Stefanusdagen: Evangeliet om Guds rike mer aktuelt enn noensinne!

Jeg blir mer og mer overbevist om at Bergprekenen er svært relevant i vår tid, at dens innhold gjelder her og nå og utgjør prinsippene for det evangeliet om Guds rike vi er kalt av Herren Jesus selv til å forkynne. Min djupeste lengsel er å se dette riket bryte fram og manifestere seg, og min sorg er at jeg kaster bort for mye tid til andre ting enn det som har med Guds rike å gjøre.

På denne minnedagen for kirkens aller første martyr, diakonen Stefanus, vil jeg minne om disse ordene:

'Våre mest vidunderlige møter var de hvor vi leste og samtalte om budskapet i Bergprekenen, hvis innhold demret i oss på en fantastisk  ny måte på den tiden. Vi følte ikke at det var Eberhard selv som snakket, men at ordene han talte kom til oss direkte fra Kristus. Begynnelsen av Bergprekenen, med de såkalte Saligprisningene, ordene om å elske sin fiende; Herrens bønn som Jesus lærte oss å be; de svært viktige bedende ordene: Be så skal dere få; ordene om å gi almisser, hvor den høyre hånden ikke skulle vite hva den venstre gjør; søken etter Guds rike og Hans rettferdighet, og løftet om at gjennom denne søken, vil 'alt det andre bli gitt dere', alt dette slo oss som lynet. Så gjorde også slutten på Bergprekenen: Den som hører disse ordene, og gjør etter dem er en vis mann.

Ja, noe nytt og overveldende kom over oss: vi følte at det var en ny periode i vår historie, en del av Guds historie som vi erfarte og følte at forventningen om det kommende Guds rike måtte fylle oss. Endelig hadde vi funnet et sted som kunne tilfredsstille vår hunger og tørst etter rettferdighet. 

Etter den urett vi opplevde under krigen og i tiden før krigen, brøt Jesu ord inn over livene våre som et tordenbrak. Vi følte at vi ikke lenger kunne leve et liv i den øvre middelklasse som vi var vant til og fremdeles fortsette med å forkynne Guds ord. Troen måtte bli til handling, og vi måtte gå nye veier."

- Emmy Arnold (bildet), gift med teologen og filosofen Eberhard Arnold, og medgrunnlegger av den anabaptistiske Bruderhof bevegelsen. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

De dramatiske dagene i november 1933, del 5

Her følger femte og siste del av den dramatiske historien om nazistenes storming av Rhön Bruderhhof, som skjedde for ganske nøyaktig 80 år siden:

En enorm glede ble forløst når medlemmene av Rhön Bruderhof ble gjenforenet i Liechtenstein. Men utfordringene meldte seg ganske raskt. Hvordan skulle de klare å finansiere leiesummen som hotelleieren krevde?

Eieren ba om forskudd på halvparten av leiesummen - 1500 francs. Det var veldig mye penger for de som ikke hadde noe. Emmy Arnold forteller i sine memoarer at hun hadde et mareritt natten etter at de hadde flyttet inn. Hun drømte at de alle sammen raste utfor en fjellskrent. Neste dag dro hun til Chur, der hun planla å møte en venninne, Julia Lerchy, som lå på sykehuset. Sommeren før hadde hun besøkt Rhön Bruderhof.

Hun ble sjokkert over det som hadde hendt siden hun forlot kommuniteten i august 1933, Julia minnet Emmy om hvilket inntrykk det hadde gjort på henne at medlemmene av kommuniteten hadde holdt på med byggearbeider, og midt oppe i dette også feiret forlovelsen til Emmy og Arnolds sønn, Hardy, med Edit Boecker. For Julia virket det som om de bygget som om de skulle fortsette å bo der for alltid. Og det til tross for at de var presset fra alle kanter.

Når Emmy gikk fra Julia den dagen sa Julia at hun måtte komme tilbake på ettermiddagen, og ta med seg Eberhard. De tre fikk en god samtale den ettermiddagen, og når Eberhard og Emmy skulle gå, ga Julia dem en konvolutt.

