen bestemte de to seg for å bosette seg i Alexandria. Der ble de tatt imot av patriark Johannes den nådefulle, og kjempet sammen med ham mot monofysitiske læren.

Sammen med patriark Johannes den nådefulle, reiser Sofronos og fader Johannes til Konstantinopel. Underveis dør patriarken. Fra Konstantinopel drar Sofronos og fader Johannes til Rom, sammen med 18 munker. Her dør fader Johannes. Sofronos bestemmer seg for å bringe den døde tilbake til Jerusalem og få han gravlagt der. Her blir han begravd i den hellige Theodosios' kloster.

I år 628 vender daværende patriark av Jerusalem, patriark Zacharias (609-633) tilbake til Jerusalem, fra sitt fangenskap i Persia. Etter ham blir en mann ved navn Modestus innsatt som patriark i Den store konges by, og når han dør blir Sofronos hans etterfølger. Som patriark skulle Sofronos oppleve at Jerusalem ble omringet av muslimer i to år, og mange led forferdelig.

I neste artikkel skal vi se nærmere på det sjette økumeniske kirkemøtet som holdes i Konstantinopel i 680-81.

(fortsettes)

25 millioner av MacArthurs prekener lastet ned på to år

Etterspørselen etter den grundige og solide bibelundervisningen til John MacArthur blir stadig større, og viser at mange er lei det overfladiske budskapet som gjerne serveres i dag.

I et brev jeg mottok fra MacArthur i går, forteller pastoren for Grace to You Ministries, at hans organisasjon har delt ut 1600 gratis eksemplarer av hans Studiebibel bare på noen få uker. I november i 2008 begynte MacArthur å legge ut sin bibelundervisning på MP3. Denne bibelundervisningen - hvor han går gjennom Bibelen vers for vers - kan lastes ned gratis på hans hjemmeside. På to år er det lastet ned 25 millioner prekener! For sammenligningens skyld: Det tok nesten 30 år for Grace to You å produsere 10 millioner kassetter. Så hungeren etter Guds ord er virkelig stor i vår tid!

Grace to You sender også bibelundervisningsprogrammene til John MacArthur via radio. Og i år sender de enda flere steder enn før. Nå får også innbyggerne i Illinois, Vermont, Missouri, New York, North Carolina, Georgia og Wyoming mulighet til å høre MacArthurs bibelutleggelse via eteren.

Den 71 år gamle MacArthur har vært pastor for Grace Community Church i Sun Valley i California siden 1969, og han er også president for to skoler. Christianity Today rangerer ham som en av de mest innflytelsesrike evangelikale lederne i verden. Han har skrevet mer enn 150 bøker, og hans kommentarserie til Det nye testamente er solgt i mer enn en million eksemplarer. Andre av bøkene hans har solgt i 500.000 eksemplarer. Her i Norge har Lunde forlag oversatt to av hans bøker til norsk.

Vekkelsens Nord-Korea, del 2

I dag må du undskylde bildekvaliteten til dagens bloggartikkel. Det finnes nemlig ikke mange bilder fra den kolossale vekkelsen i Nord-Korea i 1907. Dette er et av dem. Fra 1907-1910 ble 50.000 mennesker omvendt!

Misjonær McCune skrev følgende i et brev direkte fra vekkelsen:

"Den gjerning som Den Hellige Ånd gjør her i Jangdaehyan kirken overgår alt hva vi har lest om den store vekkelsen i Wales og India."

I september 1906 befinner Dr. Howard Agnew Johnson seg i Seoul. Der forteller han en gruppe misjonærer og koreanske kristne om vekkelsen som har berørt Khasi Hills i India. Jonathan Goforth, en av pionermisjonærene i Kina og Manchuria, skrev at på grunn av det deltagerne på møtet i Seoul hørte, bestemte mer enn 20 misjonærer fra presbyterianske og metodistiske menigheter i Pyongyang seg for å møtes daglig for å be om "større velsignelser".

Julen dette året kommer de kristne i Pyongyang sammen for å be i stedet for de vanlige julesammenkomstene.

En av de som var til stede i Seuol og hørte Dr Howard Agnew Johnson var en bibelkolportør som arbeidet langs Yalu elven. Han tilhørte en menighet med 250 medlemmer. Begeistret delte han det han hadde hørt, og denne menigheten bestemte seg for å begynne å be. I seks måneder i tiden mellom 1906-1907 ba de hver dag klokken 17.00 inntil vekkelsen brøt løs.

Jonathan Goforth, som var på reise i Korea i juni 1907, skriver at de koreanske misjonærene "bærer oss like inn til Guds trone"." På Goforth gjorde vekkelsen et uutslettelig inntrykk.

(fortsettes)

Menighet har servert mat til trengende hver torsdag i 15 år

Synfoniorkesteret i Fort Worth i Texas henvendte seg til Broadway Baptist Church (bildet), og spurte om ikke de kunne samarbeide om en veldedighetskonsert for byens trengende. Menigheten takket ja til invitasjonen, og mer enn 850 personer kom for å lytte til en 90 minutters gratiskonsert med det flotte symfoniorkesteret.

5,600 USD ble samlet inn. Pengene går uavkortet til menighetens Agape-måltid, som er et tilbud hvor 175 mennesker får et måltid mat i kirken en gang i uken. Pengene som ble samlet inn i forbindelse med konserten gjør det mulig å dekke kostnadene til matservering de neste syv ukene. Hver torsdag kveld i 15 år har denne menigheten servert et måltid mat til trengede i Fort Worth.

Dagen/Magazinet med stor artikkel om radikal kristentro

Jeg fryder meg over at Dagen/Magazinet spanderer nesten to sider på å presentere boken til baptistpastor David Platt, og hans særdeles radikale bok om nettopp en radikal etterfølgelse av Jesus!

Torsdag i forrige uke skrev jeg om David Platt her på bloggen, etter at en god venn fra Molde hadde gjort meg oppmerksom på ham.

Boken "Radical" blir av redaktøren for misjonstidsskiftet Mission Frontiers, karakterisert på følgende måte:

"Aldri før har et slikt kall om å gi opp alt det en har for å bringe Guds velsignelse til nasjonene nådd så rask popularitet. Utgivelsen av denne boken kan være et vendepunkt i arbeidet med å mobilisere til misjonsinnsats," sier redaktøren for Mission Frontiers, Robby Butler.

Nær 400.000 eksemplarer av boken er så langt solgt. Den ble utgitt i mai i år. Hundrevis av kirker har kjøpt den for å dele den ut til sine medlemmer, og et stort antall kristne, videregående skoler har valgt å gi boken som gave til sine avgangselever. Om noe norsk forlag vil gi den ut vet jeg ikke.

David Plett lever hva han preker. Han er pastor for en menighet på 5000. Boligen menigheten ville stille til disposisjon for ham, takket han nei til. Familien flyttet inn i mindre hus. Han har foreslått at menigheten selger multimillion bygget den eier i Alabama og heller gir pengene til de fattige! Kirkens driftsbudsjetter er blitt kuttet med nesten 20 prosent de siste årene, mens misjonsbudsjettet har vokst tilsvarende.

