I det følgende utdraget fra 'Homage to a Broken Man' er Heine en tenåring som bor sammen med foreldrene sine på Sparhof, en kristen kommunitet inspirert av pasifistiske og agrariske idealer. Kommunitetens medlemmer brenner for å leve etter de første kristnes eksempel, dele eiendeler og ønske folk av alle bakgrunner velkommen. Når Hitler griper makten i 1933, oppstår det rast problemer.
En dag tok Heines far Eberhard ham til side og fortalte ham om flere nylige advarsler han i hemmelighet hadde mottatt fra kontakter i regjeringen. De hadde avslørt detaljer om Hitlers hemmelige kampanje mot "uønskede elementer." Heine's kjente historien generelt: det hadde allerede vært en mengde attentater. Men det faren hans fortalte ham, etterlot ham blek. Femti nye konsentrasjonsleirer skulle etableres i løpet av ett år. "Hvis du noen gang har lest i avisene at jeg har begått selvmord, ikke tro det," advarte Eberhard.
"Hvem forteller deg alt dette?" ville Heine vite.
"Jo mindre du vet, desto mindre kan du forråde hvis du noen gang blir arrestert," sa faren. Men han antydet at kildene hans var gamle venner som snakket med ham med betydelig risiko.
“Det kan ikke lenger tolereres at det eksisterer et tysk samfunn hvis mål er det motsatte av nasjonalsosialismen, og som annonserer disse målene ved det talte og skrevne ordet. Av disse målene trenger jeg bare å nevne [Sparhofs] grunnleggende avvisning av privat eiendom, deres avvisning av lovene om blod og rase, og at de nekter å bære våpen. " Så skrev den nasjonalsosialistiske distriktsdommeren til det tyske hemmelige politiet i en rapport der han presset på for oppløsningen av Sparhof. For ham var disse menneskene ikke bare skap-kommunister, men jødeelskere og pasifister. Dette var den typen mennesker konsentrasjonsleirene hadde blitt bygget for.
I oktober 1933 trakk Hitler Tyskland ut av Folkeforbundet og kunngjorde en nasjonal folkeundersøkelse. Alle valgberettigede ville bli bedt om å svare på et spørsmål hvis betydning ikke var så mye politisk som religiøs: “Er du som en tysk mann, og godkjenner du som en tysk kvinne politikken til din Reich-regjering, og er du klar å bekrefte og høytidelig forplikte deg til denne politikken som uttrykk for din egen overbevisning og din egen vilje? ”
Offisielt skulle stemmer avgis ved hemmelig avstemning. Men Eberhard var bekymret for at Sparhof ble overvåket, og to uker før folketinget besøkte han distriktsdistriktet for å informere ham om at ingen fra Sparhof ville stemme. Den nazistiske tjenestemannen rynket pannen. "Vet du hva det betyr, Dr. Arnold?" krevde han. “Det betyr konsentrasjonsleir. Det er bare en ting du kan gjøre, og det er å stemme ja. "
Eberhard forlot regjeringskontoret ganske oppbrakt. Da han kom hjem, fikk han drosjesjåføren til å slippe ham på veien. Han gikk ofte til fots de siste hundre meter, gjennom skogen og ned bakken til gården. Men det hadde regnet, og da han skyndte seg over den gressete skråningen, gled han. Alfred, som hadde gått ut for å hente ham med en stormlykt, fant ham stønne med et brukket venstre ben, og løp hjem for å ringe sykepleieren Moni. Da hun kom til, bleknet hun: bruddet hadde knust beinet så sterkt at et stykke stakk ut gjennom huden.
De bar ham hjem. Da Heine så ham, så han halvdød ut, og beinet hans var blodig og forvrengt. Men Eberhards tanker var mindre på beinet enn på frykten for fremtiden. Hva ville skje med Sparhof, med alle sjelene i hans omsorg?
Neste kveld, mens stemmene ble telt i en nærliggende landsby, kalte Eberhard kommuniteten sammen. “Det er noe flott når folk blir funnet verdige til å bli kastet i fengsel eller drept for evangeliets skyld. Men det største av alt er å elske våre fiender i Jesu ånd. Det er ubrukelig å synge salmer og folde hendene sammen, å babble rundt korset, hvis vi ikke er klare - klare som Jesus var - å gå den veien til det aller siste trinnet, til det siste åndedraget. "
Eberhard gjettet at de hadde minst førtiåtte timer. Men for å være trygg, tidlig neste dag, tok Annemarie babyene og barnehagebarna med seg for å gjemme seg i en nærliggende skog. De andre voksne jobbet hektisk med beredskapsplaner.
