Den kristne familien - slik puritanerne så den, del 1

Vår tids store behov er menigheter som lever i tråd med nytestamentlig praksis, og gudfryktige hjem! Jeg har sett litt nærmere på hva noen av de ledende skikkelsene innen puritanismen, slike som Jonathan Edwards (bildet), George Whitefield, Richard Baxter og andre sa om familien. Jeg håper du vil finne det like interessant som meg:

1. Familien som menighet

Den store vekkelsesevangelisten Jonathan Edwards, som fikk lede så mange mennesker til Gud, sa ved en anledning:

"En hver kristen familie skulle være som en liten menighet, innviet til Kristus, fullstendig influert av og styrt av Hans regler."

George Whitefield sa følgende:

"En hver mann må se på seg selv med følgende forpliktelse og handle som:

a) Som en profet, som skal instruere/undervise
b) Som en prest, som skal be for og sammen med
c) Som konge, som skal styre, gi retning og forsørge

Puritanerne mente at far i familien hadde åndelig ansvar for sitt hjem, for sin kone og sine barn. Dette samsvarer jo godt med den undervisningen som apostelen Paulus gir om familien:

"Dere hustruer: Underordne dere under deres egne menn, som under Herren. For mannen er kvinnens hode, likesom også Kristus er menighetens hode - han som er sitt legemes frelser. Men likesom menigheten underordner seg under Kristus, så skal også konene underordne seg under sine menn i alle ting." (Ef 5,22-24)

"Dere hustruer: Underordne dere under deres egne menn, som det sømmer seg i Herren." (Kol 3,18)

(fortsettes)

En manns fulle overgivelse til Herren førte til frelse for tusenvis av mennesker

I går leste jeg noe den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson skrev om en annen hellighetsforkynner, George Whitefield (bildet) og som grep meg slik:

"Grunnen til den umiddelbare virkning av George Whitefields prekener er uten tvil den omfattende overgivelse for hele livet, som han selv har gjengitt med følgende ord:

Da biskopen la sine hender på mitt hode, så, om ikke mitt onde hjerte bedrar meg, ofret jeg hele min ånd, sjel og kropp til Gud, for å tjene Ham i Hans helligdom. Det fikk komme hva som helst, liv eller død, dybde eller høyde, heretter skal jeg leve som den som denne dag, i menneskers og englers øyne, tok det hellige nådemiddel på en bekjennelse av at jeg i mitt indre var grepet av Den Hellige Ånd til å ikle meg denne tjeneste i menigheten. Jeg kan ta himmel og jord til vitne på at da biskopen la sin hånd på meg, overlot jeg meg til å bli en martyr for Ham som døde på korset for meg. For Ham er alle kommende begivenheter og omstendigheter kjent. Jeg har kastet meg blindt på Ham, og jeg overlater meg i full fortrøstning helt i Hans hender."

Om dette skriver Gustafson:

"Slik var George Whitefields overlatelse til Gud, og det må medgis at hele hans liv etter dette bekreftet oppriktigheten og sannheten i det. Helt fra hans første preken, da femten mennesker braktes til dyp anger over sin synd, og helt til den siste, trengte hans ord gjennom menneskenes hjerter og la tilhørerne framfor Jesu føtter. John Newton sier om ham at han i løpet av en uke mottok ikke mindre enn tusen brever fra slike som hadde kommet i samvittighetsnød over sine synder under hans forkynnelse.

Denne virkning var sannelig ikke en frukt av en 'anslående veltalenhet', men av den åndskraft som han hadde mottatt fra Herren, ikke for å vekke beundring eller være godt likt, men for å bli 'en martyr for Ham'. Og så lite brydde han seg om sin egen ære, at han møtte alle angrep med denne apostoliske henførelse: 'La Whitefields navn forgå, bare Jesus Kristus blir forherliget.' Om dagens lærere og predikanter var så overgitt til Herren, tror jeg at kristenheten skulle få oppleve den beste tid verden har sett."