Om du ikke er blant de som abonnerer på Dagen/Magazinet, så anbefaler jeg deg å kjøpe avisen i dag og lese Steinar Opheims meget lesverdige artikkel om David Platt.

Kampen for den overleverte troen, del 9

På 500-600 tallet preges av et fortsatt ønske om å gjenforene kirken etter splittelsene etter kirkemøtene i Efesos (431) og Khalkedon (451).

Et slikt forsøk på forsoning innebar blant annet en ny gjennomgang av læren som ble målbåret av biskop Kyrillos av Alexandria på 500-tallet, innføringen av den såkalte "teopaskittformelen", som erklærte at Jesus som Gud led på korset, og revurderingen av betegnelser som physis (natur) og hypostasis (substans).

Det er keiser Justinian som også kaller inn til det femte økumeniske kirkemøtet. Det skjer i Konstantinopel i 553. Også dette er et kirkemøte hvor man gjennom kompromisser kommer frem til sine vedtak. Og som før skjedde dette ved fordømmelse av èn retning, i dette tilfellet dreide det seg om en gruppe på tre antiokenske teologer fra 300-400 tallet.

Nå skal man merke seg et poeng som flere kirkehistorikere trekker frem i forbindelse med nettopp denne store uenigheten i teologiske syn. Disse uenighetene kan ha blitt forverret og vanskeliggjort av ikke minst språklige, etniske og en skal heller ikke se bort fra politiske skiller. Faktum er at de såkalt ikke-khalkedonske kirkene stort sett lå i rikets østlige deler og de bestod av folk som ikke hadde gresk som morsmål. Geografien har muligens også vært en medvirkende faktor. Det er mulig at mange av medlemmene av de ikke-khalkedonske menighetene følte seg avskåret og fremmedgjort av biskopene som representerte Kirken. De befant seg jo tross alt i den for dem fjerne hovedstaden Konstantinopel.

Men vi skal likevel ikke undervurdere den sterke betydningen som læren har i denne sammenhengen. Det man i all hovedsak var opptatt av var å definere hva sann kristen tro er. For det er jo et spørsmål om liv eller død, salighet eller fortapelse.

Nå ble skillet mellom kirkene forsterket på 500-tallet. Det skjedde ved at rivaliserene biskoper ble ordinert og vi begynner å se atskilte kirkestrukturer utvikle seg. Mer om dette i neste artikkel.

(fortsettes)

Vekst krever apostoliske omgivelser

Det er både spennende og utfordrende utsagn menighetsplanteren Alan Hirsch (bildet) kommer med. I forbindelse med en sammenkomst for i kirkeledere i Texas nylig, sa Hirsh at fremtiden til kristenheten i Vesten avhenger av dens kapasitet til oppdage den apostoliske bevegelsen i stedet for å gi brensel til institusjoner!

Alan Hirsch er grunnlegger av Forge Mission Training Network, og forfatter av flere bøker. I sitt foredrag brukte Hirsch aposteltjenesten i den tidlige kirken og den moderne undergrunnskirken i Kina som eksempler for å underbygge påstanden sin. Det som kjennetegnet de nytestamentlige menighetene og kjennetegner husmenighetene i Kina er at disse menighetene er konsentrert om Kristi sak, ikke organisasjoner og program. Det var konsentrasjonen om Jesus som ledet mennsker til å følge Jesus. I utviklingslandene hvor ressursene er begrensede, vokser kirken, mens i USA og Europa hvor ressursene er mange mister kirken innflytelse.

En av problemstilingene som Alan Hirsch tok opp i sitt foredrag, er hvordan den kinesiske kirke kunne vokse fra omkring to millioner i 1950 til omlag 120 millioner i dag, og det uten hjelp av bygninger, program, ungdomsarbeide eller andre ting som amerikanske menigheter anser å være så viktig? Og veksten har kommet under svære forfølgelser og stor motstand.

Hirsch mener at veksten kommer av at hver troende er en menighetsplanter, og hver menighet blir en menighetsplantende menighet. I følge Hirsch må det finnes apostoliske omgivelser om man skal kunne få vekst. Dette er da også den største utfordringen for de tradisjonelle menighetene.

Vekkelsens Nord-Korea, del 1

Det er nok mange verden over som i disse dager ber for den særdeles spente situasjonen mellom Nord- og Sør-Korea. Underlig å tenke på at for 100 år siden pågikk det en så stor vekkelse i dette landet, at hovedstaden Pyongyang, var kjent som Asias Jerusalem. I dag eksisterer det en martyrkirke i landet, som lever under de mest grusomme kår en kan tenke seg.

Den første protestantiske misjonæren som kom til Nord-Korea, var fra Wales: pastor Robert Jermain Thomas. Han kom i 1866 og var bibelselger. Bibelen han solgte var den klassiske kinesiske Bibelen, som også kunne leses av koreanere, japanere og kinesere. En slik oppgave som denne waliseren hadde påtatt seg, var også på den tiden forbundet med stor fare. Nord-Korea var kjent som "munkenes kongedømme". Pastor Jermain Thomas hadde ikke vært her mange dagene før han ble oppdaget av noen som slett ikke ville ham vel. 8. september 1866 ble Robert Jermain Thomas myrdet på elvebredden utenfor en fabrikk i Pyongyang. På nøyaktig samme sted skulle den store vekkelsen i 1907 bryte løs!

Det skulle gå 20 år fra Jermain Thomas led martyrdøden til de første ble døpt i Nord-Korea. I 1886 ble den første nord-koreaneren døpt, året etter var det syv stykker. Arbeidet med å nå disse ble utført av presbyterianske misjonærer.

Den første vekkelsen brøt løs i 1903. Den er kjent som Wonsan-vekkelsen, og skjedde blant metodister og presbyterianere. I 1904 var det 10.000 som hadde overgitt sine liv til Jesus. Vekkelsen fortsatte inntil 1906. Det året alene kom 30.000 mennesker til tro. Men så døde denne vekkelsen hen.

Året etter skulle Pyongyang rystes av en kolossal vekkelse. Og den begynte med bibelstudier.

Pyongyang var kjent som byen for kvinner, vin og sang. Det var en by preget av et sterkt åndelig mørke. Så begynte noen å be!

(fortsettes)

Kampen for den overleverte troen, del 8

Som jeg skrev i forrige artikkel ble kirkemøtet i Khalkedon av enkelte kirkehistorikere sett på som "et mesterstykke i økumeniske kompromiss". Noen enhet ble derimot ikke resultatet. Tvert i mot opplever man nå de første virkelig store skismaene i Kirken. Og ringvirkningene av disse merkes fremdeles i kristenheten. Vi vet også at det hadde vært grupper før dette som forsøkte å leve i henhold til urkirkens idealer. Det er mulig jeg omtaler disse i en senere arikkelserie.

En stor gruppe kristne i Det nære Østen - det som er dagens Syria, Iran og Irak - valgte å bryte ut av den offisielle kirke. De kunne nemlig ikke godta vedtakene fra kirkemøtet i Efesos, det kirkemøtet som fordømte Nestorius og andre av de antiokenske teologene og opprettholdt tittelen Theotokos for jomfru Maria.