De åpnet den når de kom ut, og til deres store overraskelse nå det 8000 francs i den.

Dermed kunne Alm Bruderhof (bildet) bli en realitet. Gud hadde nok en gang vist sin store omsorg og trofasthet mot de hardt pressede døperne.

De dramatiske dagene i november 1933, del 4

Her følger fjerde del av den dramatiske historien om nazistenes storming av Rhön Bruderhof (bildet), som skjedde for ganske nøyaktig 80 år siden, i november 1933:

Emmy Arnold forteller i sin memoarbok at hennes mann, Eberhard, hadde hatt et syn. I dette synet hadde han sett at Liechtenstein, dette lille fyrstedømmet mellom Tyskland, Sveits og Østerrike, skulle bli neste stoppested for Bruderhof-bevegelsen. Kommunitetens medlemmer klarte å komme seg dit, til et lite vertshus i byen Schaan, som lå nede i et dalføre. Det tok litt tid før man ble kjent med folket som bodde der, og med deres dialekt. Medlemmene av Rhön Bruderhof fortalte ingenting om vanskelighetene de hadde hatt med nazistene, men at de ønsket å finne et sted hvor de kunne ha barna sine samlet.

Noen nevnte da at det fantes et sommerhotell i Silum, som lå oppe på 1500 meters høyde. Det var ikke mye i bruk, annet enn på sommeren. Eberhard og Emmy tok turen til eieren med det samme, og han var villig til å leie ut hotellet til dem. Men hotellet hadde ikke vært i bruk hele vinteren. Veiene var ufremkommelige, og man Bruderhof-medlemmene til å vente til våren satte inn. Men de hadde ingen tid å miste. De hadde jo ikke noe sted å bo!

En vennligsinnet bonde fra Triensenberg påtok seg å gi dem skyss med sin slede. Det var en farefull ferd, i bratt terreng, med mye snø. Bonden kunne fortelle at flere hadde omkommet i ulykker her. De kom ikke helt opp, og måtte vasse i tung snø det siste stykket. Eberhard gikk med gips på foten denne tiden, så dette var i meste laget av hva noen kunne klare.

Det var et flott hotell med en storslagen utsikt til de hvitkledde alpene. Det fantes også flere små hus som kunne leies.

Hvordan kunne de så klare å betale årsleien for dette stedet? Det er et under i seg selv, som du skal få høre om i neste artikkel:

(fortsettes)

De dramatiske dagene i november 1933, del 3

Her følger del tre av den dramatiske historien om nazistenes storming av Rhön Bruderhof (bildet), som skjedde for ganske nøyaktig 80 år siden:

Etter at den anabaptistiske kommuniteten var ransaket i forbindelse med nazi-raidet, ble den nøye overvåket. En skoleinspektør fra Fulda-distriktet, som tidligere hadde vært positivt innstilt overfor Bruderhof-bevegelsen, kom nå på besøk for å se om barna i kommuniteten hadde blitt opplært til å bli gode patrioter. Det ble forventet at barna skulle synge sanger til Hitlers ære for ham, blant annet den velkjente 'Horst Wesselsangen'.  Naturligvis kunne ingen av barna slike sanger, og dermed ble heller ikke skoleundervisningen som ble gitt i Rhön Bruderhof godkjent.

Skolen ble stengt. Etter jul skulle så skolen få en nazistisk lærer. Dessuten ble det bestemt at de barna og ungdommene, hvis foreldre ikke levde i kommuniteten, skulle tas fra dem.

'Vi måtte derfor handle raskt for å få dem ut fra Tyskland', skriver Emmy Arnold i sin memoarbok.

De forsøkte først å få dem flyttet til Sveits. Pass måtte skaffes, men da måtte deres pårørende gi sin tillatelse og trolig også hjelpe til med flyttingen, for noen offentlige papirer kunne ikke kommuniteten få tak på i Fulda, på grunn av at de nå var under overvåkning. Distriktsadministratoren var nemlig blitt erstattet med en glødende nazist.

