Hva er en anabaptist? Eller: Hvem er en anabaptist? Del I

Dette spørsmålet får jeg med jevne mellomrom. En som svarer godt er Scott McKnight, og jeg har valgt å oversette en artikkel han har skrevet. Scott McKnight er en anerkjent autoritet når det gjelder Det nye testamente, tidlig kristendom og den historiske Jesus. Han har skrevet mer enn 50 bøker, og er professor i Det nye testamente ved Northern Seminary i Lombard, Illinois.

"Den beste måten å finne svaret på 'hva' en anabaptist er, er ved å lese historiene anabaptister forteller. Den eksepsjonelle studien til Peter Mommsen: 'Homage to a Broken Man', som er historien om J. Heinrich Arnold, er en av de beste måtene å lære hva anabaptismen (virkelig) er. 

Faktum er at det beste og det verste ved anabaptismen finnes her. 

Men før vi kommer så langt, gjentar jeg det som er blitt sagt her, en rekke ganger, nemlig: Omrisset av anabaptismen er å finne i den klassiske boken 'The Anabaptist Vision' av Harold S. Bender. Nei, ikke alle anabaptister deler Benders visjon, og det er også slik at enkelte i dag, lik Thomas Finger i hans studie: 'A Contemporary Anabaptist Theology', eller J. Danny Weaver i 'Becoming Anabaptist,' vil ramme det hele inn annerledes. Men det kan likevel sies at Bender's skisse er det mest innflytelsesrike synet på anabaptismen i det 20. århundre. 

Anabaptismen er hovedsakelig ansvarlig for den ikke-konformistiske innflytelsen av kirken - for å være på den sikre siden, hadde den forbindelse til noen før dem, for eksempel Valdenserne i Italia, men anabaptistene var også radikale i deres ikke-konformative holdning til staten og til statsstøttede kirker - det er, Den romersk-katolske kirke, lutheranerne og de reformerte. Alle ikke-statlige kirker i USA, og det er de fleste, står i gjeld til anabaptistene.

For Bender, så står anabaptistene for den fulle implementeringen av Reformasjonen, og han er brrømt for sine det han anser er tre hovedtrekk ved anabaptismen:

1. Essensen i den kristne tro, eller det kristne liv, er disippelskap - en forpliktet etterfølgelse av Kristus på alle livets områder.

2. En ny oppfatning av kirken som et brorskap og fellesskap. Den rådende oppfatningen blant katolikkene og de reformerte var en kirke som var var nasjonal, institusjonell og sakramental, mens det rådende synet blant anabaptistene er at kirken er fellesskap eller familie.

3. En ny kjærlighetens etikk og en fredfull ikkevoldelig motstand. Bortsett fra noen få unntak som Balhasar Hubmaier og den helt spesielle saken rundt Thomas Müntzer, levde anabaptistene et liv preget av kjærlighet og ikke-vold. De nektet å tvinge noen.

(fortsettes)

'De lærer ikke noe annet enn kjærlighet, tro og korset'

Samtidshistorikeren Sebastian Franck fra det 16.århundre beskriver anabaptistene på følgende måte:

'Anabaptistene fikk ganske snart stor oppslutning ... mange oppriktige mennesker med iver for Gud sluttet seg til, for de lærte ikke noe annet enn kjærlighet, tro og korset.

De viser seg å være ydmyke og tålmodig under mange lidelser, de bryter brødet med hverandre som et bevis på enhet og kjærlighet. De hjelper hverandre trofast, og kaller hverandre brødre. De døde som martyrer, tålmodig og ydmykt i det de utholder all forfølgelse'.

(Gjengitt i Harold S. Bender: The Anabaptist Vision. Herald Press, 1944, side 25)

Essensen handler om disippelskap

"The Anabaptist Vision' av Harold S. Bender (bildet), er blitt en klassiker. I denne boken gir Bender eksempler på tre ting som karakteriserer anabaptismen. Jeg tror flere av bloggens lesere vil finne dette ikke bare interessant som et historisk fenomen, men som noe som kan forme Kristi forsamling også i dag:

1) Essensen i kristendommen, eller den kristne livet, handler om disippelskap - en forpliktende etterfølgelse av Kristus på alle livets områder. Hvis Luthers ord var 'tro', så var anabaptistenes ord: 'etterfølgelse'. Den indre omvendelsen førte til en ytre forvandling.

2) En ny forståelse av ordet kirke som søskenfellesskap. Hovedforståelsen av kirke blant katolikkene og reformatorene handlet mer om kirken som institusjon, nasjonal og sakramental. Det handlet om noe man frivillig valgte om man ville bli en del av døperbevegelsens menigheter. Betingelsen var at man vendte om fra sine synder, forpliktelsen handlet om å leve et hellig liv og fellesskap med hverandre. Anabaptistene skilte seg fra 'verden' for å danne et fellesskap av troende. Denne måten å se menighet på ledet til en økonomisk tilgjengelighet og forpliktelse overfor hverandre.

3. En ny kjærlighetens etikk og fredelig ikke-volds engasjement. Anabaptistene levde et liv formet av kjærlighet og ikke-vold.

Når menigheten tier og kaoskreftene brer om seg

For 77 år siden - i 1936 - ble det undertegnet et viktig manifest i Amsterdam. 4. juli dette året - i Fredeshiem - tok Jacob ter Meulen initiativet til det som skulle bli 'Mennonitenes Freds Deklarasjon'.

