Jeg øver meg stadig

Jeg øver meg stadig på å ta imot hjelp! Jeg har skrevet om hvor vanskelig jeg synes dette er, men der er blitt litt bedre. Man vil jo være uavhengig så lenge man kan.

Nå har jeg fått hjemmesykepleie. Den satt langt inne. Hver morgen kommer det en hjemmesykepleier for å sette min morgendose med langsomtvirkende og hurtigvirkende insulin. Jeg skjelver såpass mye og kroppen er så stiv når jeg våkner, at jeg ikke klarer å sette injeksjonene selv. Utover dagen blir det litt lettere å sette sprøyter. Jeg har litt ambivalente følelser i forhold til dette, fordi jeg tenker at dette burde jeg klare selv. Men så gjør jeg ikke det.

I går kveld brant jeg meg skikkelig. Jeg skulle vaske hendene mine på badet, og klarte ikke å dra hendelen på krana fra varmt til lunkent. Jeg trodde jeg hadde klart det, men bommet og fikk kokende varmt vann over begge hendene. Det var ikke godt.

Men jeg er sta. Jeg skriver disse linjene mens høyrehånda hopper avgårde, og jeg skriver bokstaver som ikke skal være med, eller sletter de som skulle ha stått der. Men jeg skriver!

Men jeg innser jo etter hvert at jeg trenger hjelp, og blir mer avhengig av den. Det gjør noe med meg - på godt å vondt. Jeg lærer mer om hvor avhengig vi er av hverandre, som mennesker. Og at stolthet - ikke bare stahet - hindrer oss fra å gi og ta imot hjelp.

Uavhengighet er nemlig ikke bare av det gode.
Heller ikke stahet..

Hjelpsomhet er en gave.

Salige er de hjelpsomme.
Velsignet er de som tar imot.

Hjelpeløse uten Ånden

Jeg leste noe av Wilfrid Stinissen i går som ble meg til hjelp. Utgangspunktet er noe Jesus sier i Joh 14,16: "Og jeg vil be Faderen, og han skal sende dere en annen talsmann, for at han skal være hos dere for evig."

Stinissen skriver:

"Her bruker Johannes det greske ordet 'parakletos' og det betyr både hjelper og trøster. Den Hellige Ånd vil både hjelpe og trøste oss.

Vi trenger alle hjelp og trøst på ferden gjennom livet. Livet er ikke lett. Det er få ting vi mennesker er så enige om som nettopp dette. Mange ganger er det vanskelig å leve. Jesus lover oss en Hjelper og en Trøster fordi han vet at vi ikke makter livet alene.

Riktignok har Gud bestemt at vi skal hjelpe og trøste hverandre. Men ofte består livets vanskeligheter nettopp i at vi svikter og plager hveranddre i stedet. Den hjelp vi kan gi hverandre, er ikke nok.

Vi kristne kjenner evangeliets høye idealer, så vi har virkelig behov for trøst og hjelp. Den kunnskapen vi har fått, gir oss et stort ansvar som vi vet at vi ikke kan bære av egen kraft. Vi skal elske slik Jesus har elsket oss, med en selvoppgivende og ofrende kjærlighet. Vi skal være fullomne slik vår himmelske Far er fullkommen. Hvem av oss greier vel dette?

En kristendom uten Den Hellige Ånd gjør menneskene enda mer hjelpeløse enn de var før de ble kristne. Alt det vakre og fine som evangeliet taler om, det er jo helt uoppnåelig med menneskelige krefter.

Men Jesus har lovet å sende Hjelperen sin.