Kommuniteten skulle ikke lykkes med dette. I tillegg til disse utfordringene opplevde også kommuniteten i Rhön store økonomiske utfordringer. For det første fikk de beskjed om at avbetalingslånet på huset på 15.000 mark - som de hadde fått låne over en 20 års periode - var forfalt, og måtte betales tilbake innen 14 dager. Kommuniteten fikk heller ikke selge sine produkter eller bøkene de publiserte. Den statlige støtten kommuniterten hadde fått for å ta seg av de fattige barna opphørte også med øyeblikkelig virkning.

Midt oppe i alt dette skulle 180 personer ha mat.

(fortsettes)

De dramatiske dagene i november 1933, del 2

En av de som opplevde nazistenes raid mot den anabaptistiske kommuniteten, Rhön Bruderhof, var Hans Meier (bildet). Nederst i denne artikkelen vil du finne en link til en liten film hvor Meier forteller om dramatikken når 140 menn fra SS, SA og Gestapo stormet husene som tilførte det fredelige fellesskapet til våre anabaptistiske venner.

Nazistene ville stenge stedet. En professor ved navn Karl Heim, skrev et brev til de tyske myndighetene, hvor han forsvarte den anabaptistiske kommuniteten. Nazistene trodde nok at dette kristne fellesskapet var en samling med kommunister. Jeg gjengir brevet fordi det gir oss et interessant innsyn i hvordan andre oppfattet det som skjedde på dette gårdsbruket:                                                                                                                                

'Helt siden studietiden har jeg stått i forbindelse med lederen for Bruderhof, Eberhard Arnold, sønn til den nå avdøde kirkehistorikeren i Breslau, og jeg har vært vitne til de personlige offer og det tunge arbeidet som har vært utført på den voksende brødregården i hjertet av Tyskland. Med flid er den blitt bygget opp i denne vanskelige tiden.

Dette urkristne eiendomsfellesskapet, som på brødregården leves ut i praktisk handling med tilslutning til 'de hutterianske brødrene' fra reformasjonstiden, er mye eldre enn noen politisk kommunisme og har ikke noen relevans til noen sådan. Tvert imot har den aktive broderkjærligheten, med hvilken årlig hundretalls økonomisk og psykisk nedbrutte mennesker har fått hjelp for kortere eller lengre tid. Dette har i høy grad bidratt til en indre overvinnelse av den politiske kommunismen.

Jeg forstår at det foreligger planer om å oppløse brødregården, fordi medlemmene i følge idealet etter Frans av Assisi og i overensstemmelse med den hutterianske tradisjonen sier et personlig nei til alle anledninger til å bruke vold og militærtjeneste. Oppløser man brødregården skulle et stort antall familier settes på gaten uten noe til å overleve med, og dermed tvinges til å utvandre. Disse eier noe ingen ting. Jeg mener en slik voldsutøvelse er uklok.

For om dagens Tyskland driver disse uselviske menneskene til å utvandre, skulle Tysklands anseelse i utlandet bli skadelidende. Dessuten ser jeg ingen rettslig grunn til en slik handling.

Fordi:

1) Brødregårdens urkristne eiendomsfellesskap har like lite å gjøre med politisk kommunisme som Brødreforsamlingens fellesskapinnrettede forsamlingsorganisasjon. Den er bare uttrykk for en religiøs overbevisning.

2) Våpenvegringen er personlig. Statens anvendelse av vold erkjennes uttrykkelig som nødvendig. Denne holdning har altså ikke noe å gjøre med pasifisme. Når for eksempel en katolsk munkeorden får tillatelse til å avholde seg fra aktiv militærtjeneste, fordi man der er bundet til et løfte til sin orden, så kan jeg ikke se hvorfor dette unntak også kan gjøres i denne anledning'.

Professoren tar feil på et punkt. Våre anabaptistiske venner var og er pasifister, men ellers gir brevet oss et interessant innsyn i hvordan denne kommuniteten ble oppfattet av andre.

