Det nye testamentes husforsamlinger, del 4

Her følger den fjerde artikkelen om husforsamlinger i Det nye testamente. La meg gi deg en oversikt over hvor de er nevnt. Jeg håper oversikten kan være nyttig og interessant. Det beste er jo om du tar deg tid til å lese bibelreferansene:

I Rom:

Det kan se ut til at det fantes tre husforsamlinger i Rom. Disse er:

Husforsamlingen som samles hos Priskilla og Akvilas. (Rom 16,3-5)

Husforsamlingen som samles hos Asynkritus, Flegon, Hermes, Patrobas, Hermas. (Rom 16,14)

Husforsamlngen som samles hos Filologos og Julia, Nereus og hans søster og Olympas (Rom 16,15)

I Korint

I storbyen Korint ser det ut til at det fantes fire husforsamlinger:

Husforsamlingen som samles hos Titus Justus (Apgj 18,7)
Husforsamlingen som samles hos Stefanas (1.Kor 1,14 og 16,15)
Husforsamlingen som samles hos Krispus (Apgj 18,8flg)
Husforsamlingen som samles hos Gaius (Rom 16,23)

I Filippi

Her fantes det i utgangspunktet èn husforsamling, den som kom sammen i huset til Lydia (Apgj 16,15 og v.31-34.

I Efesos

Vi kjenner til to husforsamlinger i denne byen:
Husforsamlingen som samles hos Priskilla og Akvilas (1.Kor 16,19)
Husforsamlingen som samles hos Onesiforus (2.Tim 1,16 og 4,19)

I Kolossæ

Her kom menigheten sammen hos Filemon (Filemon v.2)

I Laodikea

Her kom menigheten sammen i huset til Nymfas (Kol 4,15)

I Cæsarea

En menighet grunnlegges i huset til Kornelius (Agj 10,7 og v.24)

I Jerusalem

Her kom menigheten sammen ulike steder, både i Salomos buegang, hvor det ser ut til at storsamlingene fant sted, på Øvresalen og i enkelte hus. Det huset som er nevnt her er:

Maris hus (Apgj 12,12)

(fortsettes)

Bildet viser et måltidsfellesskap i Koinonia kommuniteten i Georgia, USA

Det nye testamentes husforsamlinger, del 3

Kristne møter eller gudstjenester i Det nye testamente kalles for "sammenkomst". Ordet som apostelen Paulus benytter i 1.Kor 11,17 og 14,26 er verbet "synerchomai" som ganske enkelt betyr "å komme sammen". Det er tydelig at mønsteret for disse sammenkomstene hentet mye fra synagogegudstjenesten, hvor Ordet og bønnen sto i sentrum.

"De som nå tok imot hans ord med glede, ble døpt. Og på den dagen ble omkring tre tusen sjeler lagt til de andre. Og de holdt hele tiden urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene." (Apgj 2,41-42)

Det som skilte dem ut fra synagogegudstjenesten var i første rekke dåpen og nattverdfeiringen.

Et annet trekk ved den første menigheten var at den var selvutbredende: "Hele tiden lovet de Gud, og de hadde velvilje hos hele folket. Og daglig la Herren dem som ble frelst til menigheten." (Apgj 2,47) Evageliseringen var med andre ord smittsomt. De kunne ikke tie og det de hadde sett og hørt og opplevd. Frimodig vitnet de om Jesu seierrike oppstandelse fra de døde.

De forsamlingene vi leser om i Det nye testamente var autonome og selvstyrte. Likevel var det ting som bandt dem sammen. Tjenestegavene var en slik faktor. Vi leser om profeter som kom på besøk til flere av menighetene, og vi vet at apostlene og deres apostelteam reiste rundt fra menighet til menighet.

Vi ser også et slikt samarbeide mellom menighetene i et bestemt geografisk område. I Kolosserbrevet kan vi lese om et brev fra Paulus - var det brevet til forsamlingen i Efesos - som ble sendt rundt mellom de ulike forsamlingene i Lukusdalen - Kollosæ, Laodikea og muligens også Hierapolis, jfr Kol 4,16.

Forsamlingen i Jerusalem sto også i en særstilling en tid, som et slags nav for alle de andre forsamlingene. Det var hit til Jerusalem de brakte stridsspørsmålene som oppstod i forbindelse med omskjærelsen, jfra Apgj 15.

(fortsettes)

Bildet viser en av katakombene de første kristne brukte som samlingssted.

Det nye testamentes husforsamlinger, del 2

Hva er det som konstituerer menigheten i Det nye testamente?

1. Gudsfelleskapet

Vi kjenner godt Jesu ord i Matt 18,20: "For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem."

Dette er annerledes enn synagogetradisjonen som på Jesu tid krevde at minst 10 myndige personer var til stede for å kunne feire en gudstjeneste. Jesus gir løfte om at Han er til stede når mennesker samles om Ham, og hvor Han får være sentrum. Med andre ord er det Jesu nærvær som er det sentrale i de første kristnes sammenkomster.

