Guds nærvær var tydelig til stede når de drøyt 170 delegatene til historiens første bønnesynode i Frikirkens regi fulgte Løynings forslag og bøyde sine kne og inviterte Den Hellige Ånd til å gjøre sin gjerning i blant oss. 'Kom, Hellige Ånd', hadde Løyning bedt fra talerstolen. Og vi ba om Åndens utøselse over de bedende som var samlet i hallen hvor møtet fant sted, om fornyelse og om innvielse.
Det ble bedt for de som ikke lenger søker til kirker og bedehus, for de som er blitt såret og skuffet over de som går der, det ble bedt for ufrelste familiemedlemmer, naboer og arbeidskollegaer, om vekkelse i Norge, for våre nye landsmenn med mer. I den andre bønnebolken på ettermiddagen var bønnefokuset Frikirkens misjonsfelter. Misjonærene hadde sendt inn konkrete bønneemner som de trengte forbønn for. Vi ba også for den forfulgte kirke.
Mellom disse to bønneøktene ble det arrangert en bønnevandring, og det ble gitt rom for stillhet og bønn for de som ville trekke seg tilbake på rommene sine. For de som ville bruke bønnesynoden til å være i stillhet, var det laget selvklebne lapper til å sette på seg hvor det sto: "Jeg ønsker å være i stillhet"! En glimrende ide. Dermed slapp de å bli forstyrret av folk som ville slå av en prat. Dette var jo tross alt dager satt av til bønn.
Lørdagskvelden var det en ny bønnesamling. Bønnesynoden avsluttes i morgen med en bønnegudstjeneste med nattverd.
Kjenner på en djup takknemlighet for at Herren gav meg styrke til å være med under de fleste samlingene i går, og for at Frikirkens ledelse inviterte meg til å delta i deler av planleggingen av bønnesynoden. Det er inspirerende og det lover godt at et kirkesamfunn setter av tre dager med en eneste agenda: bønn. Og attpå til et synodemøte! Hurra for Frikirken!
Når disse linjene skrives er jeg på plass hjemme igjen. May Sissel og jeg valgte å kjøre opp og ned samme dag.