(fortsettes)

Her er linken til filmen:

http://www.youtube.com/watch?v=rzm1t4q78RU

De dramatiske dagene i november 1933, del 1

November 1933 - for ganske nøyaktig 80 år siden - ble en svært dramatisk måned for våre venner i Bruderhof kommuniteten i Tyskland.

Da banket Gestapo på døra, og nok en gang måtte anabaptister gjøre det de ofte har måtte ty til gjennom historiens løp - de måtte flykte for å berge livet. Denne gangen var det statsmakten - det despotiske naziregimet - som satte i gang forfølgelsen av dem.

Beretningen om det som skjedde for 80 år siden finnes i Emmy Arnolds bok, som er blitt oversatt til svensk: 'Förenade facklor - radikal kristendom i Hitlers Tyskland' (Salt & Ljus 1985). Den finnes også på engelsk med tittelen: 'Torches Together/Plough Publishing House). Det var Emmy Arnold, som sammen med sin mann, Eberhard, grunnla Bruderhof kommuniteten. Det skjedde i 1920 i Sannerz, hvor de leide et hus og grunnla dette fellesskapet, hvor idealene ble hentet fra den første menighets grunnleggelse i Jerusalem og dennes eiendomsfelleskap, og Døperbevegelsen på 1600-tallet. Kommuniteten fikk navnet 'Bruderhof' - 'Brødrehuset'.

Når gruppen som kom sammen i Sannerz vokste ut av huset de kom sammen i valgte de å flytte hele fellesskapet til Rhön-fjellene, like i nærheten. Det var på denne tiden at Eberhard Arnold oppdaget Hutterianerne, den gren av Døperbevegelsen som lever i eiendomsfellesskap, det vil si at de har alt felles, akkurat slik som de første kristne hadde det i Jerusalem. Eberhard ble svært glad da han fikk vite at det fortsatt fantes Hutterianere i USA, og dro dit i 1930, hvor han så ble ordinert til det som kalles 'Ordets tjener', det vil si pastor.

Medlemmene av Bruderhof var pasifister. Det er underlig hvordan nettopp de ofte blir gjenstand for forfølgelse av myndigheter og av og til også av kirker! Kommuniteten i Rhön ble plutselig en farlig fiende for nazistene.

Motstanden mot nazifiseringen
Emmy Arnold forteller gripende og sterkt om dette i memoarboken sin. I 1933 krever Adolf Hitler en folkeavstemning, for at folk skulle få muligheten til å uttrykke sin støtte til hans politikk. 'Dette skjedde sannsynligvis for at andre land vegret seg for å tro, at hele det tyske folket stod bak hans regime, for i de andre landene hørte man mer om terroren, konsentrasjonsleirene og alt det øvrige, enn hva vi gjorde i Tyskland', skriver Emmy Arnold.

Hun forteller om den statlige overvåkningen som gjorde det umulig å tale fritt. Alle måtte stemme ved folkeavstemningen, og det ble gitt nøye informasjon om dette.

'Vi var enige om at vi ikke bare kunne stemme 'nei', men at vi også måtte gi et positivt vitnesbyrd om vår innstilling,' forteller Emmy Arnold.

Eberhard Arnold formulerte en uttalelse hvor det het at Bruderhof-kommuniteten ville støtte en regjering innsatt av Gud, men at deres oppdrag var annerledes. Det som gjaldt var å følge i Kristi fotspor som et korrektiv for denne verden.

16.november 1933
Fire dager etter at Eberhard Arnold kom med sin uttalelse, nærmere bestemt den 16.november 1933, ble Rhön Bruderhof omringet av 140 menn fra SS, SA og Gestapo. Ingen fikk lov til å forlate sine rom eller sin arbeidsplass. Det ble satt ut vakter ved hver eneste dør.

'Siden trengte de seg inn i hvert av rommene og gjennomsøkte alt', erindrer Emmy. Hun forteller: 'Bøker og brev, til og med personlige brev mellom de som var forlovet eller gift, ble lest opp og gjort grundig narr av'. Hele gården ble gjennomsøkt. De gjennomgikk spesielt Eberhard's eiendeler, og han hadde nok blitt sendt til en av konsentrasjonsleirene, hadde det ikke vært for at han lå syk.