Det skjedde i et Europa på bristepunktets rand. Med stor sosial nød og uro, nasjonalismens fremvekst og med økt militarisering. Ikke ulikt vår egen tid. Kanskje bør et nytt manifest - likt det i 1936 - skrives, og kristne utfordres enda en gang til å ta avstand fra de ekstreme nasjonalistiske kreftene, som på nytt vinner terreng på europeisk jord?

Jeg tror det. Jeg savner en tydeliggjøring fra kristne som ser det som er i ferd med å skje, og som viser med levd liv at de søker Guds rike som alternativet til kaoskreftene, og til hatideologien i land som i dag sliter med massearbeidsløshet og fremmedfiendtlighet.

Men de som ønsket seg et slikt fredsmanifest møtte uventet motstand på Mennonitenes Verdenskonferanse som dette året ble holdt i Amsterdam, med 400 nederlandske og tyske deltagere, sammen med en håndfull amerikanere. Motstanden kom fra de tyske mennonitene. De var ikke rede til å stå opp mot naszistene, og faktum var at det var en stilltiende avtale om at man ikke skulle snakke om politikk på denne samlingen i Amsterdam. Så fjernt fra virkeligheten kan også kristne være! Ikke ulikt det som skjer i dag, hvor kirken som helhet stort sett forholder seg taus til det som holder på å skje i dagens Europa. Massearbeidsløsheten vil være en av faktorene som øker fremveksten av de sterke nasjonalistiske bevegelsene vi ser i Hellas, Ungarn og til dels også i Spania. Etter hvert som dette brer om seg, vil man ønske seg en sterk fører, og vi skal ikke se bort fra at Europa er i ferd med å forberede seg for Antikrist.

Bruderhof og fredsarbeidet
To som deltok på Mennonitenes Verdenskonferanse i Amsterdam i 1936 var Emmy Arnold (bildet) og Hans Zumpe. De deltok som representanter for Bruderhof, en gren av Døperbevegelsen, grunnlagt i 1920 av Eberhard Arnold, kona Emmy og hennes søster Else von Hollander.

Bruderhof kommuniteten hadde allerede fått smake hva de sterke nasjonalistiske kreftene representerer. Siden 1933 hadde Bruderhof blitt overvåket av nazistene og kommunitetens eiendom i Sannerz hadde blitt stormet av sikkerhetspolitiet. Skolen de drev var blitt stengt av myndighetene, og flesteparten av kommunitetens unge menn hadde måttet flykte fra Tyskland for å unnslippe å bli innrullert i landets militære styrker.

Emmy Arnold og Hans Zumpe hadde håpet å finne likesinnede. Men i stedet møtte de en mur av taushet rundt samtidens viktige spørsmål. Hanns Zumpe forsøkte å bryte tausheten, ved å tale til konferansen. Han minnet den om og utfordret dem med bakgrunn i de tidlige anabaptistiske prinsippene som handlet om Guds rikes prinsipper slik den er nedfelt i Bergprekenens radikale budskap. Men han talte stort sett for døve ører.

Fredsdeklarasjonen
Stor var derfor gleden når den nederlandske Jakob ter Meulen tok initiativet til å samle noen likesinnede til et møte i Fredeshiem, 4. juli. De ønsket å snakke om den dagsaktuelle politiske situasjonen. I løpet av dagen kom de frem til enighet om teksten til en deklarasjon om fred. Gruppen inkluderte alle de amerikanske delegatene, flere nederlandske, en polakk, en tysker og de to fra Bruderhof.

Fredsdeklarasjonen har følgende ordlyd:

Vi, Mennonitene som har undertegnet; grupper, organisasjoner og individer fra hele jorden:

* som har satt vår lit til Jesu Kristi evangelium, som kaller mennesker til fredens sak og til å bekjempe krigens synd.

* og som er overbevist om at krigens forferdelige følger og rekkevidde som en stadig strøm av nasjoner nå gjøres klar for, vil bli dømt av Gud

* utfordret av verdens Mennoniter til å fullføre den oppgave som Gud har betrodd oss gjennom historien til våre mennonitiske forfedre, som er proklamasjonen av fredens evangelium.

Vi vender oss derfor til alle våre brødre og søstre med det håp at de alle vil, i hver forsamling, utrettelig vitne om våre fredsprinsipper og proklamere til hele verden vår villighet til å tjene i Kristi Ånd. Vi ønsker å arbeide sammen slik at vi kan utføre denne tjenesten med kjærlighetens gjerninger og gi åndelig og materiell hjelp til alle de av våre brødre som bærer den overbevisningen at Gud har kalt dem til å avvise militær tjeneste, og som av denne grunn vil måtte lide for deres fredsstandpunkt.

L.D.G Knipscheer
Frits Kuiper
Harold S. Bender
Hans Zumpe
C.F. Klassen
D.Attema
Jakob ter Meulen
P.C Hiebert
Orie O. Miller
P.R Schroeder
David Toews
Emmy Arnold
H. Brouwer
Richard Nickel
W. Mesdag
J.C Dirkmaat
Jan Gleysteen
C.Henry Smith
T.O Hylkema
J.M Leendertz