Bønnemøtene som samlet tusener

"Forakt ikke den ringe begynnelsens dag!" heter det i Den Hellige Skrift. I dag er det ganske nøyaktig 165 år siden den amerikanske legmannen og evangelisten Jeremiah C. Lanphier (bildet er av en byste av ham) tok initiativ til et bønnemøte ved lunsjtid for forretningsmenn på Fulton Street i New York City. Først dukker ingen opp, men innen den tredje uke ba de 40 deltakerne om daglige møter. Andre byer starter lignende bønnesamlinger, og en vekkelse - noen ganger kalt "The Third Great Awakening" - tar fyr over hele Amerika.

"Selv om Lanphier delte ut traktater, besøkte lokale forretninger, inviterte barn til søndagsskole og oppfordret hoteller til å henvise gjester til kirken på søndag, fant han ut at tiden hans tilbrakte i bønn ga ham mest ro og besluttsomhet, og han bestemte seg for å starte et ukentlig bønnemøte, et middagsbønnemøte for forretningsmenn som ville dra nytte av timen da virksomheter var stengt for lunsj. På løpeseddelen han hadde trykket stod det: "[onsdag] bønnemøte fra kl. 12 til 1. Stopp opp for 5, 10 eller 20 minutter, eller hele tiden, som tiden din tilsier." 23. september 1857 satte han opp et skilt foran kirken. Ingen kom til det utpekte rommet, og Lanphier ba alene i tretti minutter. Klokken 12:30 ble en annen mann med ham, fire til ved slutten av bønnetimen.

Den neste uken var det tjue mann, førti uken etter. I oktober ble bønnemøtene daglige, og i januar 1858 måtte et andre rom brukes samtidig, innen februar, et tredje. Da ble det holdt så mange som tjue middagsbønnemøter andre steder i byen. I midten av mars var Burton's Theatre, som har plass til 3000, overfylt til bønnemøtene. I slutten av mars var hver kirke og offentlig sal i sentrum av New York fylt til siste plass, og ti tusen menn samlet seg daglig for bønn.

Det var få enkle regler for bønnemøtet som Lanphier håndhevet høflig, men bestemt: at de som ba høyt skulle begrenses til fem minutter og at ingen kontroversielle temaer skulle diskuteres." (Oversatt fra Wikipedia)

Bønnemøter i private hjem kan bli forbudt i Russland

Heretter kan det bli ulovlig å holde bønnemøter i private hjem i Russland. De må holdes i lokaler som er autoriseete av myndighetene. Dette vil skape problemer og utfordringer for blant annet de uregistrerte baptistene. Mange av dem har ikke egne menighetslokaler, men samles i private hjem.

Det er Evangelical Focus og Kristelig Pressekontor som skriver dette.

Men det stopper ikke her: Et nytt lovforslag som ble lagt frem for Statsdumaen, det russiske parlamentet, 22.juli i år, innebærer også at russiske myndigheter kan forby utlendimger og religiøse ledere som har studert i utlandet å delta i akyivitetene til russiske menigheter og foreninger, eller å veilede dem. Det betyr i klartekst at Russland nå viol forby utenlandske misjonærer. Dette vil få store konsekvenser for utenlandske misjonsselskaper og menigheter som driver misjonsarbeid i Russland, og for gjesteforelesere ved teologiske institusjoner.

Det heter nemlig i artikkel 7 i den føderale loven: 'Om samvittighetsfrihet og religiøse aktiviteter':

'kun russere og andre mennesker som bor permanent og legitimt på Russlands territorium kan være aktive i religiøse grupper.'

Artikkel 7 inneholder også en pasus om at lederne og deltagerne i disse religiøse gruppene har rett til å feire gudstjeneste, og samle og urdanne nye medemmer i deres tro, men at bønnemøter ikke finne sted i private hjem.

La oss be for våre trossøsken i Russland.

Når bønnemøter misbrukes

Bønnemøter kan - og bør være - noe av det fineste vi kan være med på. Men slike samlinger kan også misbrukes og bønnen kan bli manipulerende. Det siste har jeg berørt i en tidligere artikkel her på bloggen.

Denne gangen vil jeg si noe om hvordan et bønnemøte kan misbrukes:

Det er når det blir et forum for baksnakkelse, og når vi blir for utleverende i våre bønner. Man trenger ikke fortelle alle detaljer, når man skal dele et bønneemne. Gud kjenner detaljene. Jeg har hørt mennesker fortelle detaljert om menneskers privatliv både før man begynte å be og skulle dele bønnemnet, og når man ba.  Jeg tror ikke vedkommende som delte disse høyst private tingene, ville ha satt pris på om noen hadde gjort det samme med henne. Ved ett visste vi noe om denne personen ingen av oss visste noe om, og som vi heller ikke trengte å vite.

En annen ting:

Vi trenger ikke bruke navn på den vi ber for.

Om vi gjør det, tenk over hva du sier også når du ber.

La ikke bønnemøte bli et sladre- og baktalelsesmøte.

Sør-Afrika: 1,7 millioner kristne deltar i et og samme bønnemøte

Når disse linjene skrives lørdag ettermiddag, er en million syvhundretusen, ja, du leste helt rett, en million syvhundre tusen kristne samlet i Bloemfontein i Sør-Afrika for å be for landet sitt!

Det er lov å si et aldri så lite halleluja!

Og det er de som har registrert seg for å være med på dette gigantiske bønnemøtet.

Bønnemøtet kommer som en reaksjon på den vanskelige politiske situasjonen i Sør-Afrika. Landets kristne svarer med å vende seg til Gud i bønn.

Hva med Norge? Det er stortingsvalg til høsten. Ber vi? I Sør-Afrika gjør de det. De har like så godt leid et stort jorde, hvor det er plass til 1,7 millioner +. Vi har virkelig noe å lære her i Norge.