Andreas og Katharina Kolb og deres martyrium

I dag skal du få møte Andreas og Katherina Kolb. Vi må et godt stykke tilbake i historien for å finne dem. Nærmere bestemt 1530. De var bønder, og bodde i Zella St Blasii (bildet), nær Ohrdruf i Sachsen-Gotha.

Helt siden Martin Luther naglet sine teser til kirkedøren i Wittenberg, hadde folk i Tyskland hatt spørsmål om autoritet. Hvem er den sanne kirke? Hvem bestemmer? Enkelte var av den oppfatning at autoritet kom med den tjeneste de sto i: 'Gud etablerte de kirkelige og de statlige tjenestene', sa de 'og gir autoritet til de som innhar dem'. Andre trodde autoritet kom rett ut av Bibelen. 'Vi kan være ulydige mot myndighetene, men adlyde Guds ord', ropte Martin Luther til sine tilhørere. Men lik resten tolket han Bibelen som det passet ham.

En liten gruppe mennesker i Tyskland hevdet at enhver er sin egen autoritet, mens den store gruppen ristet på hodet og spurte: 'Hvordan skal vi kunne vite hvem som har rett? Vi vet ingenting og vi vil ikke ha på oss ansvaret med å bestemme enten det ene eller det andre. Den avgjørelsen må tas av teologene og de lærde kirkens menn'.

18. januar 1530 satte Andreas og Katharina Kolb dette spørsmålet om kirkelig autoritet på dagsorden, og fikk svare for det med sine egne liv.

Vel et år før dette skjedde hadde ekteparet tatt en viktig beslutning. En omreisende evangelist fra Hildburghausen i Thüringen hadde dukket opp i landsbyen hvor de bodde. Hans navn var Volkmar. Han fortalte sine tilhørere: 'Den som vil være en sann kristen må oppgi alt han har og lide forfølgelse inntil døden'.

Volkmar talte med myndighet og overbevisning. Hans budskap, selv om det skremte enkelte, overbeviste andre som fant det i samsvar med Kristi stemme i deres egen samvittighet. Når Volkmar kalte dem til å forsegle sin avgjørelse for Kristus, med å la seg døpe på sin bekjennelse, lot Andreas og Katharina Kolb og fem andre det skje. Datoen var 7. juni 1528.

Med det samme de lutherske myndighetene i Sachsen-Gotha oppdaget det som hadde funnet sted, satte de alt inn på å slå ned på anabaptistene. En ny lov slo nemlig fast at kun autoriserte pastorer fra den lutherske kirke kunne forrette dåp og nattverd. Og som Andreas og Katharina kjente godt - noen hadde gjort dette tidligere, og de var enten blitt torturert eller blitt halshugget!

Etter å ha plassert deres to barn, en på fem og en på ett år, hos slektninger, rømte de. Det gjorde også andre ektepar som hadde latt seg døpe på bekjennelsen av sin tro. Hans Fock og hans kone overlot sitt to år gamle barn til slektninger, og flyktet. Det samme gjorde Balthasar Armkneckt og hans kone, som overlot sine fire barn - den eldste var ni, til slektninger. Det samme gjorde Kaspar Komel og hans kone, som etterlot seg fire små barn, det samme med Georg Ungers og Konrad Eigerles.

De første myndighetene klarte å gripe var Andreas og Katharina. De ble brakt til Reinhardsbrunn, et gammelt kloster som lutheranerne hadde omgjort til fengsel. Det lå i nærheten av Gotha. Der ble de forhørt og truet på livet. Andreas fortalte dem sannheten: 'Ja, det stemmer. Vi er blitt døpt på bekjennelsen av vår tro'. Han skjulte ingenting for myndighetene og på grunn av hans ærlige, ydmyke holdning ble de som arresterte dem så beveget at de lot dem gå. 'Hvis det er slik at jeg har tatt feil,' sa Andreas, 'så vil jeg med glede vende tilbake til statskirken'.