2. Det var et fellesskap av troende

Vi bør merke oss at evangelisten og kirkehistorikeren Lukas i Apostlenes gjerninger bruker begrepet "forsamling" - eller ekklesia - om to ting:

a) Dels om den lokale forsamlingen (Apgj 11,26;Apgj 13,1;Apgj 14,23)
b) Den universelle kirke (Apgj 9,31;Apgj 20,28)

Når ordet ekklesia brukes i plural kan det bety alle forsamlinger i en region (Apgj 15,41;Apgj 16,5) Brukes det i singular kan det bety alle troende i en bestemt by (Apgj 5,11;Apgj 8,1)

3. Lokal forsamling

Vi kan ikke løsrive den universelle kirke fra den lokale forsamling, slik enkelte gjør. De vil være en del av den universelle kirke, men ikke den lokale forsamlingen. Det er en helt fremmed tanke for Det nye testamentes undervisning. Det er også slik at forsamlingen er mer enn bare summen av alle troende på en gitt plass. Den lokale menigheten er del av noe større: den universelle kirke. Menigheten er fellesskapet av de sanne troende til alle tider, og er derfor etter sin natur ikke et rent menneskelig fellesskap, men er grunnet i Guds evige hensikt og plan fra før verden ble skapt. Menigheten som Herren selv har grunnlagt her på jorda, er Kristi kropp, og har Kristus som hode, den er på samme tid en guddommelig og menneskelig organisme, et fellesskap som kan bli omtalt og forstått, samtidig som den uttrykker en indre og forhold som eksisterer mellom menighetens guddommelige grunnlegger og medlemmene seg imellom.

4. Den konstitueres også gjennom eukaristifeiringen (nattverden).

Vi ser dette klart i 1.Kor 11, hvor apostelen Paulus to steder i samme kapitel snakker om: "når dere kommer sammen som menighet" (v.18) og "når dere kommer sammen på samme sted" (v.20), så er det for å feire nattverden, jfr v.21 flg

(fortsettes)

Bildet er fra en av de tidligste funnene av en kristen kirke.

Det nye testamentes husforsamlinger, del 1

Jeg hører stadig folk si: Velkommen til Guds hus, når de skal ønske vel møtt til en gudstjeneste eller møte. En slik tanke er Det nye testamente helt fremmed. I Den gamle pakt var Tabernaklet eller Templet stedet hvor Gud hadde sitt tilholdssted, men slik er det ikke lenger. Guds hus i Det nye testamente er ikke et hus eller en bygning, men de som er gjenfødt og døpt.

"Dere er Guds åkerland, Guds bygning." (1.Kor 3,9)

"... og bli også selv oppbygd, som levende steiner til et åndelig hus..." (1.Pet 2,5)

"Så er dere da ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og Guds husfolk, bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv. I ham blir hele bygningen føyd sammen og vokser til et hellig tempel i Herren. I ham blir også dere, sammen med de andre, bygd opp til en Guds bolig i Ånden." (Ef 2,19-22)

"For med èn Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, treller eller frie. Og vi har alle fått èn Ånd å drikke." (1.Kor 12,13)

Dette betyr ikke at kirkebygg er feil, men det er viktig å forstå at kirkebygget ikke er det samme som menigheten. Når vi gjør kirkebygget synonymt med menigheten, og kaller det Guds hus, skaper det forvirring med hensyn til det Det nye testamente lærer om menigheten. Det skaper også et skille mellom kirkebygget og det som skjer der, og det som ellers skjer i våre hverdagsliv Men et kirkebygg kan være funksjonelt som samlingsted for en menighet, og være til hjelp for feiringen av gudstjenesten. Den beste benevnelsen jeg kjenner til som klarer å kombinere dette på en god måte er f.eks måten Filadelfia Oslo kaller sin menighet. De sier: "Menigheten i Filadefia ..."

Når dette er sagt vil jeg også tilføye at jeg personlig ser betydningen av kirkebygget, og slik ser vi da også at den tidlige kirken så det. Samlingsstedene for de kristne fikk etter hvert sitt særpreg, et sted hvor man kom sammen for å be, lese fra Skriften og feire eukaristin. Jeg har mange personlige opplevelser at Guds nærvær i gamle kirkebygg. Den ro, hvile og fred mange slike kirkebygg representerer har hatt betydning for eget trosliv, og jeg søker gjerne til slike steder når jeg er ute på reiser.

Kirkebygg slik vi kjenner dem var likevel ukjente for de første kristne. De første kristne kom sammen i hjemmene, og disse fikk etter hvert en utforming som gjorde dem egnet til en sammenkomst som fant mye av sin form fra den jødiske synagogegudstjenesten.

I Dura Europos i det østre Syria har man funnet et gammelt kristent samlingssted. Dette er et huskapell som kan skrives tilbake til 256 e.Kr. I dette private hjemmet har man funnet et siderom som er blitt brukt som et kristent kapell. Når hverdagsrommet ble for lite som møtesal, slo man ganske enkelt ut en mellomvegg og fikk på den måten et større samlingssted.

Kapernaum i Israel er et annet eksempel på et sted hvor de første kristne har kommet sammen. Her finnes huset til Peters svigermor. Se Mark 1,29-34. I Apostlenes gjerninger leser vi om Marias hus. Se Apgj 12,1-12. Og vi har den såkalte Øvresalen hvor de første kristne kom sammen for å be.

På bildet ser vi et eksempel på et romersk hus med hage. Muligens var det et slikt hus Priskilla og Akvilas brukte når menigheten i deres hus kom sammen. Hagen ble ofte i slike hus brukt som et naturlig samlingsted.

(fortsettes)