Ingenting skjedde på tre dager. Den fjerde gikk grå og kjedelig. Rundt åtte om morgenen dro Heine til stallen for å gjøre hestene klare til dagens arbeid. Han var ferdig med å sale den ene hesten og hentet den andre da Alfred løp inn, andpusten "To S.S. menn er her, og jeg er redd de er på vei til faren din." Gjennom tåken så Heine de to svarte figurene som beveget seg mot hovedhuset. Han løp for å sikre hesten sin, og snudde seg så tilbake for å følge dem. Nå var hele gården omringet med væpnede menn, og tåken omkranset dem fra alle kanter som om de kom fra avgrunnen.
Heine spurtet mot farens arbeidsrom. "Stopp!" ropene det fra alle kanter. "Mot veggen, alle sammen!" To vakter tok tak i Heine og dyttet ham mot låven. Tankene han spant. Hadde ikke faren fortalt ham hvordan S.S. utførte hemmelige henrettelser?
Heiner og de andre ble trengt inn i trebearbeidingsbutikken. To menn med trukkede revolvere sto utenfor døren og en annen ved hvert vindu. "Hvor har du gjemt våpnene?" spurte de igjen og igjen. "Hvis du forteller oss selv, vil straffen din reduseres."
"Vi er kristne," sa Heine. "Vi har ingen våpen." S.S.-mennene brølte av latter.
Timene gikk. SS-soldatene hadde kommet ved daggry, og nå sto solen høyt på himmelen. "Hva vil skje på slutten av dagen?" undret Heine seg. "Vil det være konsentrasjonsleir eller ville de bli skutt?" Hardest var ikke å vite hva som skjedde med faren eller noen andre; mange av kvinnene jobbet i barnehagen eller vaskeriet, i bygninger der de nå ville føle seg sårbare og alene. Plutselig kom Gestapo-sjefen inn på verkstedet og ba om navnet hans. “Arnold,” svarte Heine. Mannen flirte. "Jeg har lett etter deg." Han beordret to av mennene sine til å eskortere Heine til hovedbygningen.
I spisestuen avhørte Gestapo-offiserer de voksne en etter en. Massevis av bøker og papirer lå slengt ut over bordene - siden de ikke fant noen våpen, hadde det hemmelige politiet beslaglagt hvilke andre bevis de kunne finne, spesielt bøker med røde omslag ("sikkert kommunistiske"), kunstfolier og brev fra utlandet.
I mellomtiden, i rommet der Eberhard lå, var et nytt avhør i full gang. Heiner kunne høre roping og utskjelling - og farens stemme, klar og rolig midt i alt.
Inspektør Hütteroth, sjefen, ledet saksbehandlingen. Han virket mest interessert i å bevise at Eberhard var skyldig i "propaganda mot staten." Hver 1. mai-dag, da kommunistene og sosialistene marsjerte for arbeidstakernes rettigheter i den regionale hovedstaden, hadde Eberhard marsjert med dem. Selv om han aldri var medlem av noe parti, hadde han alltid fått holde en tale på stevnet. Nå pekte inspektør Hütteroth på en av S.S.-vaktene. "Denne mannen sverger til det at du ba om, opprør."
"Det er en løgn!" tordnet Eberhard og hevet seg så høyt han kunne fra senga uten å bevege det gipsede beinet. “Jeg ber deg gjenta det og se meg i øynene! Jeg har aldri gjort noe slikt! ” S.S.-mannen krympet foran Eberhards blikk og ga ingen tilbakevisning. Også inspektør Hütteroth var tungebundet og lukket sin bok.
Deretter begynte Gestapo-sjefen å undersøke Arnolds 'stue. Han la merke til det innlagte våpenskjoldet på møblene. "Er det noen i huset med navnet von Hollander?" spurte han forvirret.
Heine's mor Emmy så opp, forskrekket. "Ja. Det var navnet mitt. Min far var Johann Heinrich von Hollander, professor i jus ved Halle. ”
"Jeg hjalp til med å bære faren din til graven hans," svarte inspektøren plutselig ettertenksom. "Jeg var en av studentene fra professor von Hollander." Han slo hælene sammen og forlot rommet.
Klokka 17.00, da det ble mørkt, dro inntrengerne. De hadde ikke arrestert noen. Emmy sukket. Tenke seg til at familiemøblene hennes, selv om de var ripete og fliset etter mange års tung bruk, hadde reddet dem fra arrest! S.S.-mennene marsjerte fire på rekke, mens en stor bil kjørte inspektør Hütteroth. Med seg gikk flere kurver fulle av bøker, manuskripter, offisielle referater og økonomiske oversikter. Naboene, som hadde samlet seg for å se hvor mange som ville bli tatt bort, så merkelig skuffet ut og gled straks bort.
- Peter Mommsen, redaktør av The Plough Magazine/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen.
Billedtekst: Heine, til venstre i 1934.