Denne kirken - Den Assyriske kirke i Øst - eksisterer fremdeles, og den er fortsatt uten fellesskap med de khalkedonsk ortodokse kirkene. Enkelte kaller denne kirken for den nestorianske kirke, men det er ikke en benevnelse som denne kirken vil bruke om seg selv.

Men skismaene - eller splittelsene - stanset ikke etter dette. Et annet skisma inntraff etter kirkemøtet i Khalkedon. Tilhengerne av en viss Dioscorus, som var en av støttespillerne til biskop Kyrillos, følte seg sveket av de definisjonene som ble gjort på dette kirkemøtet. De såkalte "monofysittiske kirkene, som fremdeles den dag i dag utgjør majoriteten av kirker i land som Egypt, Vest-Syria, Armenia og Etiopia, er også uten fellesskap med den vestlig katolske kirke og den østlig ortodokse kirken. Disse to kirkene godtok vedtakene som ble fattet i Khalkedon.

Bildet viser en prest i Den assyriske kirken.

(fortsettes)

Kampen for den overleverte troen, del 7

Etter at keiser Theodosius døde i 450, innkalte etterfølgeren Marcian (bildet) til et nytt økumenisk kirkemøte, det fjerde, som ble holdt i Khalkedon i 451. Keiser Marcian, eller Marcianus, det østlige romerske riket fra 450-457 e.Kr.

Mange historikere mener at vedtakene fra dette hva kirkemøtet er et av kirkehistoriens mesterstykker i hva vi kan kalle økumenisk kompromiss.

Det er den khalkedonske definisjonen av det kristologiske dogmet som til slutt lyktes med å forene de forskjellige teologene fra Antiokia, Alexandria og Rom. Og mye av æren har pave Leo som som kom med de forløsende ordene:

"... bekjenner til alle samstemmig: den ène og samme Sønn, vår Herre Jesus Kristus, fullkommen i guddom, fullkommen i menneskelighet, sann Gud og sant menneske med en fornuftig sjel og ett legeme, etter sin guddom vesensett (homousios) med Faderen, etter sin menneskelighet vesensett (homousios) med oss, lik oss i alt uten synden ... født av jomfru Maria, Guds mor ... som erkjennes i to naturer, uten sammenblading og uforvandlet, uoppdelt og uten atskillelse. Naturenes forskjell blir ikke opphevet ved foreningen, men hver natur bevares i sin egenart, og begge går sammen til en prosôpon (person) og èn hypostase ..."

Denne uttalelsen kommer kommer altså som en frukt av det fjerde økumeniske kirkemøtet.

Men kirkemøtene ble likevel ikke så samlende som man skulle ha ønsket. Vi snakker om Det store skisma i 1054, men før den tid skjer det også en del andre splittelser i Kirken. Mer om dette i neste artikkel.

(fortsettes)

Til minne om Michail - en trofast evangelist og venn fra Ukraina

Dette bildet betyr mye for meg. Historien bak det er både kjær og vemodig på samme tidspunkt.

Da jeg arbeidet som redaktør for Ropet fra Øst, organ for Norsk Misjon i Øst (tidligere Misjon bak Jernteppet), var jeg så heldig at jeg traff Michail Mitsuk. Det er han som forkynner Guds ord på bildet.

Michail Mitsuk var evangelist i en liten baptistmenighet i Nord-Ukraina, hvor hans far var pastor. Faren sitter ved siden av sin sønn på bildet. Da jeg traff Michail var han i Norge for å opereres. Han hadde en nyrelidelse, og var så heldig å få utført en nyretransplantasjon her i Norge. Jeg mener å huske at det var hans bror som var donor. Operasjonen var vellykket, og Michail dro tilbake til Ukraina. Før det rakk han en tur hjem til oss hvor han overnattet et par netter. Historiene han fortalte fra hjemlandet var gripende historier om vekkelser i den delen av Ukraina. Michail var utdannet jagerflyger. Michail var så takknemlig for alle de som hadde hjulpet ham med å finansiere operasjonen i Norge. Han dro tilbake med fornyet håp om å få stå i Herrens tjeneste.

Alt gikk bra en stund. Så fikk vi høre at Michail var blitt syk. Det vi ikke visste var at han hadde gått tom for medisin. Han synes at han hadde fått så mye hjelp at han ikke kunne spørre om mer. Selv hadde han ikke råd til å kjøpe medisinen som var livsviktig. Han prøvde å klare seg uten. Men det gikk ikke lenge, Michail ble dødssyk, og ikke lenge etter døde han. Før det skjedde var gode venner av meg her i Norge på besøk hos Michail på sykehuset der han lå før han gikk hjem til Herren.

Mens jeg arbeidet som pastor i Raufoss Baptistmenighet hadde vi en mannsgruppe der. Et år hadde vi et vedprosjekt gående. Noen lørdager møttes vi i skogen for å hugge ved, for så å selge den til menighetens medlemmer som hadde behov for ved til vinteren. Alt i alt klarte vi å skaffe til veie 15.000 kroner. Disse pengene sendte vi med fire stykker som dro fra menigheten for å besøke den lille baptistmenigheten som Michails far var pastor for. De trengte et menighetslokale. Tomt hadde de, men penger til menighetsbygget hadde de ikke. For de 15.000 kronene kunne de kjøpe et gammelt hus som lå i utkanten av landsbyen, og flytte det inn til tomten deres i sentrum av landsbyen. Takket være mannsgruppa i Raufoss Baptistmenighet fikk denne baptistmenigheten i Ukraina sitt eget menighetslokale. I årene etter holdt vi kontakt med menigheten, og har litt kontakt fremdeles.

Jeg fant igjen bildet her om dagen, og kjente på en djup takknemlighet for det sterke vitnesbyrdet Michail etterlot seg. Jeg skulle ønske han hadde fortalt at han ikke hadde penger til å betale medisinen han trengte, så vi kunne ha hjulpet ham. Da hadde han sansynligvis levd i dag. Men mens han levde var han et sterkt og levende vitnesbyrd om Frelseren, og mange er de som ble vunnet for himmelen gjennom hans tjeneste som evangelist. Jeg vil alltid minnes Michail. Nå legger jeg bildet i Bibelen min, så det kan minne meg om mennesker som ham, som ofrer alt for evangeliet.

Bildet viser litt av de enkle forholdene som er ute på landsbygda i Ukraina, og iveren som finnes etter å samles for å høre Herrens ord.

Kampen for den overleverte troen, del 6

Det var keiser Theodosius II som innkalte til det tredje økumeniske kirkemøtet. Dette ble holdt i Efesos i 431. Man var enda ikke ferdig med striden rundt Nestorius. Biskop Kyrillos og fraksjonen fra Alexandrua dominerte dette kirkemøtet. Nestorius ble avsatt og kirkemøtet bestemte også at de opprettholdt den nye tittelen til jomfru Maria: Theotohos, eller gudføderske.

