Viser innlegg med etiketten Sten Nilsson. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Sten Nilsson. Vis alle innlegg

mandag, november 25, 2013

Frikirkelighetens identitetskrise

Både i Sverige og Norge pågår det for tiden en debatt om det mange opplever som en identitetskrise i frikirkeligheten. Stadig flere menigheter som praktiserer troende dåp, endrer sine medlemskriterier, slik at man kan oppta både barndøpte eller ikke-døpte medlemmer, mens man i andre sammenhenger forlater frimenighetene for å bli opptatt i Den romersk-katolske kirke. En av de som nå har gitt sitt bidrag i samtalen er Sven Nilsson.

Pastor Sven Nilsson (bildet) er en markant skikkelse i svensk og også nordisk kristenhet. I 15 år var han forstander i baptistmenigheten Filadelfia i Örebro - Örebromisjonens moderforsamling. Fram til 1998 var han pastor for frimenigheten 'Kristent Center', som også holder til i Örebro. Han er en anerkjent bibellærer i mange sammenhenger, og har vært en av frontfigurene i den karismatiske bevegelsen i Skandinavia.

Sten Nilsson påpeker det samme som jeg gjorde i en bloggartikkel publisert 19.november med tittelen: "Behøver evangelikale kristne å kjenne seg underlegne og annenrangs?'

Sten Nilsson skriver:

"Dessverre merker jeg en forlegenhet hos den som står som åndelige ledere for friforsamlingsbevegelsen i dag. Man ber nærmest om unnskyldning for nesten alt som kjennetegnet denne vekkelsesåre i kristenheten, og ikke minst under reformasjonen - enkelheten, tydeligheten i hva korsets står for, dåpens betydning som disippelskapets innsegl, proklamasjonen av Jesu unike betydning og en levende tro".

Sten Nilsson tar utgangspunkt i det kommende 500 års jubileet for Reformasjonen. Han skriver: "
Det skal bli interessant å se hvordan den svensk lutherske kirken vil møte utfordringen ved å feire denne kirkehistoriske begivenheten. Om man ser nærmere på hva Luther egentlig var ute etter må man konstatere at mye ble uferdig i og med alle hensyn som måtte tas til fyrstenes vilkår for å beskytte den nye bevegelsen".

Så legger han til: "
De som egentlig forvaltet Luthers opprinnelige radikale intensjoner var den samtidige friforsamlingsbevegelsen, hvilket fikk sitt sterkeste uttrykk i den baptistiske delen av reformasjonen. Ettersom både den lutherske og den calvinske grenen av reformasjonen utvikles til statskirker med i prinsipp samme institusjonelle struktur som Den romersk-katolske har man beskrevet friforsamlingsbevegelsen som 'den tredje reformasjonen'.

Når alle deler av kristenheten i dag berøres av dyptgående identitetskrise konfronteres vi på nytt med vår historie og spørsmålet om hva det innebærer å bevare den tro som en gang for alle er blitt overgitt de hellige. Det mest radikale og mest apostoliske uttrykket for en virkelig reformasjon var friforsamlingsbevegelsen.

Dessverre har arvtagerne til denne delen av reformasjonen ikke forstått hva det vil si å verdsette betydningen av det man har fått å forvalte. Essensen av friforsamlingsbevegelsens evangeliske innhold er dens karakter av Den Hellige Ånds samfunn der menneskene har sagt ja til Jesus Kristus som Herre i sitt liv og er villige til å la seg forandre i troens lydighet etter Guds ord".

Og det er her dåpsspørsmålet blir viktig, Sten Nilsson: "Det er i denne sammenhengen at dåpen får sin egentlige betydning som referansepunkt i formaningen om å leve et hellig liv. Det er derfor merkelig at den åpenbaring av troendedåpens betydning som de baptistiske fedrene var villig å dø for - og faktisk led martyrdøden for, i dag relativiseres til tilpassningsmessig mystikk i den teologiske samtalen.

