Hjemme hos Herren

Grethe Livbjerg (bildet), har gått hjem til Gud.  Med hennes bortgang har hele den nordiske retreatbevegelsen mistet en åndelig mor. Jeg var så heldig å få møte henne noen ganger, både i Norge og på Bjärka Säby.

Grethe Livbjerg skrev boken om Teresa av Avila, 'Venskabets mystiker', men den benevnelsen kunne man bruke om henne selv. Hun var en Kristus-mystiker selv. Mange er de som har fått åndelig hjelp av noe av det hun skrev, eller i samtaler med henne. Stillferdig pekte hun på Kristus. Hun var en venn, en medvandrer i ordets rette betydning.

Helt fra den spede begynnelsen i den nordiske retreatbevegelens historie har Grethe Livbjerg vært med. I Danmark var hun en av pionerene. Hun skrev mye, og mye av det finnes på nettsiden til danske 'Levende vand', og i tidsskriftet Pilgrim, hvor hun var en av de faste bidragsyterne. Der kan nye generasjoner finne levende vann for livsmestring og finne god åndelig hjelp. Der, og i hennes bøker, blant annet i boken om Johannes av Korset.

Grethe Livbjerg ble hentet hjem til Gud samme helg som kirken feirer Maria budskapsdag. Det er noe symboltungt over det. Grethes liv var nært knyttet til Jesu mor.

Grethe Livbjerg, som var født i Vamdrup, var bosatt i København. Hun tilhørte Den katolske kirke, men var i sitt hjerte en sann økumen.

Noe av det siste hun skrev på sin Facebook-side var dette:

"Skrev i 2010: Wilfrid Stinissen, som var en måned ældre end mig, skrev: "Vi närmer os målet. Det gäller att använda den lilla återståande tiden väl".Ja den tanke kan godt stresse! Men det gælder nu´et. At gøre hvad jeg skal NU. Det næste nu bliver måske evigheden, men det ændrer ikke på, at jeg skal have vaskemaskinen i gang."

Jeg vil leve med et slikt perspektiv på livet.

Jeg lyser Guds fred over Grethe Livbjergs gode og vakre minne.

Stadig flere kommer sammen for å be tidebønner

Det skjer spennende ting i Kristi kropp for tiden! Stadig flere oppdager betydningen av å be tidebønner.  Jeg hører om nye grupper og fellesskap stadig vekk. Og det oppmuntrer meg veldig - og gir håp!

Her er bare noen eksempler: I pinsemenigheten Filadelfia i Oslo finnes det en egen kommunitet, som ber tidebønn. I samme by møtes unge mennesker i kjelleren i gammelt hjem for misjonærer. Jeg har deltatt noen ganger i denne sammenhengen, og det har vært givende.

I dag forteller Grethe Livbjerg, redaktøren av Levende Vand, et ledende dansk tidsskrift for bønn og fornyelse, at 'flere morgener i uken samles en gruppe yngre mennesker på Nørrebro for å be Laudes sammen. Ja noen er flyttet til området for å bo tett på fellesskapet ...'

Jeg har ingen full oversikt over hvor mange slike grupper som finnes, verken i Norden, eller i Norge. Men det er mange.

Min drøm er å se nymonastiske kommuniteter vokse frem i Norge. I Sverige er det flere av dem. I Norge ser vi de første spede forsøkene på å etablere slike. Nymonastiske kommuniteter består enten av mennesker som bor i nærheten av hverandre, som ønsker å leve forpliktende liv sammen, og møter hverandre regelmessig for å be tidebønner, spise sammen, studere Guds ord og ta del i de utfordringene som finnes i et lokalsamfunn. Eller de velger å bo sammen i et felles hus, gjerne inne i bykjernen for å utgjøre en forskjell der.