Kirkemøtet i Efesos betydde ikke slutten på den kristologiske striden, ettersom keiseren og biskopene hans kjempet for å forlike de antiokenske og alexandrinske fløyene. Ikke lenge etter at kirkemøtet var avsluttet ble biskop Kyrillos tvunget til å undertegne det vi kan kalle en "gjenforeningsformulering". Denne var faktisk utarbeidet av den antiokenske teologen Theodoret av Cyrrhus. Dette dokumentet, som inneholdt uttrykket "en forening av to naturer" ved beskrivelsen av Kristus, virket på tilhengerne til biskop Kyrillos som et fullstendig nederlag for den alexandrinske teologi. Og striden fortsatte.

I årene etter dette drev innflytelsesrike prester i både Alexandria og Konstantinopel teologien som biskop Kyrillos stod for enda lenger og erklærte til slutt at det kun er èn, guddommelig natur i Kristus.

Et nytt kirkemøte ble holdt i Efesos i 449. Det avsatte pave Leo 1, som hadde forfattet et læreskrift, kalt "Tome". I dette uttrykte han sin tilslutning til en definisjon av Kristus med to naturer.

(fortsettes)

På maleriet ses biskop Ambrosius og keiser Theodosios.

1700 nye baptistmenigheter i Ukraina på 20 år

På 20 år er det plantet 1700 nye baptistmenigheter i Ukraina. Og da snakker vi bare om de menighetene som er tilknytet Den ukrainske baptistunionen. I tillegg kommer alle de uregistrerte baptistmenighetene. Ukraina opplever flere steder store vekkelser, og mange kommer til tro. Vekkelsen i Ukraina er en av de største som Europa har opplevd siden reformasjonen.

Victor Kulbich (mannen som preker på bildet), som er generalsekretær for landets baptistunion som har 2700 menigheter knyttet til sitt nettverk, er selv pastor. Menigheten han har ansvaret for heter Betania Baptistkirke. Menighetslokalet finnes i Busha, en drabantby til landets hovedstad, Kiev. Denne menigheten alene har plantet åtte nye menigheter!

Ukrainske baptister har satt seg som mål at de skal doble medlemstallet i løpet av de neste 10 årene. Det skal skje gjennom evangelisering og disippeltrening.

Ukrainsk baptistleder nektes innreisetillatelse til Usbekistan

Generalsekretæren for Den ukrainske baptistunionen, Victor Kulbich (bildet) er nektet innreisetillatelse til Usbekistan.

Situasjonen for landets baptister er svært vanskelig. Bare for noen få dager siden ble en gruppe baptistungdommer som hadde vært på besøk i Kasakhstan, stanset da de passerte en usbekisk grensestasjon. Ungdommene hadde med seg en del kristen litteratur. Alle bøkene ble konfiskert.

Tre av landets registrerte menigheter er også for kort tid siden blitt raidet av politiet. Dette skjer stadig vekk. Både sikkerhetspolitiet og uniformert politi dukker opp under gudstjenestene, for å registrere og sjikanere de som deltar. Mange blir fratatt sine personlige Bibler og sangbøker, og flere har den siste tiden fått store bøter som straff for å ha deltatt på bønnemøter eller gudstjenester. Bøtene er ofte så høye - vi snakker om flere månedslønninger - at de som blir bøtelagt ikke har mulighet til å betale dem. Dermed er fengselsstraff ikke til å unngå. De som har sittet fengslet får vanligvis store problemer med å skaffe seg arbeid etterpå.

Den ukrainske generalsekretæren skulle besøke Usbekistan for å oppmuntre de troende i landet, men får altså ikke innreisetillatelse.

La oss huske våre hardt prøvede trossøsken i forbønn.

Iraks eneste baptistmenighet ber om forbønn

Situasjonen for Iraks eneste baptistmenighet er blitt verre enn den noensinne har vært. Etter masakren i den syrisk-katolske kirken, har baptistene nå fått bevæpnede vakter når de feirer gudstjeneste. Likevel er det mange som ikke våger å komme til kirken. Menigheten har 250-300 medlemmer.

Pastor Nabil Sara, som vi ser kledd i svart og som står utenfor menighetslokalet, sier at trusselen fra islamistene har hardnet til, og mange kristne forlater nå Irak. Det gjelder også baptistene.

Pastor Sara har snakket med noen av de som overlevde masakren i den syrisk-katolske kirken. De forteller at terroristene oppfordret ofrene til å konvertere til Islam før de ble skutt slik at de skulle sikre seg å komme til himmelen!

"Men det er bare en liten del av muslimene som er terrorister, de fleste er våre venner. Mange muslimer har tatt kontakt med oss og sagt at de støtter oss," sier pastor Nabil Sara.

Han kommer med en sterk oppfordring om å be for Iraks kristne.

Menighetsmedlemmer gav 90 prosent og levde på de resterende 10

Medlemmene av Forest Hights Baptist Church i Oxon Hill i Maryland, USA, er en menighet som virkelig har tatt et stort trossteg! I februar i år utfordet menighetens pastor, Waymond Duke, menighetens medlemmer om å gi 90 prosent aven en ukes inntekt til Guds rike sak, og beholde kun 10 prosent til å leve av selv.

Forest Hights Baptist Church er ingen stor menighet. Den består av 50 medlemmer. Mange av dem er pensjonister med lav pensjon. 22. august var uken da 90/10, som aksjonen ble kalt, skulle gjennomføres. Og menigheten tok steget i tro. På en vanlig gudstjeneste ligger kollekten på 3.500 USD. Denne søndagen var den på 16.672.96 USD.

"Dette handlet ikke om hvor mye penger vi kunne samle inn til menigheten," sier pastor Duke i en kommentar. "Dette handlet om hvor mye vi elsker Gud og hvor mye vi er villig til å la Ham bestemme over livene våre. Ja, selv pengene våre. Dette skulle oppmuntre oss til å gi mer til Guds rikes sak."

Forest Hights Baptist Church tilhører American Baptist Churches, et av flere amerikanske baptistsamfunn.

Er det noen norsk menighet som tar samme utfordringen?

Stor interesse for dannelse av kommunitet i Oslo

Det er stor interesse for samlingen i Uranienborg kirke (bildet) onsdag. Et 50-talls personer har meldt seg på det som er blitt kalt "Kommunitetstreff-Oslo". En gruppe med base i Uranienborg går nemlig med tanker om å starte en kommunitet. Jeg synes dette er så spennende at jeg tar turen til Oslo denne dagen for å være med.

Samlingen starter med middag, så vil et ektepar knyttet til kommuniteten på Bjärka Säby innlede. Det blir også en panelsamtale hvor Korsveiprest Knut Grønvik deltar, sammen med flere andre.

Det skal bli veldig spennende å se hva som kommer ut av dette tiltaket. I vårt naboland Sverige er det flere kommuniteter som har fungert i flere år. Vi ligger litt etter i utviklingen, som med så mange andre ting. Både i USA og Europa finnes det en rekke kommuniteter, både økumeniske og de som er knyttet til lokale menigheter eller kirkesamfunn. Arrangementet i Uranienborg er nå så langt jeg vet fulltegnet.