Det ville være tragisk om friforsamlingen som de troendes fellesskap skulle miste sin frimodighet innfor Den romersk-katolske kirkes påstand om å være det eneste sanne uttrykket for den apostoliske ekkesia og koinonia. Friforsamlingen representerer en like viktig kirkehistorisk kontinuitet som institusjonskirkene. (Les gjerne Gustav Westins avhandling: 'Den kristne friforsamlingen gjennom tidene'.

Du kan lese hele artikkelen her:

http://www.hemmetsvan.se/nyhetstexter.jsp?oid=5440&coid=3

mandag, august 10, 2009

Sten Nilsson er død



En ruvende skikkelse i svensk og nordisk kristenhet, pastor Sten Nilsson (bildet) døde ved 10-tiden i dag. Han ble 94 år gammel. Med Sten Nilsson er en av de aller viktigste tilknytningspunktene til den legendariske misjonæren og evangelisten Stanley Jones også borte. Mellom dem var det et dypt vennskapsforhold. Sten Nilsson var den ledende personen og i mange år selve drivkraften bak den svenske Ashram-bevegelsen, som ble stiftet av Stanley Jones. Som Ulf Ekmans svigerfar og mentor var også Nilsson sentral da Livets Ord ble grunnlagt i Uppsala.

Sten Nilsson var kjent for sin grundige bibelundervisning, ofte illustrert fra sitt mangeårige liv som misjonær i India. Selv har jeg hatt gleden av å høre ham ved to anledninger. En av dem her på mitt hjemsted, hvor han en helg underviste om sitt favoritttema: Jesu blods betydning. Heldigvis finnes denne undervisningen i bokform, og er dermed sikret for fremtidige slekter. "Blodpakten" er en bok alle kristne burde lese.

Sten Nilsson var i mange år metodistpastor, og betjente flere menigheter i Sverige. Han var sentralt evangelisk, konservativ i sitt bibelsyn, og hadde en smittende evne til å gjøre andre begeistret for Jesus.

Sten Nilsson vil bli dypt savnet. Vi lyser fred over hans gode vakre minne. La oss be for Ulf og Birgitta Ekman og deres familie i denne sorgens stund. Sten Nilsson vil bli begravd fra Livets Ord 5. september.

http://www.livetsord.se/default.aspx?idStructure=8249

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=174868

lørdag, juli 12, 2008

Under det dyre blod, del 1


En lengre tid har jeg kjent at jeg blir så grepet når jeg leser om Jesu dyrebare blod. Noen år nå har jeg samlet sanger om blodet, og har samtidig lagt merke til at i nyere sangbøker er flesteparten av de gamle sangene om Jesu blod blitt fjernet. Når jeg tenker etter er det også veldig lenge siden jeg har hørt noen forkynne om blodet. Et hederlig unntak er Ulf Ekmans svigerfar, Sten Nilsson. Jeg hørte ham på Gjøvik for en del år siden tale om "Blodspakten". Det var genuin og sterk bibelundervisning.


En av årsakene til at vi ikke lenger synger sanger eller underviser om blodets betydning, er nok at en del synes dette hører til Kanaans vanskelige språk. I frykt for at mennesker ikke skal forstå, eller synes vi er underlige, så lar man dette ligge. Dette er dypt beklagelig. Resultatet er at vi har pådratt oss alvorlige mangelsykdommer.
En annen årsak er at vår sjelefiende på ingen måte er interessert i at vi skal forstå Jesu blods betydning. Det finnes nemlig en kraft i Jesu blod som parallyserer djevelen. Om Jesu sonoffer på Golgata kors heter det: "Han avvæpnet myndighetene og maktene, og vanæret dem offentlig da Han triumferte over dem på korset." (Kol 2,15)


En av pinsebevegelsens pionerer, Stanley H. Frodsham, forteller dette om blodets betydning:


"Enhver frisk utgytelse av Den Hellige Ånd begynner med en eller flere bønnegrupper. På de britiske øyer fantes det i 1907 to slike grupper - muligens flere, men jeg vet bare om disse to. En gruppe på fem kvinner kom sammen i et lite hjem i London hver søndag for å be om en åndsutgytelse - den andre gruppen, bestående av fem menn, møttes hver søndag kveld på den episkopale prestegården i Sunderland, England. Det store bønneemne i hver gruppe var en pinsevekkelse på De britiske øyer.