Nazistene truet så med å stenge gården. Medlemmene av Bruderhof kommuniteten fikk etter hvert smuglet barna over til Liechtenstein. Kommuniteten besto på dette tidspunktet av 180 medlemmer.

(fortsettes)

Når menigheten tier og kaoskreftene brer om seg

For 77 år siden - i 1936 - ble det undertegnet et viktig manifest i Amsterdam. 4. juli dette året - i Fredeshiem - tok Jacob ter Meulen initiativet til det som skulle bli 'Mennonitenes Freds Deklarasjon'.

Det skjedde i et Europa på bristepunktets rand. Med stor sosial nød og uro, nasjonalismens fremvekst og med økt militarisering. Ikke ulikt vår egen tid. Kanskje bør et nytt manifest - likt det i 1936 - skrives, og kristne utfordres enda en gang til å ta avstand fra de ekstreme nasjonalistiske kreftene, som på nytt vinner terreng på europeisk jord?

Jeg tror det. Jeg savner en tydeliggjøring fra kristne som ser det som er i ferd med å skje, og som viser med levd liv at de søker Guds rike som alternativet til kaoskreftene, og til hatideologien i land som i dag sliter med massearbeidsløshet og fremmedfiendtlighet.

Men de som ønsket seg et slikt fredsmanifest møtte uventet motstand på Mennonitenes Verdenskonferanse som dette året ble holdt i Amsterdam, med 400 nederlandske og tyske deltagere, sammen med en håndfull amerikanere. Motstanden kom fra de tyske mennonitene. De var ikke rede til å stå opp mot naszistene, og faktum var at det var en stilltiende avtale om at man ikke skulle snakke om politikk på denne samlingen i Amsterdam. Så fjernt fra virkeligheten kan også kristne være! Ikke ulikt det som skjer i dag, hvor kirken som helhet stort sett forholder seg taus til det som holder på å skje i dagens Europa. Massearbeidsløsheten vil være en av faktorene som øker fremveksten av de sterke nasjonalistiske bevegelsene vi ser i Hellas, Ungarn og til dels også i Spania. Etter hvert som dette brer om seg, vil man ønske seg en sterk fører, og vi skal ikke se bort fra at Europa er i ferd med å forberede seg for Antikrist.

Bruderhof og fredsarbeidet
To som deltok på Mennonitenes Verdenskonferanse i Amsterdam i 1936 var Emmy Arnold (bildet) og Hans Zumpe. De deltok som representanter for Bruderhof, en gren av Døperbevegelsen, grunnlagt i 1920 av Eberhard Arnold, kona Emmy og hennes søster Else von Hollander.

Bruderhof kommuniteten hadde allerede fått smake hva de sterke nasjonalistiske kreftene representerer. Siden 1933 hadde Bruderhof blitt overvåket av nazistene og kommunitetens eiendom i Sannerz hadde blitt stormet av sikkerhetspolitiet. Skolen de drev var blitt stengt av myndighetene, og flesteparten av kommunitetens unge menn hadde måttet flykte fra Tyskland for å unnslippe å bli innrullert i landets militære styrker.

Emmy Arnold og Hans Zumpe hadde håpet å finne likesinnede. Men i stedet møtte de en mur av taushet rundt samtidens viktige spørsmål. Hanns Zumpe forsøkte å bryte tausheten, ved å tale til konferansen. Han minnet den om og utfordret dem med bakgrunn i de tidlige anabaptistiske prinsippene som handlet om Guds rikes prinsipper slik den er nedfelt i Bergprekenens radikale budskap. Men han talte stort sett for døve ører.

Fredsdeklarasjonen
Stor var derfor gleden når den nederlandske Jakob ter Meulen tok initiativet til å samle noen likesinnede til et møte i Fredeshiem, 4. juli. De ønsket å snakke om den dagsaktuelle politiske situasjonen. I løpet av dagen kom de frem til enighet om teksten til en deklarasjon om fred. Gruppen inkluderte alle de amerikanske delegatene, flere nederlandske, en polakk, en tysker og de to fra Bruderhof.