Mennoniter hjelper indianere som har vært utsatt for naturkatastrofer

Ni mennoniter som tilhører en gruppe redningsarbeidere som settes inn ved katastofer, dro til reservat for Sioux-indianerne i Sør-Dakota, for å bygge opp igjen hus tilhørende mennesker med lav inntekt etter at de var ødelagt i en storm nylig.

Noen av indianerne i Cheyenne River Sioux Tribe reservation, i Eagle Buttle, var mistenksomme og reserverte og spurte om hva som var motivet for en slik innsats. Men når de fikk lov til å hjelpe dem praktisk, uten at det var noen hake ved det hele, var indianerne full av lovord for den gode hjelpen de fikk.

Indianerne i dette reservatet har hatt det svært vanskelig dette året. De har vært utsatt for både flom og flere stormer. Mange av husene har fått store skader, særlig i forbindelse med den siste stormen. Mennonitene skiftet ut det som var skadet på husene, og sørget også for å legge opp nye vannrør.

Slik kan kristen nestekjærlighet virke i praksis!

Kampen for baptistisk tro og overbevisning fortsetter i Sverige

Som kjent skal Det svenske Baptistsamfunnet, Metodistkirken og Missionskyrkan (Misjonsforbundet), slå seg sammen og bli èn kirke. Ikke alle er like begeistret for dette. For spørsmålene om konsekvensene dette får for de som har en klassisk baptistisk overbevisning er mange, og høyst berettigede. Hvordan skal et slikt trossamfunn finne frem til en felles forståelse av f.eks dåpen? Som en reaksjon på utviklingen i Sverige ble "Nätverket for klassisk baptisme og kristen tro" stiftet. I dag publiseres et innlegg i debatten fra dette nettverket i avisen for Det svenska baptistsamfunnet. Med spesiell tillatelse fra nettverkets leder publiseres innlegget også her på bloggen, da jeg tror mange er interessert i det som nå skjer i vårt kjære naboland:

De baptistiska pionjärerna fick kämpa modigt för sina otillåtna idéer. De stred för den enskildes rätt att välja sin tro och församlingens frihet från mänsklig makt och överhöghet. Församlingen skulle vara direkt ledd av Jesus genom bönen och bibelordet. Det finns ett enormt värde även för moderna baptister att stå fast vid församlingens suveränitet.

I teologiska frågor har baptister ibland velat stå upp för gemensamma förhållningssätt för att visa sin trohet mot Bibeln, t.ex. som Europeiska Baptistfederationen nyligen gjorde om äktenskapet vilket vi gläds åt. Men ifråga om församlingens styrning har baptister med kraft alltid hävdat den suveräna församlingen, fri i sina vägval och endast underställd Herren själv.

I brev till församlingarna meddelar Baptistsamfundet att vid majoritetsbeslut i årskonferensen kommer alla församlingar att kollektivanslutas till GF-kyrkan, även de som röstar Nej. De som ”inte längre” vill höra till(den nya kyrkan) får begära utträde. På återkommande frågor om de stadgar som anger samfundets makt över utträdande församlingars egendom ges inget besked utom att ”det kommer att finnas beredskap för detta”.

Ingen motsätter sig att GF-Kyrkan bildas genom majoritetsbeslut. Enskilda församlingars tillhörighet är dock en annan sak. Enligt baptistiskt synsätt sker aldrig anslutning trots Nej eller genom icke-svar. Och varför skulle man vilja det? Baptistiska kärnvärden handlar nämligen både om den enskildes fria bekännelse till tro och församling och fria församlingars gemenskap i samfund. Varje påbud om kollektivanslutning uppifrån är baptistiskt ogiltigt och blir omöjligt för våra församlingar att följa.

Nu planeras för en ny kyrka som inte byggs på baptism utan en mer allmänkyrklig grund. Vi hoppas att den blir riktigt bra. Men det måste också finnas en stor generositet gentemot de församlingar som önskar stå kvar i ett tydligare baptistiskt sammanhang och väljer att inte bli en del av GF-kyrkan.

Det finns två krav som vi helt naturligt ställer på Svenska Baptistsamfundets ledning i detta läge:

1. Stå upp för det baptistiska synsättet att den nya Kyrkan enbart skall bestå av de församlingar som uttryckligen säger sitt Ja och bekänner sig till den.

2. Uttryck det självklara i att baptistförsamlingar som önskar kvarstå som baptistiska får behålla sina kyrkobyggnader oavsett om de följer med in i GF-Kyrkan eller inte.

Bengt-Arne Albinsson

David Axelsson

Kjell Fors

Thomas Forslin

Michael G Helders

Carl Lindahl

Sune Lindström

Kenneth Pehrsson

Kampen for den overleverte troen, del 5

Kirkemøtet i Konstantinopel (bildet) bygde videre på det arbeidet som var nedlagt i Nikea hva organisering av Kirken innebar. Det ble innført en ny rangordning for de såkalte patriarkatene: kristenhetens fem administrative og åndelige sentre.

For første gang siden Konstantin grunna Konstantinopel som "det nye Roma" i 330, ble byen erklært å være nr 2 i betydning etter Roma, fulgt av de eldre bispesetene i Alexsandria, Antiokia og Jerusalem. Det er ikke urimelig å tro at dette var for å tekkes keiseren. Maktkampen mellom patriarkatene i Konstantinopel, Alexandria og Antiokia fortsatte og skulle komme til å spille en viktig rolle i hendelsene som ledet frem til den neste store striden i kristenheten, en strid som dominerte hele 400-tallet.

Det handlet om debatten om Kristi to naturer. Den ble i all hovedsak utkjempet mellom talsmenn for de teologiske skolene i Antiokia og Alexandria.

En munk fra Antiokia ved navn Nestorius, ble utnevnt til biskop av Konstantinopel i 428. Han begynte å preke mot bruken av et begrep som allerede nå var tatt i bruk i Kirken, nemlig begrepet Thotokos: gudføderske. Ordet ble brukt om jomfru Maria, hun som fødte Gud Ordet.

Nestrorius argumenterte at Maria fødte den inkarnerte Kristus, ikke Gud selv.

Denne Nestrorius tilhørte den teologiske skolen i Antiokia. Den antiokenske teologiske skole tolket Skriften fra en liberal synsvinkel og fremhevet Kristi menneskelige natur og at hans historiske eksistens var reell.

Da den myndige biskopen av Alexandria, Kyrillos, fikk høre oppfatningene til Nestorius, skrev han brev til viktige personer i Konstantinopel, i tillegg til Nestorius selv. Biskop Kyrillos var preget av den alexandrinske teologiske skolen, som la vekt på en mer allegorisk tolkning av Bibelen. Denne skolen betonte også Kristi guddommelige natur, som Guds Ord, eller Logos. Mens Nestorius ønsket å opprettholde forskjellen på de to naturene i Kristus, og dermed sikre Hans sanne menneskelige natur, tok biskop Kyrillos utgangspunktet i enheten, og argumenterte med at den guddommelige og den menneskelige natur er uatskillelige i Guds Sønn.