Det ble Londongruppen som først fikk møte Herren. Den ydmyke husmoren Catherine Price holdt på å lage middag da hun ble drevet av Ånden til å legge vekk alt og vente på Herren. Da hun så ventet i Hans nærvær kom Herren Jesus til henne i egen person, og da hun begynte å prise og ære Ham ble hennes engelsk tatt bort og hun begynte å prise Ham på et nytt språk. Noen dager senere ble hun ledet til å gå på et møte i London som ble holdt av Keswick gruppen, som på den tiden sto for det mest høyverdige åndslivet. Møtet begynte med en sang, men det lot ikke være noen hjertelig lovprisning i sangen. Herrens Ånd kom over Catherine Price, som vanligvis var meget sjenert, og hun ropte ut: 'Å, hvordan kan dere synge så likegyldig, så apatisk, så skjødesløst om Jesu Kristi blod!' Øyeblikkelig begynte hun å tale med andre tunger ettersom Ånden gav henne å tale.


Forsamlingens reaksjon var overveldende. Noen falt på sitt ansikt innfor Gud, andre styrtet i redsel ut av bygningen. Men noen ble dypt overbevist om at dette virkelig var en Guds Ånds manifestasjon, og de ba om å få denne kvinnens adresse. Fra den dagen av kom det mange hjem til henne som ønsket å vite mer om dette, og de ble døpt i Den Hellige Ånd. Hun åpnet sitt hjem for møter som hadde dette ene tema: 'Se der Guds Lam,' for det var ved Lammets blod at Den Hellige Ånds gave ble utdelt. Og deretter begynte åndsutgytelsen over London.
Snart ble Ånden utgytt også over Sunderland, og på samme måte som i London ble også der Jesu Kristi blod opphøyet. Ettersom de stadig påkalte Jesu blod ble mange fylt med Den Hellige Ånd. Det fantes forøvrig også en annen bønnegruppe i Valparaiso i Chile i Sør-Amerika som holdt til i en metodistkirke, og Herren øste ut sin Ånd over Dr Hoover og hans metodistbrødre - en gruppe på fem som møttes daglig til bønn. Tema for denne vekkelsen var også Jesu Kristi blod.


Vi æret blodet mye i de dagene og sang uavbrutt: 'Under ditt blod det dyre blod, under den rene og sunne flod; før meg Frelser fra dag til dag under det dyre blod.' Det så ikke ut til å være noen ende på de kraftige åpenbarelsene og velsignelsene i Jesu Kristi blod.


I 1909 kom jeg til Canada, der jeg var sammen med min bror i Fort William, Ontario. Der ga Herren i sin nåde en virkelig profetisk gave til min bror Arthur. Jeg kommer aldri til å glemme den søndagsmorgenen - først så det ut som om fienden ville ødelegge min bror framfor å la ham motta profetgaven. Arthur ropte uavbrutt: 'Påkall blodet, påkall blodet!' Han kunne bare si et ord av gangen, og så måtte jeg påkalle blodet før han kunne uttale det neste. Denne kampen holdt på i timesvis, men endelig var det profetiske budskapet fullført. Det inneholdt en mektig åpenbaring av kraften i blodet til Guds Lam, Jesus Kristus, Påskelammet som ble slaktet for oss. Jeg skrev den denne profetien, gav den ut i traktatform og sendte tusenvis av eksemplarer til folk i forskjellige deler av verden. I de dagene skammet vi oss ikke mye over Jesu Kristi blod, heller ikke ved å påkalle det."

(fortsettes)