Tilbake i landsbyen ble Andreas og Katharina mer og mer klar på at de hadde valgt rett, når de bestemte seg for å følge Jesus. De fortsatte å møtes med sine trossøsken, gikk enkelt kledd, gjorde godt mot de som gjorde dem urett, delte det de hadde med andre, og ba ofte sammen. Et år etter ble de på nytt arrestert, sammen med syv andre, og brakt tilbake til Reinhardsbrunn.

Denne gangen begynte torturen med det samme. Katharina, som var i forferdlige smerter og djup frykt, fortalte myndighetene at hun ville adlyde dem. Det samme gjorde Valentin Unger, Balthasar Armknecht, og Osanna Ortleb. Men Andreas holdt ut: 'Jeg forblir tro mot Kristus, og med dem som følger ham,' sa han. Og fikk følge av fire andre.

Til å begynne med var Katharina desperat: 'Nei, Andreas', ropte hun. 'Ikke vær så sta.De vil drepe deg, og hva skal det da bli med meg og barna!'

Men Andreas holdt fast ved sin beslutning: 'Hvis Herren tillater at de dreper meg, så vil Han ta vare på deg. Jeg kan ikke ta tilbake det jeg vet er rett og gjøre det jeg vet er feil. Du vet også at det er feil. Vil du bryte det løfte du gav Kristus?'

Revet mellom sin kjærlighet til barna, sin kjærlighet til sin ektefelle og Kristus, sto Katharina der gråtende i torturkammeret i Reinhardsbrunn. 'Om vi bare kunne ha vært denne forferdelige avgjørelsen foruten!'

Katharina bestemte seg for å følge Kristus. De lutherske myndighetene halshugget henne sammen med sin ektefelle, sammen med Christoph Ortleb, Elsa Kunz, Barbara Unger og Katharina König.

To måneder senere publiserte Martin Luther en bok basert på Salme 82 hvor han forklarer hvorfor myndighetene bør drepe vranglærerne.

Fra martyrhistorien, del 2

Her fortsetter historien om Andreas og Katharina Kolb som ble mishandlet på grunn av sin tro og overbevisning. Har du ikke lest første delen, så ble den publisert på lørdag:

Når Katharina og Andreas Kolb ble arrestert for andre gang, og ført tilbake til klostret som den lutherske kirken hadde gjort om til kloster, startet torturen. Med store smerter og med stor frykt, sa Katharina at hun ville høre på myndighetene og lyde dem. Det samme sa Valentin Unger, Balhasar Armknecht og Osanna Ortleb. Den eneste som sto fast var Andreas Kolb:

"Jeg velger å bli stående hos Kristus," sa Andreas og la til: "og sammen med alle de som velger å følge Ham."

Da velger fire andre av de fengslede å følge Andreas. Katharina blir desperat: "Nei, Andreas," roper hun: "De vil drepe deg. Hva skal da skje med meg og barna?"

Andreas sto fast: "Hvis Herren tillater at de dreper meg, så vil Han ta vare på dere. Jeg kan ikke gå tilbake til det jeg opplever er galt. Du vet også at det er galt. Vil du bryte ditt løfte til Kristus?"

Dratt mellom sin kjærlighet til barna, sin kjærlighet til sin ektemann og til Kristus, sto hun gråtende og så på at myndighetene torturerte sin mann i torturkammeret i Reinhardsbrunn. "Om bare denne forferdelige avgjørelsen ikke var blitt stilt oss," gråt hun.

Men det var den. Til slutt kastet Katharina seg ned og gav sitt liv til Jesus ennå en gang. De lutherske myndighetene halshugget Katharina sammen med hennes mann, Andreas Kolb, og Christoph Ortleb, Elsa Kunz, Barbara Unger og Katharina König den 18.januar 1530.

To måneder senere publiserte Martin Luther en sint bok han hadde skrevet, basert på Salme 82, hvor han forklarer hvorfor myndighetene skulle drepe vranglærere.