Skriftsteder som "Og Ordet ble menneske" (Joh 1,14) og "Jeg og Faderen er ett" (Joh 10,30), berettiget ideen om at jomfru Maria, eller Theotokos, faktisk fødte Gud.

(fortsettes)

Kampen for den overleverte troen, del 4

Kirken har skapt mange vakre ord. Et av dem er inkarnasjonen. Et annet er homoousios.

Det var ved kirkemøtet i Nikea at biskopene utarbeidet denne formuleringen for å uttrykke Kristi guddommelighet og Hans enhet med Gud. Det kan oversettes med "samme vesen som Gud."

I den trosbekjennelsen som vi fikk fra Nikea,som understreker at Kristus Ordet er uskapt, og har eksistert fra evig tid slik som Faderen, er dette uttrykt slik:

"Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født ikke skapt, homoousios som Faderen."

Men striden med Arius og arianismen var ikke lagt død med dette. Den fortsatte i nesten 100 år. Den ble først løst ved det andre økumeniske kirkemøtet i Konstantinopel i 381, da beslutningene fra Nikea ble bekreftet og betegnelsen homoousios ble opprettholdt.

Det er tre navn som vi skal merke oss i læreutviklingen i kristenheten på 300-tallet:

Biskop Athanasios og de man kaller de tre kappadokiske fedre: Basilios av Cæsarea, Gregor av Nyssa og Gregor av Nazianz.

Athanasios, biskopen av Aleksandria, var mesteparten av sin tid som biskop forvist fra sitt embete, av serie med keisere som støttet arianismen. Athanasios forsvarte det bibelske synet på Kristi guddommelige natur i flere verker, blant annet i "De incarnatione verbi" (Om inkarnasjonen av Guds ord).

I tillegg til deres betydelige bidrag til treenighetslæren, hjalp de kappadokiske fedre til å forsvare Den Hellige Ånds guddommelige natur mot en ny vranglære som stilte spørsmål ved Hans likeverdige status med Faderen og Sønnen i treenigheten. Basilios av Cæsarea skrev så et verk om Den Hellige Ånd der han brukte både Skriften og tradisjonens autoritet for å argumentere for at treenighetens tre personer, Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, var likeverdige.

I Konstantinopel føyes det til en lengre definisjon av Den Hellige Ånd i den bekjennelsen som ble vedtatt i Nikea. Her heter det:

"(Vi tror) ... på Den Hellige Ånd, som er herre og gjør levende, som utgår fra Faderen, som tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen ..."

(fortsettes)

82 årige Broder Andreas er min helt

82 år gamle broder Andreas (bildet) er min helt! Maken til radikal Jesus-etterfølger skal man lete lenge etter. Siden 1970-tallet har han vært en stor inspirasjonskilde for meg. Det gjelder både det han har skrevet opp gjennom årene, men kanskje aller mest hans tro og overgivelse har vært en stadig utfordring for meg. Baptisten, Broder Andreas, bedre kjent som "Guds smugler", har gjennom eget liv vist at hans liv står til troende!

For noen få uker siden utfordret han 5000 tilhørere i Nederland til å leve radikalt for Jesus!

"Vi må være radikale! Jeg skulle ønske at jeg var enda mer radikale," sa broder Andreas, blant annet i sin tale.

82 åringen har fremdeles drømmer. Til de som lyttet til ham på samlingen for Åpne dører i Nederland sa han:

"Den ene drømmen er at Gud må gi meg nøkler til å forklare for menighetene at vi alle er brødre og søstre. Kristne flyktninger fra Kurdistan, Irak og Syria trenger oss. Reis til dem, send folk til dem! Be for dem og tal deres sak! Den andre drømmen er at kristne over alt skal lære å tyde Islam slik: I sincerely love all muslims! (Jeg elsker oppriktig alle muslimer!) Hvis vi ikke elsker dem, vil vi aldri nå dem. Se ikke på dem som fiender. Hver eneste terrorist er en potensiell Jesus-disippel! Elsker du dem?"

Legen spurte broder Andreas for en tid tilbake: “Ønsker du å dø mens du arbeider? Du arbeider for mye. Tenk på alderen din!” Men Broder Andreas har allerede for lenge siden lagt sitt liv ned for Herren. Han vil alltid være klar for tjeneste. Etter samlingen i Nederland satte han seg på flyet for å reise til et muslimsk land.

David Platt - radikal etterfølger av Jesus som vil lære andre om radikalitet

Jeg har sans for radikalere! Her om dagen gjorde en god venn av meg oppmerksom på en ny - og slikt setter jeg stor pris på. Vi trenger desperat mennesker som tar Jesu ord på ramme alvor - og ikke bare hører, meg gjør etter dem. En slik person er David Platt (bildet). Bare 31 år gammel har han en stor lidenskap: å gjøre disipler! Han vil lære andre hva han selv har lært, og få dem til å dele sin tro med andre. Slik blir det vekst av.

David Platt er velutdannet. Han har en bachelor i kunst, en i journalistikk, en i teologi og en doktorgrad i filosofi. Han er baptist, og har vært studentprest ved New Orleans Baptist Theological Seminary samtidig som han var assisterende professor i apologetikk og prekenlære samme sted. Platt har også vært evangelist i Edgewater Baptist Church i New Orleans.

I dag er han pastor for The Church at Brook Hills. Dette er en menighet som legger sterk vekt på å gjøre disipler, slik Jesus befalte oss i Matt 28,19: "Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler ..."

The Church at Brook Hills gjør dette ved:

* Dele Ordet
* Vise Ordet
* Lære Ordet
* Tjene ved Ordet

David Platt har skrevet en bok om hva det vil si å følge Jesus i dag. Den heter ganske enkelt "Radical". Du finner mer om boken her:

http://www.radicalthebook.com/

Om menigheten finner du opplysninger her:

http://www.brookhills.org/

Her finnes også mye interessant undervisningsstoff.

Neville Callam feiret 130 års jubileet til baptistene i Bulgaria - med oppsiktsvekkende tallmateriale

7.-9 oktober kunne generalsekretæren for Baptistenes Verdensallianse, Neville Callam, feire 130 års jubileet for den første baptistforsamlingen i Bulgaria, nærmere bestemt i byen Russe i den nordøstlige delen av landet. Den 10. oktober talte han i Baptistkirken i Bulgarias hovedstad, Sofia.

I sin tale i forbindelse med jubileet kommenterte Callam, "den oppsiktsvekkende historien til baptistene i Bulgaria." Han minnet forsamlingen om pionerer som V.A Pashkov, Martin Heringer og Georgij Chemonev. "Vi takker Gud for deres trofaste vitnesbyrd, til tross for de enorme utfordringene de stod overfor," sa Callem i sin tale. Han kunne også fortelle litt om situasjonen til baptistene verden over:

"Mellom 1985-2009 har antallet medlemskirker tilsluttet Baptistenes Verdensallianse vokst bemerkelsesverdig. Afrikanske baptister har i denne perioden vokst fra 1,3 millioner til 7,6 millioner. Asia har opplevd en vekst i antall baptister fra 1,8 til 5,4 millioner, og i Sør-Amerika teller nå baptistene 1,7 millioner. I 1985 var tallet 677.000."

