Langs bønneveien min

Jesus ba ofte utendørs. Naturen var hans bønnerom. Han trakk seg ofte tilbake til øde steder, eller til fjellet, eller langs en strand. Dette er en av 'bønneveiene' mine. Jeg pleier å ta bilen til et friluftsmuseum i byen her hvor vi bor. Der er det mange steder å sitte, men nå ved ferietider er det ofte så mye folk der at stedet ikke egner seg så godt. Da kjører jeg et lite stykke til, og så har jeg en hel skogsbilvei for meg selv! Med hjelp av gåstaver kan jeg gå litt, og jeg har funnet ut at det er godt å be mens man går!

Av Martin Lönnebo har jeg lært meg 'vandrerbønnen', en bønn jeg også pleier å lære bort på alle mine bønneseminarer. Jeg har fått mange tilbakemeldinger om at den har hjulpet mange mennesker inn i Guds nærvær. Den lyder slik, og kan bes i takt med skrittene mine:

"Alle mine ord og tanker, Jesus, la dem glede deg.'

Eller jeg ber Jesusbønnen, eller for et bønnemne som er blitt lagt på mitt hjerte. Enkelte dager utøser jeg bare mitt hjerte. Eller jeg er helt taus. Jeg har dager hvor min bønn er slik: 'Herre Jesus, om du har noe du vil si meg, så tal, jeg lytter. Om du ikke har noe du vil si meg, er det helt i orden. Da er vi bare tause sammen. Vi er jo venner.' Gode venner kan nemlig være tause sammen.