Hvilken forbrytelse var det disse seks hadde gjort seg skyldig i? De hadde latt seg døpe på bekjennelsen av sin tro. Straffen: halshugging.

Serien om martyrenes historie vil fortsette og jeg vil publisere dem regelmessig under denne tittelen.

Bildet er fra byen Ohrdruf, som ligger i nærheten av stedet hvor henrettelsen skjedde.

Fra martyrhistorien, del 1

Navnene Andreas og Katharina Kolb er nok ukjente for de aller fleste. Men de er samtidige med Martin Luther. De tilhørte den voksende gruppen av mennesker som ved å få muligheten til å lese Bibelen selv, begynte å stille spørsmål ved både Den romersk-katolske som den lutherske kirkeforståelsen.

18.januar 1530 bringer ekteparet Kolb, som var enkle bønder bosatt i Zella Sankt Blasii (bildet), som ligger nær Ohrdruf i Sachsen-Gotha, inn for de lokale kirkemyndighetene. De skulle snu opp ned på deres liv og fikk svært dramatiske konsekvenser. Andreas og Katharina Kolb måtte svare med sine egne liv.

Det hele begynner ett år tidligere. En omreisende forkynner, en mann ved navn Volkmar, kom til deres landsby og sa til beboerne i Zella Sankt Blasii: "Alle som vil være en sann kristen må forlate alt han eier og lide forfølgelse og død." Volkmar talte med overbevisning og kraft. Budskapet, selv om det skremte enkelte med sin radikalitet, overbeviste andre om nødvendigheten av å legge alt bak seg og følge Jesus. Når så Volkmar kalte dem som ville følge Jesus til å forsegle sin avgjørelse med å la seg døpe på bekjennelsen av sin tro, lot Andreas og Katharina Kolb og dem andre seg døpe 7. juni 1528.

Ikke før hadde de lutherske myndighetene i Sachsen-Gotha hørt om dåpshandlingen, før de slo til mot "gjendøperne" (anabaptistene). Forut for denne var en ny lov vedtatt som innebar at kun autoriserte prester i den lutherske kirken kunne døpe eller forrette nattverd. De som overtrådte denne bestemmelsen kunne tortureres, og i verste fall bli halshogget.

Andreas og Katharina Kolb hadde ikke noe annet å gjøre enn å overlate barna sine, det ene fire år, det andre ett år, til noen betrodde slektninger, og flykte. Det samme gjorde de andre ekteparene som hadde latt seg døpe. Balthasar Armknecht og hans kone forlot fire barn, det eldste var ni år. Kaspar Komel og hans kone forlot fire små barn, det samme gjorde Georg Ungers, og Konrad Eiglers måtte forlate sin baby. Noen annen utvei enn å overlate barna til andre var det ikke.

Myndighetene fanget Andreas og Katharina Kolb først. Ekteparet ble ført til Reinhardsbrunn, et gammelt kloster som lutheranerne hadde omgjort til fengsel. Dette lå i nærheten av Gotha. Her ble de forhørt og truet på livet.

Andreas fortalte dem sannheten: "Vi har latt oss døpe på bekjennelsen av vår tro."
Han skjulte ikke noe for myndighetene, og de som forhørte ekteparet ble grepet av deres ærlighet og ydmykhet, og de bestemte seg for å advare dem og la dem så få gå. "Hvis jeg har tatt feil så vil jeg gladelig vende tilbake til statskirken," sa Andreas til sine forhørere.

Tilbake i landsbyen ble Katharina og Andreas Kolb styrket i sin overbevisning om at det de hadde gjort var riktig. De møttes med andre av samme overbevisning. Alle hadde det til felles at de levde og kledde seg enkelt, de møtte det onde med det gode, de delte det de eide med andre i fellesskapet, og de bad ofte sammen.

Et år senere ble de arrestert på nytt og ført til fengslet i det tidligere klostret.

Nå begynte torturen.

(fortsettes)