Neville Callam understreket at denne veksten ikke har skjedd tilfeldig:

"Mange baptister har forlatt sine hjem og reist til fremmede land for å forkynne evangeliet. Foreksepel er det 650 koreanske baptistmisjonærer som har sin tjeneste i 47 land, og det finnes 563 baptistmisjonærer fra Brasil som har sin tjeneste i 65 land. Baptister fra Sør-Afrika tjener som misjonærer i Zambia, Zimbabwe, Moambique, Botswana, Swaziland og Malawi", kunne Callam fortelle og la til:

"Flere av disse lever under krevende kår hvor de opplever forfølgelse, men deres kostelige tjeneste tjener menneskeheten til Guds ære."

Neville Callam besøkte også Østerrike og Spania i oktober.

Billedtekst: Teodor Oprenov, Neville Callam, og Tony Peck står utenfor Baptistkirken i Russe i Bulgaria. I årene 1973-1991 var denne bygningen konfiskert av de bulgarske kommunistmyndighetene som brukte lokalet til en klubb for ateister. Nå forkynnes Guds ord klart og rent i dette huset!

Kampen for den overleverte troen, del 3

Det er på 300-tallet at striden om forholdet mellom Kristus Sønnen og Gud Fader, som innleder den lange perioden med diskusjon om treenigheten, utvikler seg. Frem til da hadde stridigheter om lærespørsmål blitt avklart i forbindelse med mindre lokale synoder. Med keiser Konstantin innledes en ny epoke, hvor man innkaller til det første store økumeniske kirkemøtet i Nikea i år 325.

Foranledningen til dette er reaksjonene på en lære som sprer om seg, og som har utgangspunkt i en prest fra Aleksandria ved navn Arius. Denne Arius lærte at Kristus Sønnen er underordnet Gud Fader.

Det finnes ikke mye dokumentasjon bevart fra denne Arius. Vi vet at han kom fra Libya, og man mener at han var elev av teologen og filosofen Lucian av Antiokia. Denne hadde sin påvirkning fra blant annet filosofen Platon. Han ble sansynligvis ordinert til presbyter av biskop Achillas. Arius fikk godt skussmål hva personlig moral angår. Han var en populær prest, og hadde god støtte fra havnearbeiderne på kaia i Aleksandria. Til disse skrev han visstnok en rekke sjømannsviser for, med kristelig innhold!

I et av de få bevarte brevene vi har etter Arius skrev han at "Sønnen, født av Faderen, skapt og grunnfestet før tidenes begynnelse, var ikke før han ble skapt."

Med andre ord: Selv om Kristus Sønnen var skapt av Faderen selv før tidenes begynnelse, hadde Kristus ikke eksistert fra evig tid slik som Gud, det var en tid da han ikke var til.

Biskop Aleksander av Aleksandria synes å ha vært den første kirkelederen som tok avstand fra denne læren til Arius. Biskop Aleksander brukte blant annet Johannes evangeliet for å gjendrive dette. Ved å henvise til Johannes evangeliet viste han at Faderen og Sønnen er uatskillelige og av ett vesen. Han hevdet at ved å foreslå et skille mellom Gud Fader og Kristus antydet Arius at Kristus kun var en skapning. Og dette får jo særdeles store følger for oss alle!

For om Arius hadde rett, er jo ikke Kristus lenger noe bindeledd mellom den menneskelige og den guddommelige natur. Følgene av det er at det ikke lenger er mulig for oss å bli frelst gjennom Kristus.

(fortsettes)

L'Abri fortsetter virksomheten med å nå ungdom med evangeliet

3. november fylte Edith Schaeffer (bildet) 96 år, og er fremdeles ved relativ god helse. Edith Schaffer er kona til filosofen og apologeten Francis Schaffer. Sammen grunnla de L'Abri i Sveits, som har vært et senter for søkende mennesker siden grunnleggelsen i 1955.

Edith er født i Wentzhou i Kina, som fjerde barn av George og Jessie Seville, som har pionermisjonærer for China Inland Mission. Det var mens hun gikk på Beaver College i Glenside i Pennsylvania, at hun traff Francis. De ble gift i 1935. I 1948 dro de til Sveits som utsendinger for Independant Board for Presbyterian Foreign Mission. Her startet de L'Abri syv år senere. Og hit har hundrevis av studenter kommet alle år senere for å snakke om den kristne tro.

Ekteparet Schaeffer klarte å skape et miljø for intelektuelle samtaler og diskusjoner, og utfordret de besøkende med grundige bibelstudier basert på overbevisningen om Bibelens autoritet. Slik har det fortsatt også etter at Francis Schaeffer døde i 1984.

Det finnes en egen nettside for L'Abri som absolutt er verd å kikke innom:

http://www.labri.org/

Spennende nettside om kirkehistorie med solid bibelundervisning

Av en venn er jeg blitt gjort oppmerksom på en spennende nettside som tar for seg ulike faser av kirkehistorien. Nå vil sikkert ikke alle dele synspunktene som fremkommer i denne serien, men jeg tror likevel de aller fleste vil ha stor nytte av å ta seg tid til å gå igjennom serien. Den omhandler perioden fra den apostoliske tiden og frem til den walisiske vekkelsen tidlig i det 20 århundre. Det er egentlig snakk om to serier, hvor serie nr 2 ser ut til å gå litt dypere inn i de ulike periodene som omhandles.

På nettsiden finnes det også mye godt bibelstudiemateriell, blant annet tekstgjennomgåelser både fra Det gamle- og Det nye testamente. Alt er på engelsk.

Bak undervisningsserien står David Guzik, som frem til januar i år var pastor for Calvary Chapel Bible College i Tyskland. Fra og med januar i år er Guzik hovedpastor for Calvary Chapel i Santa Barbara, USA. Pastorene i Calvary Chapel bevegelsen - som ble grunnlagt av Chuck Smith (kjent som Jesusvekkelsens far) - står midt i den evangelikale bevegelsen, og er kjent for sin bibeltroskap.

Du finner nettsiden her:

http://www.enduringword.com/history_audio.htm

Nettsiden til Calvary Chapel i Santa Barbara finner du her:

http://www.calvarychapelsb.com/

Et kall til alle forbedere om å be for Nord- og Sør-Korea

To sørkoreanske soldater er drept, et 10-talls såret og flere hus satt i brann i dag tidlig, etter at Nord-Korea gikk til angrep på Sør-Korea natt til i dag.

Situasjonen kan utvikle seg til full krig mellom de to landene.

Vi oppfordrer nå forbedere i Norge om å be for den særdeles spente situasjonen. Vi står sammen med våre trossøsken i både Sør- og Nord-Korea. Det despotiske regimet i nord er truende til det meste, og er desperate ut fra sin svært vanskelige livssituasjon.

Følg med på nyhetene og be konkret inn i situasjonen!