Fredsdeklarasjonen har følgende ordlyd:

Vi, Mennonitene som har undertegnet; grupper, organisasjoner og individer fra hele jorden:

* som har satt vår lit til Jesu Kristi evangelium, som kaller mennesker til fredens sak og til å bekjempe krigens synd.

* og som er overbevist om at krigens forferdelige følger og rekkevidde som en stadig strøm av nasjoner nå gjøres klar for, vil bli dømt av Gud

* utfordret av verdens Mennoniter til å fullføre den oppgave som Gud har betrodd oss gjennom historien til våre mennonitiske forfedre, som er proklamasjonen av fredens evangelium.

Vi vender oss derfor til alle våre brødre og søstre med det håp at de alle vil, i hver forsamling, utrettelig vitne om våre fredsprinsipper og proklamere til hele verden vår villighet til å tjene i Kristi Ånd. Vi ønsker å arbeide sammen slik at vi kan utføre denne tjenesten med kjærlighetens gjerninger og gi åndelig og materiell hjelp til alle de av våre brødre som bærer den overbevisningen at Gud har kalt dem til å avvise militær tjeneste, og som av denne grunn vil måtte lide for deres fredsstandpunkt.

L.D.G Knipscheer
Frits Kuiper
Harold S. Bender
Hans Zumpe
C.F. Klassen
D.Attema
Jakob ter Meulen
P.C Hiebert
Orie O. Miller
P.R Schroeder
David Toews
Emmy Arnold
H. Brouwer
Richard Nickel
W. Mesdag
J.C Dirkmaat
Jan Gleysteen
C.Henry Smith
T.O Hylkema
J.M Leendertz

Et liv i radikal etterfølgelse av Jesus

Siste dagen her i Romsdalen, før vi setter kursen ned til snøhavet på Østlandet, hygger jeg meg med en biografi av Emmy Arnold. Emmy var gift med Eberhard Arnold som grunnla Bruderhof-kommuniteten. I boken om denne anabaptistiske kommunitetens første tid, skriver Emmy noe som det er verd å meditere over. Hun skriver:

"Fellesskap kan aldri startes; det kan bare bli gitt som en Åndens gave."

I boken forteller hennes mann, Eberhard, følgende:

"Jeg forsøkte gjennom bibelstudium og samtaler å føre mennesker til Jesus. Men så innså jeg, at dette ikke var alt hva Jesus begjærte. Jeg forsøkte å finne en vei, som ikke bare var opptatt med individuelle sjeler men også noe konkret i det virkelige livet. Fra denne tid forstod jeg mer og mer menneskenes behov, fysisk og psykisk, materielt og sosialt, deres fornedring, selvhevdelse og slaveri. Jeg så Mammons kolossale makt og undertrykkelsens harde støvel.

I våre små sammenkomster i vårt hjem ble det alt tydeligere, at den første forsamlingen i Jerusalem var mer enn noe som hendte en gang i historien, for det var her som Bergprekenen tok skikkelse. Jesu vei var praktisk. Han har vist oss en vei, som sier: 'Om du har to kapper, gi da den ene til den som ikke har. Gi mat til de som sulter. Behandle mennesker slik som du vil bli behandlet. Dette er veien til Guds rike.'

Jesus forutså et Rike, en Guds regjering, som helt skulle forandre forholdende i verden. Det er mer nødvendig enn noensinne at vi oppgir våre privilegier og rettigheter og lar oss selv bli vunnet for denne vei av full og hel kjærlighet. Å erkjenne dette og leve i overensstemmelse med dette - det tror jeg er Guds bud for denne tid."

Min lengsel etter et liv i en radikal kommunitet er ikke blitt mindre etter å ha lest Emmy Arnolds liv. Min lengsel er å dele liv med andre som vil leve radikalt for Jesus.

Bildet viser noen av medlemmene i den anabaptistiske kommuniteten i Rocky Cape i Australia.