Du kan lese mer her:

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10011605

Ny bibeloversettelse vekker debatt i USA

Det står strid om den nye oversettelsen av The New International Version av Bibelen. Denne bibelutgaven er en av de mest solgte og leste i verden. Den originale utgaven som første gang kom i 1984 er nå i ferd med å bli faset ut, og skal ikke lenger trykkes og vil bare bli å finne online. En ny utgave som presenteres neste år er blitt enda mer kjønnsnøytral i teksten enn de siste reviderte utgavene.

Nå sier en av de store evangeliske bevegelsene stopp, og vil ikke lenger anbefale bruk av denne bibelutgaven. Det dreier seg om en så stor organisasjon som The Council of Biblical Manhood and Womanhood.

De mener at selv om det er gjort endringer til det positive i den nye oversettelsen som lanseres neste år, så peker de på over 3,600 skriftsteder som er relatert til kjønn, hvor den nye oversettelsen er problematisk.

Spørsmålene om mer kjønnsnøytale Bibler har ikke vært særlig debattert her i Norge. Men den nye reviderte oversettelsen av Det nye testamente, som Det Norske Bibelselskap gav ut i 2005, bruker ordet søsken i stedet for brødre flere steder.

Det er flott at en så toneangivende organisasjon som The Council of Biblical Manhood and Womanhood engasjerer seg i dette. De har da også flere av USA's mest anerkjente teologer med seg som medlemmer av organisasjonen.

Kampen for den overleverte troen, del 2

Hvem var Jesus? Det er det store spørsmålet i den tidlige kirkens historie. Så er det også kristologien det skulle stå strid om.

I løpet av Kirkens første 500 år oppstod det spilttelser på grunn av ulik forståelse av forholdet mellom Kristus Sønnen og Gud Fader, av Den Hellige Ånd i forhold til både Faderen og Sønnen, og av hvordan den menneskelige og den guddommelige natur møtes i Kristus. Disse stridighetene førte til at Kirkens biskoper kom sammen for å drøfte disse spørsmålene, og det første av disse syv såkalte økumeniske kirkemøtene fant sted i Nikea i 325. Før vi går inn på innholdet i dette første kirkemøtet, skal vi se litt nærmere på hvilke autoritetskilder Kirken påberopte seg for å møte uenighetene og finne frem til et svar som Kirken kunne stå for.

Biskopene som skulle løse disse tvistene om Treenighetens natur eller Kristi menneskelige og guddommelige natur, støttet seg til ulike autoritetskilder for å kunne underbygge sine avgjørelser.

Først og fremst dreide dette seg om de nytestamentlige bøkene som var blitt godtatt som kanoniske skrifter. Dette skjedde før slutten av 100-tallet.

For det andre er det tydelig at helt fra 100-tallet så Kirkens biskoper og lærere på den skrevne og uskrevne tradisjonen som autoriteter i Kikrken. Vi vet for eksempel at de tidligste kristne trosbekjennelsene trolig er basert på lokale bekjennelse som ble brukt ved dåpsopplæringen. Det er viktig å huske dette fordi enkelte hevder at vi ikke kan feste noen lit til noen tradisjon. Da må vi huske at Kirken kom først, ikke samlingen av de skriftene som utgjør vår kanon - altså de skriftene som utgjør vårt nytestamente. Før denne samlingen levde Kirken sitt liturgiske liv, og vi ser spor etter dette liturgiske livet allerede i de nytestamentlige brevene. Det gjelder f.eks 1.Kor 10,16-17 som ganske sikkert er en del av de første menighetenes nattverdliturgi. Eller den såkalte Kristus-hymnen fra Fil 2,6-11.

(fortsettes)

Interessant video om en radikal etterfølgelse av Jesus

Jeg har skrevet om en av de mest kjente asketene på Athos i moderne tid, Elder Paisios (bildet), en gang tidligere her på bloggen. Og jeg kommer sikkert til å gjøre det igjen.

Anledningen nå skyldes at jeg kom over en svært interessant video om ham i går. Dessverre skjemmes den av dårlig lyd, men den er såpass unik at en bør klare å se bort fra lydkvaliteten og forsøke å få med seg innholdet. Det burde være interessant for alle som ønsker å lære mer om hva en radikal etterfølgelse av Kristus vil si.

Du finner videoen her:

http://apantaortodoxias.blogspot.com/2010/11/way-to-elder-paisio.html

Dette er en video jeg nok vil ta frem igjen og se flere ganger, fordi den inneholder så mange åndelige sannheter som en trenger god tid på å ta til seg og fordjupe seg i.

Elder Paisios kom til Athos i 1950, og døde 12. juli 1994.

Bønnefestival på Grimerud februar 2011

Sett av siste helgen i februar neste år til bønnefestivalen på Grimerud!

Det er Nasjonalt Bønneråd og UIO/Grimerud gård som samarbeider om planleggingen av denne. Det vil bli en dynamisk kombinasjon av lovsang, bønn, forbønn, samtaler, seminarer, fellesmøter. Besøk av spennende forkynnere. Viktig skriftsted blir Malakia 4,6: "Han skal vende fedrenes hjerte til barna og barnas hjerte til fedrene..." Brosjyre er i ferd med å komme ut. Vi søker å hente inn representanter og grupper fra bønnemiljøer i hele Norge. Det blir en konferanse for nasjonen.

Ioan Peia, tidligere gen.sek for Den evangeliske allianse i Romania, og en av lederne for European Prayer Link blir en av talerne, sammen med Broder Youssef, som står midt oppe i den store vekkelsen i Algerie.

Vi kommer tilbake med flere opplysninger etter hvert, blant annet om de ulike seminarene, men sett av denne helgen nå. Jeg er blitt forespurt om å holde et seminar om Jesusbønnen og det kontemplative bønnelivet, og har takket ja til dette. Denne bønnefestibalen er noe for alle generasjoner.

Bønnebok selger i 90.000 eks på en måned

Den oppdaterte utgaven av det internasjonale bønneatlaset Operation World har solgt i 90.000 eksemplarer den første måneden!

Dette er syvende gangen Operation World utgis. Samlet har den solgt 2,5 millioner eksemplarer. Dessverre er det ikke noe norsk forlag som har påtatt seg oppgaven med å oversette, og utgi den.

Operation World er unik. Det finnes ikke noe tilsvarende dette bønneatlaset. Her finnes informasjon om alle verdens land, både de politiske og religiøse forholdene, og så får man konkrete bønneemner for hvert eneste land. Informasjonen er innhentet av teamet bak boken, og det er et grundig arbeid som er gjort.

Bønneatlaset har jeg brukt i mange år, og det anbefales på det aller varmeste. Dette er en bok som burde finnes i alle kristne hjem, ikke bare som en interessant oppslagsbok, men også som en bok som brukes daglig i forbønn for verden. Boken er nemlig inndelt slik at man kan be for ett land om dagen, eller for regioner eller kontinenter.

Bok og Media kan sikkert skaffe den for deg. På bloggen finner du også en link til de som står bak utgivelsen, under Interessante linker: Verdens bønneatlas.